Hva hadde livet vært uten japansk frijazz? Det hadde sikkert gått greit videre uten, men det er mye morsommere med.
Kvartetten Kaze, bestående av franskmennene Peter Orins på trommer og Christian Pruvost på trompet og flygelhorn og japanske Satako Fujii på piano og Natsuki Tamura på trompet og stemme, har eksistert i 14 år og gitt ut en rekke album og turnert over store deler av verden med sin relativt frie og originale innfallsvinkel til det å skape musikk.
Jeg har hatt gleden av å støte på Fujii og Tamura i flere sammenhenger og har alltid latt meg fascinere. Fujii, som har skapt kompromissløs musikk i vel 30 år, har blitt kalt frijazzens svar på Ellington. Ta det for det er verdt, men det sier uansett mye om hvilken anseelse hun nyter.
Spesielt møte
Da Fujii hørte at Koichi Makigami skulle være i Europa samtidig som Kaze var på turné, blei ideen om et samarbeid umiddelbart født.
Makigami er en legende i japansk avant-rock og har fra tid til annen også samarbeida med friimprovisatører.
Her blir de fem sluppet løs på hverandre i de to franskmennenes hjemby Lille og jeg kan love at vi blir servert musikk ingen av oss har opplevd tidligere.
De tre “låtene” som varer i vel en time tilsammen, er ei fri reise i den kollektive musikken, absurditetens og humorens verden. Den ene ideen tar den andre og på et dynamisk vis skapes det hele tida spenninger.
Makigami, som også trakterer det japanske tradisjonsinstrumentet shakuhachi og trompet og som Thomas Strønen har jobba med, benytter stemmeprakten sin på et vis jeg aldri har hørt før. Den kan være barnslig, den kan være hysterisk morsom, den kan være rar, den kan være, ja alt annet enn det du trodde ei stemme kunne være.
Musikken kan være både sart og ettertenksom og den kan være brutal og voldsom, men uansett så engasjerer den hele tida.
Verden blir som sagt et morsommere sted å være med en dose japansk frijazz fra tid til annen.
«Shishiodoshi»
Circum/Libra/satakofujii.com
