Tor Hammerø

Jan Bang og Eivind Aarset har jobba sammen i en rekke sammenhenger siden begynnelsen av 90-tallet. Likevel er dette det første duoalbumet de har begått. Vi visste at dette måtte bli noe helt spesielt.

I mi bok er gitarist, bassist og elektroniker Eivind Aarset og samplist, programmerer, synthesist og redigerer Jan Bang to av de mest spennende, nyskapende og annerledes musikantene vi har her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også.

Slik har det vært lenge og noe forteller meg at slik kommer det til å bli værende så lenge det finnes kraft i de to.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når de har jobba sammen med giganter som Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Sly & Robbie og Jon Hassell så sier det mye om hvilken standing de nyter der ute. Det skulle da også bare mangle og de to har fortsatt «utforskingen» sin sammen i regi av Punkt-festivalen i Kristiansand også.

De to har bevegd seg sømløst mellom sjangre som dub, samtidsmusikk, folkemusikk, rock, jazz og pop og sluttsummen er nå, mer enn noensinne, noe som kun kan kalles en Aarset/Bang-sjanger.

De to, og gjestene Sidsel Endresen, Erik Honoré, Nils Petter Molvær, Hilde Norbakken, Anders Engen og Audun Erlien som dukker opp enkelte av spora, tar oss med til lydlandskap ingen av oss har vært på besøk i tidligere. Det er atmosfærisk, det er vakkert, det er søkende og originalt og sørger for at du enten blir sittende ytterst på stolen for å få med deg alle detaljene eller at du bare legger deg rett ut, lukker øynene og åpner alle andre sanser.

Eivind Aarset og Jan Bang er enkelt og greit ikke i stand til å gjøre noe som helst annet en grensesprengende – det beviser de nok en gang her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stadig nye stemmer melder seg på og viser hvilket skyhøyt nivå det er på den oppvoksende jazzslekt her til lands. I dag skal vi møte to flotte trioer med røtter i Bergen.

På spørsmål for noen år siden svarte Jan Garbarek at det nye bandet hans låt likt, men helt forskjellig fra det forrige. Det samme kunne nok gitaristen Mathias Marstrander (26) sagt om disse to bandene som han spiller viktige roller i: ganske likt, men helt forskjellig.

Begge bandene har sine røtter på Griegakademiet i Bergen, begge er trioer og trommeslageren Sigurd Steinkopf  (22) er med i begge. Derfor låter det ikke ulikt av A Northern Code og Marstrander Trio, men det er også noe eget ved uttrykkene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

A Northern Code begynte opprinnelig som masteroppgava til den skotske bassisten Andrew Robb (30), men etterhvert har trioen blitt en kollektiv affære der grensa mellom det komponerte og det det løse, det frie  er vanskelig å finne. Her er alle stemmene like viktige sjøl om Robb er hovedkomponist, men der ei standardlåt som «Someday My Prince Will Come» også passer nydelig inn i helheten.

A Northern Code er en trio som har henta inspirasjon fra en rekke kilder og satt det sammen til noe de er aleine om og som de kan bygge stadig nye hus på.

Arne Toivo Fjose Sandberg (24) har «tatt over» bassplassen til Andrew Robb i Marstrander Trio. Ellers er idealene mange av de samme bortsett fra at her er Marstrander, opprinnelig fra Bærum, komponist av alt materialet.

Marstrander er en herlig melodiker med en varm, tøff og fin tone i gitaren. Jeg tror neppe han vil protestere kraftig hvis jeg hevder at han har lytta en hel del på en av sine lærere i Bergen, Thomas T. Dahl, og det er det i tilfelle ingen grunn til å skjemmes over.

Til tross for at det er tre unge herrer vi har med å gjøre, så har de allerede utvikla et stort modenhets- og lyttenivå. Inspirasjonen er henta fra «alt»: jazz, rock, samtidsmusikk, impro og filmmusikk og til sammen har det blitt, som med A Northern Code, noe som det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

Mathias Marstrander hadde jeg såvidt hilst på før i bandet Molecules, men med disse to visittkortene tar han nye, schwære steg og bekrefter at med han har kongeriket fått en ny gitarist som allerede har etablert helt seg der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trompeter og bukkehornist Hildegunn Øiseth tar nok en gang nye steg i retning seg sjøl. Det er herlig å få bli med på ferden.

Hildegunn Øiseth (53) har vært der i flere tiår allerede. Lenge spilte hun likevel, for meg i alle fall, en altfor beskjeden rolle ofte i storbandsammenheng. Heldigvis har et aller annet ført til at hun i stadig større grad har stått fram som den strålende komponisten, bandlederen og solisten hun er.

Siden 2011 har hun gitt oss platene «Stillness», «Valencia» og «Time Is Coming» og for hvert visittkort så har Brandvals store datter vokst og vokst. Der hun er nå er det flotteste musikalske stedet hun noen gang har vært.

Med sin nydelige, luftige og svært personlige tone i horna sine har Øiseth etablert seg helt der oppe i trompettoppen. Der er det trangt når vi raskt nevner Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Mathias Eick og Per Jørgensen bare her hjemme, men da er vi jo samtidig på den internasjonale pallen også. Sjølsagt har Øiseth henta inspirasjon både fra den og den andre av disse, men anno 2020 så er hun altså veldig sin egen stemme.

Med et låtutvalg hun stort sett står for sjøl, men som pianist Espen Berg (1) og trommeslager og sagist Per Oddvar Johansen (3) så definitivt bidrar på et nydelig vis til, blir vi tatt med til et nedpå og reflekterende sted der det er godt og inderlig å være. I en akustisk setting der også Magne Thormodsæter nok en gang gjør en strålende bassinnsats sammen med Berg og Johansen – intet mindre enn to lyttende giganter, benytter Øiseth seg denne gangen også av elektroniske hjelpemidler til å løfte fram trompetstemma si fra tid til annen. Det er sjølsagt også gjort nennsomt og med fintfølelse slik Øiseth gjør det ellers også. Dessuten bruker hun stemma si på et flott vis også.

Dette kollektivet hører hjemme på aller øverste hylle uansett hvor på kloden man måtte leite etter hyller. Hildegunn Øiseth har tatt nok et megasteg i retning seg sjøl og at det er et fin sted å være forteller hun og hennes tre medsammensvorne oss på «Manana».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Hilde Trætteberg Serkland? Da er vi minst to, men herved anbefales det å gjøre noe med det.

Det at verken du eller jeg har hørt om Trætteberg Serkland, kan nok ha med det å gjøre at hun er bosatt i kongeriket Bergen. Da er det ofte ganske langt til resten av landet, dessverre. Leit, men slik er det bare i mange tilfeller.

Hilde Trætteberg Serkland (37) er både skuespiller, låtskriver og sanger og viser egentlig alt dette på sitt debutalbum. På sin uforfalska bergensdialekt forteller hun oss at hun er historieforteller vel verdt å låne både et og to ører til.

Hun befinner seg seg i et singer/songwriter-landskap og når det viser seg at hun har samarbeida med Karoline Krüger på ei av låtene, så er ikke det overraskende. Det er absolutt en forbindelse i ektheten og inderligheten i de tos uttrykk.

Trætteberg Serkland har jobba med dette stoffet i mange år og det er åpenbart at dette ikke er noe venstrehåndsarbeid verken når det gjelder låtene og spesielt tekstene. Hun har noe å fortelle om mellom-menneskelige forhold og hun gjør det det på et vis som gjør at jeg tror på henne – hun forteller om et levd liv og hvor viktig toveisrelasjonene er for henne.

Når hun så omgir seg med noen av Bergens ledende musikanter som Halvor Folgerø på bass og fagott, Helge Lilletvedt på tangenter og Ivar Thormodsæter på trommer og perkusjon og gjør en flott duett med André Søfteland på et spor, så har dette blitt en debut som bør åpne nye dører for Hilde Trætteberg Serkland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den nigerianske forfatteren Oyinkan Braithwaite debuterer med et brak. Vi snakker krim totalt annerledes fra alt annet som har vederfaret oss og dessuten er den dritmorsom.

Med sin «tynne» debut som forfatter, vel 220 siders krimbøker er ikke hverdagskost for å si det forsiktig, har Oyinkan Braithwaite (32) skapt nesten sin egen sjanger.

Verden rundt har skrytet stått i kø for romanen som kom ut på engelsk i 2017. Årsaken er åpenbar og vi stiller oss i rekka av hyllere. Braithwaite har nemlig åpna opp helt nye dører i sjangeren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvem som er den skyldige blir det ikke lagt skjul på fra aller første side for oss lesere. Bare det er jo uvanlig, men hvordan det ender avslører hun ikke før hun må. Med sitt økonomiske og fargerike språk tar Braithwaite oss med på ei reise i en kultur som er ganske ukjent, men desto mer spennende for oss – den nigerianske. Det som skjer rundt de to søstrene som er hovedpersonene i dramaet, kunne neppe skjedd her hos oss – akkurat derfor får fortellinga en ekstra dimensjon. Det blir ikke bare en krimromanen, det blir også ei innføring i en kultur.

Dessuten er Braithwaite direkte morsom – det er så mye mørk humor underveis at man i tillegg til å lese den som krimroman også blir sittende å småhumre etterhvert som de fortleste sidene fyker unna.

Oyinkan Braithwaite har lagt lista skyhøyt for seg sjøl med denne knalldebuten. Noe forteller meg at hun er i stand til å gå over i neste forsøk på enda større høyder også.

Folkemusikkgruppa Majorstuen med Jorun Marie Kvernberg i spissen tar farvel etter 20 år. Bedre måte å gjøre det på enn med «Jubel» er vanskelig å høre for seg.

Etter åtte plater, en Spellemannpris og cirka 300 konserter i 20 land, sier altså Majorstuen takk for seg. Frøet som blei sådd på Norges musikkhøgskole i Oslo rundt 2000 – i Majorstuens umiddelbare nærhet – skulle vise seg å vokse til noe mye større enn det Kvernberg og de andre kunne tenke seg.

Har tatt med seg arva

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I gruppa der alle fem spiller fele, men krydrer lydlandskapet med andre strykeinstrumenter også, har folkemusikken ligget i bånn hele tida. Slik er det fortsatt, men de fem er usedvanlig åpensinna musikere som gjerne lar seg inspirere av både rock, indiemusikk og jazz. Det fører til et ensemblesound som er sjeldent samtidig som det er fem individualister fra øverste hylle som møtes med masse humor – det blir det enkelt og greit heftig musikk av i et landskap som har Majorstuens bumerke på seg.

Spennende låtskrivere

Fire av de fem majorstuerne har skrevet musikk til avskjedsalbumet. I tillegg har de invitert tre meritterte musikere fra tre ganske så forskjellige univers til å skrive ny musikk også: Broder Ola Kvernberg fra jazzens verden, nok en felespiller, Gjermund Larsen, fra folkemusikkverdenen som også har ei fortid i bandet og kanskje mest overraskende, indierockeren Thea Hjelmeland. Dette sier det aller meste om hvor åpne sinn de fem i Majorstuen er besjela med og du verden så sprudlende, morsom og heftig denne avskjeden har blitt. Mer livsbejaende gravøl skal man leite svært langt etter.

Avskjedsturné?

Majorstuen skal etter planen på en solid avskjedsturné til høsten. Det er sjølsagt lov å håpe at den lar seg avvikle, men slike garantier utstedes jo ikke lenger i våre dager. Skulle det ikke lykkes å få bandet på veien en siste gang, så er uansett «Jubel» en strålende erstatning som kan være med oss til evig tid. Og vi kan bare takke for 20 herlige år som blir avslutta på best mulig vis.

Majorstuen

Jubel

Majorstuen Fiddlers Company/Musikkoperatørene

Reklame |

Da Jon Christensen forlot oss for kort tid siden, blei kanskje den viktigste historia i norsk jazz avslutta. Her får vi være med på den aller siste etappa.

Det har vært sagt og skrevet mye flott om Jon Christensen både før han gikk bort og etter. Jeg kan slutte meg til det aller meste. For meg var han nemlig både en musikalsk døråpner og retningsgiver og jeg er stolt over å kunne kalle han en god venn også. Han satte og vil fortsette å sette spor som heldigvis ikke vil være mulig å viske ut.

Christensens ECM-katalog er godt dokumentert flere steder, men han gjorde mye mer – også på andre selskap. Den aller siste innspillinga blei gjort i løper av to aprildager i 2018 og sjølsagt blei den gjort i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug ved spakene og med musikken til den russisk/amerikanske pianisten Yelena Eckemoff som utgangspunkt. Hans nærmeste følgesvenn gjennom flere tiår, Arild Andersen, var hjertelig til stede ved bassen og med etterfølger Thomas Pohlitz Strønen med nok et trommesett var kvartetten som man kunne ønske seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eckemoff er, i tillegg til å være en fin pianist, en multikunstner. Hun har skrevet et dikt til hver av låtene. De er med i coverheftet som billedkunstner Eckemoff har laga coverbildet til også.

Dette har blitt en dobbelt-cd med 14 låter. Eckemoff er en lyrisk melodiker med klassisk bakgrunn som ønsker å skape stemninger gjennom både sine låter og sitt pianospill. Det lykkes hun definitivt med sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige. Bedre reisefølge enn Andersen, Christensen og Pohlitz Strønen kunne hun heller ikke be om. Andersen med sin store, varme og syngende basstone, Christensen som fargeleggeren som han i stadig større grad blei mot slutten av karriera si og Pohlitz Strønen som den straighteste av de to trommeslagerne, men likevel med rom til å vise oss hvilken stor personlighet han er, blir akkurat så lyttende og skapende som vi vet de er.

Dette var nok ikke Jan Erik Kongshaugs siste opptak, men blant dem. Uansett er det både vemodig, men samtidig flott at både han og Jon er sammen her. Vi snakker to bautaer i norsk og internasjonalt musikkliv som betydde mye for hverandre og for oss alle. Det er bare å takke og bukke – Jon Christensen og Jan Erik Kongshaug vil være med oss for alltid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Etter å ha fulgt Marte Eberson, Martin Halla og Øystein Skar noen år i diverse konstellasjoner, er det ingen bombe at det nye bandet Löv låter kanon – og vel så det.

Supergruppe er på mange vis et oppbrukt uttrykk, men i dette tilfellet er det bortimot lov å bruke det likevel. Tangentist og vokalist Marte Eberson og tangentist Øystein Skar kjenner mange fra Highasakite og fra andre eleverte konstellasjoner. Vi vet hva de står for og vi vet at de aldri serverer noe som befinner seg under svært så solid kvalitet. Når så kongerikets flotteste og mest særprega herrestemme, Martin Halla, som mange blei slått i bakken av da han vant The Voice på TV 2 i 2012 er den tredje «stemma» i Löv, så er forutsetningene absolutt til stede for at vi har fått besøk av et band som kan bli en ny schläger både i pop-Norge og langt utenfor også.

Med Eberson som en slags retningsgiver når det gjelder låtskrivinga, har disse elleve låtene blitt et nytt, lite popunivers der bandets særpreg er supertydelig. Sjøl om de er «bare» tre, så har de skapt et stort lydbilde og utnytta de studiomulighetene de har hatt til disposisjon på eller beste måte. Dessuten er vokalen produsert akkurat så langt fram i lydbildet som den fortjener – Halla er og blir en vokalist i verdensklasse. Store ord? Absolutt, men jeg mener det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Låtene er enkle å få et forhold til. Dansbare er de sikkert også for de som har slike tilbøyligheter og man skal heller ikke se bort fra at allsangfaktoren absolutt er til stede også.

»Nostalgia» er et tøft, hipt og høyst originalt visittkort. Om det er nok til å slå gjennom på den store scena slik Highasakite gjorde, gjenstår å se. Kvaliteten står det i alle ikke på. Löv is definitely in the air!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Löv
Nostalgia
Need Music Records

Du skal ha fulgt svært godt med for å ha inngående kjennskap til trekkspilleren Kalle Moberg. Nå er muligheten her og den bør du benytte.

De mest ihuga har støtt på Kalle Moberg (25) fra Sandvika i det store bandet til Paal Nilssen-Love, Large Unit. Det var også slik denne solodebuten kom i stand. På turné med Large Unit i Japan fikk produsentlegenden Jim O´Rourke høre Moberg og han mente spontant at det den unge bæringen hadde å fare med burde spilles inn så raskt som mulig.

Slikt sies sikkert ofte, men den Tokyo-bosatte O´Rourke mente det og kort tid etter kom mail med invitasjon til ny Japan-tur med innspilling som mål. For vel et år siden var det klart både for plateinnspilling og nye møter for Moberg med en rekke japanske musikere – møter som vil komme ut på plate seinere i år.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er det altså Moberg mutters aleine og jeg skjønner O´Rourkes fascinasjon. Jeg har heller aldri hørt trekkspill traktert slik Moberg gjør det i løpet av en drøy halvtime. På de seks låtene, som jeg antar i stor grad er fritt improvisert, skaper Moberg lydlandskap og stemninger som er hinsides alt annet du har hørt tidligere.

Når noen skaper noe helt nytt, uforutsigbart og spennende, så er jeg veldig lett å fange. Kalle Moberg har greid alt dette og skal bli et veldig spennende navn å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den islandske pianisten og komponisten Ingi Bjarni, som også reagerer når etternavnet Skúlason blir nevnt, har samla et skandinavisk drømmelag og musikken har også blitt deretter.

Ingi Bjarni Skúlason (32), som har sin base i hjembyen Reykjavik, studerte både i Göteborg, København og Oslo da han tok sin master i komposisjon. I løpet av disse oppholdene både lærte han mye og møtte en rekke musikanter som han skulle få gleden av å skrive for.

Med «Tenging», islandsk for forbindelse, kommer resultatet av alt dette. Sammen med den svenske bassisten Daniel Andersson, den estiske gitaristen Merje Kägu og våre to representanter, trommeslageren Tore Ljøkelsøy og trompeteren Jakob Eri Myhre, har Ingi Bjarni skapt et unikt lite univers.

Musikken hans har sine røtter i både jazztradisjonen, nordisk folkemusikk og elektronika sjøl om dette er et akustisk visittkort. Ingi Bjarni har med hjelp av sine fire medsammensvorne, som han har hatt i bakhodet da han skreiv i musikken, skapt fascinerende og melodiske lydlandskap som er alt fra reflekterende og nedpå til utadvendte og sprudlende.

»Tenging» har fått strålende mottakelse hjemme på sagaøya og vunnet en rekke priser. Det er absolutt på tide at vi her til lands, og folk i mange andre land også for den sakens skyld, får ørene opp for dette flotte bandet, den fine musikken og utmerkede solister.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.