Annie Lennox er en artist som har det aller meste. Med “Nostalgia” plusser hun på aldri så lite jazz til cven sin også.

Annie Lennox er en komplett artist.

Det finnes etter hvert et stort antall vokalister innenfor de fleste sjangre som av en eller grunn vil fortelle verden at de har et jazzgen også. De fleste er bare sånn midt på treet, mens noen – som Lady Gaga i samarbeid med Tony Bennett, viser oss at de virkelig har et ekte jazzhjerte og har noe å melde på dette området også. I den andre enden finner vi mange, blant andre en av operaverdenens store stemmer – new zealandske Kiri Te Kanawa – som med “Kiri Sidetracks”, fortalte alle med et snev av jazzfeeling at dette skulle hun aldri ha gitt seg ut på.

Denne gangen er det altså nok et ikon, Annie Lennox, som gir seg i kast med et dusin standardlåter. Det er sanger som er sunget av “alle” og det er sjølsagt lett eller nesten uunngåelig ikke å komme med sammenlikninger.

Lennox har et nært forhold til alle disse låtene fra sin egen musikalske oppvekst. Her får vi “Georgia On My Mind”, “Summertime”, “I Cover the Waterfront”, “Strange Fruit”, som få har tatt sjansen på etter Billie Holidays endelige tolkning, “God Bless the Child”, “The Nearness of You” og “Mood Indigo”. Jeg må innrømme at skepsisen var stor – kommer det nok et magaplask i forsøket på å skaffe seg kred?

Nå blei det heldigvis slik at Annie Lennox, som jeg har stor respekt for som artist, egentlig ikke har prøvd å vise seg frem som jazzvokalist. Hun har tatt for seg disse klassiske låtene og synger dem ganske så straight – nesten som hun vil si at jeg vet hva jeg kan og jeg vet hva jeg ikke kan. Skiva er spilt inn i London med dyktige engelske jazzmusikanter, men med unntak av på “Mood Indigo” så er det få muligheter til å vise hva de kan solistisk.

Annie Lennox er en artist med integritet så det holder. Det har hun vist oss mange ganger og gjør det igjen. Jazz blei det ikke mye av, men en bekreftelse på at hun har et stort hjerte for disse låtene og dette uttrykket. Min respekt for Annie Lennox har ikke blitt mindre av den grunn.

Annie Lennox

Nostalgia

Island/Blue Note/Universal

Vokalisten, lyrikeren og kompnisten Live Foyn Friis har tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.

Live Foyn Friis er på et usedvanlig vakkert og flott sted.

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Live Foyn Friis har rukket mye allerede til tross for at hun ikke har makta å runde 30 ennå. Født og oppvokst i Asker, men har etter studier i Tromsø, Stockholm og Århus, valgt å bli værende i Danmark. Med de evnene og det talentet hun er utstyrt med, så har det liten eller ingen betydning hvor hun er bosatt – hun kommer til å slå kraftig gjennom på den internasjonale musikkhimmelen uansett.

“With Strings” er hennes tredje cd – først kom “Joy Visible” med Foyn Trio! og i fjor serverte hun oss “Running Heart” under eget navn. Det er med det samme bandet, men pluss strykekvartett, vi får møte henne denne gangen også.

Live Foyn Friis ser oss djupt inn i sjela.

Kjernetroppene består av gitaristen Alex Jönsson, bassisten Jens Mikkel – begge korer også – og trommeslageren Andreas Skamby og strykekvartetten er av det tradisjonelle slaget med to fioliner, bratsj og cello.

All musikk og alle tekster er skrevet av Foyn Friis. Både på det området og ikke minst som formidler så forteller hun oss at hun har et potensial som kan ta henne hvor som helst. Hun har henta inspirasjon fra over alt og satt det sammen til noe som er hennes unike uttrykk. Jeg hører både Chet Baker og Joni Mitchell i henne, men aller mest hører jeg bare bokstavelig talt ei stemme som musikkelskere og estetikere verden over vil si at dette er jo Live Foyn Friis.

Hun skriver nydelige låter, alle ikke like minneverdige riktig nok, og har samtidig en poetisk kraft i seg som gjør at man sitter ytterst på stolkanten for å få med seg hva hun har å melde. Når så bandet og strykekvartetten er utrolig godt sammenvevd, så forlanger jeg ikke så mye mer. Hva slags bås skal så dette plasseres i? For min skyld absolutt ingen – kategorien god musikk holder mer enn lenge for meg. Opptakene er gjort live i Århus for knappe to år siden og heldige er vi som får være med på denne lykkereisa fra nå av.

Live Foyn Friis er klar for den store verden – sånn er det bare.

Live Foyn Friis

With Strings

Curling Legs/Musikkoperatørene

Den unge norske trioen Monkey Plot er noe av det mest spennende som finnes i improverdenen. Her kommer nok en dokumentasjon.

Monkey Plot – klar for det meste.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Monkey Plot, som består av trommeslageren Jan Martin Gismervik fra Karmøy, bassisten Magnus Skavhaug Nergaard fra Lier og gitaristen Christian Winther fra Ålesund, fant hverandre på Musikkhøgskolen for fem år siden. De har holdt sammen siden 2009 og har så avgjort funnet fram til et helt unikt tonespråk.

Monkey Plot starta opp som en elektrisk gitar-trio i Jimi Hendrix-tradisjonen med klare frijazzelementer på plass. Etter hvert har de tre kutta ut strømmen og framstår i dag som en akustisk trio som går sine helt egne veier.

Presseskrivet kaller musikken for musikk for små rom. De mener det er mer passende enn det kanskje pretensiøse begrepet kammermusikk. Gjerne for meg.

Det de uansett gir oss gjennom disse 12 skissene/låtene er inderlige samtaler der interaksjonen mellom de tre er kjernen for at “samtalene” gir mening og flyter medstrøms, men absolutt ikke uten mothaker.

Lydlandskapet er totalt originalt – jeg verken kan eller vil sammenlikne det med noe annet. Det er stillfarende, men intenst, det er søkende og finnende og det er mulig at det stemmer at gitarist Winther er mer inspirert av rockerne Neil Young og Nick Drake enn frijazzguruen Derek Bailey. Det er ikke så viktig for meg – det som gjelder er at dette funker og at det er originalt og spennende.

I fjor vant Monkey Plot den meget prestisjetunge Jazzintro-konkurransen og følger dermed i fotspora til Urban Connection, In The Country og Albatrosh. Prisen har vært med å åpne mange dører for de nevnte og andre vinnere. Med dette visittkortet i hånda og i spilleren er muligheten for at Monkey Plot kan få de samme mulighetene så absolutt til stede – dette er nemlig uroriginalt og spennende.

Monkey Plot

Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne

Hubro/Musikkoperatørene

Det å bli invitert på kirkekonsert i USA er noe helt spesielt. Ikke minst når det er legendariske The Staple Singers som står for “allsangen”.

The Staple Singers – nærmere himmelen kommer ikke en ateist.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Ikke bare er det legendariske Ths Staple Singers, som eksisterte i forskjellige utgaver mellom 1948 og 1994, vi får møte. Vi skrur nemlig klokka tilbake til 1965 da sangkvartetten bestod av pater familias Roebuck “Pops” Staples, som også spilte gitar, og hans barn Mavis, Pervis og Yvonne. Vi snakker om året da rasemotsetningene var på sitt sterkeste i USA – bare en knapp måned før denne konserten fant sted den 9. april i New Nazareth Church i Chicago, gikk borgerrettsmarsjen fra Selma i Alabama til delstatshovedstaden Montgomery – en marsj som endte i tragedie og der mange fredelige demonstranter mista livet.

“Freedom Highway” har vært gitt ut tidligere og er regna som en klassiker i gospel-, rhythm & blues-, soul-, blues-, funk- og popkretser. Nå kommer den altså ut igjen 50 år etter at den blei spilt inn og dessverre er budskapet, i det som The Staple Singers kalte “message music”, like aktuelt nå som den gangen. Rasismen og hatet virker som det er like sterkt nå, både i USA og andre steder i verden. Politidrap på fargede er fortsatt en del av hverdagen.

Med denne utgivelsen av “Freedom Highway” får vi for første gang være med på hele seansen/konserten/gudstjenesten. Det er det nærmeste jeg har vært en musikalsk baptistisk sammenkomst noen gang og, sjøl om jeg kaller meg ateist, så skjønner jeg at dette er en stor opplevelse både for troende og andre.

Med fullt band, blant annet med den strålende gitaristen Phil Upchurch på elbass, så synger familien Staples alt fra “When the Saints Go Marching In” via “We Shall Overcome” og “Precious Lord, Take My Hand” til “Samson and Delilah” og “He´s All Right”. Her er alt med fra bønn, gode historier, deltakelse og kommentarer, til mye latter, fra menigheta og kollekt!

Dette er så langt fra en gudstjeneste klokka 11 en søndag i ei norsk kirke man kan forestille seg. Han der oppe er nok den samme, men hvordan han blir hylla og tilbedt kan ikke sammenliknes.

The Staple Singers anno 1965 var noe helt for seg sjøl – det er de med 2015-ører også.

The Staple Singers

Freedom Highway Complete

Epic/Legacy/Sony Music

Vi har visst det lenge, men nå bør resten av verden få opp ørene også – Mathias Eick er en trompeter i ypperste verdensklasse.

Mathias Eick – for ei stemme!

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

De fleste barnestjerner forblir akkurat det – barnestjerner. Svært få tar steget videre og etablerer seg i den “voskne” sfæren. Mathias Eick er så avgjort et unntak i så henseende.

Allerede før han hadde rukket opp i tenårene hadde mange her til lands hørt om trompettalentet fra bygda Hem i Vestfold. Tettstedet, som hadde 648 innbyggere for et par år siden, har ikke bare fostra den nå 35 år gamle Mathias, men også storesøsknene Johannes og Trude, som spiller henholdsvis bass og valthorn. Vi kan med andre ord slå fast at familien Eick er utstyrt med musikalske gener et godt stykke over gjennomsnittet. Når det gjaldt den gemene hop så fikk de virkelig opp ørene for Mathias i forbindelse med Talentiaden på NRK – talentet var åpenbart for alle med justerte ører og mottakerapparat.

Det er som trompeter de aller fleste kjenner Eick, men talentet hans strekker seg mye lenger enn som så. I kultbandet Jaga Jazzist, og i andre konstellasjoner, trakterte han også piano, bass, gitar og vibrafon, men det er ingen tvil om at det er trompet som er hovedinstrumentet og aldri har han spilt så uttrykksfullt som her på “Midwest”.

Eick skuer utover sitt kjære Vestfold – resten av verden neste stopp.

Foto: Colin Eick

De seineste åra har Eick reist mye både med eget band og sammen med blant andre Manu Katché. Det var på en av de mange reisene musikken på “Midwest” blei unnfanga. Under en tøff turné over there, meldte hjemlengselen seg. Da de kom til midtvesten, med et landskap og en ro som kunne minne mye om strøka rundt Hem, så følte han seg plutselig hjemme. Det har det blitt vidunderlig vakker musikk av.

Det er i disse områdene tusener av nordmenn slo seg ned for noen generasjoner siden og det er fra disse områdene for eksempel Charlie Haden og Pat Metheny, barnebarnet til Bjørn Hansen fra Mandal, henta inspirasjon til noe av den vakreste musikken som har verderfaret oss mennesker, nemlig ” Beyond the Missouri Sky”.

Eick stiller ikke langt bak i køa. De åtte låtene, som har titler som “Midwest”, “Hem”, “Dakota” og “Fargo”, har alle en miks i seg som har henta inspirasjon fra både norsk folkemusikk og amerikansk jazz. Når han så har håndplukka et ensemble med en mer rytmisk utadvendt Jon Balke enn på år og dag på piano, Mats Eilertsen med den store varme tonen i bassen sin, den sjangerutslettende folkemusikanten Gjermund Larsen på fiolin og urforliknelige Helge Norbakken på perkusjon, så har “Midwest” blitt et så melodisk, varmt, søkende og personlig vitnesbyrd som vel tenkelig.

PS Hvis det er mulig å komme med et aldri så lite og ikke minst beskjedent ønske, så lover jeg å sitte på første rad uansett hvor det skjer: Hva med et møte mellom Mathias Eick og Pat Metheny? Bare så det er nevnt liksom.

Mathias Eick

Midwest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

SkyDive Trio er en usedvanlig tøff organisme der to av våre beste menn har fått utmerka finsk hjelp.

SkyDive Trio har noe eget å fare med.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

I 2011 kom bassisten Mats Eilertsen med den utmerkede skiva “SkyDive”. Kvintetten bestod av Tore Brunborg på saksofoner og pianisten Alexi Tuomarila i tillegg til gitaristen Thomas T. Dahl og trommeslageren Olavi Louhivuori.

Nå har Dahl tatt over styringa og “kun” Eilertsen og Louhivuori er igjen. Jeg kan love dere at det ikke er bare bare! Thomas T. Dahl studerte ved jazzlinja i Trondheim, som Eilertsen, og har vist seg mer enn fordelaktig frem i band som Krøyt, BMX og Dingobats. Likevel er han blant dem som har makta å passere under den berømte radaren i alt for stor grad – noe det bør bli en orden på etter at “Sun Moee” har sett dagens lys. Her snakker vi nemlig om et band med en musikk og en gitarist som holder meget høy internasjonal klasse.

Dahl og Eilertsen har skrevet tre låter hver, Louhivuori en og i tillegg får vi en herlig versjon av Portishead-låta “Sour Times”. Alt er varmt, melodisk, søkende, personlig og noe så uendelig vakkert.

Eilertsen med sin store og varme basstone og Louhivuori med sitt lette og særdeles lyttende trommespill, kler Dahls diverse gitaruttrykk på best mulig vis og SkyDive Trio bør fortest mulig bli et fast innslag både på nasjonale og internasjonale scener.

Hvordan Thomas T. Dahl har greid å unngå den store oppmerksomheten, eller rettere hvordan vi alle har greid å unngå å gi han den oppmerksomheten til nå, er en gåte det er lite å gjøre noe med. Det er derimot mulig å gjøre noe med det fra nå av – “Sun Moee” har nemlig det i seg som trengs for å bli en klassiker.

SkyDive Trio

Sun Moee

Hubro/Musikkoperatørene

Den cubanske pianisten Omar Sosa har laga sitt heftigste visittkort så langt. Det sier ikke så reint lite.

Omar Sosa – det skjer noe med og rundt han.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Pianisten, komponisten og bandlederen Omar Sosa begynner å nærme seg 50 med stormskritt. Helt siden han forlot Cuba i 1993, han er bosatt i Barcelona nå, har han vandret sine egne veier og det forsetter han med på “Ilé” – som etter den cubanske lucumi-tradisjonen betyr hjemland og/eller jord, der han fusjonerer en rekke cubanske tradisjoner med blant annet impulser fra Afrika, klassisk musikk, flamenco, jazz og latin.

Omar Sosa med sin fyrrige afrocubanske kvartett.

Sosa har nå med seg sin barndomsvenn fra hjembyen Camagüey, trommeslageren Ernesto Simpson, som han lytta på musikk sammen med hver søndag før de begynte å spille sammen. Nok en musikant fra den samme byen, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Leandro Saint-Hill, utgjør nok et hjul på vogna mens elbassisten Childo Tomas kommer fra Afrika, nærmere bestemt Mosambik.

I tillegg har Sosa invitert med seg en rekke gjester, både vokalister og rappere, og ikke minst far og sønn Eladio “Don Pancho” Terry på chekere og Yosvany Terry på sopransaksofon og chekere. Det er med på å fylle ut det musikalske bildet som gjør “Ilé” til et verdensmusikk-visittkort av de sjeldne og unike.

Omar Sosa har i mange tilfeller framstått som litt sær i sitt musikalske uttrykk. “Ilé” er så avgjort ikke sært. Det er derimot hans mest tilgjengelige og kanskje mest spennende noensinne – uten han på noen måte har kompromissa med sine idealer.

Omar Sosa

Ilé

Skip Records/MusikkLosen

Pianisten Vigleik Storaas og saksofonisten Tor Yttredal fører samtaler det er godt å få låne øre til.

Vigleik Storaas er en pianist av ypperste internasjonale klasse.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

De to vestlendingene Vigleik Storaas og Tor Yttredal tilhører det vi vel kan kalle mellomgenerasjonen i norsk jazz. De har begge runda 50 med et par års margin og, sjøl om de kommer fra henholdsvis Bergen og Stord, så møttes de for alvor først på den berømte jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 80-tallet.

Storaas har blitt værende i byen med det fallerte fotball-laget, mens Yttredal har flytta til Stavanger og blitt sjef for jazzundervisninga ved universitetet der.

Til tross for at det har blitt en viss geografisk avstand mellom de to, så hersker det liten tvil om at de musikalske bånda på alle slags vis fortsatt er tette.

Tor Yttredal er en saksofonist som fortjener mye mer oppmerksomhet.

Tidligere har vi møtt de to ofte sammen med vokalister. I bandet Fair Play var det først Elin Rosseland som tok det ansvaret og seinere engelske Norma Winstone.

Nå er de to mutters aleine – Storaas med sine 88 tangenter og Yttredal med sin sopransaksofon. Skiva er spilt inn i Italia og den musikalske empatien er noe så voldsomt til stede – at det er to sjelsfrender som møtes skinner tydelig gjennom. Mesteparten av stoffet er skrevet av de to – hver for seg – mens standardlåtene “I Love You” og “Answer Me, My Love” – i en fantastisk vakker versjon – avslutter ballet. De to perlene forteller oss også litt om skivas eneste svakhet – ikke alle originallåtene er like evige.

Dette er kammerjazz av ypperste merke og den noe uvanlige instrumenteringa klinger nydelig.

Storaas har henta mye fra idéverdenen til Bill Evans og noe forteller meg at Yttredal har brukt en time eller to sammen med Wayne Shorter. Uansett så framstår de som to musikanter med helt unike stemmer og “Chamber” kommer til å bli værende ei lita perle i åresvis fremover.

Vigleik Storaas & Tor Yttredal

Chamber

Inner Ear/Musikkoperatørene

Trombonisten Øystein Blix har fått stjernehjelp til å lage et annerledes visittkort.

Øystein Blix har noe på hjertet når han en sjelden gang gir lyd fra seg.

Øystein Blix (48) har bokstavelig talt spilt ei sentral rolle i jazzlivet i Tromsø siden begynnelsen av 90-tallet. Etter studier på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim, satte han kursen nordover igjen og har med ujevne mellomrom vist seg fram for oss “andre” også, spesielt gjennom de tre skivene med sitt Blix Band, men også med den utvida elektronikaduoen Tromsø Kunstforsyning.

Blix har aldri fulgt den slagne landevei med sine tidligere visittkort og det gjør han heller ikke nå. Med si første skive under helt eget navn møter vi han sammen med gitaristen Nils-Olav Johansen (Farmers Market, Transjoik etc) og trommeslager, perkusjonist og elektroniker Audun Kleive (JøKleBa, Terje Rypdal blant andre). Man trenger ikke å være så veldig innvidd for å kunne slå fast at Blix har plukka på øverste hylle når han skulle finne reisefølge.

Hva er det så denne trioen byr oss? Det er krevende og utfordrende musikk, som samtidig er både åpen og fri og melodisk og varm. Noe av musikken er skrevet av Blix, mens noe er unnfanga av de tre mer eller mindre kollektivt. Alt er kontemplativt og søkende og ingenting som har kommet min vei tidligere, kan sammenliknes med dette lydlandskapet.

Det er både hyggelig og spennende å bli invitert inn i verdenen som Øystein Blix, Nils-Olav Johansen og Audun Kleive har skapt. Her finnes ingen lettvinte løsninger, bare unik og annerledes musikk.

Øystein Blix

It´s OK to Play

Losen Records/MusikkLosen

Rockeren Eric Johnson har møtt jazzhelten Mike Stern. Det har det blitt fest av.

To av de store gitarheltene, Eric Johnson og Mike Stern, har utfordra hverandre.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Eric Johnson (60) og Mike Stern (62) er noe så voldsomt helter innenfor hver sin sjanger. Til tross for at Johnson vant en Grammy for beste instrumentale rockelåt i 1991 med “Cliffs of Dover”, som var henta fra hans platinumselgende cd “Ah Via Musicom”, så har det likevel vært slik at han har vært en godt bevart hemmelighet for den store hop.

Når det gjelder den tidligere Blood Sweat & Tears-gitaristen Stern, så fikk han sitt store gjennombrudd på begynnelsen av 80-tallet da Miles Davis tok han med seg i sitt comeback-band. Der benytta han alle sine kvaliteter og fikk vist en hel verden at han hadde evner til å inkorporere rocken i sitt heftige jazzuttrykk på et unikt vis.

På seinsommeren 2013 hadde et kreativt menneske funnet ut at et møte mellom disse to enerne var en god idé. Stedet var klubben Blue Note i New York og bakmannen hadde helt rett – det slo gnister av musikken fra første takt.

Johnson og Stern var heldigvis også skjønt enige og nå er debutskiva til gitarheltene et faktum.

Sammen med trommeslageren Anton Fig, som mange har sett et glimt av i bandet til “Late Night with David Letterman”, og Johnsons faste bassist Chris Maresh, pluss gjester som Sterns kone Leni på n´goni og vokal og soul/rb-vokalisten Malford Milligan, fra Johnsons hjemby Austin, Texas, har “Eclectic” blitt en gitarfest i flere grenseland.

Begge to har et nært forhold til Jimi Hendrix som de hyller med klassikeren “Red House” til slutt der begge også synger helt ok. Ellers står de stort sett for låtene ganske så broderlig. I løpet av de vel 70 minuttene festen varer viser de med sine vidt forskjellige uttrykk, men samtidig med sin heftige respekt for hverandre, at de utfyller hverandre på et flott vis.

Musikken henter elementer fra pop, rock, jazz og world music og er lett å få under huden med en gang. Her derier det seg ikke om to gitarister som skal ta rotta på hverandre, men som tvert i mot har ønske om å spille hverandre bedre – og det gjør de.

Eric Johnson og Mike Stern har absolutt ingenting å bevise og gjør det derfor fra start til mål. De flytter absolutt ingen grenser her, men de gir oss solid gitarbasert meget høyverdig og lytteverdig musikk av ypperste kvalitet. Det holder mer enn lenge det.

Eric Johnson – Mike Stern

Eclectic

Heads Up/Naxos Norway