Oscar Peterson og Niels-Henning Ørsted Pedersen spilte veldig viktige roller i både dansk og internasjonalt jazzliv. Denne hyllesten fra pianisten Søren Kristiansen og bassisten Thomas Fonnesbæk er nok en bekreftelse på det.

Samspillet mellom to av jazzens virkelig store skikkelser, OP og NHØP, både med og uten gitar og trommer, var av det magiske slaget gjennom flere tiår. Begge har gått ut av tida for lenge siden, men du verden for ei arv de etterlot seg. Det de bedrev var både virtuost, smakfullt og så “jazz” som vel tenkelig. Den strålende pianisten Søren Kristiansen, som jeg kjenner lite til fra før, men som imponerer voldsomt fra første takt, og “sønnen” til NHØP, Thomas Fonnesbæk, som jeg seinest hørte under Copenhagen Jazz Festival i fjor på duo med en annen pianist i superklassen, italienske Enrico Pieranunzi, har brukt nedstenginga til blant annet å lære seg duoarrangementene til sine forbilder. Det skal vi være veldig glade for.

I løpet av 52.28 gir de oss låter som “Soft Winds”, “On the Trail”, “There Is No Greater Love” og Peterson-klassikere som “Nigerian Marketplace”, “Love Ballade” og “Hymn to Freedom” og “On Danish Shore” som OP og the man with the never ending name, NHØP, unnfanga sammen.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Kristiansen og Fonnesbæk behandler stoffet med den aller største respekt, men i ånden til OP og NHØP så tar deg seg sjølsagt friheter slik at deres personlige bumerker er lette å finne. Dessuten ville det ha vært totalt umulige å etterlikne mesterne, men la seg inspirere av dem er sjølsagt lov og vel så det.

Musikken, som har fått undertittelen “Plays the Music of OP & NHØP”, er frisk, livsbejaende, usedvanlig hardtswingende og virtuos. Det er enkelt og greit musikk og tolkninger egna til å fremme sinnets helse.

Dieter Ilg er en tysk bassist som mutters aleine hyller både favoritter, kjente og kjære – og jorda også for sikkerhets skyld. Det gjør han på en varm og inderlig måte.

Til tross for at Ilg (60) har jobba med folk som Randy Brecker, Dave Liebman, Trilok Gurtu, Nils Landgren og vår egen Rebekka Bakken, så kjenner vi ikke veldig godt til han her hjemme. Det er det definitivt mulig å få gjort noe med nå.

To oktoberdager i 2020 gikk nemlig Ilg i studio alene med sin bass og sikkert masse ideer, men ingen forhåndsbestemte låter. Alt skulle skje der og da og det gjordet da også.

Med en stor og flott sound forteller han oss med sin briljante teknikk og sin tilstedeværende personlighet at han er en av dem som kan holde på vår interesse gjennom en solo bassutflukt.

Han har kokt det hele ned til tolv relativt korte “låter” med stor variasjon som aldri varer i mer enn 4.44 – han sier det som skal sies og så takker han for seg.

Noen er i etterkant tilegna helter som Bach, Nat Adderley, frijazz-bassisten Peter Kowald, Mingus, Beethoven og en av hans tidligere kolleger, den avdøde amerikanske saksofonisten Charlie Mariano. Andre igjen mer “større” saker som jorda, friheten og Ilgs mor.

Musikken er engasjerende, melodisk, fri og søkende. Den forteller oss om en tydelig og frihetselskende personlighet som både tør og kan å gå sine egne veier.

Dieter Ilg er en mann det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Musikk som sprer varme og som samtidig har det i seg at den bryter ned grenser har kort vei til mitt hjerte. Den serbisk-norske trekkspilleren Jovan Pavlovic, hans musikk og hans musikalske venner hører hjemme der.

Jovan Pavlovic (46) var knapt 20 år da han måtte flykte fra krigen på Balkan. Heldigvis for oss blei Trondheim og Norge hans neste stoppested og i årevis har den fremragende trekkspilleren bidradd i en rekke konstellasjoner og sjangre. For rundt fem år siden kom debutplata med trioen hans – tatt opp live rundt om i Norge.

Nå er han og trioen tilbake med oppfølgeren. Trioen er den samme som sist med Helge Andreas Norbakken på perkusjon og Gjermund Silset på bass. I tillegg har de invitert med seg den palestinske oudisten Ahmed Al Khatib og med et repertoar der Pavlovic har skrevet fem av låtene, Al Khatib to og Silset en, blir vi invitert med på ei musikalsk reise ganske så langt og forfriskende utenom det vanlige.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Sjølsagt så er Pavlovic sine balkanske gener tydelig tilstede og at Al Khatib kommer fra Palestina skinner også gjennom. Like tydelig er det ikke at Silset kommer fra Batnfjorden i låta hans, men fin er er den uansett.

Det er en slags herlig feeling som minner om å samle seg rundt leirbålet i denne folkemusikk-jazzaktige symbiosen der strålende musikanter fra forskjellige kulturer møtes og snakker sammen uten plagsomme grenser av noe slag. Det swinger og groover og man kjenner at smilene sitter løst.

Musikken og musikerne i “Bonfire” gir oss noe av det viktigste musikk kan gi oss: møter som gir håp og tro på at fremtida kan være lys uansett.

Eldbjørg Raknes har etter hvert ei omfattende karriere bak seg – og foran seg. Denne tilstandsrapporten forteller oss at hun er på et spennende sted nå – også.

Det er ingen overraskelse at låtskriver, vokalist, tangentist, elektroniker, samplist, perkusjonist, pedagog og professor Eldbjørg Raknes (51) har og er ei helt spesiell stemme – på alle slags vis. Akkurat derfor er det like spennende hver gang å sjekke ut hvor hun vil møte oss.

På hennes seineste soloutgivelse “Dog Days” er det Raknes i de fleste av de allerede nevnte kapasitetene som melder seg til tjeneste. Nok en gang møter hun opp mutters aleine, men ved hjelp av allehånde tekniske/studio-hjelpemidler høres hun ofte ut som et fullt band.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Raknes er en framifrå improvisator. Samtidig framstår hun gjennom sine låter som en slags avansert singer/songwriter. Når hun på cd-omslaget spesielt takker Sidsel Endresen for mye så gir det mening – uttrykket er et helt annerledes enn Endresens anno nå, men estetikken har svært mye til felles.

Raknes har tenkt gode tanker. Alle tekstene er på engelsk og de finnes i tekstheftet. Hun formidler dem på et vis som gjør at sansene skjerpes slik at man ikke skal gå glipp av verken verbale eller musikalske detaljer.

Eldbjørg Raknes har enkelt og greit skapt sitt eget musikalske univers. Hun har med andre ord kommet svært langt.

Eldbjørg Raknes

“Dog Days”
MYrecordings/eldbjorgraknes.com

Den svenske kvartetten Sol Sol bringer oss godt påfyll mens snøen laver ned.

Hva gjør man når en pandemi rammer alt og alle? De fire i Sol Sol svarer som følger: man skriver musikk og spiller den inn. Enkel oppskrift? For så vidt, men det er jo en stor fordel at det er bra da. I dette tilfellet er det faktisk veldig bra.

Sol Sol er befolka av tenor- og sopransaksofonisten Elin Forkelid, som mange kanskje vil huske som Elin Larsson, gitaristen David Stackenäs – de to har skrevet all musikken, men hver for seg – bassisten Mauritz Agnas og trommeslageren Anna Lund. Til sammen minner det mistenkelig om et svensk a-lag og slik låter det også.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Hvor henter man inspirasjonen til musikk i slike tider? Jo, man leser spennende romaner, ref “Canada” og Bulgakov, man ser på tv-serier – tredje sesong av Twin Peaks for eksempel og resultatet kan altså bli et “pandemi-album”.

De to komponistene og hele kvartetten har benytta tida svært godt. De gir oss et melodisk og vakkert, men samtidig åpent og søkende visittkort der både det kollektive og ikke minst det solistiske virkelig frister til et post-pandemisk møte i det virkelige liv.

Forkelid er ei sterk og svært personlig stemme og Stackenäs som vi har møtt her hjemme i mange ganske så frie settinger, her viser meg i alle fall ei ny og flott melodisk utgave av seg sjøl. Noe forteller meg at Stackenäs har hørt et kvarter eller to på Bill Frisell og det gjør da ingen verdens ting!

Sol Sol er et nytt bekjentskap for meg – et usedvanlig behagelig og spennende sådan. Anbefales både under og etter pandemien.

Scheen Jazzorkester har i løpet av det gode tiåret det har eksistert tatt stadig nye, store steg mot noe veldig flott og spennende. Her kommer nok en bekreftelse på det.

Det er ingen overraskelse at det er solid knoppskyting i norsk jazz. I alle slags konstellasjoner og nesten hvor som helst i dette langstrakte landet skjer det mye spennende og innovativt. Skien har i årevis vært et hipt arnested for en rekke jazztalenter som har etablert seg både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Derfor er det ikke spesielt overraskende både at det blei etablert et stort jazzensemble akkurat der og at det raskt viste seg at Scheen Jazzorkester raskt bosatte seg langt fremme i løypa.

Scheen Jazzorkester har eksistert siden 2010 og er Sørnorsk Jazzsenter sitt regionale og profesjonelle ensemble. Åtte album har det blitt allerede og seinest lot de seg høre sammen med den framifrå amerikanske trompeteren Ambrose Akinmusire. Det låt som en million dollar.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I 2016 så bestillingsverket “Tamanoar” dagens lys. Komponist var en av bandets egne, tenorsaksofonisten Jon Øystein Rosland og etter mye og grom mottakelse blei et nytt verk satt i bestilling.

“Logical Fallacies” har blitt resultatet og nok en gang viser Rosland seg å være en original og inspirerende komponist. Han har benytta seg av en teknikk der ikke alt er skrevet ut og det betyr at bandets innbyggere har vært ytterligere skjerpa.

Noe av musikken er nedpå og reflekterende og noe er groovete og heftig. Musikken er hele tida melodisk og fascinerende og i tillegg til strålende solister som Guttorm Guttormsen på fløyte, André Kassen på saksofon, Thomas Johansson på trompet, Rune Klakegg på orgel og Audun Kleive på trommer – det oser klasse hele veien – så er også gitarist i superklasse, også han fra Skien, Even Helte Hermansen invitert med for anledninga. Det skader heller ikke.

“Logical Fallacies” forteller oss at Jon Øystein Rosland er en meget spennende komponist samtidig som det bekrefter at Scheen Jazzorkester er et glitrend

Den portugisiske trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves har jeg truffet ved flere plateanledninger. De har alltid vekket nysgjerrighet og to nye møter bekrefter inntrykket.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records er både en kvalitets- og en kvantitetsgarantist. De gir ut plater både til frokost, middag og kvelds og det aller meste jeg har rukket over er av svært høy kvalitet. En rekke norske konstellasjoner og musikere er også tatt inn i varmen. De kjenner vi jo her oppe ved Nordpolen godt til i utgangspunktet, men Clean Feed serverer oss også mye vi ellers neppe ville kommet over.

Pedro Melo Alves (30) hører hjemme i den kategorien. Han har vist seg å være en instrumentalist og komponist med noe helt eget på hjertet. Som komponist har det for meg aldri kommet tydeligere frem enn gjennom bestillingsverket til Guimarães Jazz i november 2020.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi får være med på urframføringa og med et ensemble bestående av 22 musikere med rytmeseksjon, treblåsere, messing, strykere, vokalister samt perkusjon og elektronikk leda av Pedro Carneiro, blir vi tatt med til et univers ingen av oss har fått anledning til å besøke tidligere.

Det er åpent og fritt samtidig som det er strukturert, melodisk og søkende. Det er storslått og ambisiøst og forteller oss om en spennende musiker/komponist både med ambisjoner og visjoner.

The Rite of Trio byr på noe helt annet. Sjøl beskriver trioen, som i tillegg til Melo Alves på trommer, elektronikk og hyl/latter(!) består av Filipe Louro på elektrisk og akustisk bass og akustisk gitar og André B. Silva på elektrisk og akustisk gitar, som en blanding av psykologisk thriller, straight konsert og skrik-yoga. Skjønner? Uansett – dette er for de nysgjerrige og frisinna og jeg synes det er spennende og definitivt annerledes.

Alt er unnfanga kollektivt og her er det henta hemningsløst fra avant-garde, impro, samtidsmusikk, rock, metall og punk – og sikkert mange andre herligheter også. Musikken er full av humor samtidig som den kan provosere – den er med andre ord totalt kompromissløs.

Pedro Melo Alves er en heftig innfallsvinkel til musikk fra en annen utkant av Europa. Han gir oss unik musikk vi har godt av.

Mye flott musikk finner veien til postkassa mi, men med låtskriveren og vokalisten Lyonnes oppmøte tror jeg det er første gang en argentiner bosatt i Danmark møter opp. Hun skal være velkommen.

Lyonne, som vi har blitt kjent med via fotballstjernene så benytter de fleste sør-amerikanere seg av kunstnernavn, kommer opprinnelig fra Buenos Aires, men har hatt København som base siden 2018. Lyonne, som sikkert også reagerer hvis hun blir kalt Vanina Lion Hansen, har gjennom sine 42 år reist mye over store deler av Tellus. Spesielt storbyer som hennes opprinnelige hjemby, New York og Stockholm har vært stoppesteder der hun lært og opplevd mye og hennes første plateutgivelse i hennes nye hjemland forteller oss om et levd liv.

Før hun forlot Argentina hadde hun to utgivelser på samvittigheten og med denne forteller hun oss at hun i et singer/songwriter-landskap med sin fine stemme og inderlige uttrykk absolutt kan snakke til et publikum som digger Norah Jones, Katie Melua og Suzanne Vega.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Lyonne skriver alt av musikk og tekster sjøl og synger på et uforfalska engelsk. Med et fint og sympatisk dansk band med tangenter, bass, gitar, trommer, litt cello og litt Jan Harbeck på tenorsaksofon, tar Lyonne oss gjennom et univers som inneholder både opp- og nedturer. Livet altså.

Pop, singer/songwriter ispedd litt jazz og litt country er det Lyonne byr oss. Ikke alle låtene er like spennende, men de som ønsker seg en liten dose laidback mykmusikk vil absolutt finne mye hygge her.

Madrugada har vært og er fortsatt noe av det aller største i norsk rock – og vel så det. Hovedårsaken heter Sivert Høyem.

Madrugada har vært savna av mange både innen- og utenfor Harald og Sonjas grenser helt siden bandets forrige livstegn i 2008. Årsakene har sikkert vært flere, men bortgangen til gitarist, og tidvis vokalist, Robert Burås var utvilsomt avgjørende for at Madrugada takka for seg.

Om det har vært sagt tydelig at det var slutt for godt, vet jeg ikke. Jeg har uansett hatt stor glede av Sivert Høyems solokarriere i mellomtida og skal jeg være helt ærlig så var også Madrugada i veldig stor grad Sivert Høyem for meg.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Uansett er det veldig hyggelig at Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen har funnet tilbake til hverandre og til den unike Madrugada-kjemien. Høyem har skrevet alle tekstene og musikken er i stor grad laga i fellesskap og veldig hyggelig er det også at de har tatt med et par låter Burås var med å lage.

Denne dobbelt lp-en på nesten en time er klassisk Madrugada-musikk av svært god klasse. Åpne, store lydlandskap med masse plass for STEMMA, Sivert Høyem, som gjør akkurat det han alltid har gjort: synge med overbevisning, empati og med et særpreg som gjør at jeg kommer til å kjenne han igjen på et millisekund når som helst.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men det er uansett mye å glede seg til og over i løpet av denne timen. Sivert Høyem har vært der hele tida og nå er også Madrugada det – det holder svært lenge det.

De stormer frem over alt de nye stortalentene i jazzverdenen. Kollektivet OJKOS er et av de beste eksemplene på det. Her kommer det nok et bevis i regi av Johannes Solvang og Camilla Hole.

De mest oppmerksomme kjenner igjen trombonisten Johannes Solvang og sopransaksofonisten Camilla Hole fra bandet BenReddik. Tre album har det kommet derfra og det var naturlig for de to å videreføre samarbeidet i det store Oslo-kollektivet OJKOS.

OJKOS, som er en forkortelse for Orkesteret for jazzkomponistar i Oslo, er et regionalt, men hovedstads-basert orkester for unge profesjonelle komponister i etableringsfasen. “Bandet” har eksistert siden 2018 og har gjennom flere prosjekter fortalt hvilket enormt potensial som ligger på lur rundt omkring.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her har komponister som Andreas Rotevatn og Magnus Murphy Joelson tidligere vist oss hva som bor der av talent både som komponister og arrangører. Solvang, med sju, og Hole med fem låter følger så avgjort opp den fine “tradisjonen”.

OJKOS er på ingen måte noe tradisjonelt storband, men et stort band hele tida tilpassa det behovet komponistene har. Det betyr at Hole og Solvang, som også har skrevet noen tekster, har Siril Malmedal Hauge på vokal, pluss Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte, Tina Lægreid Olsen på baryton- og altsaksofon, Marie Rotevatn på klarinett og bassklarinett, Ellen Martine Gismervik på cello, Richard Köster, Lyder Øvreås Røed og Tancred Heyerdahl Husø på trompet, Andreas Rotevatn på trombone, Kristoffer Håvik på piano, Arne Martin Nybo og Mike McCormick på gitar, Alexander Hoholm på bass og Knut Kvifte Nesheim på trommer til disposisjon. Alle har skjønt intensjonene til Solvang og Hole til punkt og prikke.

Kollektivt er dette veldig bra i et slags melodisk, men likevel åpent og søkende kammerlandskap og så står det mer enn lovende solister i kø for å understreke at jazzarven også på det området er vel ivaretatt.

OJKOS, Camilla Hole og Johannes Solvang tar vare på og viderefører ei stolt og viktig arv. Måtte det komme mye mer i åra som kommer.