Stian Carstensen er et musikalsk geni. Jeg har for så vidt ment det lenge, men her kommer den heftigste bekreftelsen på det gjennom hele hans liv. Du verden!

Stian Carstensen har rukket å bli 50 år, men akk så mye mer han har rukket også i løpet av disse tiåra. Jeg har hatt gleden av å følge svært mye av det han har drevet på med på relativt nært hold og antallet hakeslipp det har ført til har jeg mista tallet på for lenge siden. De første store møtene var med Farmers Market, noe som toppa seg i Molde i 2003 da den amerikanske stjernesaksofonisten Michael Brecker fikk ønsket sitt oppfylt – å få spille med Farmers. Det var garantert en opplevelse som satte spor i både Brecker og alle andre som var til stede.

Etter et lengre opphold er Carstensen nå heldigvis tilbake og det er usedvanlig hyggelig å kunne melde at han er tilbake mer kreativ, sprudlende og musikalsk gal og altetende enn noen gang.

Carstensen har ikke lagt skjul på at han har vært gjennom en tøff periode – tittelen på skiva sier også sitt om det. Det at noe ondt kan føre noe godt med seg er også denne knappe timen et uendelig godt prov på. Jeg har også vært så heldig at jeg har fått smakt på det ferdige resultatet noen måneder og at det har vokst er ikke å ta for store ord i bruk. Dette er nemlig et mesterverk fra en genial kunstner – et mesterverk som dermed har evighetens stempel på seg.

Musikalske grenser finnes knapt på dette verket. Carstensen har tatt med seg ingredienser fra alt han har hatt fingrene og hodet sitt borti gjennom hele sin karriere og laga sin totalt unike musikalske gumbo av det. Om det er kunstmusikk, bulgarsk folkemusikk, jazz eller tilliggende herligheter som spiller hovedrolla er uvesentlig; det er det nye brygget Carstensen har skapt og som han spiller et tjuetalls instrumenter, nesten alle like virtuost, for å fargelegge og ta oss med til steder vi aldri har vært i nærheten av å besøke tidligere, som griper meg på et vis som bare unik musikk kan.

Når han så har invitert med seg nære venner som Torbjørn Dyrud, Ola Kvernberg, Todd Terje og Jarle Vespestad, samt at Jacob Collier og Mike Patton får “lov” å synge på hver sin låt, så sier det seg sjøl hvor lista ligger: skyhøyt. Og her er det aldri snakk om å rive!

Musikken skaper bilder og vi blir invitert til å lage våre egne. Den er dramatisk, den er voldsom, den er kompleks, men den er samtidig lett tilgjengelig og ustanselig fascinerende og spennende. Den er akkurat slik jeg har lært Stian Carstensen å kjenne. Geniet!