Det finske kvalitetsselskapet We Jazz Records serverer skikkelige saker både når det gjelder musikk og på trykk.
Tangentisten Olli Ahvenlahti, som her trakterer både et årgangs elektrisk Fender og en Oberheim synth, og komponisten og bandlederen er intet mindre enn en legende i finsk musikkliv. I løpet av sine 74 år på Tellus har han vist seg frem som en ypperlig jazzmusiker, men i stor grad har han vært orkesterleder i store produksjoner på scene og i TV-sammenheng – et slags finsk svar på Egil Monn-Iversen med andre ord. Da han ga ut si debut-skive på We Jazz i 2017 var det over 30 år siden han hadde gitt ut plate under eget navn.
Forskjellen
Sammenlikninga med Monn-Iversen stopper når det gjelder det jazzpianistiske. Vår mann var så avgjort jazzinteressert, men Ahvenlahti er i tillegg en svært dyktig tangentbehandler.
Til tross for at han har har blitt en godt voksen herre og man kanskje skulle tro at det var jazzens standardspråk som tiltalte han, så er det faktisk et veldig funky uttrykk med røtter tilbake til 70-tallet som sprer varme gjennom høyttalerne.
Eneren
Det finnes absolutt ingen tvil om hvor eneren befinner seg i Ahvenlahtis musikk. Låtene glir lett inn under huden og det groover ustanselig fra både bandlederen og hans unge følgesvenner som er noen av Finlands aller mest lovende jazzister: trompeteren og flygelhornisten Jukka Eskola, elbassisten Ville Herrala, trommeslageren og perkusjonisten Jaska Lukkarinen og tenorsaksofonisten Joonatan Rautio. Det er stort sett navn jeg aldri har hørt om før, men alle forteller klart og tydelig at de befinner seg på høyt nivå og når de så åpenbart digger Ahvenlahtis musikk, så blir det stor hygge av det.
Her gjøres det absolutt ikke noe forsøk på å sprenge noen musikalske grenser, men rein, ærlig og uforfalska jazzfunk trenger ikke det.
We Jazz er mer
We Jazz, med Matti Nives som ideologisk fører, har fra dag én satsa på kvalitet. Gard Nilssen og hans ustoppelige Supersonic Orchestra befinner seg også på selskapet, men Nives & Co stopper ikke der.
Fire ganger i året gir de ut ei «bok» som denne gangen også var med i forundringspakka fra de tusen sjøers land. Oni Puladi, oppkalt etter ei Carla Bley-låt, er utgave nummer elleve av magasinet og jeg blir enkelt og greit superimponert over det som åpenbarer seg.
På de 130 sidene, som er nydelig layouta, kommer det lange og strålende artikler skrevet av noen av de beste i faget rundt om på kloden om Carla Bley, Mette Henriette, Azar Lawrence, Abdul Wadud og flere pluss blant annet en herlig sak fra Mats Gustafsson om hans usedvanlig nære forhold til vinyl. En rekke plate- og liveanmeldelser og et foto-essay fra We Jazz-festivalen i fjor er det også funnet plass til i magasinet som jeg skal hygge meg med utover sommeren – dette er nemlig ikke gjort unna på noen timer.
We Jazz viser oss nok en gang hvor de legger kvalitetslista, nemlig svært høyt.
«Mirror Mirror»
We Jazz Records/wejazzrecords.bandcamp.com
