For fire år siden hørte jeg multiinstrumentalisten Brian Landrus for første gang sammen med pianisten Fred Hersch i et repertoar som i stor grad tok for seg eget stoff og noe fra Thelonious Monks univers.

Nå har amerikanske Brian Landrus (45) tatt med seg den voldsomme instrumentparken sin som består av alt av saksofoner, klarinetter og fløyter – alle de djupe isntrumentene helt ned til bassaksofon – og invitert oss med inn i Duke Ellington og Billy Strayhorns verden. Både den forrige skiva og denne forteller oss altså med all ønskelig tydelighet hvor Landrus befinner seg i det musikalske landskapet – han stortrives rundt The Great American Songbook og med de største jazzkomponistene fra det forrige århundret.

Tro mot tradisjonen

Landrus, som er en strålende instrumentalist på alle horna sine, beveger seg ikke langt fra det uttrykket som mester Ellington og hans høyre hånd Strayhorn skapte. Han gjør en del pålegg fra tid til annen med deler av parken sin som gjør at det nesten nesten låter storband av det, men i stor grad får vi kvartettversjoner av klassikere som «Prelude to a Kiss», «Lush Life», «Chelsea Bridge», «Come Sunday» og «Sophisticated Lady».

Når Landrus så har alliert seg med et glitrende komp bestående av bassisten Jay Anderson, en av mine absolutt favorittrommeslagere, Billy Hart, og gitaristen Dave Stryker, på både akustisk og elektrisk utgave av seksstrengeren, så låter dette akkurat så bra og stilsikkert som det skal.

Her blir det ikke tatt gedigne musikalske sjanser, men hvorfor skal det alltid gjøres for at resultatet skal bli spennende og vellykka? Brian Landrus forteller oss at hans og hans medmusikanters måte å tolke Ellington og Strayhorn på er mer enn spennende og ikke minst tidløs nok.