Det begynner å bli noen år siden de to møttes for første gang. Det skjedde i forbindelse med en jobb de hadde sammen under Oslo Jazzfestival i 2014 der bandet Eikrem var/er en del av, Mopti, møtte Baksaas til en musikalsk ekskursjon. Moptis akustiske verden møtte Baksaas´ elektroniske univers, de to verdenene utfordra hverandre med ganske så løse utgangspunkt og resultatene blei både en vellykka konsert og ei påfølgende skive, «Bits & Pieces».
Den eneste avtalen de to «universene» gjorde på forhånd var at Eikrem og Baksaas skulle gjøre et duostrekk under konserten. Dette blei så vellykka at de to herrene bestemte seg for å videreutvikle samarbeidet. Strekket de spilte på konserten, «This Is Nothing Personal», har også blitt med på denne skiva og står seg godt i denne samlinga som nå består av 20 spor.
Hva slags musikk er det så trompeter Eikrem og field recorder – han benytter opptak gjort ute i den virkelige verden og manipulerer dem på sitt personlige og finurlige vis – og ymse annet Baksaas gir oss? Jeg ser at det kan kalles minimalistisk og cinematisk ambient-musikk. Det er faktisk mulig å begripe for det er mange bilder i disse sakteflytende stemningene og låtene.
Eikrem har tidligere vist oss at han liker og er langt framskreden når det gjelder melodisk musikk med lange, logiske linjer. Det fortsetter han med her også med sin vakre og luftige trompettone og han og Baksaas har utvikla et musikalsk språk de er aleine om. Musikken snakker både til folk med jazztilknytning og til andre med forkjærlighet for elektronika blant annet.
Musikken, som varer i vel 80 minutter, er vakker, personlig, spennende og annerledes. Tøffe saker!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Kristoffer Eikrem – Bendik Baksaas
Duets
Mutual Intentions
Musikken er kun utgitt digitalt og på dobbelt kassett!!!!
Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk er at postmannen dukker opp med helt ukjent påfyll fra tid til annen. Fra Nederland, via USA, har 36 år unge Marike van Dijk funnet veien og det har blitt et hyggelig og annerledes møte.
van Dijk har tilbragt de seineste åra vekselvis i Amsterdam og i New York. Det er åpenbart at hun har henta inspirasjon fra begge sider av Atlanterhavet og her møter vi henne i to forskjellige settinger – eller kanskje ikke?
Det er arrangøren van Dijk som er den sentrale her og på mange vis får jeg tanker som går i retning Maria Schneider – årets Artist in Residence i Molde.
Hun samarbeider med to vokalister for å sette musikken deres inn i en spennende sammenheng. Først ut er amerikanske Jeff Taylor, som også skal til Molde sammen med Donny McCaslin – som også skal spille med Schneider. Alt henger altså sammen med alt som Gro sa det. Musikken er arrangert for blåsere, strykere og komp og befinner seg i et landskap som henter like mye fra rock som fra jazz.
Slik er det også med med del to der van Dijk har flytta seg til Europa og omfavner musikken til den fransk/walisiske vokalisten Katell Keineg. Vi befinner oss i liknende musikalske landskap, men singer/songwriter Keineg låter helt annerledes enn Taylor og gir det hele et annet særpreg.
Marike van Dijk er et nytt navn for meg som byr på noe eget. Jeg gleder meg til å høre henne i større grad som saksofonist også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Marike van Dijk
The Stereography Project Feat. Jeff Taylor and Katell Keineg
«Krigens læregutt» kom for to år siden og tok publikum, meg inkludert, med storm. Så er det dette med å følge opp en suksess da. La det være klart med en gang: «Djevelens rytter» er enda bedre.
Ekebergs mesterskap ligger i at han makter å ta oss tilbake cirka 1000 år, gi persongalleriet sitt kjøtt og blod slik at vi mener vi kjenner dem om de er nordmenn, svensker, russere, vendere, khazarer eller væringer. Noen er historiske personer, andre er oppdiktede og Ekeberg er flink til å sette det historisk korrekte sammen med det han nødvendigvis må ha skapt sjøl.
Dette er underholdningslitteratur på sitt aller beste. Samtidig tar Ekeberg oss med på en historietime som vi alle har godt av. Slik budde dei der a la vel år 1000 og du verden så spennende det er å dykke ned i en tidsalder de fleste av oss kan lite om og som vi blir oppdatert på her, samtidig som det er ei historie så spennende som en krimroman.
Ekeberg har gått djupt ned i materien og til å begynne har jeg visse problemer med å plassere alle der de hører hjemme – det blir enkelt og greit litt for mange å holde styr på for ei enkelt sjel. Etterhvert går det seg elegant til og jeg stortrives med å være med på ekskursjon med både Harald Hardråde og Jan Ove Ekeberg.
Jeg har både lært mye samtidig som jeg har blitt underholdt i godt og vel 300 svært så velskrevne sider. Jeg krever faktisk ikke så mye mer.
PS For ordens skyld: Jeg har vært kollega med Ekeberg i TV 2 i nærmere 20 år.
Det de aller fleste ikke vet, er at Formoe er en visesnekrer og sanger og formidler av meget høy byrd. Vi fikk en bekreftelse på det i fjor med «Hjemvendt» og her kommer nok et dusin sanger som reetablerer Formoe høyt oppe på viselista her til lands.
Den innerste krets av musikkinteresserte her til lands har «alltid» visst at Formoe har hatt mye å melde et godt stykke utenfor sitt fantasiunivers med Sabeltann. Der har han også spilt ei bakrolle som artist/sanger, men heldigvis har ønsket om og behovet for å melde om det ekte livet vokst fram igjen.
Jeg blei vel egentlig ikke overraska da han «dukka opp» igjen for et år siden – jeg mener jeg ante hva som fantes der. Derfor har forventningene vært på plass til oppfølgeren også og nok en gang følger Formoe opp med sanger og historier vi alle, som har smakt på livet, kan kjenne oss igjen i.
Formoe skriver om Livet nok en gang – om kjærlighet, sorg, tap, forhold som gikk åt skogen samt et skråblikk på vår digitale tidsalder og han formidler tankene sine på et inderlig vis som får oss til å lytte.
Når han så har alliert seg med produsent Alf Emil Eik og flinke musikanter, så har «Minnebrikker» blitt nok en bekreftelse på at Terje Formoe hører hjemme i det ypperste sjiktet av våre viseformidlere.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.
For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til – sammen med Køben i seg sjøl – at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.
Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.
To You
Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk – hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på……- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».
Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.
Kongemøte
Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup – Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.
Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste – det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.
Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.
Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på – der straighten blei spilt en kvarttone «feil» – var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.
Danmarks stolthet
De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge – de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.
Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.
Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise – for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans – og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB – og en slik festival.
Litt norsk også
Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.
Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner – noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.
Jazz Clash – en presentasjon av store deler av jazzens historie – var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.
Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.
Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.
Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.
Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.
Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.
China Moses (40) hadde kanskje ikke så stort valg med et slikt opphav. Med mor som en av vår tids aller største jazzvokalister og entertainere, så var i alle fall sannsynligheten for at det skulle ende der det har endt relativt stor. I alle fall når man er utstyrt med et meget anstendig talent sjøl også.
Moses har så definitivt spilt andrefiolin i forhold til sin mor. Årsaken er forsåvidt åpenbar: sjøl om hun er dyktig både som vokalist og som entertainer, så når hun ikke mora til anklene en gang.
Det opplevde jeg på den første skiva jeg hørte med henne, «Crazy Blues», for seks år siden og bekreftelsen kommer med «Nightintales».
På elleve låter skrevet av Moses sammen med Anthony Marshall, alle i et blues-, standard- og Tin Pan Alley-landskap, framstår hun som en dyktig og helt ok artist med solide røtter i den amerikanske jazztradisjonen – til tross for at hun har bodd store deler av livet i Frankrike – men som likevel ikke har det som skal til for å ta steget opp på øverste hylle.
Med seg har hun en sympatisk trio med ukjente herrer for meg samt diverse gjester og «Nightintales» egner seg sikkert utmerka i en svett klubbsetting, men China Moses evner fortsatt ikke å ta det store steget altså.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dag Einar Eilertsen spiller alttrombone og Marius Noss Gundersen trakterer klassisk gitar. De som innbiller seg at det fører til ganske så unike musikalske landskap har helt rett.
Det er ikke vanskelig å høre at Eilertsen og Noss Gundersen har spilt mye sammen – i mange år. De to, i utgangspunktet, umake instrumentene får de to til å klinge usedvanlig vakkert sammen, noe kun langt framskreden musikalitet og stor kunnskap om hverandre og de muligheter og begrensninger som er tilstede i en slik konstellasjon byr på.
Noss Gundersen har skrevet sju og Eilertsen fire låter der ymse aspekter ved den nordiske naturen har vært utgangspunktet. Alt er vakkert må vite med slike tanker i bakhodet og de skaper flotte linjer, klanger og stemninger i sitt særdeles melodiske univers som det er herlig å dykke ned i og bli værende i.
Er det klassisk musikk? Er det jazz? Svaret er ja takk begge deler og spesielt Eilertsen er en framifrå improvisator, mens Noss Gundersen er en ditto premissleverandør.
Musikken er unik og duoen likeså. Det er svært så hyggelig å tilbringe tid sammen med både musikken og Morild.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Pianisten Hank Jones hadde to lillebrødre som oppnådde verdensberømmelse: Elvin og Thad Jones. For mange er likevel Hank den største.
Hank Jones – en av jazzens aller største pianister.
Vi kan vel trygt si at familien Jones, som vokste opp i Pontiac, Michigan, var av den musikalske sorten. Mer elegant, musikalsk og smakfull storebror enn Hank er ikke mulig å finne, noe de vel 1000 innspillingene han bidro på sier alt om. Her får vi møte han på ei liveinnspilling som aldri har vært utgitt tidligere og som er så tidløs at den kunne ha vært spilt inn i morra.
Hank Jones (1918-2010) spilte med «alle» og «alle» ville spille med han. Årsakene er mange og åpenbare. Mer stilsikker og elegant pianist, kompmusikant og solist med full oversikt over alt fra swingperioden til bebopepoken som blei unnfanga etter andre verdenskrig, og som han var en del av, var nemlig ikke mulig å oppdrive. Når han i tillegg visstnok var en usedvanlig hyggelig fella, så var det mest på plass.
Nå har det har seg slik at når disse linjene forfattes, så befinner jeg meg på Copenhagen Jazzfestival – i dronningens by med andre ord. Der er det intet mindre enn hyggelig å oppholde seg og det har også en rekke amerikanske jazzmusikanter ment opp gjennom årene.
Hank Jones var en av dem og et av mange besøk han avla byen fant sted i 1983 – nærmere bestemt den 6. juni. Det får vi altså være med på her og så hyggelig det må ha vært på legendariske Jazzhus Slukefter denne kvelden.
Sammen med sin landsmann Shelly Manne (1920-84) på trommer og den danske toppbassisten Mads Vinding (1948-) gir Jones oss ei rundreise i jazzens standardskatt, i alle slags tempi, som har alt man måtte ønske seg av skjønnhet, spontanitet, melodiøsitet, samspill og empati.
Hank Jones, og de to andre for den sakens skyld, er denne musikken og dette uttrykket og vi skal alle være glade for at vi slipper inn på Slukefter – 35 år etterpå. Dette er nemlig tidløs musikk og er garantert like hip i 2053 også – om 35 år.
PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.
Det virker altså som om strømmen av ny tilflyt når det gjelder norsk jazz ikke har noen ende. Gjerne for meg – når kvalitet er så god som den viser seg å være også her.
Jeg mener jeg har rimelig godt grep om det som skjer og hvem som er involvert i norsk jazz. Likevel kom pianisten og tangentisten Oddgeir Berg altså ut av det store intet for min del. Hans medsammensvorne, trommeslager Klaus Robert Blomvik og bassist Karl-Joakim Wisløff, har jeg derimot støtt på i flere eleverte sammenhenger. Det gjorde sitt til at forventningene absolutt var tilstede – et godt stykke oppe på skalalen.
Her har de møttes rundt et knippe låter, skrevet av Berg. som blei spilt inn våren for to år siden. Plata blir gitt ut på det tyske selskapet Ozella Music, som også gir ut den svensk/cubansk/tyske-trioen Tingvall Trio. Den har oppnådd stor suksess spesielt nedover i Europa med sin melodiske og vakre triojazz, og det vil ikke forundre meg om musikken på «Before Dawn» vil snakke til mange av de samme menneskene.
Det hevdes at inspirasjonskilder er stilskapere som Herbie Hancock, Keith Jarrett og Horace Silver og fra vår side av dammen, Esbjörn Svensson Trio.
Mye av dette er mulig å begripe, men Berg & Co har så avgjort makta å skape sitt eget vakre, lille univers med klare folkemusikalske overtoner også fra tid til annen.
Alle tre får stor plass underveis og trives åpenbart utmerket sammen. Det er også veldig lett å trives sammen med Oddgeir Berg Trio og musikken deres.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er vel ikke akkurat funk stjerneselskapet ECM blir forbundet med, men det sveitsiske Nik Bärtsch´s Ronin gir oss er akkurat det. På sitt hippe vis.
Pianisten Nik Bärtsch (46) har holdt laboratoriet Ronin i gang helt siden 2001. ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga originaliteten raskt og siden 2007 har vi fått stadig nye tilstandsrapporter fra klokkelandet. Det ene hippere enn det andre.
Det er nå seks år siden Ronin ga oss det siste livstegnet på cd – dette er det femte på ECM og det åttende totalt. For to år siden kom det et «mellomspill» med bandet Mobile – en helakustisk variant av Ronin. Uansett hvor Bärtsch & Co dukker opp så er det med noe helt eget på kjøreplana.
Årsaka til at Ronin har fått hvile såpass lenge er at Bärtsch har bygd om bandet litt og samtidig ønska å benytte de ukentlige offentlige «øvelsene» på en klubb i Zürich til å utvikle tanken, musikken og konseptet.
Ronin har gått fra å være kvintett til å bli kvartett – perkusjonisten Andi Pupato er borte. Dessuten er elbassist Thomy Jordi ny. Ellers er trommeslager Kaspar Rast og altsaksofonist og bassklarinettist Sha fortsatt svært hjertelig tilstede sammen med sjefen på hovedsakelig piano, men også ymse andre tangenter.
Zen-funk med impulser fra både rituell japansk musikk, moderne klassisk musikk og ikke minst funk er ingredienser som stadig finnes i Ronins nærhet. Her får vi relativt lange, sakteflytende og, akkurat, funky låter som ofte er basert på eldre, originale melodier som har blitt videreutvikla og gitt ny drakt.
«Awase» er japansk og betyr å bevege seg sammen. Det gjør Nik Bärtsch´s Ronin på et tøffere og hippere vis enn noensinne med «Awase».
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
