Tor Hammerø

Felespilleren Erlend Viken har både tradisjonen inne samtidig som han går nye og egne veier.

Erlend Viken Trio med noe eget på hjertet

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Felespilleren Erlend Viken vakte stor oppmerksomhet med debutalbumet sitt "Frie tøyler" for tre år siden. Til tross for det gikk både skiva og musikken hans meg hus forbi. Nå har endelig våre veier krysset hverandre og det har vært en udelt glede å stifte bekjentskap med både Viken, bandet og musikken hans.

Erlend Viken (32) fra Oppdal er åpenbart en musikant med åpne musikalske sanser. Det tar ikke lang å skjønne at han har store deler av folkemusikktradisjonen innabords og både på vanlig fele og Hardingfele er han en svært så uttrykksfull instrumentalist. Når han så tar for seg et repertoar bestående av tradisjonsstoff fra både Norge, Sverige og Sambandsstatene og blander det med en rekke egenkomponerte låter, blir dette et helt eget brygg. Alf Cranners legendariske tonesetting av Henrik Ibsens dikt "Borte", sunget av Viken & Co, er bare med på å understreke egenarten til denne innspillinga.

Når så Viken omgir seg med ei høyst original besetning med Marius Graff, som vi kjenner fra stringswing, Marit Larsen og Lillebjørn Nilsen, på både akustisk og elektrisk gitar og banjo og svenske Leo Svensson Sander, med fartstid fra både Ane Brun og Lena Willemark, på cello og med trommeslager Øyvind Skarbø – 1982 og Håkon Kornstad Tenor Battle – som gjest på tre spor, så er det lett å begripe at dette må bli noe helt for seg sjøl.

Jovisst er folkemusikken utgangspunktet for musikken til Erlend Viken Trio, men de nekter seg på ingen måte impulser fra rock og improvisasjonsmusikk heller. Til sammen har det blitt noe ganske annerledes, spennende og fornøyelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Viken Trio

Nykomlingen

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Bandet Ánnásuolo gir oss vakker musikk i skjæringspunkt og landskap vi sjeldent støter på.

Ánnásuolo tar oss med til flotte steder.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De seineste åra har det skjedd en hel del i grenselandet mellom jazz og samisk musikk og hyggelig er det. Frode Fjellhiem, Inga Jusso og Steinar Raknes og seinere Raknes sammen med Sara Marielle Gaup Beaska er bare noen gode eksempler på det.

Det spørs om ikke Mari Boine har vært en stor inspirasjonskilde for mangt og mye av det som har skjedd på dette området og Ánnásuolo, som har henta navnet sitt fra ei perle på Finnmarkskysten, er neppe noe unntak. Bak det hele står gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen som har skrevet all musikken. Han har makta å skape vakre og flotte stemninger med røtter i både samisk musikk, pop, jazz og elektroniske uttrykk.

Utgangspunktet har vært en rekke tekster av den samiske forfatteren Nils-Aslak Valkeapää. Jeg har litt problemer med å henge med på innholdet i tekstene hele veien – jeg bryter sammen og tilstår det, men måten vokalisten Marianne Pentha formidler dem på gjør at jeg begriper innholdet likevel.

Når så Hansen, som har en varm og inderlig tone i gitaren sin, har samla et kremband med Eirik Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på trommer og Svein Schultz på bass, så har møtet i disse grenselandene blitt både hyggelig og varmt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ánnásuolo

Ánnásuolo

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Soulbandet St. Paul & The Broken Bones fra Birmingham, Alabama byr på noe nytt og eget innen sjangeren southern soul.

Paul Janeway i front for St. Paul & The Broken Bones.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke lett – helt umulig faktisk – å få med seg alt som skjer av spennende musikalske saker i Oslo sjøl om jeg bor her. Tidligere i år spilte for eksempel St. Paul & The Broken Bones på Cosmopolite og det gikk meg elegant hus forbi. Kanskje ikke så rart faktisk – jeg hadde nemlig aldri hørt om bandet.

Derfor er det jo hyggelig at plateselskapet og postmannen hjelper meg ut av dette mørket! Jeg har også lest meg opp og skjønt at dette er det andre albumet til bandet som blei starta for fem år siden i sørstaten Alabama. Det består av den særegne vokalisten Paul Janeway, et tett komp, ei bra blåserekke og, på denne innspillinga, med assistanse av både kor og strykere.

Det St. Paul & The Broken Bones serverer oss er særegen soul med røtter i akkurat sørstatene. Skiva er spilt inn Nashville og, uten forkleinelse for noen, så låter dette hvitt. Det betyr bare at det er en annen type groove og trøkk i uttrykket til Janeway & Co enn om det hadde vært et band befolka av afroamerikanere – ikke bedre, ikke dårligere, bare annerledes.

Dette har vært et udelt hyggelig møte med det det nye bekjentskapet St. Paul & The Broken Bones. Noe forteller meg at det er mye hygge rundt denne musikken live, men også i heimen – både i ballademodus og i mer tempossaker – er det masse groove å hente.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

St. Paul & The Broken Bones

Sea of Noise

Records Label, LLC/Sony Music

Megalodon Collective har vært, er og kommer til å bli værende noe av det tøffeste som finnes av ung, moderne jazz.

Megalodon Collective i herlig driv. For et band!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Thor Egil Leirtrø

Med utgangspunkt som Leirsund ved Lillestrøm, Lund, Malmö og Simrishamn i Sverige, Evje ved Kristiansand og Brattvåg og Ålesund på Sunnmøre, ligger det kanskje ikke i korta at det skal bli et kollektiv ut av det som er noe av det mest spennende og sprudlende som har dukka opp i nordisk jazz det siste tiåret. Nå er det altså slik at det er et faktum og jazzlinja i Trondheim, der alle har blitt rista sammen, skal ha mye av æra for det.

I 2015 blei vi for alvor oppmerksom på dette sjuhodede trollet. Da kom debutalbumet "Megalodon" og jeg slo fast at både bandet og enkeltmedlemmene lett kunne komme til å sette sitt preg på norsk jazz i tiåra som lå på lur. Tida siden 2015 har bare bekrefta dette og i fjor vant Megalodon Collective den meget ettertrakta Jazzintro-prisen. En av "premiene" var muligheten til å spille inn nok ei skive og her foreligger den.

Med oppfølgeren "Animals" har MC tatt turen over til Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland Recordings. Det er nok et kvalitetsstempel – der gis det ut kun kvalitetsmusikk og musikk som peker fremover. "Animals" passer ypperlig inn uansett hvilke krav som settes til musikken.

Trollet, som består av trommeslagerne Henrik Lødøen og Andreas Skår Winther, saksofonistene Martin Myhre Olsen, Karl Hjalmar Nyberg og Petter Kraft, gitaristen Karl Bjorå og bassisten Aaron Mandelmann, gir oss musikk skrevet av alle bortsett fra Skår Winther. Det betyr at vi blir bydd hele spekteret fra det stille og reflekterende, via det utadvendte og lettoppfattelige til det urheftige. Solistisk holder alle skyhøyt nivå allerede og kollektivet låter noe så inni granskauen tøft, empatisk og tett. Dette er sju herrer som drar lasset veldig sammen og låter som Megalodon Colective – og ikke noe annet.

Megalodon Collective var bra i 2015, de var glitrende i Molde i fjor og nå låter det framifrå. Hvor skal dette ende? Verdensherredømme?

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Megalodon Collective

Animals

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Pet Zoo er en fersk norsk kvartett som stortrives uten gjerder som finnes til vanlig i dyreparken.

André Roligheten, Stian Larsen, Tomas Järmyr og Adrian Fiskum Myhr – Pet Zoo – her snakker vi grenseløs musikk.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Det er vel ingen bombe at det spirer og gror noe voldsomt innen de fleste stilretninger i norsk jazz. Hele spekteret fra tradjazz til frie utflukter flommer over av kvalitetsmusikere og ditto band. Den løseste sjangeren av dem alle har fått en herlig ny representant og vi får være med på ei liveinnspilling fra konsertserien Pøkk i Trondheim høsten 2015.

Pet Zoo, det vil si den svenske, men Norge-bosatte trommeslageren Tomas Järmyr som nå har tatt over krakken og stikkene i Motorpsycho, gitaristen Stian Larsen, bassisten Adrian Fiskum Myhr og saksofonisten André Roligheten, som vi kjenner blant annet fra duoen Albatrosh, er alle i begynnelsen av 30-åra. Til tross for relativt få år på planeten Tellus, har de så avgjort fått med seg mye av frijazztradisjonen som har vokst fram her i Europa siden 60-tallet.

De sier sjøl at de har hatt et ønske om å kombinere energien fra frijazzen med tålmodigheten fra dronemusikken. Det betyr at de tar seg god tid med å utvikle ideene sine. Det fordrer igjen en langt framskreden evne til å lytte og det er all fire utstyrt med i rikt monn.

Noe forteller meg at dette var de eneste forutsetningene før de fire slapp fortøyningene denne septemberkvelden i Trondheim. Resultatet har blitt to "samtaler" på henholdsvis vel 28 og en på vel fem minutter – samtaler det har vært en udelt fornøyelse å bli invitert med i som lytter. Pet Zoo har så avgjort makta å rive ned gjerdene i dyrehagen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Pet Zoo

Pøkk

Va Fongool/Musikkoperatørene

De danske forfatterne Anna Ekberg – forklaring følger – har unnfanga en krimdebutroman det er nesten umulig å legge fra seg. Slik er det jo med de beste krimromanene.

Jacob Weinreich og Anders Rønnow Klarlund – alias Anna Ekberg – har skrevet seg opp i tetsjiktet med sin krimdebut.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Antallet krimromaner fra inn- og utland som kommer ut hvert eneste år er intet mindre enn enormt og jeg stiller meg spørsmålet både titt og ofte: hvor kommer alle disse djevelske ideene fra? Svaret kommer sjølsagt aldri, men det viktigste er at romanene kommer og at de helst holder høy kvalitet må vite.

Anna Ekberg er et nytt navn for meg og for de fleste andre. Dette er nemlig "damens" krimdebut og av en eller annen grunn er det psevdonymet til herrene Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. De legger på ingen måte skjul på at de er Anna Ekberg og hva som da er grunnen til at de "skjuler" seg bak psevdonymet, se det går et lite stykke over min fatteevne.

Nå er det jo relativt mye som ligger over den fatteevnen og i denne sammenhengen er det hyggelig å kunne melde at Anna Ekberg har skapt et plott som er så smart og innfløkt, men samtidig realistisk at jeg blir værende i universet deres helt til løsninga på gåta, eller rettere sagt gåtene, foreligger.

Vi blir tatt med til et samtidsdrama i Danmark med røtter langt tilbake i tid, men som det hele tida er lett å følge. Persongalleriet er godt og troverdig og her blir penger – nesten alt koker ned til penger uansett ser det ut til – kunst, sex, samliv og mord knyttet sammen på et ekte vis.

Det er et driv over språket og fortellinga til Anna Ekberg som forteller oss at "hun" er en meget erfaren og dyktig forfatter med masse erfaring. De 400 sidene fyker unna i løpet av kort tid – det er som sagt vanskelig å legge bort "Den hemmelige kvinnen" og for meg er det slik at jeg gleder meg stort til oppfølgeren som jeg skjønner allerede er ute på dansk. Kom så med den – også på norsk!!

Anna Ekberg

Den hemmelige kvinnen

Bazar

Her om dagen hadde kongeriket besøk av den spennende kvartetten Amok Amor. Her kommer redninga for alle oss som ikke var på plass.

Peter Evans, Wanja Slavin, Petter Eldh og Christian Lillinger – Amor Amok – noe av det mest sprudlende på lang tid.

For meg er svenske Petter Eldh, som blant annet har jobba mye med Gard Nilssen i hans Acoustic Unity, og amerikanske Peter Evans, trompeteren i Mostly Other People Do The Killing, de kjente navna i Amok Amor. Det mer enn antyder hvor kvalitetslista blir lagt her. Når så de to tyskerene, Christian Lillinger på trommer og Wanja Slavin på saksofon, befinner seg på samme nivå, så framstår Amok Amor som et originalt kollektivt på internasjonalt toppnivå.

Såvidt jeg har skjønt så er dette bandets andre cd, spilt inn i Berlin for et år siden. Der er også alle bortsett fra Evans bosatt og resultatet bekrefter ryktet om at den tyske hovedstaden er en smeltedigel av de sjeldne.

Alle fire har bidratt som komponister og uten akkordinstrument gis det rom for ekskursjoner som er så åpne, luftige, rytmisk utfordrende og melodisk spennende at man blir sittende ytterst på stolen gjennom hele reisa.

Vi har med fire strålende solister å gjøre som hele tida setter det kollektive uttrykket i sentrum. Her er det ingen leder, men samtidig fire ledere. Musikken er kompleks, men samtidig ytterst tilgjengelig og hele tida totalt annerledes. Her er det masse energi som hele tida blir leda i retning en konstant flyt.

Som den respekterte jazzjournalisten Kevin Whitehead skriver i omslagshefteteksten: "Yeah, they´re all great, but this music is about how they come together, showing creative tradition some crazy love: amour run amok". Amen!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amok Amor

We Know Not What We Do

Intakt Records/MusikLosen

Den serbiske trekkspilleren og komponisten Jovan Pavlovic har bodd mer enn halve livet sitt i Norge. Han har heldigvis ikke glemt hvor han kommer fra og her tar han oss med på ei herlig reise til sine opprinnelige hjemtrakter.

Jovan Pavlovic Trio – med godt humør og stor musikalitet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jovan Pavlovic (41) var knapt 20 år da han forlot sine krigsherjede hjemtrakter og satte kursen for Norge. det førte til studier i Trondheim og samarbeid med en rekke av våre fremste musikanter innen både verdensmusikk, rock og jazz. Pavlovic har blitt så trønder faktisk at han blei valgt til fylkeskunstner i Sør-Trøndelag i 2010!

Sjøl om Pavlovic er en usedvanlig anvendelig musikant, har han spesialisert seg på folke- og romanimusikk fra Blakan. Det er også i slike landskap vi finner han her på sin debut sammen med sin egen utmerkede trio og Nordlands profesjonelle kammermusikkgruppe, MiNensemble. Pavlovic har skrevet seks av de sju låtene og skrevet alle arrangementene.

Hvor røttene til denne musikken befinner seg, er det ikke mye tvil om. Hele tida er det det virile, livsbejaende, melodisk og rytmisk sprudlende uttrykket som møter oss og når virtuosen Pavlovic omgir seg med strålende tromme- og bassistanse fra henholdsvis Helge Andreas Norbakken og Gjermund Silset og et empatisk kammerensemble forsterka med André Roligheten på klarinetter, så er det lett å skjønne begeistringa blant publikum både i Mosjøen, Mo i Rana og på Hamarøy der innspillingene er henta fra.

I musikken og uttrykket til Pavlovic møtes verdensmusikk og jazz på et elegant og personlig vis. Vi skal være veldig glad for at vi har slike musikanter her til lands som hjelper oss å bryte ned stadig flere grenser. Bruk refleks – både når det er lyst og mørkt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jovan Pavlovic Trio feat. MiNensemble

Refleks

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Agnes Hvizdalek fra Østerrike har gjort nordmann av seg. Det skal vi være veldig fornøyd med.

Agnes Hvizdalek går helt egne veier.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Lisi Charwat

De kommer fra store deler av verden for å studere jazz og improvisasjon i Norge. Det forteller en hel del om ryktet og kvaliteten på både norske utdanningsinstitusjoner og det som blir skapt av unik musikk her til lands. 30 år unge Agnes Hvizdalek har altså tilbrakt de siste åtte åra her blant oss og mitt første møte med henne forteller oss om en artist som både tør og kan gå egne – fullstendig egne veier.

Vi møter en forsker som vil utfordre den menneskelige stemma og ta den til steder den aldri har vært før. Hvilke muligheter finnes og hva er jeg i stand til å gjøre med det jeg har fått utdelt og utvikla?

Jeg vet ikke om Hvizdalek kom til Norge på grunn av Sidsel Endresen eller om hun har studert med vår ener når det gjelder å gå nye veier angående stemmebruk. Uansett så virker det som om Hvizdalek har mange av de samme idealene når det gjelder å gå egne veier og definitivt ikke kompromisse på noe som helst slags vis.

De godt og vel 47 minuttene hun tar oss med på er en slags kulminasjon av hva Hvizdalek har holdt på når det gjelder eksperimentell musikk og forskning i de lydlige mulighetene den menneskelige stemma – i alle fall hennes egen – har. Sommeren 2016 befant hun seg i São Paulo i Brasil og det er der denne innspillinga er gjort. I bunnen av ei 60 meter høy pipe på en gammel fabrikk stod hun og den helt spesielle akustikken, sammen med bystøy og andre bakgrunnslyder som radio og helikoptre som flyr over, har ført til ei lydreise ingen har opplevd tidligere.

Her får vi alt fra intim pust og enkle klikk til kraftfulle overtoner og mye annet tilhørende som gjør det vokale uttrykket til Agnes Hvizdalek, som nå også har blitt femte hjul på vogna i bandet Nakama, til noe helt spesielt. Dette er så langt unna tradisjonell rytmikk og melodikk som vel tenkelig – Agnes Hvizdalek har ønske om å utfordre både seg sjøl og oss på et helt annet vis. Det har hun lykkes med på alle mulige måter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Agnes Hvizdalek

Index

Nakama Records/digerdistro.no

De som digger Norah Jones for det hun har gjort, blir sikkert kjempefornøyde. De som har ønska seg bitte litt utvikling, kommer til å bli skuffa.

Norah Jones holder seg på trygge trakter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Norah Jones (38) slo gjennom med et brak i 2002. Dattera av ikonet Ravi Shankar solgte intet mindre enn 26 millioner eksemplarer av debutalbumet "Come Away with Me". Pianisten, vokalisten og komponisten Jones hadde gitt verden noe ganske så originalt med sin miks av jazz, pop, soul og countrymusikk. Når hun i tillegg hadde utseendet med seg, så skada heller ikke det i en kommersiell verden og Jones har også skapt en karriere som skuespiller.

Jones, som er født Geetali Norah Shankar i Brooklyn, vokste opp med mora i Texas. Det er absolutt der hun har henta sin musikalske inspirasjon og ikke fra sin verdensberømte musikerfar. Kirka og musikken hun blei kjent med der, har også betydd mye for Jones.

Allerede på high school blei talentet hennes oppdaga og hun vant to DownBeat-priser som beste vokalist og beste komponist som 17-18-åring. I 1999 gikk ferden til New York, Blue Notes legendariske sjef Bruce Lundvall oppdaga henne og the rest is history som det heter på ny norsk.

Fem skiver har det kommet siden debuten. De har alle solgt bra, men langt i fra på samme nivå som "Come Away with Me". For meg er årsaken åpenbar – Norah Jones har i ganske stor grad blitt stående på stedet hvil. Slik er det også med "Day Breaks".

Her møter vi henne med en rekke nye, egne låter samt Neil Youngs "Don´t Be Denied", Horace Silvers "Peace" og Duke Ellingtons "Fleurette Africaine". Tonefølget er det absolutt ikke noe å si på: trommeslager Brian Blade, bassist John Patitucci og saksofonguru Wayne Shorter er med på flere av spora og resten av medhjelperne stiller ikke langt bak i køa de heller.

Så dette låter altså bra – for all del. Det er bare det at det ikke skjer noe nytt og spennende med måten Norah Jones uttrykker seg på – jeg synes liksom jeg har hørt det før. Så for alle dere som har digga Jones siden 2002, så er det bare å forsyne seg. Her får dere mer av det samme. For meg blir det med andre litt kjedelig faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norah Jones

Day Breaks

Blue Note/Universal