I heimen går det i Le Bureau om kvelden – fantastisk spionserie der man ustanselig lurer på om dette kunne skjedd i den virkelige verden. Så kommer bekreftelsen i boka «Spion og forræder». Den er minst like spennende og fra en verden vi er en del av.

Da «The Spy and the Traitor» kom ut på engelsk for to år siden vakte den enorm oppsikt over hele kloden. Kunne virkelig The Times-journalisten Ben Macintyre komme så under huden på nesten det som var av kilder i forbindelse med å fortelle historia til den sovjetisk/russiske spionen og diplomaten Oleg Gordijevskij som fra 1974 til 1985 var dobbeltagent for britiske MI6 og som til slutt hoppa av på et svært dramatisk vis?

Etter å ha lest den norske utgava så er min konklusjon, med forbehold om at jeg kun har hatt Macintyres versjon å holde meg til, at svaret er ja. Mer troverdig, detaljert og spennende er det vel neppe mulig å fremstille et liv som må ha vært nesten uutholdelig å leve både privat og profesjonelt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Gordijevskij var altså den viktigste kilden for britisk etterretning i de elleve «hemmelige» åra – og kanskje etterpå også. Her forteller han om hvordan han blant annet informerte sine «nye landsmenn» om både Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt som igjen viderebragte informasjonen til sine norske kolleger. Det er for så vidt bare en detalj i dette vanvittige spillet som altså varte helt til han blei avslørt av en amerikansk dobbeltagent.

KGB visste altså om Gordijevskijs dobbeltspill, kalte han hjem til Moskva og ønska å ta han på fersken. Da blei ei bortimot utrolig fluktplan satt i verk som sørga for å få Gordijevskij tilbake til Storbritannia. Alt er romanktig, men realistisk beskrevet av Macintyre og jeg må innrømme at dette er en av de mest spennende «spionromaner» jeg noensinne har lest.

Spillet som Oleg Gordijevskij involverte seg sjøl i foregikk midt under den kalde krigen. Var han en viktig spiller når det gjaldt utfallet av denne viktige epoken i vår historie? Vanskelig å si sjølsagt, men umulig er det ikke. Gordijevskijs ideer, impulser og informasjon blei i alle fall brukt av mennesker som hadde makt til det.

Ben Macintyre skal ha all ære for en realistisk «spenningsroman» fra den virkelige verden.

PS Min eneste lille innvending er at bildetekstene avslører hvordan det hele endte lenge før vi kommer til historias klimaks. Dett burde vært unngått.