Tor Hammerø

Samarbeidet mellom vokalist Kurt Elling og gitarist Charlie Hunter er noe av det hippeste som finnes i jazzen og dens mange grenseland. Her kommer nok et prov på det.

Det er jo ikke akkurat noen bombe at Kurt Elling og Charlie Hunter hver for seg har vært to av jazzens ledende stemmer på sine respektive instrumenter i noen tiår. Etter at de etablerte samarbeidsprosjektet
SuperBlue og ga oss fonogrammene “SuperBlue” i 2021 og “The Iridescent Spree” to år seinere, tok de nye store felles steg der de har fusjonert mange av sine inspirasjonskilder til noe veldig tøft, groovete og hipt.

I Norge

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hørte bandet i Molde for noen år siden og blei slått i bakken av hvor tøft og originalt det var. I vår var de tilbake i Norge, men jeg var så uheldig at mi festivalreiserute ikke klaffa med konserter verken i Oslo, Stavanger eller Trondheim. Rapportene fra alle
konsertene var uansett entydige: SuperBlue låt tøffere enn noen gang.

EP nummer to

Bekreftelsen kom heldigvis i postkassa for noen dager siden gjennom en EP med fem låter og der de to sammen med sine strålende medhjelpere Marcus Finnie på trommer og Kiefer på tangenter pluss ei feit
blåserekke for anledninga, tar oss med til et heftig
rocke/funk-univers med solide jazzovertoner sjølsagt.

Låtene er “Turn to Stone” fra Electric Light Orchestra,
Eagles´-klassikeren “Desperado”, “Say You Love Me” – Fleetwood Mac, “Sharp Dressed Man” som mange vil kjenne igjen fra ZZ Top og “Gangster of Love” som Johnny “Guitar” Watson gjorde kjent.

SuperBlue gjør så definitivt sine høyst originale og drittøffe versjoner av dette materialet og her snakker de minst like mye til funk- og rockefolket som til jazzmenigheta. Noe forteller meg at SuperBlue ikke bryr seg nevnverdig om det; de vil kun lage tøff og hip
musikk og det har de gjort.

Stas med Vigleik Storaas, tenker du kanskje. Det er det jo alltid, men når det kan fortelles at de to andre er Palle Danielsson og Jack DeJohnette, så blir det virkelig noe spesielt. Helt spesielt faktisk.

Helt siden jeg støtte på Vigleik Storaas (62), bergenseren som har gjort Trondheim til sin hjemby, for første gang på 80-tallet, så var det høytid hver gang jeg fikk møte han enten på konsert eller via
høyttalerne i heimen. Storaas har vært en klaverets lyriker og en klangmester som aldri har kompromissa med sine ideal og for meg er han en av dem som virkelig har ført arva etter Bill Evans og vår egen Egil
Kapstad videre på aller beste måte.

Stjernestøv

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Storaas er ikke blant de av oss som snakker med de største bokstavene eller høyest volum. Han leverer alltid på øverste hylle og så blir det ofte lenge stille fra han. Andre, med betydelig mindre talent og spissere albuer, er mer å høre til tross for at de har mindre å melde.
Derfor er det alltid like hyggelig når Storaas først melder seg og aldri så hyggelig som denne gangen faktisk.

Veldig mange, meg sjøl inkludert, ante absolutt ikke noe som helst om at denne konserten den 6. juni 2009 hadde funnet sted og dermed heller ikke at det fantes opptak av den – en logisk konsekvens faktisk, he
he.

Et eller annet klokt og ambisiøst hode nemlig funnet ut at en triokonsert med svenskenes superbassist Palle Danielsson (1946-2024) og en av verdens desidert ledende trommeslagere, Jack DeJohnette, ville være en god idé. Ideer og drømmer om konstellasjoner er én ting, men å få dem realisert er noe helt annet. Denne gangen lykkes det altså, men så blei konserten på mange vis “glemt” – i alle fall for de aller fleste. Et unntak er den ustoppelige idealisten og trommeslageren Frederik Villmow, tyskeren som har gjort nordmann av seg, og han skal ha all mulig slags takk for å ha gravd frem dette opptaket, fått på plass rettighetene til å gi det ut og fått fart på prosessen med å lage gryteklar cd ut av det.

Strålende kommunikasjon

“It was nice to hear it again – I enjoyed it”, sier DeJohnette og er sitert på det i coveret til cd-en. Det skjønner jeg godt. Med et repertoar med kjente standardlåter som “Alice in Wonderland”, “Eiderdown” og “Falling Grace”, samt Danielssons “Palle´s Headache”, Storaas´ “Lines”, Joe Hendersons “Isotope” og Kenny Wheelers “Everybody´s Song But My Own”, sørger de tre for tidløs jazzmusikk av meget høy kvalitet og originalitet. De spiller sammen som om de ikke har gjort annet og at respekten og empatien er på plass hersker det ingen tvil om.

Det at konserten fantes og har blitt restaurert på aller beste vis etter at legenden Jan Erik Kongshaug gjorde opptaket, er med på å gjøre dette til en historisk seanse av dimensjoner. Denne konserten kommer til å bli spilt igjen og igjen her i heimen og ganske sikkert
rundt om i verden også.

Pianisten Christian Sands har brukt de seineste åra til å etablere seg i den ypperste verdenstoppen blant akustiske elfenbensplukkerne. Her kommer det nok et steg i retning de ypperste tinder.

36 år unge Christian Sands har i samarbeid med i hovedsak Christian McBride, men i hovedsak som leder for sine egne prosjekt, vist oss en
bredde, stilsikkerhet og smakssans som i mine ører allerede har etablert han helt der oppe.

Jovisst er Sands en virtuos, men han benytter ikke sin langt framskredne teknikk til å imponere – han bruker den til å skape dyp og inderlig substans.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Han er en spennende historieforteller og her benytter han den evnen til å være en type retningsgiver for mennesker som har opplevd tap på et eller annet vis – noe Sands åpenbart har gjort sjøl.

Mange retninger

I løpet av de ni Sands-komposjonene henter han inspirasjon fra så forskjellige kilder som neo-soul, swing, funky gospel, ballader og akustisk jazz-rock og et empatisk reisefølge bestående av bassist Yasushi Nakamura og trommeslager Ryan Sands, sjefens yngre bror, pluss flere innhopp av blant andre gitarist Marvin Sewell, vibrafonist
Warren Wolf og munnspiller Gregoire Maret samt en stryketrio, sørger for at dette flotte, empatiske og inderlige møtet med Sands har blitt en variert tilstandsrapport som bekrefter at vi har med en av amerikansk jazz´ viktige stemmer å gjøre akkurat nå – ei stemme som kan slå gjennom på det aller øverste nivået når som helst.

Sjøl om jeg fra tid til annen påberoper meg å følge godt med i deler av norsk musikkliv, så må jeg bryte sammen å tilstå at dette er mitt første møte med Frode Andresen. Det var absolutt på høy tid.

Frode Andresen er åpenbart ingen novise og flere ting tyder på at han vært en aktiv herre i musikkverdenen i flere år. “Dark City” er blant
annet hans fjerde instrumentalalbum under eget navn. Så jeg kryper til korset og innrømmer min unnlatelsessynd. Nå har jeg heldigvis fått muligheten til å komme meg opp på hesten igjen.

Toveis

Tangentist og komponist Andresen blei inspirert av maleriserien “Mørk by” til kunstneren Morten A. Fagerli. Det har igjen ført til at Fagerli har malt det flotte gatefoldcoveret etter å ha hørt musikken. Herlig toveis inspirasjon der altså.

Men musikken er på ingen måte mørk. Den er på mange vis prega, som coveret antyder, av en slags storby-atmosfære og Andresen viser oss at
han har solide røtter og masse kunnskap om grenseområdene som omfatter både progrock og jazzrock. Det betyr at det er heftige og tøffe saker som står på menyen.

Flott band

Med seg til å dandere denne musikalske stuingen har Andresen fått med seg et høykompetent lag med Børre Flyen (med Kari Bremnes og mange andre på cv-en) på trommer, bulgarske Emilio Marholev på elbass og Chris McQueen med Snarky Puppy-bakgrunn på gitar, pluss sin fru TrineCam på litt scat-vokal og Gergo Bille på trompet som litt ekstra krydder noen steder.

Det groover kraftig av musikken til Frode Andresen. Her er det aldri tvil om hvor eneren befinner seg og sjøl om ikke originaliteten er
like påtakelig hele veien, så finner jeg veldig mye å glede meg over her.

Det gror åpenbart godt i underskogen også.

Den svensk-colombianske gitaristen Sebastian Persson har skifta navn til Jhoan Sebastian Cardenas Piza. Musikken er minst like vakker som da han het Persson.

Jeg må innrømme at jeg måtte dykke et godt stykke ned i arkivet mitt for å finne ut av mitt forrige og første møte med den gang Sebastian Persson. Det var for snart fem år siden med Tre Öar – et fint triomøte med bass og trommer. Om noen dager så runder Jhoan Sebastian Cardenas Piza – et solid musikalsk fornavn kan man trygt si – 30 år og viser oss en musikalsk skjønnhetssans og modenhet som skulle tilsi at han
har et levd liv å hente fra.

Vakkert

Cardenas Piza har skrevet vakker, løs og minimalistisk musikk som kler både hans egen spillestil som både forteller om inspirasjon fra for eksempel Bill Frisell og som også forteller oss at han har kommet stadig nærmere sine sør-amerikanske røtter.

Den åpne innfallsvinkelen hans gir stort rom til de håndplukka medmusikantene til å ta plass og til å uttrykke seg. Fra Malmö-miljøet, der Cardenas Piza hører hjemme, har han med seg trompeteren Ellen Pettersson og fra Stockholm den tyske saksofonisten
Julia Strzalek. Flotte og personlige stemmer begge to.

Fra den andre sida av Öresund-broa har han invitert den strålende bassisten Anders “AC” Christensen, med fartstid fra blant andre Jakob Bro, Lee Konitz og Paul Motian, og en av Danmarks fantastiske kvinnelige trommeslagere og perkusjonister, Michala
Østergaard-Nielsen, som har jobba med Bob Moses, Ingrid Jensen og Marilyn Crispell – bare for å antyde på hvilket nivå hun befinner seg.

De fem dukker opp i en rekke forskjellige konstellasjoner og skaper uten stans nydelige, varme og luftige stemninger.

Jhoan Sebastian Cardenas Piza forteller oss med all ønskelig tydelighet at han er en musikant vi skal låne mange ører til både nå og i tida som kommer. Han gir oss musikk vi trenger mer enn noen gang – den gir meg i alle fall noe viktig, nemlig sjelefred.

Det tar heldigvis aldri slutt dette påfyllet fra nye generasjoner med spennende musikanter fra jazzlinja i Trondheim. Superspreder er et strålende eksempel på det.

Har De behov for ny enrgiforsyning? Kollektivet Superspreder har i tilfelle svar på alle Deres bønner! Sjøl om energisprederne har eksistert siden begynnelsen av 20-tallet, så har jeg greid å unngå å
bli smitta av denne heftige gjengen helt til nå. Noe av årsaken er nok at debutalbumet har latt vente på seg, men bare med å lese meg gjennom lagoppstillinga så mer enn ante jeg at her kunne det lett være heftige
saker på gang.

Jazzlinja nok en gang

Det at at man kan skrive jazzlinja bak eller foran navnet sitt, er et kvalitetsstempel i seg sjøl. Hvor mange retningsgivende og heftige musikanter som har kommet derfra de seineste tiåra, er det nesten ikke
mulig å holde orden på og de sju som er innbyggere i Superspreder kan med stolthet føye seg inn i den fantastiske rekka.

Alle har allerede i en rekke konstellasjoner, enten som bandledere eller som sidemenn/kvinner, fortalt oss at de er i besittelse av strålende individuelle og kollektive kvaliteter. Alt- og barytonsaksofonist Amalie Dahl, trommeslager August Glännestrand, vokalist Miriam Kibakaya, tenorsaksofonist Mona Krogstad, trombonist
og vokalist på ett spor Guro Kvåle, tangentist Oliver Skou-Due og bassist Oda Steinkopf er etterhvert av gode grunner kjente navn og du verden som de har funnet fram til noe høyst spesielt sammen.

Hvilken herlig gumbo

Musikken har de skapt kollektivt og de musikalske rettene smaker høyst originalt med ingredienser henta fra jazz, punk, hip hop, electronica, neo-soul og sikkert en hel del andre godsaker også. Det er et trøkk, men samtidig med masse dynamikk i gumboen, som er intet mindre enn urheftig også her i heimen og live er jeg ganske sikker på at sikkerhetsbeltene bør festes noe så vederstyggelig.

Det at bandet har innbyggere fra Danmark, Norge og Sverige og at fem av de sju er jenter, er to ekstra pluss i mi bok. Det Superspreder gir oss er altså et påfyll av energi som svært sjelden vederfares oss.

Herlig, annerledes og hipt som bare det!

Det er ikke hver dag det skjer, men når Trygve Seims vidunderlig vakre “Trofast” treffer meg midt i hjertet begynner tårene å renne.

Hvordan snakker musikk til oss? Hva gjør den med oss? Sjølsagt fullstendig umulig å gi noe entydi  svar på slike spørsmål. For min del kan jeg si at musikk betyr mye og at den ved mange anledninger gir meg etterlengta påfyll, ro, sjelefred og til tider også trøst. Jeg vet aldri når de forskjellige følelsene får besøk eller blir berørt – det bare skjer. Det avhenger sjølsagt av hvor man er i sin sinnstilstand, men for min del traff akkurat “Trofast” meg noe voldsomt.

Lydprøve

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne strålende nordiske kvartetten bestående av to nordmenn, en svenske og en finne, har oppstått på et litt spesielt vis. Seim, Jormin og Ounaskari er alle med i Sinikka Langelands band og har ofte gjort lydprøver sammen som trio. Ounaskari foreslo at de kunne gjøre
noen triojobber i Finland. Alle var enige, men Seim foreslo at de skulle invitere med seg Henriksen også. Alle fire hadde faktisk vært sammen på flere av Langelands plater og Seim/Henriksen-konstellasjonen
på plate går helt tilbake til Seims ECM-debut “Different Rivers” i 1999.

Forslaget må sies å være av det veldig gode slaget. De fire hører hjemme i den samme estetikken og snakker usedvanlig godt sammen.

Her får vi musikk med et ganske bredt spekter. Det hele starter med en Seim-komposisjon som er en hyllest til den legendariske “Triptykon”-plata med Jan Garbarek, Arild Andersen og Edward Vesala – en nordisk innfallsvinkel til frijazz-universet.

Vi får tolkninger av finsk folkemusikk, Jormins  inspirasjon fra japansk folkemusikk samt en komposisjon han skrev den dagen Putin gikk inn i Ukraina, “Elegy”, som går over i Ornette Colemans “What Reason Could I Give”.

Flere kollektivt unnfanga ekskursjoner bekrefter hvilke enorme lytte-egenskaper de fire er utstyrt med.

Uansett så vender jeg stadig tilbake til “Trofast” med Trygve Seims vidunderlig vakre sopransaksofontone og Henriksens unike måte å fargelegge på. Jormin og Ounaskari er så følsomt til stede som bare de aller beste kan være det. Måten “Trofast” takker for seg på er så varmt, sterkt, inderlig og ekte at det hjertet som forblir uberørt, er det neppe stort håp for.

Og ja: det kan bekreftes at voksne menn feller tårer også av musikk.

Jeg tar meg den frihet å låne Jo Nesbøs hederstittel når Åge Aleksandersen sin avskjedsplate med Sambandet skal omtales. Jeg føyer like godt til: En jævlig ålreit fyr!

Jeg ville vente til vinylen av «Mi reise» så dagens lys før jeg skulle omtale den. Det har seg slik at jeg er over gjennomsnittet begeistra for det fysiske formatet. I tillegg er det også sånn at Åge – han er en av de få vi har lov å være på fornavn med – for meg alltid har hørt
hjemme i vinyl-universet. Vi går nemlig mange tiår tilbake vi to – sjøl om ikke Åge er klar over det, da!

Åge har vært, er og kommer til å bli værende en bauta i norsk musikkliv – uansett sjanger. Det har alltid vært en ekthet, inderlighet og troverdighet i det han har gitt oss og det han har vært og er. Det har aldri vært den minste tvil om hvor Åge sto, hva han sto for og hvem han var – slik var det og slik er det den dag i dag. Han
har enkelt og greit betydd utrolig mye for mange og i sin djupe direkthet og kall det gjerne enkelhet, så har han nådd hjerter og hjerner fra Kong Salomo til Jørgen hattemaker.

Takk te dæ

Nå er Åge og hans kjære Sambandet – bedre og tightere rockeband er vanskelig å oppdrive både nord og sør for Namsos – ute på sin store avskjedsturné – en turné som avsluttes foran 75000 tilskuere på
Lerkendal utpå høstparten. Hele Norge vil ta farvel med denne fantastiske storfamilien og Åge vil veldig gjerne si farvel på sitt flotte og rause vis også.

De som vil ha det siste farvel med «familien» får det på best mulig vis med «Mi reise». Samla i Åges tårn i havna i Trondheim, der det meste av det han har gitt oss de seineste tiåra har blitt unnfanga, har de trøkka seg sammen og spilt inn et siste strålende kapittel i
deres enorme katalog.

Åge har fortsatt sin fantastiske lyriske fortelleråre intakt. Han tar oss med tilbake til Gerhardsen og han er samtidig i sin egen og vår samtid og slår fast at Gud ikke er der når bombene hagler over uskyldige. Noe, eller mye, forteller meg at Åge kan snakke til mange
flere enn det storpolitikken kan.

Sambandet

I mine ører er Sambandet med Skjalg Raaen, som også har produsert ett spor, mens sjefen har produsert resten, Gunnar Pedersen, Morten Skaget, Steinar Krokstad, Bjørn Røstad og Terje Tranaas – hvorfor er de ikke nevnt med navn på coveret????? – en svært viktig del av Åge og det bekrefter de nok en  ang her. Framifrå! Sterkt og flott krydder med duetter med Jørgen Nordeng og Ingebjørg Bratland samt et nydelig, men ferskt tilbakeblikk med gamlekaran Tor Evensen, Gunnar Pedersen og Bjørn Røstad på «Det
finnes en sang bortom fjellet», gjør heller ikke noe særlig skade.

For å skrive om en metafor fra sportsspråket aldri så lite: det gjelder å avslutte med flagget til topps. Det har Åge Aleksandersen & Sambandet så definitivt gjort. For ei karriere, for et liv, for et kunstnerskap!

Takk te dæ og takk te dåkk!

Den finske pianisten Frank Carlberg har gjort amerikaner av seg. Her deler han sine musikalske drømmer et sted mellom fantasi og realisme med oss.

Som så mange ambisiøse jazztalent fra vår del av verden så satte Frank Carlberg kursen for USA og studier for noen tiår siden. De aller fleste har satt snuten hjemover igjen, men noen har blitt værende.
Carlberg hører hjemme i den siste kategorien og sjøl om han har base i jazzhovedstaden New York, så underviser han ved New England Conservatory i Boston.

Carlberg har jobba og spilt inn plater med storheter som Roswell Rudd,Bob Brookmeyer, Steve Lacy og Kenny Wheeler. Det forteller oss en hel del om hvor han befinner seg i det musikalske landskapet. I tillegg trives han godt i latinske lydunivers og sist jeg støtte på han var i
en flott duo med den argentinske vokalisten Roxana Amed. Carlberg har også gitt ut to svært Thelonious Monk-inspirerte plater med stort
ensemble.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ei anna utgave

På dette møtet med Carlberg møter vi han og hans musikk i en tilstand der han har ambisjoner om å ta oss med til steder der noe er henta fra
drømmenes verden, mens noe er henta fra den våkne delen av hans bevissthet. Det betyr at vi ofte befinner oss et sted mellom det komponerte og det totalt improviserte.

Her er musikalske fantasibilder og realiteter fusjonert på et fascinerende vis. Minner fra barndommen i Finland og fremtidstanker om hva som kan komme er også en del av den originale menyen.

Med seg til å dandere disse spennende rettene har han medtangentør Leo Genovese, som mange vil kjenne igjen fra esperanza spaldings band, på orgel, Farfisa – for en sound – og synther, John Hébert på bass, Hery Paz på tenorsaksofon og Dan Weiss på trommer. Noen litt kjente navn, mens Paz er et nytt og tøft bekjentskap.

Frank Carlberg har altså greid kunststykket å lykkes over there. Mye av årsaken er at han er i besittelse av ei høyst personlig og kompromissløs stemme.

Saksofonisten Øystein Trollsås har ikke akkurat forhasta seg med å debutere under eget navn. Så har han da også noe flott og ekte å melde når han først gjør det.

Mange musikere løper, om ikke rett fra barnehagen, rett i platestudio så fort sjansen byr seg. Mange burde definitivt venta både et kvarter og to før de gikk over den berømte dørstokken – la både musikken og seg sjøl modne en hel del før debuten blir sluppet løs på allmuen.

Øystein Trollsås (64) har så avgjort gått den andre veien. Det heter seg at alle veier er en omvei hjem, det skal visstnok ha vært NRK-legenden Herbjørn Sørebø som skapte det berømte munnhellet, og for saksofonisten, komponisten Trollsås fra Sandefjord har det definitivt vært en lang vei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter ei lang og innholdsrik karriere som blant annet har inneholdt studier på jazzlinja i Trondheim, privattimer med Dave Liebman og masse sidemannjobber med blant andre Bugge Wesseltoft, Inger Lise Rypdal og Lars Martin Myhre; allsidigheten har det altså ikke stått på og Trollsås har levert hvor han han enn har blitt invitert inn i varmen. Nå har han endelig tatt det viktige steget – hjem til seg sjøl.

Endelig

Hva som har holdt Trollsås, som i tillegg til å spille de fleste saksofoner også trakterer orgel, bassklarinett og den tyrkiske fløyta ney, tilbake fra å debutere tidligere, vet jeg ikke. Det har uansett ført til at han har bygd opp et solid bibliotek over mange år av låter med stemninger og solide doser personlighet i seg. I tillegg har han skrevet en hel del ny musikk frem mot innspillinga også.

Dette er groovete, melodisk, varm og rytmisk jazzmusikk med en rekke sterke røtter i både verdensmusikk, funk, straight moderne jazz og
garantert en hel del andre herligheter også.

Sammen med et utmerka lokalt lag fra hjemtraktene – nok et eksempel på at det finnes framifrå musikere godt utafor de store byene også – bestående av Terje Johannesen, som imponerer på alle mulige
instrumenter hver gang han gir lyd fra seg, Eivind Kløverød (trommer etc), Lars Endrerud (bass), Tore Flatjord (trommer), Ida Stein (vokal) og Anders Gleditsch (tangenter), så tar Trollsås oss med på rundreise som forteller oss at han har funnet hjem på et herlig og svært personlig vis.