Tre til jul

Siden denne epistelen dreier seg om masse triojazz i forskjellige avskygninger, har jeg en viss forståelse for at overskrifta kan være en smule misvisende. Det jeg kan love er at den er godt ment og at her finnes det usedvanlig mye god musikk som egner seg både til jul og resten av året.

Emil Brandqvist Trio – ung, svensk trio som er mer enn lovende.

Den 34 år gamle svenske trommeslageren, perkusjonisten, keyboardisten, komponisten og bandlederen Emil Brandqvist er nytt navn for meg. “Seascapes” er hans andre triocd og han har skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Med seg har han to like ubeskrevne blad: bassisten Max Thornberg og pianisten Tuomas Turunen. Til sammen utgjør de en herlig trio med et varmt, melodisk og klart nordisk tonespråk som mange vil kjenne igjen fra pianister som Tord Gustavsen og Helge Lien. På noen av spora er også tre blåsere med, men mer som fargelegging enn som noe annet – Emil Brandqvist Trio greier seg mer enn godt nok på egen hånd.

Joey DeFrancesco – et kraftpakke på alle vis.

Når du blir oppdaga som tenåring og innlemma i bandet til far sjøl, Miles Davis, så er liksom løypa lagt. Organisten og etterhvert også trompeteren, pianisten og vokalisten Joey DeFrancesco tilhører denne engere kretsen. Han har nå nådd den respektable alder av 44 og han har i de cirka 25 åra som har gått siden Miles viste han frem for verden etablert seg som kanskje den største organisten verden har fått møte siden Jimmy Smith.

Her får vi møte han som alt: organist, pianist, trompeter og vokalist. Sammen med en fersk trio med trommeslageren Jason Brown og gitarist Dan Wilson – og på noen spor bassisten Mike Boone – forteller DeFrancesco oss at sulten fortsatt er tilstede og han gir oss en time med litt av alt. Joey DeFrancesco flytter ikke grenser slik Jimmy Smith gjorde, men han imponerer like fullt med et trøkk, en evne til å groove og en joie de vivre som få kan matche.

Omar Sosa, Gustavo Ovalles og Joo Kraus – trio med et unikt uttrykk.

Den tyske trompeteren og flügelhornisten Joo Kraus, den cubanske pianisten Omar Sosa og perkusjonisten Gustavo Ovalles fra Venezuela har funnet hverandre og det skal vi være veldig glade for.

Med et repertoar stor sett skrevet av Kraus og Sosa, inviterer de oss med til varme, søkende steder med røtter i både afrikansk, karibisk og europeisk musikk.

Kraus er et nytt bekjentskap for meg, men han har tydeligvis fått med seg en hel del fra både Nils Petter Molvær og Arve Henriksen samt mer tradisjonell trompetisme. Sosa benytter seg både av akustiske og elektriske hjelpemidler, mens Ovalles er en lyttende og fargeleggende perkusjonist som kler disse landskapene godt. “JOG” er så langt unna tradisjonell triojazz som vel tenkelig, men er med på å vise hvilken enorm bredde og allsidighet det er innen dette formatet.

Jesper Lundgaard – holder den danske bassflammen i live.

Enrico Pieranunzi – italiensk pianist i ultraklassen.

Alex Riel – for en mann!

En av de store og meget dyktige bassarvtakerne etter giganten Niels-Henning Ørsted Pedersen i Danmark heter Jesper Lundgaard. Siden han runda 60 på den første opptaksdagen i fjor med denne utsøkte, men løst sammensatte trioen, så blei han “utnevnt” til bandleder. Det kunne sånn sett like gjerne vært den fantastiske italienske pianisten Enrico Pieranunzi, hvis spill slekter mye på det sofistikerte tonespråket til Bill Evans, eller unikumet Alex Riel på trommer. I løpet av de to dagene de møttes på Jazzhus Montmartre i København tok de for seg standardlåter som “Autumn Leaves”, “My Funny Valentine” og “Oleo”.

Her blir vi forsåvidt ikke servert noe som helst nytt eller overraskende, men vi blir derimot servert cirka en time med framifrå tolkninger av kjente låter – på et svært høyt nivå. Det holder mer enn lenge for meg.

Brian Blade, Danilo Pérez og John Patitucci – hippere blir det neppe.

Så har vi kommet fram til selve rosinen i pølsa. Trommeslager Brian Blade, bassist John Patitucci og pianist Danilo Pérez har i rundt 15 år utgjort 75 prosent av Wayne Shorter Quartet – for å si det på en annen måte: de har ikke vært kompet til Shorter, men de har vært likeverdige deler av bandet.

Det er årets underdrivelse å påstå at denne trioen er sampilt – de låter nesten som ei stemme. Låtene, som alle står bak – inkludert “Dolores” av Shorter, er vakre, sterke og melodiske utskytingsramper for samtaler på et ekstremt høyt nivå. Hver for seg er disse tre herrene noen av mine favorittmusikanter – sammen er de bortimot magiske.

Christian Sands, Thomas Fonnesbæk og Alex Riel in action.

Ryktene har gått ei stund og når bassgiganten Christian McBride, som kan tillate seg å plukke fra øverste hylle, har henta inn den 26 år gamle pianisten Christian Sands til trioen sin, så er det nesten en bekreftelse: vi har med et nytt supertalent å gjøre. Tre oktoberdager i fjor inntok Sands Jazzhus Montmartre i København og uten plagsomt med øvelsestid, vil jeg anta, inntok han scena sammen med det nye danske bassløftet Thomas Fonnesbæk og Alex Riel, som kunne ha vært bestefar til Sands, ved trommene.

Og du verden: her har vi med en pianist som vil være med å prege jazzverdenen i mange tiår framover med en teknikk i nærheten av Oscar Petersons og en timing a la Michel Petrucciani. Fonnesbæk og Riel er noe så voldsomt med på notene, som Riel har vært det i rundt 50 år nå, og denne dobbelt cden setter et forrykende punktum på denne herlige trioreisa.