hits

Store norske

Karin Krog og Arild Andersen har vært bærebjelker i norsk jazz i mange tiår. Det er de så absolutt fortsatt.

Karin Krog sammen med tre andre giganter - Steve Kuhn, Steve Swallow og Joey Barron.

Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival

Karin Krog går tilbake helt til 60-tallet med pianisten Steve Kuhn. Den tidligere ektemannen til Monica Zetterlund bodde en del år i Sverige og han og Krog har holdt kontskten hele tida etter det. I fjor kom cden "Break of Day", innspilt i New York og endelig stod de på ei scene sammen i Norge igjen.

Veteranene og gigantene Kuhn og Steve Swallow, på sin særegne akustiske, hollowbody bassgitar, og den "unge" giganten Joey Barron - kanskje jazzens aller mest allsidige trommeslager, gjorde et strålende triosett med "music we have devoted our lives to" - egne og standardlåter i personlig og usedvanlig elegant tapning. Mer smakfullt kan det nesten ikke gjøres.

Krog, med Dave Frishbergs "Where You At?", Carla Bleys - Swallows kone forresten - "Ida Lupino" som Krog har udødeligjort som "Break of Day in Molde" og "We Could Be Flying" - som hun og Kuhn spilte inn allerede i 1974, fortalte oss at kjemien fortsatt var noe så voldsomt til stede. Møtet blei avslutta med "Every Time We Say Goodbye" - en vakker hyllest til trompeteren Lew Soloff som gikk bort for noen måneder siden og som var med på innspillinga "Break of Day".

Et par unødvendige minus: Barron blei introdusert som Barton og bartenderen ville sette ut glass i baren under den stilleste balladen. Unødvendig.

Maestro Arild Andersen med Tommy Smith og Helge Lien - stor stas.

Foto: Helena Bosdal/Oslo Jazzfestival

Festivalen blei avslutta bortimot på best mulig vis: Arild Andersen Trio utvida med pianisten Helge Lien. Det betyr en av verdens beste saksofonister, skotske Tommy Smith, og vårt eget unikum Paolo Vinaccia på trommer.

Det er altså en livsbejaenhet - joie de vivre - over det Andersen gjør musikalsk som absolutt ikke tyder på at herren får honnørbillett på bussen! Smilet, gnisten, den nesten barnlige spillegleden smittet over på både scene og sal.

Mye av stoffet var skrevet av Anderen og henta fra store deler av hans karriere. I tillegg ga de oss Keith Jarretts nydelige "In Your Own Quiet Way" og avdslutta med Burt Bacharachs klassiker "Alfie" med en tenorsolo så inderlig at det nesten gjorde vondt, men bare nesten - det gjorde faktisk bare godt.

Helge Lien gled elegant inn i denne etablerte trioen og fortalte oss at han er en pianist på aller øverste nivå allerede.

Ingen gjør stopp, start, spenning og forløsning i musikken sin som Arild Andersen - måtte han fortsette med det i 70 år til!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar