Tor Hammerø

Det er en sannhet med modifikasjoner å kalle Clara Vuust for ei ny stemme, men for meg er hun det til tross for at dette er hennes tredje soloplate. Det var på høy tid at vi møttes.

Clara Vuust (44) la medisinstudiene på hylla da hun skjønte at jazzen var viktigere for henne. Det lå kanskje i korta etter at hun fikk The Real Book – boka med «alle» jazzens standardlåter – som bursdagspresang allerede som 11-åring. Det valget skal vi være glade for – leger er det kanskje nok av uansett.

Det Vuust viser oss her er at hun føyer seg inn i den stolte danske tradisjonen der The Great American Songbook har spilt ei viktig rolle. The Real Book spilte sikkert ei viktig rolle samtidig som hun sikkert også har blitt inspirert av det som har skjedd i Danmark helt siden 50-tallet der en rekke av de største amerikanske musikantene faktisk slo seg ned i landet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I et vakkert og melodisk landskap i forlengelsen av bebopens univers, tolker Vuust låter som «Some Other Time», «Out of Nowhere» og «Estate» og Chico Buarques «Joana Francesa» – latingenet er altså også  hjertelig og flott tilstede der Vuust synger både på fransk og portugisisk.

Ellers synger hun på et prikkfritt engelsk og tolkningene av nylig avdøde Michel Legrands klassikere «I Will Wait For You» og «Watch What Happens» er to av flere høydepunkt.

Med seg har hun et kjerneband med ektemann Francesco Cali, opprinnelig fra Italia, på piano og trekkspill, Andreas Hatholt på bass, Jeppe Holst på gitar og Carsten Landors på trommer. Ukjente herrer for meg, men meget kompetente alle sammen. Den engelske, men Danmark-bosatte trompeteren og flügelhornisten Gerard Presencer gjester på flere spor og bekrefter nok en gang at han hører hjemme i det aller øverste sjiktet.

Det skulle altså ta sin tid før jeg fikk gleden av å hilse på Clara Vuust og hennes musikk. Det har på alle slags vis vært verdt ventetida. Vi må treffes igjen!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Store deler av den norske befolkning satt måpende og hørte på purunge Angelina Jordan da hun viste seg og stemma si fram på tv-skjermen for noen år siden. Her er hun med sin platedebut.

Det var noe helt magisk og nesten uvirkelig over det som blei oss til del da Angelina Jordan (13)  for nesten fem (!!!) år siden sang klassisk standardjazz som ei voksen dame.

Med si djupe altstemme og med en forståelse for et repertoar som man skulle tro man burde ha levd noen tiår lengre for å kunne både like og tilføre noe, så var det nesten som man måtte klype seg i armen i møtet med henne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har hun flytta til Los Angeles med familien sin for å satse videre på den store scena med musikken sin og jobbe med folk som Quincy Jones. Heldigvis har hun på ingen måtte glemt gamlelandet og når hun skulle platedebuterte valgte hun å samarbeide med Forsvarets stabsmusikkorps – intet mindre.

Under ledelse av Lars Erik Gudim og med arrangement av han og Bjørn Morten Kjærnes, framstår korpset som et utvida storband og med et repertoar med blant annet «Cheek to Cheek», «Fly Me to the Moon», «I´m a Fool to Want You» og «Can´t Help Falling in Love», møter vi en enda mer moden Jordan. Likevel er magien fra det første møtet fortsatt til stede.

Til tross for det er det slik at jeg får en følelse av at hun «overspiller» ved enkelte anledninger – stemma er det sjølsagt ikke det minste i veien med, men uttrykket er jeg ikke like sikker på at jeg tror på hele veien. Vi får også møte komponisten og tekstforfatteren Jordan med to egne låter – også på det området er hun et uomtvistelig talent.

Samarbeidet med Forsvarets stabasmusikkorps er av den flotte sorten og Gudim/Kjærnes har skrevet arrangement som passer hennes utmerket. Bandet viser seg også frem gjennom tre instrumentallåter, blant annet Gerry Mulligan-klassikeren «Line for Lyons».

Det skal bli spennende å følge Angelina Jordans karriere i åra som kommer. Hun er såvidt i gang og dette «første» møtet er så avgjort lovende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Betegnelsen supergruppe oppleves kanskje som vel klisjéfyllt, men i tilfellet Rymden så er det likevel innafor. Samarbeidet mellom Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström hører hjemme der oppe.

Det lå kanskje ikke i korta at dette samarbeidet skulle bli noe av. Sjøl om bassist Dan Berglund, tangentist Jens Christian Bugge Wesseltoft og trommeslager og elektroniker Magnus Öström har kjent hverandre i åresvis, så lå det en del skjær i sjøen før Rymden – rommet på svensk – skulle bli virkelighet.

Berglund og Öström var sentrale deler i den ikoniske trioen som Esbjörn Svensson initierte og som fikk et tragisk endelikt da Svensson omkom i ei dykkeulykke for vel ti år siden. Det å etablere en ny trio for de to har av forståelige årsaker sittet svært langt inne, men sakte, men sikkert ante de at med den rette tredje stemma så kunne det la seg gjøre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vår egen langt framskredne tangentinnovatør Bugge Wesseltoft hadde lenge lekt med tanken om å skape en trio. Han ville som alltid at det skulle være noe med et eget uttrykk og han brukte mange år på å skjønne hvordan en slik trio skulle kunne etableres.

Først jobba Bugge og Berglund sammen på duo. Det førte nok til at tanken om  å forhøre seg med  Öström om et mulig triosamarbeid blei noe kortere og mot slutten av 2016 blei de tre enige om å prøve. Det som skulle skje ville avgjøre om dette var liv laga. Med et par konserter med trioen og nå debutskiva på høytalerne som «bevis», er det ingen tvil i mi sjel: vi har med ei ny supergruppe å gjøre.

Alle tre har bidratt med musikk, men med litt forskjellig tilnærmingsmåte. Bugge er mer av typen som kommer med skisser som alle tre får anledning til å videreutvikle, mens Öström for eksempel stiller med mer ferdig skrevne låter. Det fører til en flott bredde i de elleve låtene.

Den skandinaviske musikken og jazzen tok nye store steg på begynnelsen av årtusenet og fikk stor anerkjennelse kloden rundt. Det var mye på grunn av est og Bugges New Conception of Jazz og det er en herlig videreføring av dette tankegodset vi blir presentert for her.

Det er sterke, vakre melodier med masse luft og dermed muligheter for disse tre framifrå solistene og ikke minst dette nye kollektivet vi blir invitert inn i. Det er åpenbart tre musikanter med stor respekt for hverandre og med ditto mengder empati som møtes. Det fører ofte til urheftig musikk som kan nå hur långt som helst som det kanskje heter  der borte i korvens rike.

Da est og New Conception of Jazz inntok de store scenene på begynnelsen av årtusenet, så blei ører langt utenfor jazzmenigheta åpna og frista av den nye musikken. Det kan så absolutt skje med Rymden og den nye trioens musikk også. Dette er nemlig både superhipt, originalt og samtidig veldig tilgjengelig. Tøft!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norsk-svenske eller svensk-norske Anton Eger har få om noen begrensninger som trommeslager. Her møter vi han som sjef for første gang.

Anton Eger (38) er født i Norge, oppvokst i Sverige og bosatt i København. Slikt burde man jo få medalje fra Nordisk Råd for. Gjør han ikke det, så bør han hedres for sin musikalitet: hippere trommeslager har nemlig ikke vært å høre på lang, lang tid.

Eger, som altså ikke har bodd i Norge siden barneåra, har gjort sin borgerplikt: han har vært trommeslager i Garden! Bedre kjent både her hjemme og ikke minst ute i Europa og i dalstrøka utenfor også, er han likevel som framtredende trommeslager i bandene til Marius Neset og i trioen Phronesis. Der har han, både på skiver og ikke minst live, vist oss hvilken eminent musikant og trommeslager han er.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nå har han brukt den tid han trenger for å gi oss sitt første visittkort under eget navn. Det har ført til en sjangersprengende reise som inneholder masse electronica og beintøffe beats som et publikum med åpne ører og et ønske om å møte musikk langt bortenfor kjente sjangre vil kunne la seg begeistre av.

Med seg har han et kjerneband bestående av Matt Calvert på gitar, Robin Mullarkey på elbass og Dan Nicholls på tangenter samt masse gjester i tillegg. Dessuten skal medprodusent Petter Eldh ha en del stjerner i boka for usedvanlig kreativt håndverk.

»Æ», som kanskje sier noe om hvor Eger opprinnelig kommer fra, eller så føyer det seg bare inn i rekka av forunderlige låttitler, har blitt en bekreftelse på at Anton Eger både er en framifrå og framtidskuende trommeslager og musikant. «Æ» byr på musikk som både rockefolket, jazzfolket og mange andre med vidåpne ører vil ha mye glede av – lenge og ofte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Voices er noe helt for seg sjøl. Sammen med lydmagiker og «Petter Smart» Asle Karstad blir de det i enda større grad.

Musikerkollektivet eller musikerpoolen Trondheim Jazzorchestra har etablert seg på verdensbasis som noe helt spesielt. Den vokale «lillesøstera» Trondheim Voices er også på god vei dit.

Det er en god del fellestrekk mellom TJO og Trondheim Voices. Veldig mange har sin bakgrunn fra jazzlinja i byen ved Nidelvens bredd og det har for begge ensemblenes del ført til at vi snakker om musikanter som har vært eller er på søken etter sin egen stemme. For svært mange av de involverte så har det allerede ført til at de har funnet den også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På denne tilstandsrapporten, som er henta fra konserter i metropolene Bergen, Steinkjer, Trondheim, København og Berlin, får vi møte Sissel Vera Pettersen, Tone Åse, Heidi Skjerve, Anita Kaasbøll, Mia Marlen Berg, Torunn Sævik og Live Maria Roggen pluss Siri Gjære og Ingrid Lode på tre av spora.

Det betyr hver for seg noen av de mest spennende stemmene her hjemme – og vel så det – og sammen har de funnet fram til måter å utfordre både hverandre og oss på som gjør at dette blir vokalmusikk langt bortenfor det vi er vant med fra før.

Det aller meste er fritt improvisert, mens folketonen fra Rennebu forteller oss at TV finner interessante utfordringer i slikt stoff også.

Sammen med Asle Karstad har de tatt stadig nye steg og nå er lydkunstneren med som en del av ensemblet. Sammen med sin sønn Arnvid Lau Karstad har trolllmannen bak lydbordet utvikla en trådløs boks som alle musikerne bærer på seg under konsertene og som gjør at de kan modifisere stemmene sine gjennom delay, looping og pitchskifte blant annet.

Når så lydsjefen sjøl sitter ved bordet og balanserer og løfter fram dette kollektivet slik at vi i heimen også får en fantastisk opplevelse – Jan Erik Kongshaug og Peer Espen Ursfjord skal absolutt ha sin del av etterarbeidsæren også – så er det bare å slå fast at Trondheim Voices + Asle Karstad byr på vokalmusikk hinsides det aller meste. Fantastisk flott, vakkert og totalt unikt. Er vel ingen grunn til å kreve noe mer da?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske pianisten Lars Fiil, i spissen for sin flotte trio, gir oss noe ganske så unikt.

Lars Fiil sammen med Bjørn Heebøll og Lis Kruse skaper noe eget.

Lars Fiil (32) er et relativt nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har han oppdaga Tor de Jazz og med denne trioens andre visittkort, «Frit Fald» kom i 2015, har jeg fått muligheten til å dukke ned i hans univers.

Fiil og musikken hans har allerede fått mye oppmerksomhet både innenfor og utenfor Margrethes grenser og betegnelser som abstrakt kammermusikk og lyrisk og intim kom raskt etter den første utgivelsen.

Nå har trioen, som også består av Bjørn Heebøll på trommer og Lis Kruse på altsaksofon og neyfløyter, fått mer erfaring og kommet enda nærmere sammen både som musikalsk enhet og med Fiils musikk. Han har nemlig skrevet all musikken og vi får møte den i to forskjellige tapninger: live fra Koncertkirken i København i 2016 og fra studio innspilt året etter.

En av låtene får vi også i både live- og studioversjon og det er spennende å høre hvilke forskjellige retninger musikken tar i de to settingene. Det de tre utvikler sammen er både fritt, løst og søkende og samtidig melodisk, stringent og med ei klar retning.

Det gjør sitt til at dette bassløse samfunnet framstår med en helt egen stemme og de skaper med det unike landskap det er godt å bli invitert inn i og med på reise i. Lars Fiil skal bli et spennende navn å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

• Inger Lise Stulien er oppkalt etter navnestoresøster Rypdal. Da lå det vel i korta hvordan det måtte gå.

Inger Lise Stulien (43) kommer fra det blide Sørlandet og slik låter det da også av stemma hennes. Der sør har læreren fra Evje på alle vis etablert seg, men på landsbasis har hun foreløpig ikke fått det store fotfestet. Med denne duettsamlinga med mange både kjente og ukjente stemmer kan det forhåpentligvis skje noe med det.

Det er langt i fra bare Rypdal som skal ha «skylda» for at den andre Inger Lise har gitt seg sangen i vold. Med en far som spilte trekkspill og som gjorde sin siste innsats med flenga her 91 år ung og sju søsken som alle har drevet med musikk, så var det nesten ingen annen utvei for Inger Lise.

Til tross for at «Samklang» er hennes sjette plate, så er dette mitt første skikkelige møte med henne. Slik er det dessverre ofte med artister som ikke er bosatt i en eller annen storby, men Stulien fortjener absolutt oppmerksomhet langt utenfor Sørlandet også.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Stulien, som åpenbart trives i et visepop-landskap med klare islett av country og folkemusikk, har ei flott stemme ikke så langt unna Rita Eriksens. Hun synger på dialekt og/eller nynorsk og det gjør henne så troverdig som vel mulig – det er der hun hører hjemme.

Hun har skrevet de fleste tekstene sjøl og har fått god hjelp av sin faste gitarist gjennom mange år, Knut Kjetil Møen, til å skrive tonefølget.

Når hun så har fått med seg et fantastisk knippe duettpartnere, så har «Samklang» blitt en fin dokumentasjon av hvem og hva Inger Lise Stulien er. Noen får ha meg unnskyldt, men Kim André Rysstad – den nye røysta -, Sondre Bratland – den noe eldre røysta og Kirsten Bråten Berg stiller i en helt egen klasse. Ikke alt fungerer like godt – vise/opera-duetten kunne jeg gjerne vært foruten.

Inger Lise Stulien gjør på ingen måte skam på på fornavnet sitt. Hun forteller oss at hun har mye på hjertet og hun gjør det med empati, smil og styrke i uttrykket sitt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Folkrockduoen Tall Heights fra Massachusetts, USA sørger for en fin søndagsfølelse i heimen. Egner seg sikkert alle andre dager i uka også.

Jeg skulle sikkert vært mer oppdatert på det som skjer i amerikansk indierock, men det er jeg altså ikke. Derfor er dette mitt aller første møte med Tall Heights, men google har i alle fall hjulpet meg til å finne ut at disse barndomskameratene, som starta si profesjonelle karriere som gatemusikanter i Boston og der omkring, begynte å gi ut sin egen musikk for rundt fem år siden.

For knapt to år siden stod de også på scena på Piknik i Parken-festivalen i Oslo og man kan vel ikke se bort fra at det er fra det oppholdet gutta har funnet inspirasjon til den fine låta «Oslo».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De to herrene trakterer altså hovedsakelig cello og gitar – ingen dagligdags instrumentering verken i rock eller andre sammenhenger – og så synger de begge. Det gjør de med usedvanlig vakre stemmer som kler hverandre på et ypperlig vis.

De to er på ingen måte aleine på disse elleve låtene som varer i knappe 38 minutter. Her er det fullt komp og tildels masse blås og det fører sjølsagt til et ganske så unikt lydlandskap med cello og akustisk gitar langt fremme i lydbildet.

Dette er vakker og ofte flerstemt folkrock som det er lett å bli venn med. Det er ikke veldig mange mothaker her, men det lever jeg faktisk ganske godt med. Tall Heights gir oss personlig musikk – en slags 2019-forlengelse av det Simon & Garfunkel unnfanga for vel 50 år siden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Continue reading “Herlig overraskelse”

Trioen Mapping Oceans tar oss med på en luftig og fri ekskursjon der man ikke skulle tro at dette var fri improvisasjon. Dette er nemlig tildels svært så vakkert og melodisk.

Nå har jeg «møtt» pianisten Jørn Øien i en rekke konstellasjoner de seineste åra og uansett så har han levert på øverste hylle. Likevel så så jeg ikke denne frijazztrioen med bassisten Audun Ellingsen og trommeslageren og perkusjonisten Tore T. Sandbakken komme.

Jeg hadde ikke den minste anelse om denne trioens eksistens før skiva dukka opp med postmannen hjelp. Det må jeg sjølsagt ta på mi kappe for Mapping Oceans har eksistert i rundt fem år, men «Marea» er i alle fall debutskiva til kollektivet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og her snakker vi om kollektiv på alle slags vis. Trioen har som utgangspunkt at de alltid går på scena, og i dette tilfellet i Rainbow Studio, uten en avtale, uten ei låt – her er alt fritt improvisert.

Det kan som kjent havne nesten hvor som helst. Mange av dagens frijazztilhengere forbinder det gjerne med musikk i gata til Peter Brötzmann, Paal Nilssen-Love, Frode Gjerstad og Mats Gustafsson – veldig ofte med et helvetes trøkk og en voldsom intensitet der det ikke blir kompromissa med noen eller noen som helst.

Det er ikke der vi finner Mapping Oceans. Ellingsen fra Ørsta, Sandbakken fra Trondheim og Øien fra Narvik møtes i alle fall denne gangen stort sett i et melodisk, varmt, søkende, nesten meditativt landskap med masse dynamikk i seg og med tre par svært så lyttende ører.

Her er det lite av tradisjonelle solo-tema-solo – de tre vet intuitivt når de skal legge av og mår de skal tre fram og ingen går i veien for noen. På det viset tar de oss med til åpne, frie, unike og vakre landskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassist, komponist og bandleder Mats Eilertsen har sammen med to av sine beste musikalske venner skapt et varmt, godt og ettertenksomt univers.

Mats Eilertsen (43) fra Trondheim, men bosatt i jazzmetropolen Eidsvoll, har i løpet av de seineste par tiåra i stadig større grad etablert seg med sin særegne, varme og store stemme – det være seg i andres band eller med egne – som en av våre mest spennende improvisatorer og musikanter.

I en rekke konstellasjoner har han også vist seg fram på ECM, men først i 2016 debuterte han under eget navn på selskapet med «Rubicon» – et vakkert bestillingsverk til Vossajazz med et framifrå sjumannslag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trioen vi møter her, med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen, har eksistert i ti år og har gitt ut to skiver tidligere på selskapet HUBRO. Det betyr at det er et kollektiv som er så samspilt som nesten vel tenkelig og med en empati både personlig og musikalsk av det langt framskredne slaget.

Nå mente altså ECM-ideolog Manfred Eicher at det var på tide at trioen «rykka opp» til ECM og i mai i fjor inntok de Auditorio Stelio Molo RSI i Lugano i Sveits – ECMs nye hovedstudio etter at Jan Erik Kongshaug solgte Rainbow Studio i Oslo.

Det er et ganske annerledes studio enn Rainbow. Musikantene står på ei stor scene i en stor hall og Eicher og lydteknikeren sitter ganske langt unna bak sin glassvegg. Musikerene, i dette tilfellet i alle fall, spilte inn musikken uten at de brukte hodetelefoner for å få en så nær kontakt som mulig og for å kunne benytte den helt spesielle sounden rommet har å by på.

Musikken er i stor grad basert på skisser som enten Eilertsen eller en eller to av de andre – eller alle sammen – bragte til bordet for at anledninga skulle få være med å meisle den ut videre.

Du verden som trioen i samspill med Eicher har sørga for at det skjedde. Her er det svært lite tema, solo, tema som står på kjøreplana – her føres det musikalske samtaler som flyter organisk og der alle tre bidrar der og når det passer. Med de ti åra de har sammen og med den forståelsen det har ført med seg, så har «And Then Comes The Night», inspirert av romanen «Sommerlys, og så kommer natten» av den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson – ei bok jeg kan anbefale på det varmeste,  ført til så vakker, søkende, utfordrende og ettertenksom musikk som vel tenkelig.

De tre har har tatt oss med til steder der det er godt å være. Det er vanskelig å forlange så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.