Vokalisten Trude Kristin Klæboe ga ut «Vinterlys» for noen måneder siden. Den har blitt liggende i bunka og nå ville jeg finne ut om den funka om sommeren.
Trude Kristin Klæboe sørger for varm vinter – hele året.
På sett og vis blir jo dette et slags eksperiment. Sjelden eller aldri har vi opplevd mai som full sommer som nå. Ville «Vinterlys» funke nå? Eller burde den bare legges tilbake i bunka og plukkes frem igjen når mørket senker seg og snøen kommer dryssende?
Det hadde seg slik at Klæboe inviterte en rekke av sine musikalske venner hjem i stua og samla dem rundt pianoet sitt. Utgangspunktet var å hygge seg med et knippe sanger med røtter i vinter, salmer og viser av typen året-rundt.
Jo da, noen egner seg nok best i den mørke årstida som "Vise i vinterlys", "Jeg snører min sekk" og "Vintersang", men de aller fleste er så avgjort anvendbare resten av året også.
Klæboe har med vokalistvennene Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen og ikke minst utmerka instrumentalister som Per Willy Aaserud (trompet), Frøydis Grorud (saksofon), Inger Marie Aasen Bjerkerud (torader), Staffan William-Olsson (gitar), Kenneth Ekornes (trommer), Audun Ellingsen (bass) og brødrene Helge og Tarjei Nysted – sistnevnte har også produsert.
Med dette vennelaget har det blitt et koselig treff i stua i et herlig vise-jazzlandskap. Klæboe synger flott og vakkert, men litt for følete enkelte ganger for min smak. Uansett har det blitt nok et visittkort fra Trude Kristin Klæboe som bekrefter at hun har noe varmt og ekte å gi oss.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
For to år siden møtte vi trioen til pianisten og komponisten Cambien for første gang på det portugisiske selskapet Clean Feed Records. Han har heldigvis fortsatt med seg sopran- og tenorsaksofonist, bassklarinettist og fløytist André Roligheten og trommeslager, perkusjonist og trompetist (!) Andreas Wildhagen på ferden videre.
I alle settinger jeg har hatt gleden av å støte på Cambien, også på duo med bassisten Adrian Myhr på Clean Feed, så har han uten stans overraska meg med å gå i nye, egne retninger.
Cambien er åpenbart en musikant og komponist som har røtter i en rekke leire. Samtidsmusikk er tydelig en viktig inspirasjonskilde, men det er også frijazz og, tro det eller ei, popmusikk – dog ikke av den typen mange av oss synes det går mange og førti av på dusinet.
Sammen med de langt framskredne improvisatørene Roligheten og Wildhagen, og trompeteren Torstein Lavik Larsen på to av de tolv spora, har Cambien skapt sitt eget univers som er egna for å overraske, utfordre og dermed sette mottakerapparatet i aksjon på et nytt vis – ingenting er mer spennende enn det.
Vi skal være glade for at Jonas Cambien har slått rot her. Både vi og han har åpenbart fått mye igjen for det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal. Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen. Legendariske kvartetter for å si det slik. Nå kan vi tilføye Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Sven Persson i et grenseland med røtter både i musikk og litteratur.
Ja da, jeg vet det er store ord å ta i bruk: de fire store. Likevel er det slik at etter å ha tilbragt mange timer med musikken på noe så gammeldags som en vakker cd, å ha opplevd et herlig "bad" med Bjørnstad og Saabye Christensen forbilledlig leda av Anne Grosvold og så en konsert med de to samt Anneli Drecker, alt formidla av lydmaestro Sven Person på best mulig vis, så tar jeg orda i bruk uten å rødme.
En av mine favorittforfattere uansett sjanger og uansett hvor det måtte være på Tellus, Lars Saabye Christensen, har altså skrevet 13 dikt fra sine utallige opplevelser med/i/om hotellrom kloden rundt. Disse har han etter hvert overlatt til, i denne sammenheng komponisten og pianisten, Ketil Bjørnstad. Han har så invitert sin "gamle" musikalske sjelsfrende Anneli Drecker til å formidle tekstene, som Saabye Christensen for første gang har skrevet på engelsk.
Vi blir tatt med til blant annet Mayflower i New York, The Grand i Krakow, Kempinski i Berlin, Astor Crowne i New Orleans, Duxton i Melbourne, L´Hôtel i Paris og Schloss Elmau i Tyskland og med Saabye Christensens umiskjennelige signatur, preget av ettertanke, masse humor – tro det eller ei – og et språklig mesterskap han viderefører også på engelsk, er utgangspunktene de aller beste for duoen Bjørnstad/Drecker.
På plata er det "bare" de to, men på Røverstaden – gamle Club 7 og Sardines – var Saabye Christensen hjertelig tilstede også med resitering av dikt på norsk – noen oversettelser av det Drecker sang samt noen andre, og for en opplevelse denne nye trioen pluss Person ga oss!
Det sier sitt at Manfred Eicher, ECMs ideologiske fører på alle mulige vis, har valgt å gi ut "A Suite of Poems". Eicher er ikke kjent som noen stor vokalelsker, men han har tydeligvis blitt begeistra for Dreckers særegne stemme – alle fire her er utstyrt med sin egen signatur – som formidler disse flotte tekstene på et ganske så straight vis. Her er det ikke mye vokalimprovisasjon, men måten Drecker formidler historiene på er så flott og så personlig og gjort med en stemme som er så hennes at det ikke trengs heller.
Bjørnstad har skrevet låter som kler tekstene bortimot til perfeksjon. Sjølsagt låter det Bjørnstad og hvorfor skal det ikke det? Han viser for eksempel med sitt lett stride-antydende pianospill på New Orleans-låta og noen Chopin-referanser på Krakow-låta at han har fulgt Saabye Christensen veldig på ekskursjonene.
Kveld etter kveld satt han alene i minibaren, I will write you from tomorrow, jeg er i de nest beste hender, tar du inn på hotell i din egen by, så er det ikke bra – langt i fra bra, hvor lenge kan jeg ikke bli og vi er mer enn elskere nå – vi er hverandres tid, er bare noen av tankene Saabye Christensen har satt i gang hos alle dem som valgte å lytte denne kvelden og som kan gjøre det med plata verden rundt i åra som kommer.
Når han så har fått den aller beste assistanse fra Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Sven Persson til å løfte dem videre, så er det ikke så mye mer å spørre om.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Drecker, Persson, Saabye Christensen og Bjørnstad – de fire store.
De som har levd ei stund har en spesiell fornemmelse av og om 1968. Her får vi ypperlig hjelp til å finne ut hva som stemmer og hva som bare er innbilning.
Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm tar oss med til den viktige 50 års-jubilanten.
Det er vel få om noen år som er så myteomspunnet som 50-åringen 1968. Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen var «der» og her setter de det hele i perspektiv.
Var 1968 så viktig for ettertida som mytene eller ryktene vil ha det til? I forhold til 1967 og 1969 for eksempel? Jeg velger å tro at 1968 var et større veiskille enn noe annet år i etterkrigstida, da bortsett fra 1989 da Muren falt og en ganske så ny verdensorden oppstod.
Dette faktum synes jeg Bratholm og Hoel Larsen på et velskrevet og innsiktsfullt vis har greid å anskueliggjøre. De har løfta frem 17 forskjellige hendelser fra dette helt spesielle året som har vist seg å få mindre eller større betydning for både kortere eller lengre perioder – noen med bortimot evighetens perspektiv ved seg.
Vietnam-krigen, som raste på sitt verste, hadde garantert større betydning enn at Jackie Kennedy gifta seg med Aristoteles Onassis, men begge deler var "viktige" på sitt vis og når Biafra-katastrofen og Beatles´ "The White Album" på sett og vis danner ytterpunkter i denne fortellinga om dette året, så makter forfatterne å ramme disse viktige 365 dagene inn på et ekte og grundig, men samtidig lettfattelig vis.
Vi får neppe mye nytt i denne boka, men for min del er det mange aha-opplevelser underveis som gjør at mange brikker faller på plass. Jo da, 1968 har betydd mye for mange og Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen har gjort en fin jobb med å bekrefte det gjennom vel 300 sider.
Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen
1968 – Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann
De tre herrene bak Thiefs kommer fra begge sider av Atlanterhavet. Med assistanse av en rekke vokalister tar de for seg viktige spørsmål i vår tid.
Thiefs har noe viktig å melde uansett hvor man er bosatt.
Trommeslageren David Frazier, Jr. og bassisten Keith Witty har sammen med den franske saksofonisten Christophe Panzani invitert fem franske og amerikanske vokalister og rappere til å ta for seg viktige spørsmål på begge sider av havet – og hvor som helst ellers.
De to førstnevnte er bosatt i New York, mens Panzani har Paris som sin base. Det forhindrer dem på ingen måte når det gjelder å skape et unikt musikalsk uttrykk – kanskje heller tvert imot.
Jeg kjenner verken bandet eller de tre hovedmennene fra før. Det fører til at nysgjerrigheten faktisk blir ekstra pirra og når det hevdes, og det med rette, at musikken til Thiefs henter hemningsløst fra både fri- og relativt straight jazz, hip-hop, electronica, dance og musique concrète, så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at Thiefs univers er ganske så unikt.
Sammen med vokalister/rappere som Mike Ladd, som vi opplevde med Vijay Iyer i Molde i fjor, Guillermo E. Brown og Gaël Faye – samt to til – får vi tekster på både engelsk og fransk som i stor grad handler om innvandring, om det å være en fremmed, om det å leve i frykt.
Uttrykket er tøft, moderne, spenstig og annerledes. I tillegg til vokalistene er også tangentisten Aaron Parks med på laget og de tre "sjefene" trakterer i tillegg til horna sine også elektronikk.
Møtet med Thiefs har på alle vis blitt et annerledes treff og de formidler noe som er egna til ettertanke. De har noe å melde som er viktigere enn noen gang.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Når tangentist, bandleder og komponist Jan Gunnar Hoff har invitert med seg svenskenes superbassist Anders Jormin og trommeslager extraordinaire Audun Kleive, så ligger relativt mye til rette for at det kommer til å bli et musikalsk møte på høyt nivå. Det har det da også blitt.
Bodøs store jazzsønn Jan Gunnar Hoff er en initiativtaker på øverste hylle. Han har ideene og han har evnen til å få satt dem ut i livet. Det er absolutt ingen dårlig kombinasjon!
Når så Hoff og lydmaestro Morten Lindberg, som har x antall Grammy-nominasjoner på cv-en sin, har funnet hverandre, så får det meste også en ekstra dimensjon. Som så mange ganger før har Lindberg ønska å benytte Sofienberg kirke i Oslo som studio og lyden av det store kirkerommet blir nesten som et ekstra medlem av ensemblet.
Hoff er en lyriker, estetiker og melodiker av høy byrd og når både han og hans to medsammensvorne makter å kombinere disse elementene, som de på alle slags vis gjør her, så blir "Polarity" noe av det sterkeste og flotteste han har gitt oss så langt – det sier ikke lite.
Hoff har skrevet all musikken og sier at den er inspirert av konkrete opplevelser og sinnsstemninger. I omslagsheftet er han spesifikk på hva det betyr for hver enkelt låt og det gir lytteopplevelsen enda mer mening.
Jormin og Kleive – god bedring med prolapsen forresten – er to store lyttere og medspillere med sine helt spesielle stemmer. De kler klangverdenen til Hoff på et framifrå vis og sørger for en ro og inderlighet som er sjelden uansett hvor på kloden man leter.
"Polarity" har blitt Jan Gunnar Hoffs mesterstykke – så langt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som
10. august 2016 samla Jeff Beck (73) noen av sine beste musikalske venner for å feire sine 50 første år som artist. Det blir det fest av!
Nå får heldigvis alle vi som ikke hadde anledning til å stikke innom Hollywood Bowl denne augustkvelden, sjansen til å oppleve den likevel. På denne dobbelt cden med 21 spor blir vi nemlig tatt med på ei herlig rundreise i Becks mangslungne historie – fra hvor han kommer til hvor han er i dag.
Med sin helt særegne spillestil og tone, har Beck påvirka flere generasjoner gitarister kloden rundt. Han har vært og er en rocker, men det har alltid vært mye blues i Beck og etter hvert har også jazzen spilt ei viktig rolle i hans uttrykk.
Alt dette, fra flere Yardbirds-låter til det nyeste Beck har gjort fra albumet "Loud Hailer", blir servert på hans umiskjennelige vis med hans faste band, med blant andre den tidligere Prince-bassisten Rhonda Smith, på plass.
Når så Beck har invitert gjester Billy F. Gibbons fra ZZ Top, blueslegenden Buddy Guy, jazzrockhelten Jan Hammer, bluesvokalisten Beth Hart og Aerosmiths Steven Tyler, så lå det meste til rette for en skikkelig festkveld og det har det da også blitt.
Her dukker det ikke opp mange musikalske overraskelser, men derimot mye hygge. Det er sånn det skal være og dessuten er det sjølsagt nok en manifestasjon av hva og hvem Jeff Beck har vært og ikke minst er: en gitarist i aller ypperste superklasse!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Samarbeidet mellom Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester har akkurat unnagjort tre fantastiske konserter. Her får vi oppleve dem live fra 2010.
Chick Corea og Trondheim Jazz Orkester anno 2010.
Foto: Arne B. Rostad
Det ser heldigvis ikke ut som den har noen slutt denne eventyrhistoria som starta i 2000 under Moldejazz. Som oftest blir det med ett møte, eller i beste fall noen få, mellom ei fremmedlandsk stjerne og våre egne, men i dette tilfellet har det tydeligvis et bortimot evighetens perspektiv over seg. Så heldige vi er som får være med og oppleve det!
Jeg er blant de aller heldigste som har fått muligheten til å være med fra den spede begynnelse til to av de tre konsertene som akkurat er unnagjort. Det var stort den første julidagen i Molde og det var fantastisk å høre og se den utviklinga som har foregått siden den gang.
Veldig mye av æra skal gå til Erlend Skomsvoll som siden dag én har tatt for seg Coreas musikk på et unikt vis og ikke bare arrangert den, men som Corea sier: skrevet den om. Han har gitt seg sjøl, de forskjellige utgavene av TJO og mesteren sjøl stadig nye utfordringer og uten stans vært viktig i det å ta musikken videre.
Her får vi være med på turné i Norge og Sverige høsten 2010 pluss et spor fra en konsert i 2001 i Oslo Konserthus. To av låtene er også komponert av Skomsvoll samt at vi vi får bli med på en dadaistisk og hysterisk improvisasjon mellom Corea og John Pål Inderberg.
Både repertoaret og orkesteret er ganske så forskjellig fra årets utgave. Her dreier veldig mye seg om Coreas "Children´s Songs", pluss tittellåta sjølsagt og et utdrag av "Concierto de Aranjuez" – feilskrevet på omslaget – men som alltid er det originalt og spennende å følge de involverte på reisa som er akkurat som sist, men helt forskjellig, som Jan Garbarek sa om sin nye musikk for noen år siden.
Det kollektive er sjølsagt veldig sentralt hele veien her – nok en gang kudos til ustoppelige og kreative Skomsvoll – og sterke solistprestasjoner fra Tor Yttredal, Tore Johansen, Sissel Vera Pettersen, Atle Nymo, Mathias Eick og, tro det eller ei, Chick Corea, legger liksom ikke noen demper på stemninga.
Møtet mellom en av jazzens aller største, Armando Anthony Corea (76), Trondheim Jazz Orchestra og Erlend Skomsvoll, har vært, er og kommer forhåpentligvis til å bli værende et eventyr i mange år fremover. Dette er en strålende dokumentasjon av en bit av reisa.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Chick Corea with Trondheim Jazz Orchestra & Erlend Skomsvoll
Soulversjon av Albert Aylers musikk og americana-utflukt av sjeldent kaliber – begge deler med Jamie Saft i nøkkelroller. All grunn til å heise flagget!
Multiinstrumentalisten Jamie Saft gjør noe med enhver musikalsk setting han er en del av. I Starlite Motel jobber han med de norske herrene Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen – her møter vi han altså i to helt forskjellige amerikanske konstellasjoner.
Den amerikanske tenorsaksofonisten og fløytisten Jeff Lederer (56) er et relativt ukjent navn her hjemme. Desto hyggeligere er det å få stifte bekjentskap med han og hans band Shakers n´ Bakers som er ute med sitt tredje visittkort. Sammen med vokalistene Mary LaRose og Miles Griffith, bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Allison Miller og tangentisten Jamie Saft, pluss gjester som trompeteren Steven Bernstein og kornettisten Kirk Knuffke, tar Lederer oss med til musikalske landskap de aller færreste av oss har besøkt tidligere.
Der noen kanskje har fått med seg Lederers bidrag, kan være i Matt Wilsons band og Wilson er også gjest på to av spora her. Det vi får høre er Albert Aylers (1936-70) musikk fra skiva "New Grass". Det var musikk han hadde skapt sammen med sin partner Mary Maria Parks og som var svært langt unna Aylers frijazzutflukter som "alle" kjenner han fra. Plata kom ut to år før han blei funnet drukna i East River i New York. Han sa sjøl at denne musikken representerte en helt annen dimensjon i hans liv og det er det liten tvil om.
Ayler var en sterkt religiøs person og her kommer det masse bekreftelse på det både gjennom tekstene og budskapet i musikken. Lederer & Co har viderebrakt dette stoffet med masse gospel, spirituals, soul og rhythm and blues i seg på et inderlig og flott vis og miksa det med tradisjonelle låter fra dette uttrykket som "Deep River", "Nobody Knows the Trouble I´ve Seen" og "Swing Low Sweet Chariot", og satt det sammen til et tøft og groovete jazzuttrykk tolka av topp solister og uttrykksfulle vokalister. Tøft, annerledes og ekte.
Saft viser nok en gang hvilken smakfull og original tangenttraktør han er også i dette uttrykket, men når vi møter han sammen med gitaristen Bill Brovold – han må vel ha norske aner! – så er det uten tangenter. Saft spiller nemlig også dobro og lap steel-gitar på et framifrå vis og med naboen sin, de to bor nemlig like ved hverandre i Hudson på landet utenfor New York, blir vi invitert inn i et helt annet landskap igjen.
Her dreier det seg nemlig om egenkomponert musikk i et utprega americana-land med både bluegrass, country og jazz i seg. Det virker som om de to bare har satt hverandre stevne på trammen like ved skogkanten og latt stemninga ta dem dit den ville. Det har blitt til vakre og ettertenksomme steder og mens disse linjene skrives så kvitrer småfuglene utenfor skrivestua. Det virker det nesten som de gjorde da Brovold og Saft møttes også. Nok en gang veldig annerledes og vakkert. Og hvor Jamie Saft dukker opp neste gang er det sjølsagt umulig å vite – heldigvis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bill Brovold og Jamie Saft i skogkanten med sine strenger.
Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!
Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.
Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.
Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.
Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
