Noen musikanter har vært med å prege livet mitt i relativt stor grad. Pat Metheny er så avgjort en av dem og han har vært der siden 1974. Høydepunktene har stått i kø og med «From This Place» har det kommet et nytt – kanskje det aller største.

En totalt ukjent 19-åring kom til Molde i 1974. Ingen visste navnet hans en gang. Med sin 12-strengers gitar stod han beskjedent litt langt bak på scena i Gary Burton Quintet. Det var liksom ingen tvil om at det var Mick Goodrick med sin 6-strenger som var gitarsjefen i bandet. Uansett blei den langhåra unggutten – han var hele et år eldre enn meg – lagt godt merke til og ikke minst på jammene på den legendariske klubben Lucullus seint på kvelden. Da var det han som var sjefen. Pat Metheny hadde presentert seg for aller første gang.

Siden har det gått slag i slag og det tok ikke mange år før Pat Metheny var et av de aller største navna i jazzverdenen. Etter hvert oppdaga vi også at han hadde solide norske røtter – Brunlanes ved Larvik og Mandal spesielt. Det har han alltid vært svært stolt av og gjort sitt til at han mer enn gjerne har lagt turen til Norge så ofte som mulig – også som turist med familien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hver gang Pat Metheny bestemmer seg for å komme med noe nytt, så veit vi at han har noe å melde. Han er streng med seg sjøl – lista legges svært høyt. Nå har det gått ni år siden han ga oss et studioalbum – «What´s It All About» – og forventningene har vært intet mindre enn voldsomme.

Det er da veldig hyggelig å kunne melde at «From This Place» er fantastisk bra – kanskje hans aller beste musikalske visittkort noensinne. Konkurransen er beinhard og jeg skal innrømme at det muligens er øyeblikkets begeistring over å bli servert noe nytt som fører meg av gårde, men det kjennes, føles og oppleves i alle fall slik.

På denne dobbelt LP-en har Metheny skrevet ti nye låter der flere av dem kommer til å gå inn i klassen hans aller beste.Tittelsporet der Meshell Ndegeocello synger noe så hinsidig vakkert og forteller oss at fra det stedet vi er nå må vi bare gå videre – nesten profetisk i forhold til situasjonen kloden vår er oppe i nå, og «Sixty-Six», som Metheny vil fylle seinere i år, med et vispekomp som minner om «Last Train Home», er to av mange høydepunkt i denne melodiske himmelen.

Utganspunktet var at dette skulle bli ei kvartettskive med malaysisk/australske Linda May Han Oh på bass, mexikanske Antonio Sanchez på trommer og walisiske Gwilym Simcock på piano – Methenys faste band. Med sitt arsenal av gitarer og tangenter skulle man tro at det var mer enn bra nok, men Metheny hørte noe mer.

Det første til at Metheny hyra Alan Broadbent og Gil Goldstein til å skrive arrangement for The Hollywood Studio Symphony – arr som skulle bli en integrert del av bandsoundet og du verden som det har blitt det! Dette er så langt fra noe with strings-opplegg som vel tenkelig – det er faktisk smått magisk og helt unikt. Perkusjonisten Luis Conte og munnspilleren Grégoire Maret gjør også nydelige gjesteopptredener underveis – spesielt er tonen i munnspillet til Maret magisk.

Apropos tone: jeg vet ikke om noe spesielt vakrere eller mer personlig enn tonen i alle Methenys gitarer og nok en gang benytter han sjølsagt til en hver tid den «rette» gitaren til akkurat det uttrykket han er ute etter. Magisk og fantastisk flott – som hele «From This Place».

I disse tunge tider for mange anbefales det å avlegge «From This Place» mange besøk. Det kan definitivt være oppbyggende for sinnets helse – helsebot! Når Metheny begynner festen med låta «America Undefined» så mer enn aner jeg hva og hvem han har i tankene også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.