Vibrafonisten, komponisten og bandlederen Karl Ivar Refseth fra Brøttum ved Lillehammer har gjort Berlin til sin hjemby. Derfra skaper han vidunderlig vakker musikk.
Det begynner å nærme seg sju år siden jeg hørte det første livstegnet fra Karl Ivar Refseth (44) og hans trio. Visittkortet “Praying” var, som jeg skrev den gangen, både vakkert og stillferdig. Nå har de tre samme herrene brukt tida godt, og sjøl om de følger mange av de samme sporene som sist, tatt nye og fine steg.
Trioen består i tillegg til Refseth av bassisten Matthias Pichler og altsaksofonisten Christian Weidner – akkurat de samme som ved forrige oppmøte. Ikke noen a4-besetning akkurat og det er da heller ikke musikken de serverer oss.
Det er flere årsaker til at det har gått såpass lang tid mellom de to albumene. Refseth har prioritert farsrolla, Pichler har vært bosatt i New York i tre år og så kom det en pandemi midt oppi alt dette. Refseth mente avgjort at dette var et Band med stor B og ville ikke erstatte Pichler med noen andre og venta derfor til han kom hjem. Det er lett å skjønne etter flere runder med “Devotion”.
Refseth er absolutt ikke den eneste nordmannen som har vært involvert i denne produksjonen heller. Sjølvaste Morten Qvenild har vært co-produsent der ute på Nesodden og vært med på sørge for at musikken har tatt ei mer kollektiv enn ei solistisk retning. Det har i mine ører ført til et lydbilde så samstemt og finstemt at alle ører har grunn til å glede seg.
Refseth har skrevet ni av de elleve låtene og det går ei lyrisk åre gjennom dem som Refseth har all grunn til å være stolt av. Den svært så sjeldne instrumenteringa sørger også for et unikt lydbilde. Til sammen betyr det at “Devotion” har blitt nok et påfyll fra smeltedigelen Berlin som gir sjelefred i ei tid det virkelig trengs.
«Devotion»
Traumton Records/traumton.de
