Gårsdagen sto i rockens tegn for min del som Romsdals Budstikkes utsendte på trippelkonserten med Luke Elliot, Gåte og Madrugada med gjester på Romsdalsmuseet. Her følger mine betraktninger, men før turen gikk dit fikk jeg hørt Fred Hersch for første gang. For en vakker opplevelse.

Pianisten, komponisten og bandlederen Fred Hersch (63) har i flere tiår hatt et svært stor navn i jazzkretser – ikke minst blant musikanter. Årsaken er hans usedvanlige musikalitet, hans helt spesielle klangverden og hans lette og elegante anslag. På grunn av mye sjukdom har han ikke reist mye, men endelig greide Moldejazz å få han på programmet.

Sammen med trioen han har jobba med i ti år, John Hébert på bass og Eric McPherson på trommer, ga han oss ei innføring i elegant og personlig triojazz som vi sjelden har hørt siden Bill Evans´ og Keith Jarretts velmaktsdager.

Med et repertoar bestående av originallåter samt blant andre Ornette Colemans «Forerunner» og «Turnaround», Irving Berlins «Change Partners», Wayne Shorters «Black Nile», litt Monk må vite og en soloversjon av Hersch´ favoritt poplåt, Billy Joels «And So It Goes», viste trioen oss et samspill og en empati som ikke læres noe sted – den bare oppstår mellom begava sjelsfrender.

Fred Hersch er den som minner meg mest om Bill Evans av dagens pianister. De er/var begge fascinert av det samme formatet og av å utvikle besetninger over tid. Fred Hersch har sjølsagt noe helt eget – et uttrykk, et skjørt formspråk som kun er hans. Nydelig, sterkt og vakkert.

Stemningsfull start på museet

Den amerikanske rockeren Luke Elliot har nesten gjort nordmann av seg, faktisk i den grad at han har blitt svigersønnen til Jørn Hoel, men han er fortsatt en fullblods amerikansk rocker av meget bra kvalitet.

Storyen om hvordan Elliot har fått et svært bra navn i Norge, ikke minst masse kred blant de som tar rock seriøst, er av det kuriøse slaget. VG-journalist Eirik Mosveen var korrespondent for avisa  i USA for noen år siden og hans genuine interesse for rock i kvalitetsklassen er viden kjent. 

Mosveen brukte store deler av fritida til å sjekke ut den alternative klubbscena i New York og som den berømte nåla i høystakken fant han Luke Elliot. Det var «kjærlighet» ved første lyd og Elliot blei med på flyttelasset til Norge. Og resten er historie som det heter.

Dressed for the Occasion

I 2015 ga han oss si første skive, «Dressed for the Occasion», og deler av stoffet vi blei servert i løpet av det 45 minutter lange settet var henta derfra. Ellers servert han en gode del stoff fra skiva som skal komme i januar.

Jazzfolk i bandet

Med et svært så kompetent band bestående av blant andre multiinstrumentalisten Freddy Holm og de unge jazzgutta Ivar Myrset Asheim (trommer) og Sander Eriksen Nordahl (gitar), viste Elliot oss at han både er en mørk og melankolsk crooner og en heftig rocker som man gjerne kan si slekter på Nick Lowe og Leonard Cohen. 

Det sagt: Luke Elliot står noe veldig på egne bein, han har en unik karakter i stemma si og han er en historieforteller av klasse. Sivert Høyem, som skal på samme scene om noen timer, er det også et klart slektskap med.

Elliot ga oss et energisk, men samtidig laidback sett som publikum åpenbart satte pris på der blant annet den akustiske duetten med Freddy Holm på fele og den nye låta «All Onboard» var blant høydepunkta.

PS Luke Elliot er livredd for skilpadder. Vi får håpe han ikke tok turen bort til dammen på museet etter konserten sin da.

Ei god Gåte

Gåte har helt siden 1999 vært en sjelden og vakker blomst i norsk rock. Etter ei lang pause var de tilbake i 2017 – kanskje bedre enn noen gang.

Gåte var intet mindre enn en sensasjon da slo gjennom med 13 år unge Gunnhild Sundli som frontfigur. De skapte fra dag en en fusjon av folkemusikk og rock som kongeriket ikke hadde opplevd tidligere. Fram til 2010 gikk de fra suksess til suksess med Spellemannpris og et stadig større publikum. Så kjente Gunnhild Sundli at nok var nok og veldig mye tyda på at Gåte gikk inn i evig dvale.

Heldigvis tilbake

Etter hvert kjente heldigvis Sundli på at lysta var på vei tilbake og for to år siden var de blant oss igjen. Søskenparet Sundli, Sveinung som spiller fele, opplevde at magien var der nok en gang og det fikk vi også kjenne på på Museet denne kvelden.

Prinsesse

Gunnhild, som blei mor for bare to måneder siden, skinte som ei prinsesse i sin hvite buksedrakt og med et slags diadem på hodet, har åpenbart fått store doser med inspirasjon med på veien i det siste. Dette overskuddet skinte gjennom noe så voldsomt fra start til mål i det knappe times lange settet og var med å reetablere Gåte som det unike bandet det var.

Gamle hits

Den legendariske spelemannen Knut Buen har vært «med» Gåte fra starten og teksten han skrev til «Kjærleik» egner seg når som helst hvor som helst – i alle fall slik Gunnhild Sundli tolker den. Ellers kom det et titall låter mange kjente fra «forrige» gang, som blant annet «Bruremarsj frå Jämtland» – så flott, så inderlig. 

Trøkk

Bandet med Sveinung Sundli, gitarist Magnus Børmark, bassist Mats Paulsen og trommeslager Jon Even Schärer som energiløftere fra en annen klode, men som også viste at de kan balladespråket, sørga også for at fusjonen rock/folkemusikk – i alle fall i Gåte-tapning – så avgjort har noe å si til både et voksent og ungt publikum også nå. Vi snakker et tidløst budskap og det funka som bare det denne kvelden også.

Nå er det bare å håpe at Gåte er tilbake for å bli. Hører du mor Gunnhild?

Endelig tilbake!

Det var noe rituelt over Madrugada helt fra starten til de ga seg i 2008. Tusener har bedt på sine knær og sikkert andre ting om at de skulle komme tilbake. Nå er alle bønner hørt – og du verden som de er tilbake.

 

Madrugada er for mange det aller største rockebandet i norsk musikkhistorie – i alle fall målt fra slutten av 90-tallet. Fra starten gikk de rett til topps fra sitt urocka – for mange – utgangspunkt i Storkmarknes og allerede debutalbumet «Industrial Silence» toppa alle lister – lenge. Hovedgrunnen var låtene, trøkket, bandsoundet og ikke minst Sivert Høyems fantastiske og unike stemme.

Burås borte

Helt frem til gitaristen Robert Burås gikk bort i 2007 pekte pila en vei – til himmels både her hjemme og i store deler av Europa. Albumet «Madrugada», som i stor grad var spilt inn før Burås gikk bort, kom ut i 2008 og da var det hele over. Trodde man.

Høyem solo

Sivert Høyem har hatt ei strålende solokarriere siden den gang, men heldigvis kom lysta tilbake hos alle. De ville oppleve magien en gang til og sjøl den opprinnelige trommeslageren, Jon Lauvland Pettersen, var med igjen nå – for første gang på 18 år.

Debutalbumet på nytt

Utgangspunktet for denne gjenforeningsturneen var at de ville spille «Industrial Silence» nok en gang. Det gjorde de og du verden som det funka. Musikken som var stor for 20 år siden er det fortsatt – den har så definitivt ikke gått ut på dato slik det er med all stor musikk. Høyem er sjølsagt det naturlige sentrumet fortsatt. Han bød noe kraftig på seg sjøl og viste med all ønskelig tydelighet at dette hadde han sett fram til – dette ville han dele med oss.

Iført sin sedvanlige hvite skjorte og svarte dress – sølvjakke på ei låt pluss at han kasta jakka etter hvert – hadde han akkurat det taket på publikum som vi huska han hadde da Madrugada var på topp. Og stemma – herre min hatt eller caps eller hva som helst. Det er altså en autoritet i den, i framtoningen hans og i uttrykket som hører hjemme på linje med det beste fra hvor som helst. Det har vært og det er så internasjonal klasse over Høyem at enda større deler av Tellus fortjener nærkontakt med han.

Fest til slutt

Etter at store deler av debutalbumet var spilt, blei det en liten hitparade med blant andre «Black Mambo», «What´s on Your Mind» og så kom hun da: Moldes egen store datter Ane Brun som gjorde «Lift Me» til en superhit sammen med Høyem og hvorfor fortalte de oss. Kjemien og empatien var fortsatt veldig på plass og for ei tolking av ei herlig låt!

Oslo Strings bidro også på mye av det siste materialet og så dukka han opp her også Gard Nilssen, Artist in Residence på Moldejazz, og sørga for at avslutningslåta «The Kids Are on High Street» blei akkurat så heftig ei avslutning som vi kunne håpe på.

Strålende Madrugada – som til og med spilte bort regnværet som stakk innom noen minutter.