Emilie Nicolas slo ned som ei positiv bombe med «Like I´m a Warrior» for fire år siden. Så blei det stille. Nå er heldigvis vellyden tilbake igjen.

Emilie Nicolas har noe helt spesielt å by på.

Emilie Nicolas fra Bærum er en av mange unge vokalister som har tatt turen innom jazzstudier før de har havna på et helt eget sted. Der Nicolas befinner seg nå er det i alle fall usedvanlig spennende å få avlegge besøk.

Veldig mange satt vel og venta på verdensherredømme for Emilie Nicolas, som også heter Kongshavn, men så enkelt er det som kjent ikke. Om hun gikk inn i indre eksil av personlige og profesjonelle årsaker, aner jeg ikke. Det jeg derimot vet med fasit i hånd, er at hun har brukt tida svært godt og tatt et nytt kjempesteg med oppfølgeren.

Her har hun skrevet alle tekster, med litt pidgeon-engelsk som jeg har henne mistenkt for å gjøre med fullt overlegg og for å ha litt moro sjøl og med alle som gjerne vil framstå som besserwissere, og all musikk. Med seg har hun det samme kjernebandet som sist med Eivind Helgerød, Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs og der alle har vært med å produsere herligheten – og hvilken produksjon! Når vi kan legge til at betydeligheter som Jarle Bernhoft, Hanne Hukkelberg, Kåre Christoffer Vestrheim, Sondre Justad og Anja Lauvdal har bidratt i større eller mindre grad, så sier det mer eller mindre alt om hvor lista er lagt.

Dette er så flott, så smakfull, så sofistikert popmusikk som vel tenkelig. Emilie Nicolas er utstyrt med noe så unikt som en personlighet i både uttrykket og stemma som gjør at ører bør åpne seg hvor som helst på kloden – det er nemlig ingen som holder på med noe i nærheten av det hun gjør.

Island har sin Björk med noe helt spesielt. Vi har Emilie Nicolas med noe helt forskjellig, men like spesielt. Fantastisk tøft og usannsynlig hipt.

PS Covertegningene er laget av unge Jon Stoesen Chocron. Så kan alle kaste seg rundt for å finne ut hvor han stammer fra i både en og to generasjoner oppover. Den kunstneriske åra mangler det i alle fall ikke på.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emilie Nicolas

Tranquille Emile

Warner Music Norway/Warner Music

Det unge norske bandet Audun Trio tar oss med inn i en vakker og empatisk musikalsk oase.

Audun Barsten Johnsen, Magnus Sefaniassen Eide og Håkon Norby Bjørgo er tre garantister for at norsk jazz går ei lys framtid i møte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det virker ikke som om det er noen ende på strømmen av nye norske jazztalenter – og bra er jo det. Den 25 år unge pianisten og komponisten Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer er foreløpig siste skudd på stammen og sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, begge i slutten av 20-åra, har han gitt oss et debutalbum som vitner om stor modenhet og mye godt i vente.

Har jeg skjønt det rett, har disse tre unge og langt framskredne herrene møtt hverandre på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Der har de samla seg rundt et repertoar skapt av i all hovedsak Barsten Johnsen, og sammen unnfanga et tonespråk både vakkert, melodisk, søkende og personlig.

Det musikalske landskapet Audun Trio byr på, er egentlig ganske unorsk. I mi bok er det udelt positivt. Barsten Johnsen og hans medsammensvorne er nemlig skjønnhetssøkere på alle mulige slags vis, men de er det på et u-ECM-sk vis hvis du skjønner.

Der ECM-idealet ofte er luftig og dvelende, blir vi her møtt med et ganske så straight og lettflytende ideal der beatet er tydelig markert hele veien i alle slags tempi.

Repertoaret er både variert og uten unntak personlig. Det at jazzmusikk får stempelet vakker på seg, er ensbetydende med at den er motstandsløs i følge enkelte. Jeg er ikke blant dem og her finnes det mer enn nok motstand og utfordringer underveis også.

Det er vakkert både i og med «Rondane».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Trio

Rondane

Losen Records/MusikkLosen

Sveitsiske Lucas Niggli er en trommeslager og perkusjonist som skaper musikk på et høyst personlig vis.

Lucas Niggli i sin helt personlige verden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Michelle Ettlin

Lucas Niggli (50) har gjort noe de fleste perkusjonister drømmer om, men som de færreste tør å gjøre. Han har laga ei soloplate og han har alt som trengs for å kunne gjøre akkurat det. Dette er spennende og annerledes musikk fra start til mål.

Det finnes en liten, men eksklusiv gruppe perkusjonister som har laga soloskiver opp gjennom jazzhistoria: Baby Dodds var vel den første og seinere kom blant andre bopikoner som Kenny Clarke og Max Roach og seinere blei de fulgt av modernister/avantgardister som Famodou Don Moye og Andrew Cyrille.

Her hjemme har både Erland Dahlen, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love skapt strålende bidrag i liknende univers, men kanskje den første i Europa som bega seg ut på galeien var sveitseren Pierre Favre.

Hjemme på gutterommet til Niggli hang det bilde av The Beatles – og nevnte Favre! Etterhvert blei Niggli både elev av og medspiller med den store Favre og Niggli har på mange vis blitt videreføreren av kulturen Favre var mannen bak.

Niggli har vist i en rekke konstellasjoner, både med seg sjøl som leder og som sidemann på rundt 25 utgivelser på Intakt Records, at han er en særs spennende og original perkusjonist.

Gjennom disse 15 spontant unnfanga «låtene», cirka halvparten live mens resten er skapt i studioets ensomhet, forteller Niggli oss med sitt arsenal av trommer, instrumenter og objekter, at han har svært mye unikt å fortelle oss på sin første soloekskursjon noensinne.

Han er født i Kamerun og bodde der sine første sju år, han har jobba med musikanter fra de fleste verdenshjørner og han har studert og jobba med en rekke retningsgivere. Alt dette inkorporerer han på et mesterlig vis i denne kombinerte 50-års presangen til seg sjøl og til oss. Lucas Niggli gir oss groover, stemninger og melodier som kun han kan ha skapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lucas Niggli

Alchemia Garden

Intakt Records/Naxos Norway

Begge platene til vokalisten Lena Nymark har ordet silence i tittelen. Tilfeldig? Neppe!

Lena Nymark har all mulig grunn til å ha blikket opp og frem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lena Nymark (37) kommer fra øya Sula utenfor Ålesund. Da er det ikke tilfeldig at man blir musikant på svært høy hylle.

Alt henger sammen med alt sa Gro Harlem Brundtland for noen tår sida. Det hadde hun så avgjort rett i og det henger sammen med hverandre at Ytre Suløens Jass-ensemble, Brazz Brothers, Nils Petter Molvær, Kåre Nymark jr. og mange flere kommer fra akkurat den samme lille øya. Derfra og fra mange av de samme kildene har helt sikkert Lena Nymark også henta mye inspirasjon og kunnskap.

Hennes første plate under eget navn kom i 2014 og het "Beautiful Silence". Den bød på et svært hyggelig musikalsk møte. Nå, som den gang, har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl. Det aller meste, med unntak av sluttsporet "Sukkerspinn av glass", er skrevet på engelsk.

Nymark beveger seg i et lett, underfundig og vakkert jazzpop-landskap som det er lett å bli fanga inn i og bli glad i. Hun synger med ei varm og inderlig stemme som antyder at hun er mye yngre enn hun virkelig er. Den er ikke stor og omfangsrik, men hun gjør likevel mye ut av uttrykket sitt.

Låtene blir noe for enstonig i lengden for meg. Noen er virkelig gode og foregår i ballade, maks medium tempo, men mange går inn i den samme tralten – de mangler enkelt og greit den store personligheten.

Sammen med utmerka tonefølge i trommeslageren Stig Harald Rennestraum, pianisten Dag-Filip Roaldsnes og bassisten Jo Fougner Skaansar, skaper Nymark, som også spiller fløyte, klarinett og bassklarinett som flott krydder, et vakkert lite univers med si andre plate. På den vanskelige tredjerunden ønsker jeg litt større variasjon i låttilfanget. Da kan dette bli riktig så storveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lena Nymark

Trapped in the Silence

New Field Music/Musikkoperatørene

Vi har etterhvert blitt bortskjemt med fantastiske trioer her i Norden. Aki Rissanen føyer seg inn i den tradisjonen.

Aki Rissanen med sin utmerkede trio.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er mitt andre møte med trioen til den finske pianisten Ali Rissanen (38). Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen etablerer han seg helt der oppe på den europeiske topplista.

For to år siden kom den samme trioen med sin debut, "Amorandom", på det utmerkede engelske selskapet Edition Records. Den fikk mye oppmerksomhet Europa rundt og vant like godt Emma-prisen, Finlands svar på Spelemann, for årets beste finske jazzplate.

Nå har trioen blitt to år eldre og enda mer moden og mer personlig. Tittelen "Another North" peker klart og tydelig ut retninga: Dette er rytmisk klart definert og energisk musikk som på sett og vis skiller seg klart fra den nordiske tradisjonen vi kjenner så godt blant annet gjennom ECM.

Rissanen har skrevet all musikken bortsett fra ei låt av landsmannen Jarmo Savolainen, en felleslåt med trioen og en kjent György Ligeti-komposisjon. Det mer enn antyder at Rissanen har henta mye inspirasjon fra Bill Evans, men intensiteten og trøkket i spillet hans kommer fra andre kilder.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre som har vokst betydelig siden "Amorandom". De gir oss heftig triojazz i ei litt annerledes tapning enn det er vi vant til her nord og det er intet mindre enn herlig og befriende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Rissanen

Another North

Edition Records/Border Music

I Engelsviken utenfor Fredrikstad møtte Tre om Taube ved fem av dem oss på et så livsbejaende, humoristisk og musikalsk vis at sommeren har fått akkurat den vitaminpillen den trengte.

Stråhattene har på ingen måte gjort sitt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Tor Hammerø

Skal det ingen ta dette eventyret i Engelsviken ved Fredrikstad? For 21. gang er nemlig Tre om Taube etterhvert med Nissa Nyberget som musikalsk føringsoffiser for Lars Klevstrand, Hege K. og Rino Johannessen og Hermund Nygård, samla på det intime loftet over den fantastiske fiskerestauranten ved fjordkanten. Nå har jeg langt i fra opplevd alle utgavene av Taube-hyllesten, som er ny hvert år, men årets utgave, som har fått tittelen «I en vik man hör musik!», kan lett vise seg å være den aller beste. Det er godt mulig jeg både har sagt og skrevet det tidligere også, men i tilfelle så mener jeg det – hver gang!

Empati

De fem tar oss med i et univers vi tror vi kjenner. På sett og vis så gjør vi også det, men Evert Taube, som var førstereisgutt fra Fredrikstad av alle steder, med hans enorme univers rommer så enormt mye som også er ukjent for de fleste av oss. Det har Nyberget med nennsom hånd plukka fram for å sette sammen til en helhet og med de nye låtene i årets repertoar så har det til nå blitt servert 116 Taube-viser der ved fjordkanten. Og fortsatt er det 80-90 Taube-viser som ikke har blitt spilt, så det er heldigvis fortsatt mye å glede seg til!

I Vika

Det denne utgava makter i enda større grad enn tidligere er å koble den lokale tilknytninga sammen med den store og globale. Det skal både Taube og Nyberget ha all ære av. De 20 sangene, framført på et mer enn propert svensk i følge min hossittende fasit, supergitaristen Jojje Wadenius, ga oss alt vi måtte ønske av stor musikalitet, godt humør, hjertevarme og enkelt og greit livsbejaenhet.

Det meste av det Taube ga oss, og mange generasjoner før oss og helt sikkert også etter oss, fordi dette er nemlig tidløse viser og livsvisdom, går i dur, men det finnes også noe i moll og en av dem blei et av høydepunktene denne kvelden: Lars Klevstrands tolkning av «Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull» blir ikke glemt av noen av dem som var på premieren på svært lang tid.

For en trupp

Nyberget binder som vanlig det hele sammen på et vis som virker improvisert, men som garantert er godt planlagt. Der får han også utmerka hjelp av medordspillmester Klevstrand og Engelsvikas dronning, Hege Klevås Johannessen. Hun og Klevstrand kler hverandre perfekt og med sin utstråling eier de salen fra første til siste strofe.

Og så er det baktruppen da med bassist Rino Johannessen og trommeslager, banjoist og fiolinist Hermund Nygård. Vi snakker heavybassisten i Dream Police og jazztrommeslager i toppklasse som spiller Michael Brecker-hyllest i Sør-Afrika i neste uke! Hvor komfortable de er med stråhatter og andre herligheter er jeg ikke sikker på, men de bærer det i alle fall med verdighet og utsøkt musikalitet.

En lykkepille

De vel to timene, inkludert pause, fyker unna som en veritabel lykkepille som bør skrives ut på blå resept. Her var det som sagt en del nytt, noe vi trodde vi hadde hørt før og sikre vinnere som «Flickan i Havana» – det swingte gitt!!! – og «Fritiof och Carmencita» og før de fem fikk slippe fikk vi sjølsagt også servert «Så lenge skutan kann gå».

Sommeren er meldt – den er her faktisk! De vel 3000 som allerede har sikra seg en stol, benk eller noe liknende har mye å glede seg til – nok en gang!

Flyg ut mina visor, sa Evert Taube. Her får han framifrå hjelp til det av fem av våre beste.

PS Oppskrifta på den berømte fiskesuppa blir også servert…..

Hege Klevås Johannessen og Lars Klevstrand passer perfekt sammen.

Foto: Tor Hammerø

Det er blues også i Taube!

Foto: Tor Hammerø

Bassisten Ingebrigt Håker Flaten har flere ganger æret sine røtter på Oppdal. Nå gjør han det igjen – kanskje fordi han bor i Austin, Texas?

Ingebrigt Håker Flaten, Gunvor Fagerhaug Gustavsen og Andreas Bjørkås under innspillinga i Oppdal Kirke. Foto: Per Ole Aalberg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nærast er du når du er borte, heter det jo. Jeg vet ikke om det er slik Ingebrigt Håker Flaten (46) også føler det, men denne hyllesten av røttene i fjellbygda Oppdal oppleves i alle fall enda sterkere siden han er bosatt over there.

For ti år siden ga kraftbassisten fra skibygda oss "Elise". Sammen med Håkon Kornstad tolka han tradisjonsmusikk med røtter i hjembygda. Tre år seinere blei den fulgt opp med "Med mitt hjerte alltid vanker 1", spilt inn live under Oslo Jazzfestival og med sjølvaste Jon Christensen som tredjemann på laget.

Nå har jeg broren til Ingebrigt, presten Ivar Flaten, mistenkt for å ha tatt initiativet til nok en oppfølger. Med seks salmer/folkesanger som utgangspunkt og med melodier med djupe og ekte røtter fra Oppdal, har Håker Flaten sammen med den fine vokalisten Gunvor Fagerhaug Gustavsen og fiolinisten Andreas Bjørkås inntatt Oppdal Kirke og gitt stoffet et respektfullt, men samtidig åpent og søkende tonespråk som både forteller oss at de vil ta vare på denne viktige tradisjonen og samtidig flytte den inn i vår tid.

Det har den framifrå bassisten gjort med å ta med seg materialet fra konserten "hjem" til Austin der trommeslageren Daniel Dufour, saksofonistene Sterling Steffen og Joe McPhee og gitaristene Jonathan F. Horne og Bob Hoffnar (pedal steel), har gitt sangene nye farger og nytt liv.

Musikken og tekstene er vakre og sterke og har mye å si oss uansett hva vi tror på – eller ikke tror på. Brødrene Håker Flaten skal ha all mulig slags ære for gaven.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingebrigt Håker Flaten´s Village Songs

Den signede dag

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Trommeslageren og komponisten Bobby Previte har aldri fått noe gjennombrudd her hjemme. Det er det på tide å gjøre noe med.

Bobby Previte har noe viktig å melde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med «Rhapsody» gir Bobby Previte (66) oss del to av sin «Terminals»-trilogi. Og for et verk han gir oss og for et band han gjør det med.

Jeg har ingen god forklaring på hvorfor Previte ikke har fått noe stort navn her hjemme. Over there har han markert seg kraftig både innen impro, rock-relaterte settinger og jazz og han har, i tillegg til å jobbe med mange egne prosjekter og band, også spilt med retningsgivere som John Zorn, Wayne Horvitz og Elliott Sharp.

I 2015 blei han tildelt en stor musikkpris, noe som førte til at han fikk muligheten til å skrive både tekst, for første gang, og musikk til "Rhapsody". Det har blitt del to av Prevites store prosjekt som handler om å reise eller om å flytte på seg. Den første etappa, "Terminals Part 1: Departures", kom ut i 2014.

"Rhapsody" regnes som Prevites mest ambisiøse prosjekt til nå. Tekstene dreier seg i stor grad om immigrasjon/migrasjon; Hvordan oppleves det å være i transit? Adskilt fra sitt opprinnelige hjem, men fortsatt ikke fremme ved en ny destinasjon? Usikker og ufri? Tro på befordringsmidlet som skal ta en til det nye målet? Tro på ukjente mennesker? Alt dette og mer til går rett inn i det som skjer overalt rundt oss – akkurat nå.

Med et spennende og annerledes band med Nels Cline på akustiske (!) gitarer, John Medeski på piano, Zeena Parkins på harpe, den unge og meget lovende østerrikske altsaksofonisten Fabian Rucker og strålende Jen Shyu på vokal, er hu – en type kinesisk fiolin og piano – et helakustisk band og sound med andre ord, tar Previte oss med på ei musikalsk og bortimot politisk reise som har elementer av alt fra rock til jazz. Tøft, annerledes og spennende og da er det bare å glede seg til siste del av trilogien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bobby Previte

Rhapsody

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den svenske, men Bergen-bosatte, visesangeren og gitaristen Robert Vennström gir oss sitt tredje visittkort sammen med trekkspiller Heine Bugge fra Molde.

Heine Bugge og Robert Vennström vet hvordan ei historie skal formidles.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Till Bergen» fra 2015 og «Till det eviga» fra året etter fortalte oss om et herlig og unikt samarbeid mellom de to. Den vanskelige tredjerunden, «Till egna barn och andras ungar», følger opp på samme høye nivå.

Det første møtet mellom de to bestod av Nils Ferlin-sanger. Oppfølgeren derimot var utelukkende Vennström-sanger og slik er det nesten her også. Bra er det fordi Vennström har veldig mye å melde og det på et humoristisk vis.

De som har hatt gleden av å høre Heine Bugge, eller Kleine Heine, sammen med Tomrefjordens aller største jodler og strupesanger Polkabjørn eller Bjørn Tomren, vet at mer korrekt tonefølge i en humoristisk, åpen, melodisk og sjangerfri setting finnes knapt.

Her inviterer de oss med inn i 15 sanger av Vennström, der én melodi er skrevet av Bugge og én av Finn Ludt, og Vennström bekrefter at han er en historieforteller av rang. Han kommer ut av den stolte svenske visetradisjonen og at han har brukt en time eller to sammen med Cornelis Vreeswijk, vil ikke forundre meg.

Her er masse kloke tanker om hverdagssituasjoner de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og både den svenske nasjonalidretten bandy – hvor er ballen? – og fotball nå i disse VM-tider med svensk fremgang (enn så lenge i alle fall), er humoristisk "tolka" i "Fotbollsvals".

Vennström og Bugge kler hverandre på et herlig og empatisk vis og bassist Ole Amund Gjersvik bidrar til å gjøre dette til et herlig nytt visittkort fra Vennström og Bugge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vennström & Bugge

Till egna barn og andras ungar

Acoustic Records/Musikkoperatørene

Kurt Elling er en strålende vokalist og her møter vi han i en ganske ny setting også.

Kurt Elling både har og er ei sterk stemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På «The Questions» tolker Kurt Elling en rekke kjente låter. I tillegg har han skrevet nye tekster til flere av dem.

Helt siden slutten av 90-tallet har Kurt Elling (50) vært ei sentral stemme innen vokaljazzen. Det har ikke vært en sjanger der talentene har stått i kø akkurat og Elling fra Chicago var på alle vis en kjærkommen tilvekst.

Elling har fulgt i fortspora til de største innen dette uttrykket og «The Questions» er da også dedisert til Jon Hendricks, kanskje den viktigste mannlige jazzvokalisten av dem alle, som gikk bort i fjor høst.

For et par år siden var Elling i Molde sammen med Branford Marsalis Quartet. Mange var nok overraska over det samarbeidet, men det skulle vise seg å være både spennende og fruktbart. Her kommer det en forlenger av dette møtet med Marsalis både som medprodusent og som solist.

Det hele begynner overraskende nok med Dylans klassiker «A Hard Rain´s A-Gonna Fall» og blir blant annet fulgt opp med Paul Simons «American Tune», Peter Gabriels «Washing of the Water», Jaco Pastorius´ låt som har blitt døpt om til «A Secret in Three Views» etter at Elling har skrevet tekst, en del originallåter og standardlåta «Skylark» som avslutning.

Elling har altså skrevet tekster til en del av materialet og sjøl om man kanskje skulle tro at det er et lite rocketrøkk over det hele med dette materialet, så er det ikke slik. Elling og Marsalis, med særdeles god hjelp fra tangentistene Stu Mindeman og Joey Calderazzo, gitaristen John McLean, bassisten Clark Sommers, trompeteren og flygelhornisten Marquis Hill og trommeslageren Jeff «Tain» Watts, har skapt et melodisk, tøft og moderne jazzlandskap ut av dette hele veien.

Med sin djupe, mørke og særegne stemme bekrefter Elling at han er en av jazzverdenens store stemmer anno 2018. Noe revolusjonerende nytt er det ikke å hente eller finne, men masse god og flott musikk får vi si oss fornøyd med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Elling

The Questions

OKeh Records/Sony Music