Tor Hammerø

Ryktet og YouTube-klippene har mer enn antyda at Jacob Collier er i besittelse av noe helt spesielt. Hans første konsert i Norge bekrefta at betegnelsen geni vaker i vannskorpa.

Jacob Collier – et geni? Se ikke bort fra det.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

MaiJazz i Stavanger kan muligens skryte på seg at de var de aller første som fikk Jacob Collier (22) på ei norsk scene. I løpet av kun kort tid kan han nemlig bli ei superstjerne i en type sjanger som ikke finnes – han er nemlig utstyrt med "alt".

Denne onsdagskvelden kom han til kongeriket etter en sju ukers USA-turné, med to Grammy-priser i kofferten fra debutalbumet som kom i fjor høst og med uttalelser fra giganter som Stevie Wonder og Quincy Jones som det vel er verdt å lytte til, var ikke forventningene akkurat lave. I veldig stor grad blei de innfridd.

Scena i den flotte Zetlitz-salen i Stavanger konserthus var om ikke full av instrumenter så i alle fall godt "befolka". Hvordan Collier skulle behandle dem og skape musikk av det var det nok flere enn meg som lurte på. Den lille energibunten kom ruslende inn uten noen introduksjon og oppførte seg akkurat så ydmykt som man ville tro var bortimot umulig for en 22-åring som har fått all verdens skryt allerede.

Med ei borg rundt seg med trommer, perkusjon, tangentinstrumenter, elbass, bass, gitar samt mikrofon som videreformidla ei stemme med et omfang bestående av et ukjent antall oktaver, bergtok han den bortimot fullsatte Zetlitz-salen fra første strofe av "Don´t You Worry ´Bout a Thing". Med et audiovisuelt show jeg aldri verken har sett eller har hørt maken til, hylla han helter som Stevie Wonder, Burt Bacharach, Beach Boys og George og Ira Gershwin.

Collier er en strålende instrumentalist på alle horna sine og med hjelp av en fantastisk looping-teknikk styrt av en magiker ute i salen, er han et one man band verden neppe har sett eller har hørt maken til tidligere. Videoshowet, som også kjøres live, er også intet mindre enn imponerende og om det er funk, ballader, pop- eller jazzovertoner i musikken, som han tildels også har skrevet sjøl, så er Jacob Collier et musikalsk unikum verden vil ha glede av i mange tiår fremover.

Geni? Et voldsomt ord å ta i bruk sjølsagt, men jeg noe forteller meg at det stemmer i dette tilfellet. Måten han avslutta festen med "Danny Boy" på var nok en bekreftelse på det.

Jacob Collier – et helt spesielt musikalsk talent.

Fotos: Øyvind Hagen/MaiJazz

En av Sandefjords store saksofonsønner, det er etterhvert mange av dem, Petter Wettre, presenterte et nytt kapittel av sin musikalske bok med noen av sine favorittmusikanter. Danske Daniel Franck på bass, engelske Jason Rebello på piano og tyske Dejan Terzic på trommer er musikere Wettre har truffet på ulike stadier av karriera si og han mer enn ante at denne konstellasjonen skulle bli stas. Det hadde han helt rett i.

Med et repertoar bestående av låter skrevet av henholdsvis Rebello, som nå heller spiller med Wettre enn med Jeff Beck og Sting, og sjefen sjøl, blei vi gitt en herlig dose akustisk, moderne jazz med stor J. Her blir det ikke skula til hva som kan bli kommersiell suksess – her dreier det seg om å formidle noe man virkelig tror på og det gjorde denne utmerkede kvartetten på et flott vis.

Petter Wettre International Quartet – Jazz med stor J.

Foto: Terje Mosnes

Jan Lundgren med en inderlig hyllest til sin store helt Jan Johansson.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Etter mange år i tenkeboksen, tok til slutt pianist Jan Lundgren mot til seg: han ville hylle sin store helt helt Jan Johansson. Det var en tanke som hadde modna seg – det er sjølsagt vanskelig å gå til verket med en musikk som har betydd så mye for så mange. Lundgren ville gjøre det på sitt eget vis må vite og fant ut at strykekvartett sammen med bass og piano kunne tilføre den udødelige musikken noe nytt og eget.

Med den meget dyktige bassisten Mattias Svensson og en framifrå strykekvartett ga Lundgren oss et tverrsnitt av Johanssons musikk. Jazz på både svensk, russisk og ungarsk – samt en egen komposisjon, "Lycklig resa" – blei tolka på et inderlig vis som fortalte oss dette er musikk av det tidløse slaget spesielt når den blir tolka av slike musikanter.

Da takker Tor de Jazz for seg fra MaiJazz i år – neste stopp er Jazzfest i Trondheim med nye, daglige rapporter. Mer hygge kan påregnes.

Flott musikk og flotte stemninger.

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Duoen Haley´s Comet utvida med Ole Morten Vågan tar oss på med flotte musikalske ekskursjoner.

Magnus Wiik, Ole Morten Vågan og Meade Richter gir oss sjelden musikk.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

En liten utendørs jamsession utenfor Buckley´s i Oslo kan føre til så mangt – heldigvis. I august 2015 satt nemlig den unge strengevirtuosen Magnus Wiik og noen venner og hygga seg der. Inn fra venstre kom en for dem totalt ukjent herre med fela si og lurte på om han kunne få være med. Svaret var ja, hakesleppene blei mange og stemninga var av det gode slaget. Det skulle nemlig vise seg at felespilleren var amerikaneren Meade Richter – en felespiller med et stort navn i amerikanske bluegrasskretser som blant annet hadde vunnet felekonkurransen tre år på rad i Fiddlers Grove i North Carolina – da fikk han ikke lov å delta mer!

Wiik, som har bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim og band som Julie & The New Favorites og Open String Department, skjønte at denne jammen måtte få følger og heldigvis var Richter med på notene. Wiik ville sjekke ut banjo- og feleformatet, en kjent konstellasjon innen bluegrassuttrykket, og etter at de hadde spilt en del sammen samme høsten, booka Wiik like godt studio.

Resultatet var ikke overvettes bra og blei visstnok kasta på sjøen. Etter å ha tilbrakt nye timer på øvingsrommet med låter i stor grad forbundet med den amerikanske bluegrass-felelegenden Ed Haley, og en del egenskrevne slåtter, var det klart for et nytt studioforsøk. Denne gangen blei sjølvaste sjefsbassist Ole Morten Vågan, med Gammalgrass-erfaring sammen med Stian Carstensen og Ola Kvernberg i bagasjen, invitert til å bidra på noen av spora.

Resultatet har åpenbart blitt av en annen kvalitet enn på det første forsøket. Dette swinger og groover noe vederstyggelig og at det er tre herrer med ekte fot for dette uttrykket, er det absolutt ingen tvil om. Dette er sjelden og livsbejaende musikk og spesielt morsomt er det jo at en ung nordmann som Magnus Wiik har kasta seg over dette uramerikanske språket. Jiha!!!!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Haley´s Comet

Done Gone

Just for the Records/Musikkoperatørene

Hanna Paulsberg er en musikant som vokser for hver gang jeg hører henne. Med bandet Gurls viste hun nok ei side av seg sjøl.

Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang i Gurls. Veldig annerledes og bra.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Dag to av årets MaiJazz bød også på flere oppturer og en del "ny" musikk. Jeg hygga meg egentlig fra start til mål, men høydepunktet blei mitt første møte med gruppa Gurls bestående av sjefen Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, vokal og rap (!), Rohey Taalah på vokal og Ellen Andrea Wang på bass og vokal. Trioen var for anledninga også forsterka med Henrik Lødøen på trommer.

Bandet har eksistert siden 2013, først med Emilie Nicolas Kongshavn på vokal. Vi kan vel si det slik at Paulsberg ikke akkurat inviterer vokalister fra det lavere sjikt!!!! Nå er det altså min nye vokalfavoritt Rohey Taalah som har overtatt og du verden for en utstråling, for en it-faktor hun er utstyrt med.

Det gjelder forsåvidt for hele Gurls-bandet og Paulsberg, som for den store flokk er kjent som saksofonist med sitt eget band Concept eller i en rekke utgaver av Trondheim Jazzorkester med et solid slektskap til Stan Getz i tonen, forteller oss med musikken til Gurls at hun har mye mer å fare med også.

Her er det humor, musikalitet, empati, dynamikk, techno (!), rap, sjølironi, pop, soul, jazz, tekster på norsk og engelsk med snert og med tre av landets aller beste unge musikanter med ditto utstråling, blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Når ballet blei avslutta med at åtte unge jenter til, både vokalister og instrumentalister, inntok scena blei Gurl power forsterka på nok et ypperlig vis. Det er med andre ord bare rett og rimelig at Hanna Paulsberg er årets postergurl for MaiJazz.

Gurl power x 11

Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz

Al Di Meola er en åpenbart en gitarist langt forbi de fleste.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz

Den utsolgte konserten med Al D Meola Trio blei også mitt første møte live med den sagnomsuste gitaristen som slo gjennom som "guttunge" med Return to forever. Ryktet har fortalt at Di Meola ikke er den enkleste å ha med å gjøre, en gjenforening av RTF blei blant annet svært kortvarig, men med sin internasjonale trio bestående av italienske Fausto Beccalossi på trekkspill og ungarske Peter Kaszas på trommer, ga amerikanske Di Meola oss et svært så sympatisk inntrykk.

De to settene inneholdt musikk fra store deler av Di Meolas karriere samt musikk henta blant annet fra Astor Piazzolla og Beatles. Med sin akustiske gitar og sobre bruk av effekter, sitt latinske temperament og sin nesten usannsynlige teknikk, er det nesten umulig ikke å bli imponert over Al Di Meola. Noen vil kanskje oppleve en konsert med Di Meola som en idrettsprestasjon – raskest i vesten hvis du skjønner. Litt slik blei det kanskje for meg også, men i stor grad blei det uansett en flott opplevelse med masse temperament, enorm musikalitet og et gitarspill han er helt aleine om. Når så spesielt Beccalossi utfylte og utfordra sjefen på et personlig vis, så framstod hele trioen som et band med noe eget å melde.

Al Di Meola Trio – heftige saker.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz

Kvelden blei avslutta med et koselig møte mellom studentbandet ved universitet i Stavanger, Very Early, som hadde blitt plukka ut til å få møte sin musikalske helt, trompeteren Tore Johansen. Dette er en strålende idé fra gudene vet hvem sin side og en åpenbar inspirasjonskilde for de unge og fremadstormende.

Repertoaret denne kvelden bestod stort sett av Bill Evans-låter eller musikk sterkt inspirert av mesteren. Johansen gikk elegant inn i bandet uten å dominere på noe slags vis, men sammen med tenorsaksofonist Erlend Furuset Jenssen – et spennende talent – leverte han sjølsagt de modneste korene.

Bakom skyene skinner alltid sola – vi er klar for dag tre av MaiJazz 2017 blant annet med sensasjonen Jacob Collier. Det gledes!

Very Early med sin helt Tore Johansen.

Foto: Ieva Kvaselytè/MaiJazz

For svært mange unge jazzmusikere er New York drømmen. Olli Hirvonen har realisert den og han har definitivt noe der å gjøre.

Olli Hirvonen kan gjerne begynne å smile.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til tross for at gitaristen, komponisten og bandlederen Olli Hirvonen bare er 27 år, har han allerede gjort seg sterkt bemerka. Hirvonen tok turen over fjorden for seks år siden for å studere ved prestisjetunge Manhattan School of Music og siden har han blitt værende i The Big Apple. Hirvonen hevder sjøl at han har ønska å bosette seg og jobbe i New York helt siden han begynte å ta jazz alvorlig. Konkurransen er hardere der enn noe annet sted på kloden, men med Hirvonens talent på alle områder har han alle forutsetninger for å make it there.

På mange vis har han fulgt i løypa etter vår egen Lage Lund som forlot steinrøysa like etter videregående og siden blitt dere værende – med suksess. Hirvonen befinner seg i samme klasse og vant allerede i 2011 prisen som årets artist under Porifestivalen og en liknende utmerkelse kom også hans vei fra Finlandia Foundation National i 2014/15. Hans debutplate, "Detachment", kom også til verden i 2014.

I fjor vant vår mann The Socar Montreux Jazz Electric Guitar competition og jurysjef, en viss John McLaughlin, hevda følgende: "He´s great! He´s a big talent. He has a natural talent". Med en slik "CV" er det sjølsagt all mulig grunn til å slå opp ørene.

Hirvonen er en meget langt framskreden tekniker med masse musikalitet og personlighet på plass. Det er lett å høre at han kommer fra rock og metall og han har hatt med seg det energiske derfra. Hans finske bakgrunn er det absolutt mulig å få øre på også, men aller mest er det et heftig amerikansk jazzuttrykk med røtter i både det elektriske og akustiske som preger Hirvonens musikk mest.

Innspillinga er gjort i New York og han har med seg musikanter han har truffet via studier eller ute på jobb som trommeslageren Nathan Ellman-Bell, bassisten Marty Kenney og pianisten – både akustisk og elektrisk – Luke Marantz. Frontrekka bekles av to meget uttrykksfulle og erfarne herrer: trompeteren Adam O´Farrill og tenorsaksofonisten Walter Smith III. Tilsammen blir det en heftig og hardtsvingende sekstett.

Olli Hirvonen er et helt nytt bekjentskap for meg. Han har alt i seg til å bli værende i hetluften i mange tiår framover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Olli Hirvonen

New Helsinki

Edition Records/Border Music Norway

Åpningsdagen på årets MaiJazz i Stavanger blei av det herlige slaget der vi både så bakover og samtidig skua fremover med hjelp av Bendik og musikken til salige Eivin One Pedersen.

Bendik med Paolo Vinaccia (delvis skjult), Audun Erlien, Knut Reiersrud og Reidar Skår – deler av kremlaget.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Johnny Prøis/Maijazz

Det sies og skrives mye om Christer Falck. Mi erfaring er at det aller meste er feil, men med litt hjelp fra han sjøl da….Det aller flotteste med "riksklysa" er at han er en idealist, en igangsetter og en gjennomfører av helt unikt format. Hadde det ikke vært for Falck, hadde ikke Bendik-bandet anno 1991 stått på scena igjen i fjor i forbindelse med 25-års jubileet til den smått legendariske skiva "IX". Så enkelt og greit er det. Da hadde de heller ikke stått på scena under åpningsdagen av MaiJazz 2017. Det hadde vært synd det!

Dette var nemlig tredje gang jeg fikk høre bandet etter gjenoppstandelsen. Først på "premierekonserten" på Kongsberg i fjor sommer, som mest var en nostalgisk trio på mange vis, og seinere på Rockefeller i Oslo – en meget bra utgave av bandet med blant andre Tony Levin som spesiell gjest.

Den tredje og beste utgava av bandet kom i Stavanger denne vakre maidagen. I en bortimot fullsatt Zetlitz-sal i det flotte Konserthuset, satte først Eivind Aarset stemninga på sitt unike vis aleine med hjelp av sitt høyst personlige gitarunivers. Når så Audun Erlien (bass), Knut Reiersrud (gitar), Øystein Sevåg og Reidar Skår (tangenter) og Paolo Vinaccia (trommer) – nærmere kommer man ikke ei supergruppe her til lands – alle var i praktslag, og bandet satt bedre enn tidligere, så blei dette ei herlig stund med musikken fra "IX".

Bendik er nå så mye tryggere i denne situasjonen enn for knapt et år siden at det skinner gjennom fra første sekund. Det hele er mer organisk og dynamisk enn de forrige gangene og musikken holder fortsatt som ei kule i 2017. Tryggheten og lekenheten blei ekstra tydelig da Frode Alnæs overraskende blei invitert med på en gitarbattle med Reiersrud på "Passacaglia" – herlig!!!!

25-års jubileet har nå gått over til 26-års jubileum. For min del må det gjerne fortsette uten utløpsdato – dette er nemlig tidløs musikk med noen av de beste av de beste!!

Eivind Aarset, Paolo Vinaccia, Øystein Sevåg og overraskelsesgjesten Frode Alnæs sørga for full fest på åpningsdagen.

Foto: Johnny Prøis og Øyvind Hagen/Maijazz

Mange har lenge hatt et ønske om at AHA-bandet, som etter en del komplikasjoner skifta navn til Extended Noise, skulle gjenoppstå – i alle fall at musikken til bandets komponist og tangentist Eivin One Pedersen (1956-2012) skulle få en mulighet til å skinne igjen. Under Oslo Jazzfestival skjedde det og heldigvis grep One Pedersens hjemby Stavanger begjærlig muligheten til å få musikken hjem igjen også.

Med Frode Alnæs (gitar), Carl Morten Iversen (bass) og Audun Kleive (trommer) fra den opprinnelige besetninga og med trekkspillvirtuos Frode Haltli som "vikar", blei det et inderlig gjenhør med musikken som har ligget der i underbevisstheten i flere tiår, men som jeg ikke har hørt siden det forrige årtusenet.

For meg var, og er, Eivin One Pedersen en av kongerikets aller beste, mest morsomme og mest oppfinnsomme komponister. Musikken hans er annerledes, den er krevende, den er full av humor og den er spennende – du veit aldri hvilken retning den tar eller i hvilket tempo den dukker opp rundt neste sving.

De fire på scena stortrivdes tydeligvis både med hverandre og musikken – det samme gjorde den begeistra menigheta som enten fikk et gjenhør med One Pedersens univers eller som møtte den for første gang.

Det er vel ikke nødvendig å nevne disse fire herrenes kvaliteter – vi snakker toppklasse hele veien og når det gjelder musikken til Eivin One Pedersen hører den også hjemme der.

Da kan bare resten av MaiJazz uka komme – i dag har jeg plukka ut Al DiMeola og jentetrioen Gurls. Og så skinner sola!!!!

Deler av bandet som het AHA – aller først!!! Frode Haltli, Carl Morten Iversen, Audun Kleive og Frode Alnæs.

Foto: Ieva Kvaselyte Bearbeidelse: Anders Thorén

Felespilleren Erlend Viken har både tradisjonen inne samtidig som han går nye og egne veier.

Erlend Viken Trio med noe eget på hjertet

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Felespilleren Erlend Viken vakte stor oppmerksomhet med debutalbumet sitt "Frie tøyler" for tre år siden. Til tross for det gikk både skiva og musikken hans meg hus forbi. Nå har endelig våre veier krysset hverandre og det har vært en udelt glede å stifte bekjentskap med både Viken, bandet og musikken hans.

Erlend Viken (32) fra Oppdal er åpenbart en musikant med åpne musikalske sanser. Det tar ikke lang å skjønne at han har store deler av folkemusikktradisjonen innabords og både på vanlig fele og Hardingfele er han en svært så uttrykksfull instrumentalist. Når han så tar for seg et repertoar bestående av tradisjonsstoff fra både Norge, Sverige og Sambandsstatene og blander det med en rekke egenkomponerte låter, blir dette et helt eget brygg. Alf Cranners legendariske tonesetting av Henrik Ibsens dikt "Borte", sunget av Viken & Co, er bare med på å understreke egenarten til denne innspillinga.

Når så Viken omgir seg med ei høyst original besetning med Marius Graff, som vi kjenner fra stringswing, Marit Larsen og Lillebjørn Nilsen, på både akustisk og elektrisk gitar og banjo og svenske Leo Svensson Sander, med fartstid fra både Ane Brun og Lena Willemark, på cello og med trommeslager Øyvind Skarbø – 1982 og Håkon Kornstad Tenor Battle – som gjest på tre spor, så er det lett å begripe at dette må bli noe helt for seg sjøl.

Jovisst er folkemusikken utgangspunktet for musikken til Erlend Viken Trio, men de nekter seg på ingen måte impulser fra rock og improvisasjonsmusikk heller. Til sammen har det blitt noe ganske annerledes, spennende og fornøyelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Viken Trio

Nykomlingen

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Bandet Ánnásuolo gir oss vakker musikk i skjæringspunkt og landskap vi sjeldent støter på.

Ánnásuolo tar oss med til flotte steder.

De seineste åra har det skjedd en hel del i grenselandet mellom jazz og samisk musikk og hyggelig er det. Frode Fjellhiem, Inga Jusso og Steinar Raknes og seinere Raknes sammen med Sara Marielle Gaup Beaska er bare noen gode eksempler på det.

Det spørs om ikke Mari Boine har vært en stor inspirasjonskilde for mangt og mye av det som har skjedd på dette området og Ánnásuolo, som har henta navnet sitt fra ei perle på Finnmarkskysten, er neppe noe unntak. Bak det hele står gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen som har skrevet all musikken. Han har makta å skape vakre og flotte stemninger med røtter i både samisk musikk, pop, jazz og elektroniske uttrykk.

Utgangspunktet har vært en rekke tekster av den samiske forfatteren Nils-Aslak Valkeapää. Jeg har litt problemer med å henge med på innholdet i tekstene hele veien – jeg bryter sammen og tilstår det, men måten vokalisten Marianne Pentha formidler dem på gjør at jeg begriper innholdet likevel.

Når så Hansen, som har en varm og inderlig tone i gitaren sin, har samla et kremband med Eirik Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på trommer og Svein Schultz på bass, så har møtet i disse grenselandene blitt både hyggelig og varmt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ánnásuolo

Ánnásuolo

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Soulbandet St. Paul & The Broken Bones fra Birmingham, Alabama byr på noe nytt og eget innen sjangeren southern soul.

Paul Janeway i front for St. Paul & The Broken Bones.

Det er ikke lett – helt umulig faktisk – å få med seg alt som skjer av spennende musikalske saker i Oslo sjøl om jeg bor her. Tidligere i år spilte for eksempel St. Paul & The Broken Bones på Cosmopolite og det gikk meg elegant hus forbi. Kanskje ikke så rart faktisk – jeg hadde nemlig aldri hørt om bandet.

Derfor er det jo hyggelig at plateselskapet og postmannen hjelper meg ut av dette mørket! Jeg har også lest meg opp og skjønt at dette er det andre albumet til bandet som blei starta for fem år siden i sørstaten Alabama. Det består av den særegne vokalisten Paul Janeway, et tett komp, ei bra blåserekke og, på denne innspillinga, med assistanse av både kor og strykere.

Det St. Paul & The Broken Bones serverer oss er særegen soul med røtter i akkurat sørstatene. Skiva er spilt inn Nashville og, uten forkleinelse for noen, så låter dette hvitt. Det betyr bare at det er en annen type groove og trøkk i uttrykket til Janeway & Co enn om det hadde vært et band befolka av afroamerikanere – ikke bedre, ikke dårligere, bare annerledes.

Dette har vært et udelt hyggelig møte med det det nye bekjentskapet St. Paul & The Broken Bones. Noe forteller meg at det er mye hygge rundt denne musikken live, men også i heimen – både i ballademodus og i mer tempossaker – er det masse groove å hente.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

St. Paul & The Broken Bones

Sea of Noise

Records Label, LLC/Sony Music

Megalodon Collective har vært, er og kommer til å bli værende noe av det tøffeste som finnes av ung, moderne jazz.

Megalodon Collective i herlig driv. For et band!

Foto: Thor Egil Leirtrø

Med utgangspunkt som Leirsund ved Lillestrøm, Lund, Malmö og Simrishamn i Sverige, Evje ved Kristiansand og Brattvåg og Ålesund på Sunnmøre, ligger det kanskje ikke i korta at det skal bli et kollektiv ut av det som er noe av det mest spennende og sprudlende som har dukka opp i nordisk jazz det siste tiåret. Nå er det altså slik at det er et faktum og jazzlinja i Trondheim, der alle har blitt rista sammen, skal ha mye av æra for det.

I 2015 blei vi for alvor oppmerksom på dette sjuhodede trollet. Da kom debutalbumet "Megalodon" og jeg slo fast at både bandet og enkeltmedlemmene lett kunne komme til å sette sitt preg på norsk jazz i tiåra som lå på lur. Tida siden 2015 har bare bekrefta dette og i fjor vant Megalodon Collective den meget ettertrakta Jazzintro-prisen. En av "premiene" var muligheten til å spille inn nok ei skive og her foreligger den.

Med oppfølgeren "Animals" har MC tatt turen over til Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland Recordings. Det er nok et kvalitetsstempel – der gis det ut kun kvalitetsmusikk og musikk som peker fremover. "Animals" passer ypperlig inn uansett hvilke krav som settes til musikken.

Trollet, som består av trommeslagerne Henrik Lødøen og Andreas Skår Winther, saksofonistene Martin Myhre Olsen, Karl Hjalmar Nyberg og Petter Kraft, gitaristen Karl Bjorå og bassisten Aaron Mandelmann, gir oss musikk skrevet av alle bortsett fra Skår Winther. Det betyr at vi blir bydd hele spekteret fra det stille og reflekterende, via det utadvendte og lettoppfattelige til det urheftige. Solistisk holder alle skyhøyt nivå allerede og kollektivet låter noe så inni granskauen tøft, empatisk og tett. Dette er sju herrer som drar lasset veldig sammen og låter som Megalodon Colective – og ikke noe annet.

Megalodon Collective var bra i 2015, de var glitrende i Molde i fjor og nå låter det framifrå. Hvor skal dette ende? Verdensherredømme?

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Megalodon Collective

Animals

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Pet Zoo er en fersk norsk kvartett som stortrives uten gjerder som finnes til vanlig i dyreparken.

André Roligheten, Stian Larsen, Tomas Järmyr og Adrian Fiskum Myhr – Pet Zoo – her snakker vi grenseløs musikk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Foto: Thor Egil Leirtrø

Det er vel ingen bombe at det spirer og gror noe voldsomt innen de fleste stilretninger i norsk jazz. Hele spekteret fra tradjazz til frie utflukter flommer over av kvalitetsmusikere og ditto band. Den løseste sjangeren av dem alle har fått en herlig ny representant og vi får være med på ei liveinnspilling fra konsertserien Pøkk i Trondheim høsten 2015.

Pet Zoo, det vil si den svenske, men Norge-bosatte trommeslageren Tomas Järmyr som nå har tatt over krakken og stikkene i Motorpsycho, gitaristen Stian Larsen, bassisten Adrian Fiskum Myhr og saksofonisten André Roligheten, som vi kjenner blant annet fra duoen Albatrosh, er alle i begynnelsen av 30-åra. Til tross for relativt få år på planeten Tellus, har de så avgjort fått med seg mye av frijazztradisjonen som har vokst fram her i Europa siden 60-tallet.

De sier sjøl at de har hatt et ønske om å kombinere energien fra frijazzen med tålmodigheten fra dronemusikken. Det betyr at de tar seg god tid med å utvikle ideene sine. Det fordrer igjen en langt framskreden evne til å lytte og det er all fire utstyrt med i rikt monn.

Noe forteller meg at dette var de eneste forutsetningene før de fire slapp fortøyningene denne septemberkvelden i Trondheim. Resultatet har blitt to "samtaler" på henholdsvis vel 28 og en på vel fem minutter – samtaler det har vært en udelt fornøyelse å bli invitert med i som lytter. Pet Zoo har så avgjort makta å rive ned gjerdene i dyrehagen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Pet Zoo

Pøkk

Va Fongool/Musikkoperatørene