Arild Andersen har vært, er og kommer til å bli værende et av de
viktigste landemerkene i norsk jazz. Denne soloutflukten er nok en
bekreftelse på det.
Den livsbejaende veteranen i norsk jazz, Arild Andersen (79), snakker
ofte og gjerne om den unike stemma han er så fascinert av hos enkelte
av sine kolleger. Det har han all grunn til å gjøre for han er i
besittelse av ei toltalt unik stemme sjøl. Som med Miles Davis, Stan
Getz, Jan Garbarek, Radka Toneff og noen andre, så er Andersen i
kategorien jeg mener jeg kan gjenkjenne etter bare ei takt eller to –
sounden hans er så personlig, stor, rund og varm at den alltid er som
et speilbilde av mannen sjøl. Det er liksom bare én Arild Andersen –
og takk for det.
Mutters aleine
Alle som har opplevd Andersen live sammen med “guttungene” i
kvartetten sin de seineste åra, kjenner på seg og ser begeistringa til
Andersen over å få leike med herrene Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien
og Marius Neset.
Jeg har vært så heldig å få oppleve Andersen flere ganger sammen med
sin bestekamerat, bassen, og begeistringa er ikke noe mindre i de
situasjonene heller. Andersen og bassen kjenner hverandre godt som det
heter på sportspråket og du verden som de vet å spille hverandre gode,
for å fortsette i den terminologien.
På Victoria
Andersens solodebut på plate er spilt inn på Victoria Nasjonal
Jazzscene den 18, juni 2020 – bortsett fra åpningssporet, ei låt av
Re-Kalam Bob Moses, som han har spilt inn hjemme hos seg sjøl og der
han benytter mange av mulighetene et slikt studio byr på.
Ellers byr Andersen på mye av det repertoaret vi som har hørt han live
har blitt vant til. Det vil si hans egne “Dreamhorse”; “Landloper” og
“Mira”, samt tradlåta “Old Stev”, Albert Aylers “Ghosts”, standardlåta
” A Nightingale Sang in Berkeley Square”, Ornette Colemans “Lonely
Woman” og Charlie Hadens “Song for Che”.
Det samme altså, men som alltid helt forskjellig. Sounden til Andersen
er sjølsagt umiskjennelig der, men tolkningene er som alltid ferske og
hans live effekt- og loopbruk byr alltid på fascinerende
overraskelser.
Det skulle altså ta 79 år før verden fikk oppleve Arild Andersen
aleine på plate. Lang ventetid med andre ord, men du verden så det har
vært verdt det.
«Landloper»
ECM/Naxos Sweden
