Tor Hammerø

I går vant Mats Eilertsen Trio Spellemannprisen for 2019. Her følges det opp med en soleklar kandidat til 2020-prisen også.

Om noen skulle være i tvil så var det i jazzklassen og i det i knivskarp konkurranse. Jeg hadde vært nesten like fornøyd med juryens avgjørelse uansett hvem av de fire nominerte som stakk av med prisen, men må innrømme at trioen bestående av sjefen på bass, nederlandske Harmen Fraanje på piano og Thomas Pohlitz Strønen på trommer og ECM-produksjonen «And Then Comes the Night» har vært en favoritt i heimen lenge.

Med utgangspunkt i et bestillingsverk til Jazzfest i Trondheim i 2016, får vi møte trioen nok en gang, men her i et unikt samarbeid med den framifrå vokalgruppa Trio Mediæval.

Tekstene er henta fra enten lyrikeren Tor Ulven eller fra tradisjonelle messeledd. Musikken er skrevet av Eilertsen, mens noen instrumentale mellomspill er kollektivt unnfanga.

Hele ekskursjonen er så var, så inderlig, så ekte og så basert på gjensidig respekt mellom de to trioene som vel tenkelig. Vi blir invitert inn i en klangverden så vakker og så unik at den blir nok en bekreftelse på Mats Eilertsens mesterskap som musikalsk visjonær. Vi blir ikke overraska over hans varme og store bass-spill i forlengelsen av Charlie Haden lenger, bare begeistra, men dette høyst spesielle  møtet mellom disse to glitrende trioene løfter Eilertsen opp til et nytt nivå som unnfanger. Nydelig, vakkert og helt spesielt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den tyske saksofonisten Nicole Johänntgen har vi truffet blant annet sammen med Cæcilie Norby og Hildegunn Øiseth. Her er hun mutters aleine og det har blitt nok et fint møte.

Johänntgen (38) har siden 2005 vært bosatt i Sveits og har hatt store deler av Europa som sitt arbeidssted. Her hjemme er det i det siste sammen med Norby og hennes «Sisters in Jazz» vi har hatt gleden av å høre henne.

Det spørs om Johänntgen har tatt større sjanser enn det hun gjorde i Andreaskirche i Zürich i mars i fjor. Da inntok hun nemlig det kirkerommet med dertil egna akustikk kun iført fire komposisjoner og en alt- og en sopransaksofon. Det førte sjølsagt til at hun ga seg sjøl uante muligheter, men samtidig hoppa hun ut på 70000 favners dyp uten redningsvest. Hun har så avgjort kommet flytende fra det – og vel så det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De fire låtene varer fra fire til vel 23 minutter og Johänntgen fyller de med ro, originalitet og inderlighet. Kirkerommet inviterer til det og Johänntgen tar i mot invitasjonen på best mulig vis. Det har ført til rundt 55 minutter med musikk så egna til å åpne alle sanser og bli med på en herlig ekskursjon som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du skal ha fulgt svært godt med i timen for å ha god kunnskap om Marie Løvås og hennes gjøren og laden. Her er muligheten til å gjøre noe med det og den bør absolutt benyttes.

Marie Løvås (23) kommer fra Skodje på Sunnmøre og har tilbragt de siste åra på Musikkhøgskolen i Oslo. Der har hun åpenbart truffet på flere likesinnede og sakte, men sikkert har debutalbumet tatt form med hjelp av medstudenter som Andreas Rukan (Fieh) og Fredrik Svabø (iris). De spiller henholdsvis bass og gitar og begge er medprodusenter til dette svært så tiltalende visittkortet som forteller oss at Marie Løvås har kommet for å bli. Det skada neppe at ringreven Erik Hillestad var på plass både som tekniker og rådgiver heller.

Løvås, med ei stemme som fra tid til annen kan minne om Ingebjørg Bratland når det gjelder både varme og skjørhet, men som absolutt har dette unike likevel, synger på si sunnmørsdialekt. Det gjør det hele mer ekte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tekstene hennes vitner om en modenhet som langt overgår hennes 23 år på Tellus og temaer som tilknytning, adskillelse og veivalg både i livet og i relasjoner, sier sitt om at dette er ei jente som bruker musikken og ikke minst tekstene til noe langt mer enn gjennomsnittsbetraktninger om ingenting.

Rukan og Svabø & Co har skapt et vakkert, luftig og åpent landskap rundt stemma og tekstene til Løvås i en type svært melodiøst og nedpå visepopunivers. Alle låtene er ikke like minneverdige, men de forteller oss om et solid potensial til hva som forhåpentligvis kommer de nærmeste åra.

Marie Løvås ønskes hjertelig velkommen – et nytt stort og varmt talent har meldt sin ankomst.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg har aldri vært i Eidsdal på Sunnmøre. Likevel vet jeg at det er ei vakker bygd. Det har nemlig Ole Jørn Myklebust fortalt meg.

Sjøl om Ole Jørn Myklebust (42) er bosatt i Drammen og har hatt hjemstavn både i Tromsø og Oslo og kanskje andre steder også for alt jeg vet, så er det liten tvil om at røttene hans hører hjemme i Eidsdal, ikke langt fra Geiranger. At røttene er solide og svært slitesterke er det heller ingen grunn til å lure på.

Det første beviset fikk vi allerede i 2016 da Myklebust ga oss «Gløymde fotefar – Viser frå Eidsdal». Mange av oss blei nok en smule og vel så det overraska over møtet med Myklebust som langt framskreden visesanger, men det tok ikke mange runder i spilleren for å anerkjenne den strålende jazztrompeteren som framifrå også i dette faget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De fleste kjenner nok Myklebust best fra glitrende bidrag i samspill med blant andre Mari Boine, Jonas Fjeld og Unni Wilhelmsen. Hans egne Chet Baker-tolkninger, både som trompeter og vokalist, mer enn antyda at det fantes en lyrikkformidler av rang der inne også.

Som på det første visealbumet så er det tekster av sambygdingen Arne O. Storås (1908-2002) som er utgangspunktet for kjærlighetserklæringa. Gardbrukeren og dikteren Storås var en bauta i bygda, men fikk aldri noen stor oppmerksomhet utenfor Eidsdal. For et par år siden fant etterkommerne hans flere tekster i ei skuff og dermed var veien kort for nye melodier fra Myklebust.

Myklebust er en melodiker av rang og de ti låtene han har skrevet – den siste er av gitarist  og organist Tore Bruvoll – kler de vakre, sterke og tidløse tekstene på best mulig vis. Når så Myklebust synger så flott og inderlig som tekstene, musikken og Eidsdal ber om, så har denne hyllesten blitt slik at man langt i fra trenger å ha røtter til bygda for å trives med den.

Myklebust, som heldigvis henter fram trompeten også, omgir seg med flotte folk: i tillegg til Bruvoll spiller Ole Jakob Larsen trommer og kollega fra Mari Boine-universet, bassist Svein Schultz – som også har produsert på best mulig vis, sørger for strålende omgivelser for den flotte hyllesten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det unge norske bandet Master Oogway forteller med sitt andre album at her befinner det seg fire store talenter og et hipt band.

Master Oogway, bestående av Håvard Nordberg Funderud fra Rygge på gitar, Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy på bass, Martin Heggli Mellem fra Tranby ved Drammen på trommer og Lauritz L. Skeidsvoll fra Kleive ved Molde på saksofon, mer enn antyda med debuten «The Concert Koān« for to år siden at her hadde vi med et band å gjøre med et solid potensial. To år seinere, med mer kjøtt på beinet og mye mer erfaring og samkjøring, kommer det en heftig bekreftelse på det.

Guttene møttes på Musikkhøgskolen i Oslo for fem år siden og alle befinner seg innenfor alderssegmentet 23-26 år. Til tross for relativt få år på Tellus så er de allerede i besittelse av en solid porsjon modenhet og originalitet og stor lytteevne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med seks låter skrevet av Nordberg Funderud møter vi et kollektiv som har røtter i alt fra urtøffe rockeganger, via impro til noe som likner på straight moderne jazz. Det betyr at de har skapt landskap de er ganske så aleine om, men hvis noen vil mene at de slekter på band som Bushman´s Revenge og Krokofant så er det mulig å forstå det.

Det kollektive soundet er viktig her og dynamikken i uttrykket har utvikla seg kraftig siden sist, men solistisk holder spesielt Nordberg Funderud og Skeidsvoll et høyt og unikt nivå.

Master Oogway er et band for vår merkelige tid, men definitivt også for tida som kommer når verden nærmer seg vater. Master Oogway er på mange vis et rockeband for jazzfolket og et jazzband for rockefolket. Tøft er det uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg bryter sammen og tilstår at tittelen her kanskje er i enkleste laget, men musikken og uttrykket til Benjamin Mørk virker uansett slik akkurat nå.

Pianisten, tangentisten og komponisten Benjamin Mørk (30) kommer fra Senja ikke så langt fra Tromsø. I Nordens Paris har han vært bosatt de seineste åra og har studert ved konservatoriet der. Han har også vært turnerende musikant i store deler av det seineste tiåret og har vært Mari Boines faste tangentmann i et par år nå.

Med «Mechanical Piano» forteller han oss i løpet av vel 27 minutter mye om hva og hvem han er og det tar ikke mange runder før vi kan slå fast at Mørk er og har ei stemme som er helt spesiell.

Vi møter Mørk helt aleine, men det oppleves likevel ikke slik. Etter at han mer eller mindre demonterte et ganske så ødelagt piano, fant han en rekke mekaniske muligheter/lyder med det som var igjen av det.

Med det som utgangspunkt og med hjelp av et lite arsenal elektriske instrumenter har Mørk skapt en unik melodisk miks som har ført til flotte, søkende stemninger som det gjør godt å flyte med i.

Det er en ro, en inderlighet og en ekthet i det Benjamin Mørk har makta å formidle gjennom sitt univers som er sjelden. Denne ekskursjonen anbefales på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benjamin Mørk
Mechanical Piano
Jazzland Recordings

Sjøl  om bandnavnet er I Like to Sleep så er det all grunn til å holde seg våken mens gruppas ferske album inntar høytalerne. Egentlig har vi ikke noe valg heller – det sørger nemlig trioen for.

Det er tre år siden debuten til I Like to Sleep så dagens lys. Det var et gjennomført flott første steg fra unge herrer fortsatt i tenåra og ikke minst med liner notes fra øverste hylle – kødda!

Nå har gutta, det vil si Nicolas Leirtrø på barytongitar og noe som heter bass-vi, Øyvind Leite på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon, rukket å bli hele 22 år og de har tatt opp til flere nye, spennende steg siden den gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle kommer fra Trondheim og etter at de som gruppe blei kåra til årets unge jazzmusikere i 2018, har de tilbragt kvalitetstid på jazzlinja i byen som en gang hadde et godt fotballag. Det er det lett å høre for I Like to Sleep, et bandnavn de har henta fra et Thelonious Monk-sitat, har altså videreutvikla et distinkt og totalt originalt bandsound siden sist.

Instrumenteringa er jo ikke akkurat noe man plumper over hver dag og når de tre har falt ned i ei gryte som inneholder ingredienser fra så forskjellige krydder som 70-talls progrock, jazz, impro og klassisk musikk – og sikkert mye annet også, så sier det seg sjøl at dette må bli noe helt for seg sjøl. Det at de tre har, til tross for sine skarve 67 år på Tellus, spilt og hengt mye sammen gjør også sitt til at de har utvikla ei fellesstemme som de kan ta med seg hvor som helst og slippe å bli sammenlikna med noen andre.

I Like to Sleep fortalte meg allerede i 2017 at de var et band med ei retning det ville bli veldig spennende å følge. Her har altså bekreftelsen på det ankommet og her er det nå et enda større potensial til å nå langt utenfor Harald og Sonjas grenser med det tøffe og heftige uttrykket – spesielt hvis de får skrevet fornavnet til Monk korrekt på bandets neste skive.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Saksofonisten, fløytisten og komponisten Frøydis Grorud har dukka opp i en rekke sammenhenger de seineste åra. Fellesnevneren er at hun alltid spiller fra hjertet.

Dette er hennes sjette album under eget navn og kanskje hennes mest personlige så langt. Årsakene kan nok være mange, men det at Grorud mista en nær venn mens hun jobba med materialet er sikkert en sterkt medvirkende årsak til det.

Det at Grorud og hennes medsammensvorne inntok et bedehus på Sørlandet for å spille inn denne musikken, som uten unntak er svært melodiøs og vakker, men både nedpå og heftig, førte garantert også til at de fire kom nærmere både hverandre og kjernen i budskapet Grorud ville formidle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bortsett fra ei låt av Paul Simon, «Night Game», og ei av bassist Magne Thormodsæter, så har Grorud skrevet all musikken. Sammen med perkusjonist og trommeslager Hermund Nygård og multitangentist Torjus Vierli har de nylig nevnte – minus Simon – skapt et vakkert og empatisk bandsound som det er herlig å bli forført av.

I denne musikalske gryta finner vi ingredienser fra klassisk musikk, jazz, soul, gospel og folkemusikk fra både Brasil og vår egen steinrøys. Til sammen har det blitt både vakkert og sterkt. En flott invitasjon til noe som skal komme og et nydelig farvel til en god venn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frøydis Grorud
End of a Beautful Story
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Danske Anne Mette Hancock er et nytt krimbekjentskap for meg. Med «Pitbull» har hun umiddelbart fortalt meg at hun inntar en plass høyt oppe på lista.

Et av privilegiene ved å skrive om bøker er at postmannen stikker innom med bøker av forfattere jeg aldri har hørt om. Anne Mette Hancock (40) tilhører den kategorien og det skulle altså bli den tredje boka med journalist Heloise Kaldan og etterforsker Erik Schäfer i et slags tospann før jeg fikk den ære.

Hancock – i Danmark heter krimforfatterne Hancock og Riel og for oss jazzavhengige så swinger det allerede med forfatternavnene – debuterte i 2017 med «Likblomsten» og fulgte opp med «Mercedes-snittet» og fikk stormende mottakelse både hjemme og ute – har en måte å dra leseren inn i plottet sitt på som er både sjeldent og sterkt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne gangen er utgangspunktet at Kaldan har fått et nært forhold til en døende mann i forbindelse med research til en artikkel hun skal skrive om våketjenesten – en ordning der frivillige følger ensomme døende på den siste runden. Det utvikler seg til en type nært forhold mellom de to og underveis skjønner Kaldan at den døende vil si henne noe, men at han likevel ikke får det til.

Det hun får vite fører henne fra København til en liten by i Sønderjylland og der skjønner hun raskt at det ligger mange uoppklarte forsvinningssaker fra 90-tallet. Noen svar fører til stadig flere spørsmål og Hancock er svært dyktig til å legge ut stadig nye tråder.

Det er et driv i språket og i fortellinga som gjør at det er bortimot umulig å legge fra seg «Pitbull». Og når vi tror at vi har løsninga på det meste, så finter Hancock oss bort igjen og igjen og igjen – slik de beste krimforfattere gjør.

Anne Mette Hancock har etablert seg i tetsjiktet på første forsøk.

Musikk dreier seg i stor grad om møter. Dette møtet mellom veteranen Ketil Bjørnstad og den fremragende unge fiolinisten Guro Kleven Hagen er blant dem som aldri vil bli glemt. Aldri.

Ketil Bjørnstad (67) – en dag til – har vært fødselshjelper til en rekke møter opp gjennom si karriere. Møter som har fått evighetens stempel på seg. Slik er det også med dette tidløse treffet med Guro Kleven Hagen (25). De kommer fra forskjellige generasjoner, men det har så avgjort absolutt ingen betydning: her snakker vi om to stemmer som har noe helt spesielt ved seg og som utfordrer og kler hverandre på et høyst inderlig vis.

Bjørnstad har samarbeida med blant andre cellisten David Darling i dette formatet tidligere, men det er første gang han har skrevet for piano og fiolin. Etter å ha hørt Kleven Hagen med ujevne mellomrom siden 2010, og blitt stadig mer imponert over det gudebenåda talentet fra Valdres, så dukka muligheten for å gjøre denne ekskursjonen opp og heldigvis takka Kleven Hagen ja til tilbudet fra Bjørnstad om å skrive ny musikk for henne og duoen.

Det hele begynner likevel med en utvida versjon av «Sommernatt ved fjorden» som Kleven Hagen har vært begeistra for i mange år. Den har fått navnet «Oda Krohg, 1927» og har fått nok en dimensjon ved seg gjennom denne tolkninga. Du verden så vakkert!

Bjørnstad har skrevet en suite på 18 melodier for Kleven Hagen. Tonen og uttrykket hennes kler alt – jeg mener alt – like godt. Jan Garbarek sa en gang om ny musikk han skulle presentere at den låt akkurat likedan som før, men helt forskjellig. Slik er det med Bjørnstads musikk også. Det tar et hundredel av et sekund å fatte at det er han som har skrevet dette – det låter så bjørnstadsk som vel tenkelig, men samtidig helt forskjellig. Det har med nyanserikdommen å gjøre og den unike kloa han er i besittelse av som ingen andre er i nærheten av.

Bjørnstad kommer jo fra den klassiske verden, men skjønte raskt at det finnes andre univers der ute. Det er på sett og vis det han har invitert med seg Kleven Hagen til her og at hun er en musikant med store ører og åpne sanser som lar seg utfordre og som stortrives i disse landskapene er så tydelig som bare det.

Her snakker vi om to musikalske sjelsfrender som har møtt hverandre på et usedvanlig nivå i ønsket om å gi hverandre og oss noe uendelig vakkert og tidløst. Det har de lykkes noe så voldsomt med.

Jeg er så heldig at jeg kan sitte nesten en sommernatt ved fjorden å nyte denne musikken. Jeg vet jeg er heldig, men jeg lover at den egner seg hvor som helst ellers også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.