Tor Hammerø

Trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner er så avgjort Tysklands store fusionstjerne. Her viser han oss det nok en gang på turné i hjemlandet i fjor høst.

Wolfgang Haffner har nådd den anstendige alder av 59 år og har egentlig vært ei stadig stigende stjerne helt siden slutten av 80-tallet da hans svært omfattende plateproduksjon kom i gang. Han har
samarbeida med mangt og mye, blant annet med legendariske Klaus Doldinger og hans band Passport, Till Brönner og Eddie Daniels.

I stadig større grad har det blitt med egne band og egen musikk Haffner har vist seg frem. Han nyter voldsom anerkjennelse på hjemmebane og i EU-landskapet i midtre og sørligere deler av vår verdensdel, men her hjemme har aldri Haffners fusion-uttrykk stått særlig sterkt. Derfor kjenner vi dårlig til han, men det er det absolutt mulig å gjøre noe med ved hjelp av denne live-innspillinga.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dobbelt opp

Denne dobbelt-cden gir oss nesten en og en halv time med musikk og her er det aldri tvil om hvor eneren er, for å si det sånn. Med sitt faste band bestående av Arto Mäkelä på gitar, Simon Oslender på tangenter,
Thomas Stieger på elbass og Sebastian Studnitzky på trompet, skapes det særdeles grooovy stemninger. Høykompetente herrer som jeg kjenner relativt dårlig til, men du verden som de kler musikken som Haffner i
stor grad har skrevet.

Bortsett fra ei låt av Oslender og John Miles´ legendariske “Music” som avslutter “konserten”, så er alt skrevet av Haffner. Han er en melodiker av rang og med sin vakre og “lette” tilnærming til det å skape musikk og god stemning, så har han satt sammen et bortimot perfekt band.

Mye foregår i medium- og up tempo, men Haffner er så avgjort i stand til å ta det hele ned også slik at det blir rom til å puste – en veldig fin dynamikk i denne konsertpakka med andre ord.

For alle de med et ekte fusionhjerte så byr Wolfgang Haffner på ei perle og bekrefter nok en gang at han er en framifrå trommeslager til dette uttrykket.

En av Sveriges mest sentrale moderne musikanter, Fredrik Ljungkvist, har skrevet musikk for og spiller den sammen med det strålende Scheen Jazzorkester. Slikt blir det fest av.

Fra oppstarten i 2010, da Scheen Jazzorkester var mer eller mindre et tradisjonelt storband, så har kollektivet som nå består av ti medlemmer pluss “innleide” gjester fra tid til annen vist seg å være
et jazzikalsk kraftsenter. Helt fra starten har André Kassen vært en pådriver og er det fortsatt. Thomas Johansson har også etter hvert fått ei stadig mer sentral rolle og til sammen har de og mange flere
skapt et av våre aller mest spennende store ensembler som har vakt berettiga oppmerksomhet langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Egne og andre

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Scheen Jazzorkester har hatt en flott evne til til å spre
bestillingsoppdragene sine mellom bandets egne medlemmer og eksterne leverandører. Forrige visittkort var sammen med en av verdens ledende
trompetere, Ambrose Akinmusire, og ved dette veiskillet er det Sveriges store saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner godt her hjemme spesielt gjennom hans medvirkning i Atomic,
som har fått oppdraget med å skrive musikken.

Bestillinga blei gjort i 2022, innspilt den 10. november 2023 og ligget til marinering til nå. Musikken har på alle vis tålt ventetida.
Ljungkvist hadde også tatt med seg sine landsmenn Mattias Ståhl på vibrafon og Mats Äleklint på trombone og er innspilt live som seg hør og bør i Ibsenhuset i Skien.

Trøkk og lyrikk

Slik vi kjenner Ljungkvists uttrykk fra før, så er det også her ei salig blanding av et enormt og kompromissløst trøkk og ettertenksomme og lyriske melodier. Solistisk er det høyt nivå rund baut med de
nevnte i sentrale roller pluss blant andre Guttorm Guttormsen og Audun Kleive meget hjertelig tilstede.

Når så kollektivet Scheen Jazzorkester hele tida tar stadig nye steg i retning seg sjøl og noe større, så har “Framåt!” blitt nok en bekreftelse på at kongeriket har enda et stort ensemble på svært høyt internasjonalt nivå.

Berlin-duoen LIUN har skapt et flott tidsbilde på tvers av en rekke sjangre. Pop, rock, jazz? Det og mye mer.

Den sveitsiske vokalisten Lucia Cadotsch og den tyske saksofonisten og produsenten Wanja Slavin har vært i gang med sitt LIUN-prosjekt i en årrekke uten at jeg har greid å hekte meg på toget. Nå er det veldig
mye som tyder på at jeg kommer til å bli værende med på ferden så lenge toget går. Dette er nemlig både veldig bra og ganske så originalt.

Fem år

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veien frem til denne tilstandsrapporten har tatt fem år. Den mangefasetterte Berlin-scena er så avgjort inkorporert her i det elektro-akustiske landskapet som Slavin sannsynlig har mye av ansvaret for. Cadotsch har skrevet alle tekstene og synger dem på et ganske så sofistikert engelsk, mens de to har begått låtene sammen.

Slavin har arrangert for masse strykere som hele tida passer utmerket inn i dette universet.

The Science Fiction Band er en type kollektiv som LIUN henter inn der de passer. Jeg tipper det er mer enn nok å hente fra i det rike musikk-samfunnet i smeltedigelen Berlin – slik låter det i alle fall.

Cadotsch har ei fin og særprega stemme som løftes akkurat nok frem i lydbildet – et lydbilde som kler henne perfekt.

«Does It Make You Love Your Life?» er en fusjon av moderne, hip popmusikk og rock som blir tilsatt en dose jazz eller to – og sikkert flere herligheter også – og som til sammen blir noe helt for seg sjøl.

Gitarsjef og sjefen for Heartcore Records, den Berlin-bosatte amerikaneren Kurt Rosenwinkel, mener dette er smått fantastisk. Jeg er nesten enig med han.

Den unge pianisten Vetle Nærø har allerede rukket å gi ut fire plater. Han har noe inderlig på hjertet.

Vetle Nærø er en 25-åring fra Ålesund som altså har rukket å gi ut mye musikk sin unge alder til tross. Det vitner om en ung mann med ambisjoner og som vet hvor han vil. Dette er mitt første møte med Nærøs univers og det er åpenbart at han har en musikkfilosofisk tilnærming til å skape sine landskap.

Aleine

Bortsett fra litt bass- og tromme-assistanse så er det kun Nærø og hans pianospill samt neddempa og smakfull bruk av effekter vi får stifte bekjentskap med.

Nærø er inspirert av forfatteren og filosofen Alan Watts som vi også får høre stemma og budskapet til ved et par anledninger.

Og det er slik, på en slags filosofisk måte, musikken til Nærø framstår. Med elementer fra jazz, neo-klassisk og ambient tar Nærø oss
sakteflytende med på en utflukt som gjør at den store ro kan senke seg. Her gis det tid til ettertanke – det er musikk som kan hentes frem når verden, både den lille og store, blir for mye å ta inn over seg – som nå med andre ord.

Ikke alle låtene snakker til meg i like stor grad. De beveger seg ikke i noe særlig og de beveger da heller ikke meg.

Uansett så har Vetle Nærø vist meg at han har ei egen stemme som har fascinert meg og som jeg gleder meg til å komme tilbake til når det trengs.

Strengeleikeren Ole André Farstad dukker opp i en rekke konstellasjoner. Dette er likevel første gang jeg har møtt han i et åpent og fritt univers – mutters aleine.

Ole André Farstad (52) fra Harøya på Romsdalskysten, men bosatt i Bergen, har kasta sitt musikalske nett både vidt og bredt i sin søken etter inspirasjon. Han har gitt oss en rekke originale eksempler på hva det har ført til og han har uten stans bekrefta at han er ei unik musisk sjel. Denne gangen har han kasta seg ut på 70000 favners djup, som det heter der ute på kysten, og det uten flytevest. Han har kommet seg meget trygt og velberga på land.

Aleine

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Farstad har denne gangen tatt sjansen på å “offentliggjøre” det han kanskje trives aller best med, men som han tidligere ikke har tatt sjansen på å gjøre, nemlig å spille aleine uten at noe er “avtalt” på forhånd. På godt norsk betyr det altså fritt improvisert.

På de fire “låtene” spiller han henholdsvis akustisk nylon strengsgitar, akustisk stålstrengsgitar og elektrisk gitar. Vi får høre det som skjer der og da – ingenting er redigert i etterhånd. Det eneste som har skjedd i etterkant er et pålegg av slidegitar og bruk av loop på ett av spora.

Langt fra frijazz

De som tror at dette har ført til frijazz i tradisjonell forstand, må bare tro om igjen. Dette er ganske så melodiske og vakre ekskursjoner og når Farstad sier at han er inspirert av kilder som Keith Jarrett, Bach og Paco de Lucia, så kan bare fantasien fortelle oss i hvilke retninger Farstad tar sine improvisasjoner.

Serendipity kan oversettes med lykketreff på norsk. For Ole André Farstad har det så avgjort blitt det med dette visittkortet.

PS På coverbildet ser vi at Farstad blei tidlig inspirert av sin far.

Hekate består av tre framifrå vokalister/kvedarar av høyeste byrd som tar oss med til nydelige, tradisjonelle og samtidig nyskapende steder.

Hekate består av tre kropper med hver sin spesielle egenskaper. Fantasifiguren vokter over månen, veiskiller og sitter med nøkkelen til portalen mellom ulike verdener – intet mindre.

Vokaltrioen Hekate, som består av Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen – sistnevnte opplevde jeg på en svært minneverdig konsert i Tøyenkirka i Oslo like før jul – har vel neppe
noen av disse egenskapene, men musikalsk har de i alle fall alt i seg til å skape magi.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slåttetralling

De tre flotte stemmene er forskjellige og utfyller hverandre på et spennende vis. Det de gir oss her er noe som kalles slåttetralling.
Musikken er henta fra ymse steder i kongeriket og hele tida er improvisasjon et svært viktig element.

Hekate fascinerer meg med et helt unikt uttrykk. De skaper flotte stemninger med stemmemøtene sine og musikken kan ganske sikkert føre til elevert dansemoro rundt omkring i både bygd og by.

Jovisst er dette tradisjonsmusikk, men den kan utvilsomt snakke til 2025-mennesker også. Dette er nemlig både tidløst og moderne og kan definitivt snakke til mange generasjoner.

Hekate gir oss noe vakkert, spennende og høyst personlig.

Den unge Göteborg-baserte trioen Mappe3 har nådd over grensa med sitt andre visittkort. Det er en liten vitaminpille.

Mappe3 er et akkordfritt univers som består av Maria Dahlin, som har studert på jazzlinja i Trondheim, på trommer, Martin Jäderberg på tenorsaksofon og bassklarinett og Nils Kristensson på bass.

Jäderberg har skrevet all musikken og hvis noen antyder at han og Mappe3 er en smule inspirert av Sonny Rollins og hans tankeverden fra perioden med den pianoløse trioen mot slutten av 50-tallet, så tror
jeg ikke de kommer til å protestere høylytt i alle fall.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frihet med rammer

På ett av spora er også vokalisten Maja Kirchhoff med på et vakkert vis der hun synger “Blåa ögon” på morsmålet.

De tre tar seg store friheter innenfor rammene Jäderberg og de to andre har blitt enige om. Det fører til livsbejaende og melodiske ekskursjoner fra musikanter som befinner seg rundt 30-års merket og
som tar vare på tradisjonen og samtidig tar den med inn i vår tid.

Mappe3 er ganske så sikkert et herlig band live, men enn så lenge stortrives jeg også med dem i heimen eller rettere sagt på reise.

Den unge norske gitaristen Hein Westgaard har møtt den amerikanske bratsjisten Mat Maneri til frilynte samtaler.

29 år gamle/unge Hein Westgaard fra Oslo, men bosatt i København, har jeg møtt i triosammenheng på hans debutplate “First as Farce” for vel et år siden. Der stilte han til start på tvers av en rekke sjangre.

Bratsjisten Mat Maneri (55) kommer fra en helt annen generasjon og annen kultur enn Westgaard. Han har vært en sentral del av undergrunnskulturen
i New York i flere tiår og vi har også hørt han i Norge, blant annet sammen med Ola Kvernberg da han var Artist in Residence i Molde for en del år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Møte i Køben

I disse dage foregår den enorme Copenhagen Jazz Festival med cirka 1000 konserter i løpet av ti dager. I fjor under samme festival møttes de for alle første gang og gikk mer eller mindre rett i studio.
Hvordan forbindelsen har komme til aner jeg ikke, men det viste seg raskt at de to hadde mye å “snakke” om.

Det har ført til sju improviserte “komposisjoner” der Westgaard spiller elektrisk gitar på fire og akustisk på tre av dem. Westgaard sier at Maneri tok seg god tid for å vente på det rette starttidspunktet til neste “låt”, noe som førte til ekstra spenning og konsentrasjon i studio.

Her fører de samtaler basert på djup og intens lytting og en vilje og evne til både å utfordre seg sjøl og hverandre – og oss.

Mye fungere i mine ører, men alt har ikke samme gode retning og resultat i seg.

Uansett har det blitt et flott og unikt møte mellom to herrer fra to helt forskjellige generasjoner og bakgrunner.

Art Blakey var utvilsomt en av de største og aller viktigste retningsgiverne i den såkalte hardbop-generasjonen. Her kommer det to utmerkede eksempler på det – nå ute på vinyl igjen. Og Coltrane er med.

Art Blakey (1919-1990) var så avgjort en av den moderne jazzens aller viktigste stemmer både som trommeslager og som bandleder. Han kom opp i
bebop-epoken like etter andre verdenskrig og spilte med “alle”.
Utover på 50-tallet blei han en stadig viktigere retningsgiver og sto i spissen for det som har blitt kalt hardbop – ei videreutvikling av bebopen på sett og vis. Blakey hadde sjøl ikke noen spesielt forhold til disse merkelappene og lurte for eksempel på hva easybop ville være?

1957

Blakey var en svært så produktiv herre og heldigvis har nå Warner Music vært sitt ansvar bevisst og begynt å gjenutgi deler av katalogen hans på vinyl. For svært mange jazztilhengere og ikke minst nyankomne
jazzfans er dette intet mindre enn fantastiske nyheter. I denne omgang er det to utgivelser som står på programmet og i mi bok er det to perler.

For det store publikummet er nok Blakey minst kjent som storbandleder, men du verden som det groooova av trommespillet hans og for noen
“bomber” han til enhver landa også der. Med “Big Band” – hvilket fantastisk platetittel – viser han oss at han nesten sjølsagt også hadde det på plass. Det faktisk til tross for at han ikke var så særlig fan av
formatet – han sier i den utmerkede originale coverteksten forfatta av legenden Nat Hentoff at han følte ei solid begrensning på seg som trommeslager
i storbandformatet – men du verden som det swingte av han og bandet uansett. Han leverer forresten en udødelig replikk i den samme teksten når han forteller hvordan det låt av Billy Eckstine-bandet som han
var med i da de møtte Jimmie Luncefords band til duell: “we swung those guys into bad health”. Herlig!!!

Her stiller han til start med et storband med blant andre Bill Hardman og Donald Byrd i trompetrekka, Frank Rehak og Jimmy Cleveland i tromboneseklsjonen, og Al Cohn og ingen ringere enn John Coltrane på tenorer. Coltrane er den viktigste solisten og sjøl om han ikke hadde nådd toppen av karriera si, så låter det helt fantastisk av en av
jazzens aller største stemmer.

Dette er storbandjazz av aller beste merke innspilt i desember 1957 og som holder som ei kule den dag i dag.

Jazz Messengers

Der Blakey så avgjort er mest kjent er som leder for sin mange Jazz Messengers-band. På “Hard Drive” er vi nok en gang tilbake i 1957 – et par måneder før “Big Band” blei spilt inn.

Med Johnny Griffin i strålende form som tensorsolist og Bill Hardman på trompet – sterkt undervurdert sådan – og med Spanky de Brest på bass og Junior Mance på piano, blir vi servert sju originallåter skrevet stort sett av blåserne og et par av Jimmy Heath – he doesn´t stay out on the street long enough, til å få den anerkjennelsen han fortjener sier Blakey om den gang fengselsfuglen Heath.

Det låter veldig Messenger også av denne utgava, sjøl om det nok ikke var den aller beste. Det er uansett en solid bekreftelse på at Art Blakey var en gigant både som trommeslager og bandleder og så skal Warner ha all mulig slags ære for å gjøre dette historiske materialet tilgjengelig nok en gang.

Det er snart fem år siden jeg møtte vokalisten og låtskriveren Paulin Voss for første gang. Hun har brukt tida godt siden den gang.

Paulin Voss, med tyske røtter, er utdanna klassisk cellist og er godt i gang med 50-åra. Hun har fem soloalbum på samvittigheten, men jeg har kun fått med meg hennes forrige. Det frista til gjenhør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Cello og vokal

Det er ikke akkurat hverdagskost med en frontfigur i verken norsk eller internasjonal popmusikk som spiller cello og synger. Det gjør altså Voss, med base i Drøbak, på et fortreffelig vis.

Nesten alt

Bortsett fra en fin og nedpå versjon av Neil Young-klassikeren «Harvest Moon», som passer godt inn i Voss sitt musikalske landskap, så har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl.

Hun har et levd liv å hente fra og det har ført til refleksjoner og tekster et godt stykke over gjennomsnittet av pop-tekster.

Musikalsk befinner Voss seg i et hyggelig americana-landskap med ingredienser fra våre egne breddegrader også.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men «People Like Us» er så avgjort en vinyl som komme til å bli plukka frem både titt og ofte, vil jeg tro. Og med musikalsk assistanse fra størrelser som Kjetil Steensnæs og David Wallumrød, så er det kvalitets

Paulin Voss har mye flott og personlig å melde og fortjener mye mer oppmerksomhet enn som har blitt henne til del så langt.