Tor Hammerø

Den danske vokalisten Kira Skov er et relativt nytt bekjentskap for meg. Gjennom disse to albumene føler jeg likevel at jeg har kommet tett på henne.

Kira Skov (43) har vært en viktig bidragsyter på den alternative popscena i Danmark siden begynnelsen av 2000-tallet. Hun har samarbeida med så forskjellige retningsgivere som den engelske trip-hoperen Tricky og viktige danske sjangerfrie musikere som Oliver Hoiness og Ned Ferm. Skov har også tilnærma seg jazzuttrykket med en hyllest til Billie Holiday. Hennes aller viktigste samarbeidspartner var uansett hennes ektemann Nicolai Munch-Hansen, en særdeles langt framskreden jazz/rock-bassist og komponist, som gikk bort i 2017 bare 39 år gammel.

»I nat blir vi gamle» var ikke meningen skulle bli noen plate. I utgangspunktet skulle Skov skrive bok for å legge det tragiske bak seg og komme steg videre i livet. Det skulle likevel vise seg at det blei tekster og musikk ut av tankereisene. For første gang møter Skov sitt publikum på dansk og du verden så sterke, flotte, personlige og inderlige tanker hun deler med oss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skov er besjela med ei høyst personlig stemme som raskt tar bolig i meg – jeg tror på henne fra første sekund. Når hun så i dette rocka indielandskapet med klare jazzimpulser får strålende reisefølge fra blant andre Ned Ferm, Silas Tinglef og Simon Toldam, så har dette blitt et både sterkt og flott møte med Kira Skov.

Året etter at Munch-Hansen gikk bort kom Skov med en hyllest og et farvel til sin kjære, «The Echo of You». Alle tekstene hadde Skov skrevet til melodier som lå der og ventet – skrevet av Munch-Hansen. Alle nedpå, så vakre.

Sjøl om hun her synger på engelsk, av og til i duett med Bonnie Prince Billy, så er dette minst like sterkt, nært, vakkert, ondt og inderlig som «I nat blir vi gamle».

Setninga «From us a tree shall grow, a child, a wild seed in the wind – Blowing away from me, returning back again» sier det aller meste.

Disse to møtene med Kira Skov har satt spor, spor som heldigvis ikke er mulig å viske ut. Både hun og Nicolai Munch-Hansen har flytta inn hos meg nå.

Nicolai Munch-Hansen ville blitt 43 år i dag. Dette er på alle vis en hyllest til han også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per Oddvar Johansen har vært en del av min musikalske verden siden 90-tallet. Han har imponert i stadig større grad – ikke minst med sin solodebut for fire år siden. Nå følger han opp i samme flotte spor.

Per Oddvar Johansen (52) har sakte, men sikkert nærma seg et ståsted som er så sterkt, unikt og flott at det har trengt et lite liv på å nå dit. Den etterspurte trommeslageren, og vel så det, har ikke hatt noen hast med å komme med eget stoff og debuterte ikke før i 2016 altså med «Let´s Dance». Der fortalte han alle med åpne sanser at også som leder hadde Lommedalens store sønn noe helt spesielt på hjertet.

Med seg den gangen hadde Johansen, som også spiller vibrafon her, pianisten Helge Lien og tenor- og sopransaksofonisten og bassklarinettisten Torben Snekkestad. De to er fortsatt hjertelig tilstede på årets utgivelse og at kjemien stemmer mellom dem kan bokføres helt tilbake til Tri O´Trang-perioden tidlig på 2000-tallet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sigurd Hole har akkurat dokumentert på et fantastisk vis hvilken enorm inspirasjon han har fått gjennom sine opphold hos Håvard Lund på Fleinvær utenfor Bodø. Der har også Johansen vært og det er ganske sikkert der han har møtt på «The Quiet Cormorant» – den stille storskarven. De tolv andre komposisjonene stammer også i stor grad derfra og du verden så vakkert og flott det må være der oppe.

Lien, for en lyriker, og Snekkestad, som er bosatt i Danmark og som vi hører så alt for sjelden her hjemme med sitt nydelige uttrykk, kler Johansens låter og intensjoner på aller beste vis. Når så det hele krydres med Hedvig Mollestads urheftige gitarsound på to av spora, så er det dynamiske i Johansens univers tatt vare på slik det skal.

Per Oddvar Johansen er ikke blant dem som brøyter seg fram på noe slags vis. Når han først melder så vet vi at han har noe vesentlig å fortelle oss. Slik er det avgjort også med «The Quiet Cormorant».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det ligger liksom ikke i korta at en kvinnelig bassist fra Snåsa skal slå gjennom som jazzmusiker i Sverige, men Anne Marte Eggen har bevist at det er fullt mulig. Her kommer det to herlige bevis på det.

Vi har møtt Anne Marte Eggen (30) ved flere anledninger tidligere, blant annet i bandene We Float og Ljom. Eggen, som har bosatt seg i Malmö etter å ha studert der, har også en rekke andre jern i ilden og med disse to bandene viser hun ytterligere prov på sin smakssans og allsidighet.

Eka Trio består i tillegg til Eggen av finske Pontus Häggblom på trommer og svenske Tomas Hörnberg på gitar. Sistnevnte er trioens hovedkomponist – de to andre har bidratt med tre av de 14 låtene. Bandet har bestått siden 2015 og befinner seg i et vakkert og melodisk landskap et sted mellom Bill Frisell og John Scofield. På noen av spora får de også assistanse av trombonisten Göran Abelli og saksofonisten Karolina Almgren.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er tre unge musikanter som allerede er i besittelse av stor grad av modenhet noe som fører til at de gir både seg sjøl og oss godt med luft og rom til å flytte inn i den ettertenksomme og personlige musikken.

Det andre bandet vi møter Eggen i – Cure-a-Phobia – er ganske så forskjellig fra Eka Trio. Vokalisten Jenny Nilsson har skrevet mesteparten av materialet og i tillegg til de møter vi også Fanny Gunnarsson på tangenter og Elina Nygren på fiolin og bratsj. All fire synger også bakgrunn. En rekke gjester dukker også opp på flere av spora, blant andre vår egen Thom Hell på denne flotte duetten «Under the Surface».

Med bakgrunn fra jazz, folk og klassisk musikk, skaper Cure-a-Phobia et ganske så unikt univers der de også inkluderer pop og cabaret på et vis de er ganske så aleine om.

Den eneste coverlåta her er for sikkerhets skyld «Barbie Girl», men jeg kan love dere at denne versjonen ligger noen lysår unna originalen og har mye mer å gi meg i alle fall.

Med Eka Trio og Cure-a-Phobia viser Anne Marte Eggen oss at det skjer mye spennende rett over grensa og at det må være usedvanlig deilig å være norsk i Sverige også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I heimen går det i Le Bureau om kvelden – fantastisk spionserie der man ustanselig lurer på om dette kunne skjedd i den virkelige verden. Så kommer bekreftelsen i boka «Spion og forræder». Den er minst like spennende og fra en verden vi er en del av.

Da «The Spy and the Traitor» kom ut på engelsk for to år siden vakte den enorm oppsikt over hele kloden. Kunne virkelig The Times-journalisten Ben Macintyre komme så under huden på nesten det som var av kilder i forbindelse med å fortelle historia til den sovjetisk/russiske spionen og diplomaten Oleg Gordijevskij som fra 1974 til 1985 var dobbeltagent for britiske MI6 og som til slutt hoppa av på et svært dramatisk vis?

Etter å ha lest den norske utgava så er min konklusjon, med forbehold om at jeg kun har hatt Macintyres versjon å holde meg til, at svaret er ja. Mer troverdig, detaljert og spennende er det vel neppe mulig å fremstille et liv som må ha vært nesten uutholdelig å leve både privat og profesjonelt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gordijevskij var altså den viktigste kilden for britisk etterretning i de elleve «hemmelige» åra – og kanskje etterpå også. Her forteller han om hvordan han blant annet informerte sine «nye landsmenn» om både Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt som igjen viderebragte informasjonen til sine norske kolleger. Det er for så vidt bare en detalj i dette vanvittige spillet som altså varte helt til han blei avslørt av en amerikansk dobbeltagent.

KGB visste altså om Gordijevskijs dobbeltspill, kalte han hjem til Moskva og ønska å ta han på fersken. Da blei ei bortimot utrolig fluktplan satt i verk som sørga for å få Gordijevskij tilbake til Storbritannia. Alt er romanktig, men realistisk beskrevet av Macintyre og jeg må innrømme at dette er en av de mest spennende «spionromaner» jeg noensinne har lest.

Spillet som Oleg Gordijevskij involverte seg sjøl i foregikk midt under den kalde krigen. Var han en viktig spiller når det gjaldt utfallet av denne viktige epoken i vår historie? Vanskelig å si sjølsagt, men umulig er det ikke. Gordijevskijs ideer, impulser og informasjon blei i alle fall brukt av mennesker som hadde makt til det.

Ben Macintyre skal ha all ære for en realistisk «spenningsroman» fra den virkelige verden.

PS Min eneste lille innvending er at bildetekstene avslører hvordan det hele endte lenge før vi kommer til historias klimaks. Dett burde vært unngått.

Musikk handler i stor grad om møter og kjemi. Dette treffet mellom Magnar Karlsen og Jacob Young er nok et flott eksempel på det.

Jeg bryter sammen og tilstår at Magnar Karlsen er et nytt musikalsk bekjentskap for meg. Når han har slått sine evner sammen med gitarist Jacob Young så mer enn antyder det at han har noe å fare med og det tar ikke mange runder på høytaleranlegget for å få det bekreftet.

Etter en smule research har jeg funnet ut at Karlsen (57) kommer fra Gjøvik-traktene og spiller både trommer og tangenter og krydrer det med live elektronikk der det måtte passe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med det som utgangspunkt gikk de to i studio i fjor høst etter å ha spilt noen konserter sammen. I løpet av tre timer var det hele i boks og vi får bli med på interessante samtaler der Young gir lyd fra seg på tre av de fem spora.

»Circles» gir meg en følelse av å bli tatt med på en ekskursjon der det gis tid og rom for refleksjon både hos de to herrene og hos oss som mottakere. Det er ikke melodiene i seg sjøl som er det viktigste, men det som skjer i og rundt dem og det som skjer mellom Karlsen og Young.

Det er et vakkert stemningslandskap der to åpne og søkende musikalske sinn møtes vi blir invitert inn i. Der er det godt å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snarky Puppy, noen av jazzens store popstjerner, skulle ha spilt på Kongsberg i begynnelsen av juli. Slik blir det ikke – da kan jo «Culcha Vulcha» være et bra substitutt.

Da bassist Michael League satte sammen Snarky Puppy på University of North Texas i 2003, kunne han ikke i sin villeste fantasi drømme om hvilken enorm suksess bandet skulle oppnå. Etter hundrevis av konserter kloden rundt, et dusin skiveutgivelser og flere Greammy-priser, er Snarky Puppy i dag et band som nyter enorm popularitet både i pop-, rock- og jazzkretser.

Grunnen til at Snarky Puppy garantert ville ha samla fullt hus på Kongsberg og ellers i Europa i sommer, er lett å få øre på gjennom «Culcha Vulcha» som har blitt liggende til marinering i hylla mi i flere år. Den stakk nemlig av med Grammy for beste instrumentale pop-album i 2017 og holder så definitivt mål den dag i dag.

Bandet, som består av en pool på rundt 25 musikanter og der League tar med seg mellom 12 og 16 på veien til enhver tid, snakker nemlig til et publikum på tvers av de fleste musikalske landegrenser. Det swinger og groover noe vederstyggelig og med ingredienser fra jazz, funk, soul, pop, rhythmn and blues og world music – og garantert mye annet også – så snakker dette heftige kollektivet til svært mange på tvers av de fleste sjangere.

Det blei altså ikke noen Kongsberg-tur på Snarky Puppy i år. Mange er med god grunn lei seg for det, men «Culcha Vulcha» skrudd godt opp på popanlegget kan absolutt være ei bra erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For noen dager siden fikk Maria Solheim og Silje Sirnes Winje Spellemannpris for årets barneplate. Vi gratulerer og har full forståelse for avgjørelsen.

Mange kan vel med et snev av troverdighet hevde at undertegnede ikke befinner seg midt i målgruppa for Maria Solheim og Silje Sines Winje og deres musikalske univers. Jeg innrømmer glatt at jeg er et år eller to for gammel til å være det, men siden jeg både er barnslig og trives sammen med barn så synes jeg det er interessant å sjekke ut hva som serveres også for de minste.

Jeg storkoste meg også med de tos debutplate «Kaptein Snabelbæsj og hjertetyven» som så dagens lys i 2016. Siden har duoen spilt bøttevis av konserter land og strand rundt og vært favoritter på barne-tv også. Og heldigvis har de laga en oppfølger som er minst like bra og som barn fra 0 til 100 kan kose seg med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mor Åse Sirnes Winje har nok en gang skrevet tekstene mens datter Silje har skrevet brorparten av melodiene. Det har ført til morsomme, sprudlende og fantasifulle sanger som det er lett å hekte seg på for de fleste og igjen befinner vi oss i et solfylt poplandskap. Silje Sirnes Winje legger ikke skjul på sine inspirasjonskilder og av og til blir de litt for tydelige: «Se på meg» minner vel mye om «Regnets rytme» kan man si.

Med et flott lag bestående av blant andre Christer Slaaen på gitar og som produsent, Tor Egil Kreken på bass og Karl Oluf Wennerberg på trommer, viser Solheim og Sirnes Winje at de tar barn på alvor nok en gang – og heldigvis på norsk. Jeg gratulerer med prisen og med en flott oppfølger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske tangentisten Jamie Saft dukker opp i mange ulike konstellasjoner – blant annet i «norske» Starlite Motel. Her får vi han i to nye, spennende tapninger.

Da Gard Nilssen var på utkikk etter nye utfordringer rundt 2014, kasta han, Kristoffer Berre Alberts og Ingebrigt Håker Flaten nettet ut etter Jamie Saft. Det blei napp og bandet Starlite Motel var unnfanga og ga oss albumet «Awosting Falls». Gjennom det fikk mange her hjemme også opp ørene for den usedvanlig allsidige Saft som blant annet har spilt med John Zorn, Beastie Boys og The B-52s.

Gjennom disse to innspillingene møter vi Saft, som snart runder de 50, i to ganske så forskjellige settinger. Med gitaristen Nels Cline, som har fått stor oppmerksomhet de seinere åra gjennom sin medvirkning i rockegruppa Wilco, og trommeslager Bobby Previte, er det organisten Saft som viser seg fram.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I løpet av trioens første turné for et år siden gjorde de opptak av i alle fall fire konserter. Utfluktene var i området rundt New York og publikum fikk møte en viril trio der en type kollektiv rocka fribag stod på menyen.

All musikken var kollektivt unnfanga og sjøl om det er fritt så er det melodisk, hipt og ikke minste originalt. Vi snakker tre musikanter som møttes som trio for første gang, men kjemien var det var fra første stund. Jazzmusikk for rockere og vice versa.

Saft har som antyda tidligere flere jern i ilden. «Hidden Corners» serverer oss hans faste kvartett bestående av Hamid Drake på trommer, Brad Jones på bass og Dave Liebman på tenor- og sopransaksofon og fløyte. Et heftig lag på alle slags vis.

Repertoaret består av utelukkende Saft-komposisjoner og sjefen spiller her kun piano. Uttrykket er moderne neo-bop og her swinger det i mer tradisjonell forstand enn på mye av det jeg har hørt fra Saft tidligere. Her er det åpenbart et band som har spilt mye sammen vi møter og både kollektivt og individuelt – spesielt Liebman og Saft, må vite – holder de skyhøy standard.

»Hidden Corners» forteller oss nok en gang om Jamie Safts allsidighet. Han er enkelt og greit en av samtidsjazzens mest spennende stemmer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten Jon Rune Strøm og saksofonisten og klarinettisten André Roligheten tar oss med på en herlig ekskursjon både bakover og fremover i tid.

Samarbeidet mellom trønderen Strøm og telemarkingen Roligheten går helt tilbake til 2004 og man skal vel ikke se bort fra at jazzlinja i Trondheim har spilt ei viktig rolle også denne gangen. Vi har stort sett støtt på de to i ganske så løse og til dels frie toneganger og impulser derfra tar de så avgjort med seg inn i disse landskapene også, men her er fundamentet ganske forskjellig fra det vi er vant til med disse to.

Basisen er i stor grad låter fra Strøms hjemtrakter nord i Trøndelag. Enten er det folkemelodier nedtegna etter Hilmar Alexandersen og Karl Johansen Rosenberg eller så har Roligheten og Strøm skrevet noe av det.

De to behandler materialet med den aller største respekt, men tolker og krydrer det slik langt framskredne jazzmodernister skal gjøre med sine tydelige personligheter. Roligheten spiller i tillegg til tenorsaksofon også metallklarinett og tsabouna – en slags persisk sekkepipe hvis jeg har skjønt det rett.

Disse bånsullene og polsene og hva det nå er – her er jeg ikke akkurat på hjemmebane – er vakre og sterke melodier som Jon Rune Strøm og André Roligheten tar med til helt nye steder og som gir dem nytt liv. Tøft, flott og viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.