Johnny Griffin var en av de store saksofonistene i den såkalte
hardbop-skolen. Hvorfor får vi høre i dette liveopptaket fra 1992.
Om han ikke er glemt så har Johnny Griffin (1928-2008) langt i fra
fått den samme oppmerksomheten som flere av de andre tenorgigantene
som John Coltrane og Dexter Gordon. The Little Giant, som var hans
tilnavn, var kanskje ikke i like stor grad som de to nevnte en
stilskaper, men han var utvilsomt en viktig bevarer og forlenger av
etterkrigstradisjonen noe han viste blant annet i samarbeid med Art
Blakey, Coltrane og ikke minst Thelonious Monk.
Europa
Griff, som han også blei kalt, gjorde Europa og i stor grad Paris til
sin base helt fra 1962. Det er kanskje noe av grunnen til at
amerikanerne ikke la like godt merke til han etter hvert, men i vår
del av verden hadde han uansett ei stor stjerne.
Det er også herfra mye av musikken han spilte inn seint i si karriere
hører hjemme. Spania var, etter at fascismen hadde blitt kasta på dør,
sultefora på jazz – som stort sett var bannlyst under Franco – og det
var et entusiastisk publikum som møtte Griffin denne januarkvelden i
1992 i Valencia.
Jazzpromoteren Jordi Suñol, som har jobba med og for jazzens ve og vel
i mange tiår, tok opp i underkant av 1000 konserter han var involvert
i på et aller annet vis. Nå har han og det danske selskapet Storyville
Records inngått en avtale om å gi ut, etter avtale med artistene eller
de som styrer rettighetene deres, en del av disse opptakene og med
fasit i høyttalerne så tyder veldig mye på at det er veldig proffe
opptak Suñol har stående på hyllene sine.
Mye Monk
Standardlåter og Monk-musikk var alltid på repertoaret når Griffiin
sto på scena og her får vi “Just Friends”, “A Monk´s Dream”,
“Sophisticated Lady”, “Rhythm-A-Ning”, “Blue Monk” og “Things Ain´t
What They Used To Be” samt Griffins egen “The Cat” i relativt lange
versjoner der den teknisk briljante Griffin legger inn sine sedvanlige
sitater – hans fantasibank må ha vært rimelig velfylt!
Sammen med seg hadde han en trio med bassisten Reggie Johnson, den
franske pianisten Hervé Sellin, som jobba med Griffin fra 1984 til han
gikk bort i 2008 og som har skrevet vakre ord om sin sjef og
læremester i tekstheftet, og trommeslageren Doug Sides.
De fire stortrives sammen og de tre gir den lille giganten akkurat det
reisefølget han og musikken hans ber om.
Her skjer det ikke noe revolusjonerende – det er kun en bekreftelse på
hvor unik og hvor bra Johnny Griffin var. Det holder lenge det!
«Live in Valencia 1992»
Storyville Records/storyvillerecords.com
