Fire! Orchestra, Espen Reinertsen & Trondheim Jazzorkester og Tigran Hamasyan – Armenias største stjerne – sørga for en bortimot perfekt åpning av Moldejazz 2015. Det trengtes!

Fire! Orchestra – hvilken pangstart!

Etter et mildt sagt turbulent 2014, er det å håpe at Moldejazz er tilbake på sporet. Med åpningsdagen som pekepinne så tyder mye på det.

Festen starta tradisjonen tro med at Artist in Residence kom ut av startgropa. I år er det den svenske multisaksofonisten, bandlederen, komponisten og energibomba Mats Gustafsson. I løpt av uka skal han gjøre fem ganske så forskjellige konserter med ny besetning hver gang og starten kunne nesten ikke vært bedre. Med sitt store Fire! Orchestra ga han oss tro på kreativiteten, vitaliteten, musikken – selve livet.

Gustafsson er jo i sjel og sinn en frijazzer av guds nåde, men med Fire! Orchestra ga han oss en mer strukturert – i perioder i alle fall – versjon av seg sjøl og sin visjon. Med vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin i sentrale posisjoner og et toppa lag av svenske, danske og en norsk – Hild Sofie Tafjord på horn – blåsere og rytmeseksjon, blei dette en utflukt så rocka, så punka, så fri og så søkende og finnende, at bedre øreskylling kunne man nesten ikke ønske seg som åpning på festivalen. Når så lyd og lys spilte på samme lag – fremragende på alle vis – så fortalte Mats Gustafsson & Co oss at vi har ei framifrå uka foran oss i hans selskap.

“Ritual” både starta og avslutta konserten og på mange vis var det noe rituelt over hele seansen – en slags rituell ofring til galskapen.

Espen Reinertsen – vakkert, annerledes og personlig.

Tenorsaksofonist, vokalist og komponist Espen Reinertsen ga i løpet av takk for Jazzstipendiat prisen-konserten pop et helt nytt ansikt.

Et av høydepunkta i løpet av festivaluka har tradisjonelt blitt sjøsatt allerede på festivalens åpningsdag. Vinneren av den store prisen som festivalen deler ut sammen med Midtnorsk Jazzsenter og Sparebank 1 SMN, har som vanlig brukt store deler av året som har gått siden tildelinga til å komponere, arrangere, fundere, sette sammen sitt Trondheim Jazzorkester og øve frem mot akkurat denne store dagen.

36 år gamle Espen Reinertsen, opprinnelig fra Gran på Hadeland, men bosatt i Oslo etter studier på jazzlinja i Trondheim, hadde tatt utgangspunkt i musikken som var grunnlaget for hans originale “popplate” “Forgaflingspop” – et navn han laga etter å ha hørt om forgaflingspunkt på radioen – og som kom for et par år siden.

Med et kremlag bestående av musikanter Reinertsen har jobba tildels mye med som sin sjelsfrende Eivind Lønning på trompet og Eirik Hegdal på saksofoner, Erik Nylander på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Christian Wallumrød på ymse tangenter, og en del nyere bekjentskaper som Sofia Jernberg på vokal og Hild Sofie Tafjord på horn – begge de sistnevnte særdeles travle på åpningsdagen i Molde der de kom løpende fra konserten med Mats Gustafssons Fire! Orchestra – tok Reinertsen oss med på en vidunderlig vakker, rar og spennende ekskursjon.

Reinertsen hadde utvikla en app som musikantene brukte som “dirigent” – spør meg ikke hvordan den eller det funker – men det gjorde det i alle fall. Musikken begynte åpen og sakteflytende og glei elegant ned på ei stemning som Vågan tok videre. Musikken opplevdes som intens, men samtidig stille hvis du skjønner med et så stort orkester – to trommeslagere/perkusjonister som til sammen hadde et cymbal til rådighet forteller litt om det. I løpet av timen verket varte var det heller ingen lange saksofonsoloer – det var langt unna Dexter Gordon for å si det slik.

Både Jernberg, svenske som synger vakkert norsk, og Reinertsen sang mot slutten på låter som har potensiale i seg til å bli hitlåter i kultmiljøer – som den oppvakte vil skjønne så er Reinertsens verden et godt stykke unna den tradisjonelle popverdenen.

“Forgaflingspop” hadde elementer av samtidsmusikk, jazz og pop i seg. Vi ble enkelt og greit invitert med på en utflukt så unik og spennende som kun et menneske, på denne kloden i alle fall, kunne skapt – Espen Reinertsen. Når han så var omgitt av et empatisk stjernelag – de beste i sin prisklasse som bassist Vågan uttrykte det – ble dette en takkekonsert som vil bli huska lenge og som mange bør få anledning til å oppleve enten live eller på plate etter hvert.

Denne musikken hadde ikke oppstått hadde det ikke vært for Moldejazz. Som det ble sagt under åpningsseremonien: ta vare på Moldejazz. Og ikke minst unike talenter som Espen Reinertsen. Vi ville vært usedvanlig mye fattigere uten begge to.

Tigran Hamasyan – et fyrverkeri.

Den armenske pianisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Tigran Hamasyan (27) har det gått store ord om i mange år allerede. Han har blant annet jobba mye med den svenske mesterbassisten Lars Danielsson, men når har Hamasyans solokarriere tatt av i en slik grad at det er kun den det dreier seg om. Det skjønner vi etter vårt første møte med han her i Molde.

Sammen med sin trio bestående av den sveitsiske trommeslageren Arthur Hnatek og den iransk-amerikanske elbassisten Sam Minaie, ga Hamasyan oss ei avslutning på kvelden som kommer til å sitte i ei stund.

Med sitt kraftfulle, til dels voldsomme anslag tok han oss med inn i en verden med klare og tydelige spor fra sitt hjemland Armenia og strøka rundt der. Rytmisk markant, melodisk vakkert og med noen taktarter og taktskifter de færreste av oss har hørt om før, tok Hamasyan – eller Tigran som han ofte kaller seg – publikum med storm.

Mye av musikken gikk unna i heftige tempi, men av og til tok heldigvis Tigran det hele ned slik at det hele fikk et flott dynamisk, nesten drømmende og fabulerende preg.

Med sine 27 år er Tigran Hamasyan bare såvidt i gang med karriera si. Den kommer til å bli både flott og spennende og han kommer til å spille på de store scenene rundt om i verden. Noe forteller meg at vi skal være glade for at vi fikk være til stede på debuten hans som bandleder her i Norge.

Moldefesten er så avgjort i gang – nå kan det bare gå oppover!