En flott minnegave

Det er bare vel et år siden jeg hørte Marja Mortensson for første gang. Nå har joikeren kommet enda nærmere seg sjøl – på et inderlig og nært vis.

Marja Mortensson har tatt nye, store steg.

Den 23 år unge Marja Mortensson fra Hedmark er sammen med Stjenekampvinner Ella Marie Hætta Isaksen viktige stemmer for å løfte den samiske joiketradisjonen etter foregangskvinner som Mari Boine og Inga Juuso videre. Det er en stolt og flott tradisjon og Mortensson har alt i og ved seg til å bli en viktig og mektig utøver av dette uttrykket.

Gjennom debuten i fjor blei vi kjent med ei helt ny stemme for de aller fleste av oss. For oss «uvitende» forbinder vi joik her hjemme med utøvere som kommer fra Finnmark eller nærliggende områder, men det er langt fra hele sannheten og virkeligheten. Mortensson kommer fra Engerdal i Hedmark og representerer en sør- og umesamisk tradisjon som hun har jobba mye med og samla gamle joiker som har vært lukka ned i ymse arkiver.

Sammen med Jakop Janssønn og Daniel Herskedal har Marja Mortensson gitt oss en lykkepille.

Miksa med nye joiker Mortensson har skapt sjøl, har hun sammen med tubaist og basstrompeter Daniel Herskedal og trommeslager og perkusjonist Jakop Janssønn, førstnevnte var med på debuten hennes også, men da som del av et mye større ensemble, skapt et intimt og vakkert univers der både stemma hennes og stemninga i joikene kommer enda tydeligere frem enn sist.

Sjøl om det er en ung utøver uten all verdens livserfaring vi har med å gjøre, så utviser Mortensson en modenhet og livsvisdom i måten å uttrykke seg på som er sjelden og ekte. Hun er åpenbart stolt av sine røtter og med et perfekt og empatisk reisefølge i Herskedal og Janssønn, så har «Mojhtestasse», som betyr minnegave på norsk, blitt en bekreftelse på det vi mer enn ante for et år siden da «Aarehgïjre» så dagens lys.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Mojhtestasse

Vuelie/Musikkoperatørene

Groooovy svensk soul

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har spilt ei sentral rolle i groovy svensk musikk i mange grenseland lenge. Hvorfor forteller hun oss klart og tydelig her.

Ida Sand har ei svart musikersjel der inne.

Første gang vi hørte om Ida Sand (40) var i selskap med Nils Landgren og hans Funk Unit for godt og vel ti år siden. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor funkmester Landgren hadde funnet frem til Sand – hun var åpenbart en musikant med ei svart musikersjel som egna seg ypperlig i et slikt funky landskap. Etter hvert har vi møtt henne på egen hånd også og det er ingen tvil om at hun har mye å melde.

Med et kremlag under navnet Stockholm Underground – eller hva skal man si om Lars DK Danielsson på elbass, Henrik Janson på gitar, Magnus Lindgren på saksofoner, fløyter og klarinett, Per Lindvall på trommer og perkusjon og Jesper Nordenström på tangenter – så har Sand sørga for å få det meste funky reisefølget mulig på denne sida av dammen i alle fall.

Med et repertoar bestående av alt fra Al Greens «Take Me to the River», via Stevie Wonders «Please Don´t Hurt My Baby», Ray Charles´ «I Believe to My Soul» og John Fogertys «Born on the Bayou» og en rekke egne komposisjoner, tar Sand oss med til et svett landskap der funk, soul, blues og jazz stortrives.

Hun synger strålende, også i duett med Landgren som dukker opp som gjest på ei låt, og relativt mye forteller meg at dette må være et usedvanlig heftig liveband som enhver festival også på denne sida av Kjølen bør prøve å få på plakaten til en klubb som nekter å stenge før det renner svette av veggene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ida Sand

My Soul Kitchen

ACT/Musikkoperatørene

Det spirer og gror

Etterveksten i norsk jazz har vært formidabel i mange tiår nå. Det er ingenting som tyder på at det nærmer seg noen tørkeperiode heller. Kvintetten NilasaliN er et utmerket bevis på det.

NilasaliN styrker oss i troa på den oppvoksende jazzslekt.

Bandet NilasaliN har eksistert siden 2013. Det betyr at de har spilt på seg mye erfaring og slik låter det da også. Til tross for at bandet har eksistert ganske lenge, så er det likevel unge folk vi har med å gjøre. Trombonist og hovedkomponist Nils Andreas Granseth fra Lillehammer, bassist Stian Andreas Egeland Andersen fra Stavanger, trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, pianist Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund og gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra Kongsberg – et lite Norge Rundt der altså – har alle, såvidt jeg vet, bakgrunn fra smeltedigelen Norge Musikkhøgskole. Som på jazzlinja i Trondheim har NMH blitt et sted der både nye band og mye ny og spennende musikk har oppstått.

Alle, bortsett fra Sefaniassen Eide, har bidratt med låter og alle har et felles sterkt melodisk ideal. De hevder sjøl at både norsk folkemusikk, rock, pop og impro er elementer i bandets uttrykk noe som til sammen fører NilasaliN – et ordspill på Nils Andreas´ klengenavn Nilas – til et tøft, utadvendt og ekspressivt landskap med solide røtter i et moderne, skandinavisk jazzuttrykk.

Frontlinja med gitar og trombone er ikke akkurat dagligdags verken i norsk eller internasjonal jazz og det fører til at NilasaliN låter ganske så unikt. Her hjemme går tankene i retning Frode Thingnæs Quintet der sjefen og Pete Knutsen også skapte et eget sound med trombone og gitar i front.

NilasaliN tar oss med til et varmt og godt sted der den gode melodien får gode vekstvilkår. Et fint kollektiv og dyktige solister gjør at det er godt å tilbringe tid sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

NilasaliN

NilasaliN

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Du verden!

Trommeslageren, perkusjonisten, komponisten og bandlederen – og visjonæren – Thomas Strønen tok oss nok en gang med til nye steder med sitt bestillingsverk under Oslo World.

Thomas Strønen i sentrum for sitt nye univers.

Foto: Tor Hammerø

Det er ikke noen bombe at Thomas Strønen ser nye veier og åpner nye dører. I en rekke konstellasjoner de seineste åra, blant annet i bandene Food og Humcrush, har han fortalt oss at han er en totalt kompromissløs og ustanselig søkende musikant.

I større grad en noensinne har dette gjort seg gjeldende i hans hovedbeskjeftigelse de seineste åra, nemlig bandet Time Is a Blind Guide. De to ECM-utgivelsene, årets «Lucus», er det ferskeste og beste eksemplet på det.

Nå hadde Olso World gitt Strønen frie hender til å skape et verk etter eget hode og du verden som Strønen hadde gjort det. Han fremstår gjennom dette verket som en komponist som både vil og som evner å ta til seg impulser fra akkurat hele verden – noe bedre eksempel på hva og hvem Oslo World er og skal være er nesten vanskelig å tenke seg.

Med Time Is a Blind Guide-bandet, med Mats Eilertsen på bass, svenske Leo Svensson Sander på cello, japanske Ayumi Tanaka på piano og Håkon Aase på fiolin som fundament, samt det seks manns sterke perkusjonsensmblet Strønen leder på Norge Musikkhøgskole og ikke minst den uhyre sterke og personlige stemma til indiske Prakash Sontakke på steelgitar og vokal – for et uttrykk!!! -, hadde Strønen satt sammen flere band i bandet og latt verden komme til seg – og til oss.

Landene og kulturene som er representert i bandet forteller også mye om hvor Strønen har henta flere av sine impulser. Om dette er jazz, samtidsmusikk, verdensmusikk, impro eller noe helt annet, er jeg egentlig ikke så opptatt av. For meg er og blir det kommunikasjon på tvers av grenser – geografiske som kulturelle. Det er noe som er viktigere enn noen gang og måtte så mange som mulig på oppleve dette – aller helst de som trenger det mest……

Thomas Strønen – bragte verden litt nærmere oss.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Prakash Sontakke – for ei stemme på alle vis – og deler av perkusjonsensemblet.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Ayumi Tanaka viser oss stadig nye sider.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Håkon Aase er en mesterfiolinist sine unge år til tross.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Thomas Strønen – Time Is a Blind Guide featuring Prakash Sontakke

Oslo World – Kulturkirken Jakob

31. oktober 2018

Mye mer enn whisky

Hvis noen går rundt og tror at Skotland kun består av strålende whisky og middelmådige fotballag, så tar de feil. Det finnes også et meget godt storband der!

Scottish National Jazz Orchestra med Tommy Smith i sentrum.

Scottish National Jazz Orchestra, nesten sjølsagt under ledelse av den eminente saksofonisten Tommy Smith, har vi møtt tidligere – også her til lands. Den 23. juli 2011 – dagen etter en av de mørkeste dagene i moderne norsk historie – spilte de Arild Andersen-musikk på Moldejazz med Andersen som solist. For mange av oss «forsvant» den konserten, men nå får vi heldigvis muligheten til å møte orkesteret i en mye hyggeligere setting der de spiller musikken og arrangementene til en annen legende: Kenny Wheeler.

Tommy Smith bestilte dette verket av Kenny Wheeler (1930-2014) allerede i 1996. Det blei urframført året etter, men som så ofte med slike bestillingsverk så har det nok ikke blitt spilt i noen særlig grad de seinere åra. Heldigvis hadde ikke Smith glemt musikken til den beskjedne, men geniale canadieren som bodde store deler av sitt voksne liv i England. De av oss om hadde den utsøkte gleden av å oppleve Wheeler live, enten med egne band eller sammen med med det norske orkesteret Søyr, blei stadig minna på hvilken stor og uhyre personlig improvisator han var på både trompet og flygelhorn og ikke minst hvilken fantastisk vakker og unik tone det var i horna hans.

På dette verket, som består av åtte låter, får vi igjen stifte bekjentskap med Wheelers høyst personlige måte å skrive for storband, noe vi også fikk gleden av på ECM-innspillinga «Music for Large & Small Ensembles» fra 1990. Store deler av verket var skrevet med trompet og stemme som solistinstrumenter og der har Smith og SNJO denne gangen hyra inn stemmekunstneren Irini Arabatzi og trompeteren Laura Jurd – to utmerkede representanter for ung britisk jazz som bekrefter at kvaliteten på fotballøya aldri har vært høyere. Jurd kjenner vi her hjemme allerede blant annet etter jobber med Hanna Paulsberg, mens 26 år unge Arabatzi er et helt nytt og særdeles spennende bekjentskap med mye originalt på hjertet allerede.

Heldigvis bidrar også bandleder Smith, som vi nesten regner som «halvt norsk» etter at han har jobba med Arild Andersen i åresvis, som solist også. I mine ører er han en av de beste og mest uttrykksfulle tenorsaksofonistene på Tellus og nok en bekreftelse på det kommer her.

Når så Scottish National Jazz Orchestra viser seg å være i klasse med den beste maltwhisky, så har dette blitt en storbandhappening av meget solid merke. Du verden så bra, så originalt og for en hyllest av den store Kenny Wheeler.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scottish National Jazz Orchestra

Sweet Sister Suite

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Over mange grenser

Israelsk-danske Dalia Faitelson har kryssa mange grenser – både geografisk og musikalsk. Og det med stor suksess.

Dalia Faitelson har en enorm erfaringsbank å hente fra.

Dette er mitt tredje møte med gitaristen og vokalisten Dalia Faitelson (54) og jeg blir stadig mer begeistra. Hun har lagt ut på ei høyst personlig reise som det er svært spennende å bli invitert med på.

Faitelson har bulgarsk-israelsk bakgrunn. Hun er oppvokst i Negevørkenen i Israel og hun har studert musikk både i Jerusalem og på Berklee i Boston. Deretter bosatte hun seg i København og har nå hatt Dronningens by som base i en årrekke.

Med den bagasjen har Faitelson, som både er en utmerket komponist, gitarist og vokalist, skapt musikk i en rekke grenseland. Blant hennes impulser er både jazz, Brecht og Weill, singer/songwriter-tradisjonen, Midt-Østen og Balkan tydelige og til sammen har hun skapt musikk som både er fascinerende, spennende og totalt unike.

Et tragisk dødsfall er bakgrunnen for hvordan denne musikken blei unnfanga – et dødsfall som har gjort at Faitelson har forandra sin livsanskuelse. Det er med andre ord et djupt seriøst fundament for disse tekstene og denne musikken, som Faitelson har skrevet sjøl. Likevel er budskapet langt i fra mørkt og dystert – her det absolutt håp å skue både i tekstene og i uttrykket.

Med seg har Faitelson på denne utgivelsen, som altså kommer ut på norske Losen Records – kudos igjen til Odd Gjelsnes, et stjernelag med Soma Allpass på cello, en av mine danske favoritter Thomas Clausen på tangenter, Fredrik Damsgaard på bass, Anders Provis på trommer og Ayi Solomon på perkusjon.

Dalia Faitelson har, helt siden mitt første møte med henne for over 20 år siden med utgivelsen «On Rising Spirits», gjort stort inntrykk med sitt personlige budskap. Nå har det gått mange år siden forrige livstegn, men «Powered by Life» forteller klart og tydelig at hun fortsatt er på god vei mot seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dalia Faitelson

Powered by Life

Losen Records/MusikkLosen

Ærlige herrer og flott gjest

«Treem» er mitt tredje møte med den hippe norske kvintetten Honest John og denne gangen med spennende nederlandsk gjest.

Honest John i levende live sammen med Ab Baars.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Honest John, det vil si ideologisk fører på sett og vis Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinett, Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin, som etter denne innspillinga har blitt erstatta av akkordeonisten Kalle Moberg, og Erik Nylander på trommer og trommemaskin, er i seg sjøl et mer enn unikt nok kollektiv. Når de så i dette tilfellet har fått gjestebesøk av den nederlandske tenorsaksofonisten, klarinettisten og shakuhachi-spilleren Ab Baars, så har musikken fått minst én ekstra dimensjon.

Honest John har helt siden mitt første møte med bandet for fire år siden, befunnet seg i et landskap der inspirasjonskilder som Anthony Braxton, nederlandsk frijazz, kammermusikk og folkemusikk har satt hverandre stevne på et helt spesielt vis. Det var åpenbart helt fra bandets første skive «Canarie» og fikk en ytterligere bekreftelse gjennom fjorårets debut på det portugisiske selskapet Clean Feed Records, «International Breakthrough».

Med liveinnspillinga «Treem», gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria for to år siden, tar kvintetten et nytt steg. De har invitert med seg den langt framskredne nederlandske friimprovisatøren Ab Baars og det gir musikken og uttrykket ei ny stemme bokstavelig talt.

Tre låter skrevet av Ellerhusen Holm, to av Baars, mens de resterende tre er kollektivt unnfanga. Jovisst er det luftig, åpent og fritt, men det er hele tida en indre struktur i uttrykket til Honest John som har fulgt dem siden «Canarie». Her er det seks musikanter med vidåpne ører som setter hverandre stevne og som intuitivt vet når de skal holde munn og når de har noe å melde. Her føres det med andre ord eleverte samtaler basert på en rekke felles og egne referanser og det har ført til en viktig og flott tredjerunde fra Honest John.

Den høyst spesielle instrumenteringa, spesielt med banjo og fiolin, gjør sitt til at uttrykket til Honest John sjølsagt er noe helt for seg sjøl, noe det musikalske fundamentet også definitivt bidrar til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Honest John w/ Ab Baars

Treem

Clean Feed Records/MusikkLosen

En ekte hippie

Øyvind Elgenes, eller bare elg, runder 60 i god stil. I 40 av disse åra har han vært ei markant stemme i norsk musikkliv og det er han så avgjort fortsatt.

elg er og blir en ekte hippie!

elg er av typen som aldri går ut på dato. Med sitt sjuende album under eget navn siden 1997, bekrefter elg at hans kreative kraft fortsatt er intakt gjennom ni nye sanger i ekte elg-tradisjon.

For det store publikum så er sjølsagt elg mest kjent gjennom sine herlige bidrag til Dance with a Stranger-suksessen sammen med sin gode venn Frode Alnæs – begge fra Kristiansund.

Likevel er det slik at både før og etter Stranger-epoken så har elg hatt sin egen karriere der ur-rockeren og «filosofen» fra Baillsund har kommet med sine betraktninger om dette og hint. elg har vært, er og kommer for all fremtid til å bli værende en hippie – en ekte hippie. Han har allvei – som det vel heter i Kristiansund – gått sine egne veier, tenkt sine egne tanker og ikke latt seg lokke inn i en A4-boks. Det reflekteres også gjennom elgs småfilosofiske tekster og ved hjelp av hans særegne uttrykk og herlige stemmeprakt – på uforfalska kristiansundsk må vite – så blir vi nok en gang invitert inn i hans djupt personlige univers.

Som alltid er det et rocka landskap med klare impulser fra både viser og blues – inkludert «indianersang» som kler elgs sjel perfekt – som preger dette universet.

I fjor blei elg kåra til «Århundrets stemme» på TV 2. For veldig mange av oss har han vært med lenge og han er et naturbarn som aldri lefler med hva og hvem han er. Vi snakker ekte vare når elg inntar manesjen. Det betyr for så vidt at han ikke overrasker så veldig – elg gir oss nok en gang det vi har blitt vant til og det holder lenge det.

Her har han fått assistanse av Stranger-vennene Frode Alnæs og Bjørn Jenssen og en rekke andre sentrale skikkelser i musikkmiljøet i Kristiansund og alle har skjønt hvor elg vil hen med budskapet sitt. Jovisst lever vi ei merkelig tid, men elg sørger i alle fall for at noe er som det alltid har vært. Siste sjans te å gjørra det rett synger elg underveis. Jeg vil i alle fall gi elg mange flere sjanser hvis han ber om det. Livet treng nån å leik sæ me, synger han også – elg er en flott leikekamerat denne gangen også.

elg

Ei merkelig tid

Grammofon/Musikkoperatørene

Historisk kriminelt

Mange har fått med seg spenningsserien «Babylon Berlin» på NRK. Her kommer forlengeren og Gereon Rath er fortsatt i storslag – på sitt vis.

Volker Kutscher er både en flott historieforteller og en dyktig historiker.

Den tyske suksessforfatteren Volker Kutscher (55) er blant mye annet også historiker – i alle fall har han studert historie. Måten han tar oss med til Berlin på i 1930 viser oss det og dermed blir «Den stumme døden» både en heftig spenningsroman samt en flott historietime.

Som de aller fleste krimforfattere så har også Kutscher en helt på lager – Gereon Rath. Som de aller fleste helter så er heller ikke Rath av typen A4 – han drikker nok cognac og han går så avgjort utover instruksen både titt og ofte. Opp til flere ganger underveis tar jeg meg i å tenke på Eirik Jensen; Rath går så avgjort sine egne veier, følger sine egne regler og kommer i konflikt med sine overordnende. Men, tror det eller ei, også Rath kommer i mål og løser også denne saken ved hjelp av sin kreativitet og uortodokse måte å gå frem på.

Rath er ikke akkurat samarbeidets mann, men noen liker han i korpset – og han liker noen. Det skal vise seg å bli utslagsgivende på sitt vis i denne spennende fortellinga også. Vi blir, som i «Babylon Berlin», tatt med tilbake til Berlin i 1930. Kutscher setter oss på et elegant vis inn i historiske/politiske situasjonen i Tyskland og Berlin og i løpet av noen få dager etter et dødsfall, eller kanskje et mord, på et filmsett, tar den ene hendelsen over etter den andre og sjølsagt henger de sammen.

Med den spennende og interessante tidskulissen og det lette og drivende språket til Kutscher, glitrende oversatt av Sabine Giske og Pål H. Aasen, fyker historia unna nesten uten dødpunkter. Fra tid til annen oppleves innholdet litt for metta av detaljer – Kutscher kunne gjerne skjært mer inn til beinet uten at historia hadde mista noe av den grunn.

Gereon Rath er flere ganger på kanten til å bli kasta ut både av etterforskninga og korpset, men greier seg – sjølsagt – fordi han løser ting på sitt utradisjonelle vis. Volker Kutscher bekrefter at han er en krimforfatter som går sine egne veier og som plasserer seg langt der oppe på lista.

Volker Kutscher

Den stumme døden

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Svensk ekthet

Svensk folkemusikk har vært fundamentet for mangt og mye. Med herrene Per Gudmundson og Bergan Janson får vi smake på en viktig del av kilden.

Per Gudmundson og Bergan Janson tar vare på ei viktig arv.

Bengt Berger har med sitt plateselskap Country & Eastern tatt på seg en viktig del av ansvaret for å videreføre både jazz og folkemusikk fra en rekke verdenshjørner. Det har han gjort på et strålende vis og med «Hjeltamôs» får vi herlig påfyll og en påminnelse om hvor flott og viktig denne delen av svensk folkemusikk er.

Jeg bryter gjerne sammen og tilstår at min kunnskap om svensk folkemusikk står noe tilbake å ønske. Gjennom min jazzinteresse har jeg likevel fått med meg hvor viktig denne tradisjonen har vært og er for nesten alt av musikk som har kommet ut av Sverige – uansett sjanger. Benny Andersson er en av dem har vært sentral i å løfte fram spelemannstradisjonen og når Bengt Berger gir ut musikk, ja da lytter man.

Felespilleren Per Gudmundson og trekkspilleren Bengan Janson henter sin inspirasjon fra både jazz, verdensmusikk og klassisk musikk. De har lært mye av Björn Ståbi, som denne plata er tilegna. De har åpenbart lært mye av mange andre også – her blir vi nemlig presentert for 17 polsker, marsjer, valser og annet tradisjonsstoff fra Rättvik, Orsa og dalstrøka innafor som gjennom disse tolkningene får et nytt og viktig liv.

«Hjeltamôs» er god, viktig og ærlig musikk spilt av ekte og særdeles dyktige spelemenn. De gjør en viktig jobb og det gjør også Bengt Berger som gir ut dette tidløse materialet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per Gudmundson & Bergan Janson

Hjeltamôs

Country & Eastern/Naxos Norway