Pete Mc Guinness er en av mange New York-musikanter som ikke har fått vist oss på denne sida av Atlanterhavet hvilke enorme kvaliteter han er i besittelse av.

Til tross for at trombonisten, komponisten, arrangøren, vokalisten og bandlederen Pete McGuinness (61) har vært svært aktiv på New York-scena siden slutten av 80-tallet, så har jeg altså makta kunstykket å unngå det han har vist de med åpne ører fram til nå. Det sier nok mye om meg, men også en hel del om hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren. Konkurransen ikke minst i jazzhovedstaden New York er knallhard – det hevdes at det finnes 20000 (!!!!) saksofonister i The Big Apple og sjøl om det sikkert er en kraftig eller mild overdrivelse, så mer enn antyder det hvordan klimaet er over there.

Veteran

McGuinness har nå gitt ut fire plater med orkesteret sitt. De fleste som sitter i bandet er ukjente navn for meg, men når de kan bevise at de har sittet i storband leda av Woody Herman, Buddy Rich, Lionel Hampton, Jimmy Heath, Toshiko Akiyoshi, Maria Schneider, John Fedchock og Darcy James Argue, så er det bekreftelse god nok for meg på at vi har med kremen av The Big Apples storband-, teater- og studiomusikere å gjøre. Og slik låter det da også.

For første gang er ikke er ikke McGuinness i stand til å spille sin kjære trombone lenger på grunn av en nevrologisk lidelse. Derimot leder han bandet, har skrevet mye av musikken, har arrangert alt og synger og scatter heftig på flere av låtene.

Herlig mix

I gumboen McGuinness byr på får vi alt fra straight swing via bossa nova, vakre ballader og mer moderne toneganger. I tillegg til sine egne låter har han også arrangert klassikere som “From This Moment On”, “Body and Soul”, “So In Love”, “Django”, “`Round Midnight” og “Where Do You Start?”, der McGuinness også for første gang har inkorporert strykere og invitert sin professor-kollega og utmerka pianist Bill Charlap til en gjesteopptreden.

Dette låter sjølsagt superheftig og er så proft som vel tenkelig. Der er også mitt aldri så lille ankepunkt: som salige Thelonious Monk sa en gang – make a mistake!