Veldig mange har “Belonging” med Keith Jarretts europeiske kvartett som si favorittplate. Nå har Branford Marsalis ønska å hylle den ikoniske musikken. Ikke sikker på om det var en veldig god idé.
Da “Belonging” blei unnfanga og så dagens lys i 1974 med Keith Jarrett som føringsoffiser, bandleder, komponist og pianist, så førte det til
at noe unikt skjedde i musikk-universet. Musikken og bandet, med Jon Christensen på trommer, Palle Danielsson på bass og Jan Garbarek på tenor- og sopransaksofon, blei nesten over natta av den ikoniske typen. Slik var det da og slik har det blitt værende i de vel 50 åra som har gått siden.
Hellig
Musikken har vært av typen som “alle” musikanter har hatt den største respekt for siden den kom til overflata. Respekten har faktisk vært så stor at nesten ingen har tatt sjansen på å spille den. For noen år siden insisterte Joshua Redman på å spille ei låt fra plata, “Spiral Dance”, sammen med sitt norske “komp” i Molde og i fjor, i forbindelse med 50-års jubileet, spilte Hanna Paulsberg og et håndplukka lag en Belonging-hyllest under Oslo jazzfestival. Ellers har det vært ganske stille samtidig som stadig nye generasjoner har fått et sterkt forhold til originalen.
Amerikansk vri
Branford Marsalis, en av jazzverdenens ledende tenor- og sopransaksofonister, med Joey Calderazzo på piano, Justin Faulkner på trommer og Eric Revis på bass, er en kohort som har eksistert lenge.
De kan hverandre ut og inn og har gjort mye strålende på veien frem til der de er i dag.
Det de gjør med denne ikoniske musikken faller likevel ikke veldig i smak hos mitt sanseapparat. På dobbelt-lpen spiller de seg gjennom de
seks låtene som en amerikansk kvartett, men uten et snev av den estetikken som var en så viktig del av originalen.
Det hadde sjølsagt ikke vært noe poeng om Marsalis & Co hadde prøvd å etterlikne Jarrett-kvartetten – vi snakker jo om jazzmusikk her – men det er noe nesten uforklarlig med inderligheten, ektheten og karakteren som mangler i denne versjonen.
Det å komme under huden på Belonging -universet har sikkert vært ei så stor utfordring for de fleste at de har holdt seg unna. Det var liksom
ikke noe å legge til det som Jarrett, Christensen, Danielsson og Garbarek gjorde og for meg så greier ikke Marsalis-kvartetten å tilføre noe nytt. Sjølsagt så spiller de fire bra, men akkurat i dette
tilfellet er ikke det nok for meg.
“Belonging” anno 1974 med Keith Jarrett, Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er og blir bautaen over alle bautaer. Denne
amerikanske hyllesten er velment, men tilfører ikke noe substansielt og når dessverre ikke originalen til anklene.
«Belonging»
Blue Note Records/Universal
