Tubaisten, komponisten og bandlederen Daniel Herskedal fra Molde holder like høyt nivå som fotball-laget fra 6400 – minst!

Daniel Herskedal har allerede lagt store deler av verden for sine føtter.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det er vel ingen hemmelighet lenger at talentene står i kø i Molde uansett hva de driver med – for eksempel når det gjelder fotball og jazz. For de som har fulgt godt med kom det ikke som noen bombe at Daniel Herskedal virkelig hadde mye å fare med da han debuterte under eget navn sammen med Marius Neset for fire år siden med “Neck of the Woods”. Seinere har han tatt ytterligere megasteg enten på egen hånd eller sammen med storheter som Django Bates, Jason Moran, Marius Neset og Trondheim Jazzorkester.

Nå er han endelig klar med nok et visittkort under eget navn og “Slow Eastbound Train” har blitt en herlig bekreftelse på at Herskedal er et supertalent både som komponist, arrangør og ikke minst som instrumentalist.

Bortsett fra ei “låt” av Modest Petrovich Mussorgsky, har Herskedal skrevet og arrangert alt sjøl. Det han tar oss med på er nesten bokstavelig talt ei reise og Herskedal henter impulser fra en rekke kilder – særlig er det påtakelig at han er inspirert av østeuropeiske toneganger. Det er en voldsom dynamikk i både arrangementene og i måten å uttrykke seg på og det er nesten uten unntak vakre og sterke melodier han tar oss med inn i. Når han så har invitert med seg den glitrende pianisten Eyolf Dale og innovative perkusjonisten Helge Andreas Norbakken i tillegg til Trondheimssolistene, så sier det seg sjøl at det blir skapt lydlandskap her ulikt alt annet som har vederfaret de flestes mottakerapparat noen gang. I tillegg til sitt unike og virtuose tubaspill, møter vi også Herskedal på det sjeldne instrumentet basstrompet underveis her.

Forrige gang var det altså sammen med en annen ung gigant, Marius Neset, vi møtte Herskedal. De er begge nå på vei mot stjernene – den store forskjellen på de to er at MFK-tilhenger Herskedal gleder seg mer til fotballsesongen enn Brann-fantast Neset.

Uansett kan de begge – og alle andre – glede seg hemningsløst over “Slow Eastbound Train”.

PS De som gjerne vil få med “Slow Eastbound Train” i levende live får muligheten under årets Moldejazz – vi snakker garantert hjemmeseier til Herskedal!

Daniel Herskedal

Slow Eastbound Train

Edition Records/border.se

Beady Belle, med Beate S. Lech i spissen, har ei strålende karriere bak seg. Her får vi alle høydepunktene.

Beate S. Lech – en vokalist i ultraklssen.

Bandet, organismen, den musikalske familien – kall det hva du vil – Beady Belle har eksistert siden 1999. I løpet av disse åra de gitt ut seks strålende skiver og spilt konserter i 146 byer i 27 land. Det betyr at Beady Belle med Beate S. Lech som den ubestridte frontfiguren, men med Erik Holm (trommer pluss pluss) og Marius Reksjø (basser pluss pluss) som meget sentrale ingredienser helt fra starten, har lagt store deler av den oppegående musikkverdenen for sine føtter.

Helt fra starten har Beady Belle laga musikk som konsekvent ikke har passa i noen bestemt bås og slik er det heldigvis ennå. I front har hele tida Beate Slettevoll Lechs litt mørke, distinkte, mystiske og sensuelle stemme stått. Hun har også skrevet alle tekster og veldig mye av musikken også, mens arrangementene har blitt utarbeida av alle i samarbeid – og det har blitt et brygg med alt fra jazz, via funk og soul til reggae og electronica. Og sikkert mange andre ingredienser også!

Marius Reksjø og Erik Holm er alltid sentrale støttespillere for Beate S. Lech.

Med denne trippel-utgivelsen får vi både et tilbakeblikk og en tilstandsrapport. De to første skivene er, hvis jeg har skjønt det riktig, tilhengernes egne favoritter henta fra alle utgivelsene siden tidlig på 2000-tallet. De tre nevnte er sjølsagt hjertelig tilstede hele veien, men eksperthjelp fra storheter som Jens Christian Bugge Wesseltoft, David Wallumrød, Jørn Øien, Anders Engen, Geir Sundstøl og Jørgen Munkeby og mange, mange andre – samt duetter med verdensstjernene India.Arie og Jamie Cullum – gjør ikke denne samlinga dårligere, for å si det sånn.

Den tredje cden er henta fra Beady Belles konsert under Oslo Jazzfestival i august 2013 og har aldri vært utgitt tidligere. Den forteller oss hvilket glitrende liveband Beady Belle også er – her er det sjølsagt mulighet for å strekke ut på en helt annen måte enn i de mye mer kalkulerte studioinnspillingene.

Som nevnt har Beady Belle ei strålende karriere bak seg. Veldig mye taler for at de har ei flott karriere foran seg også. Dette er nemlig en et band/en organisme/en musikalsk familie som har vært i konstant utvikling siden starten i det forrige årtusenet og når de er befolka med så glitrende musikanter overalt så er det abolutt ingen grunn til at utviklinga ikke skal fortsette.

Beady Belle

Songs from a Decade – The Best of Beady Belle

Jazzland Recordings/Universal Music

Trompet og trekkspill, eller bandoneon – kan det bli vakker musikk av det? I de rette hender så!

Paolo Fresu og Daniele di Bonaventura – et himmelsk møte.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

For noen år siden serverte den strålende trompeteren og flügelhornisten Paolo Fresu og bandoneonisten Daniele di Bonaventura oss “Mistico Mediterraneo” sammen med den korsikanske vokalgruppa A Filetta. Tittelen antyder nok hvor musikken henta sin inspirasjon fra, men beklageligvis greide den å passere under radaren min.

Jeg er veldig glad for at det ikke har skjedde med “In maggiore” for å si det på den måten!

Daniele di Bonaventura og Paolo Fresu – sjelsfrender.

De to fantastiske instrumentalistene har greid å lage en lydverden ulikt alt annet med denne ikke akkurat opplagte kombinasjonen – trompet/flügelhorn og bandoneon – “trekkspillet” som blant andre de argentinske ikonene Astor Piazolla og Dino Saluzzi har satt på kartet.

Utgangspunktet er originalskrevne ballader, spontant unnfanga “låter”, et Puccini-tema fra “La Boheme”, liturgisk og sakral musikk, to sanger av henholdsvis den chilenske legenden Victor Jara og singer-songwriteren Jaime Roos fra Uruguay, en av den brasilianske stjerna Chico Buarque samt en melodi av komponisten Ernesto de Curtis fra Napoli.

Som man lett vil skjønne er dette en usedvanlig flott sammensatt bukett og med større innlevelse, inderlighet og virtuositet er det vanskelig å få den dandert.

Fresu og di Bonaventura snakker så lett og elegant sammen som vel tenkelig og stemmene deres er som skapt for hverandre.

Det er mye sårhet, lengsel, men ikke minst skjønnhet i uttrykket til Paolo Fresu og Daniele di Bonaventura. De har enkelt og greit gitt oss et av årets vakreste musikalske budskap så langt. Nydelig – enkelt og greit!

PS Kan noen sørge for å få de to på ei norsk scene så raskt som mulig?

Paolo Fresu – Daniele di Bonaventura

In maggiore

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Birgitte Soojin fra Nøtterøy dro til Danmark for å studere teologi. Vi som er mer opptatt av musikk er glad for at jazzen vant.

Birgitte Soojin – har noe ekte å komme med.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Danskene har vært ganske frekke opp gjennom åra. Mer eller mindre samtidig tok de fra oss Ludvig Holberg og Peter Wessel Tordenskiold og gjorde hva de kunne for å gjøre dem danske. Nå begynner det å bli noen hundre år siden, men de gir seg tydeligvis ikke. Nå har de, foreløpig i alle fall, prøvd å gjøre det samme med Birgitte Soojin. Hun bli født for 32 år siden i Sør-Korea, men blei adoptert og har vokst på Nøtterøy. For knappe 10 år siden satte hun kursen for Kongens by og teologistudier og la det være klart med en gang – dette har vært fullstendig frivillig og absolutt ikke noe overgrep fra danskene.

Langt under radaren for oss her blant fjeldaperne har Soojin sakte, men sikkert skaffa seg et godt navn blant våre venner der sør og for fire år siden var det åpenbart for alle med et godt mottakerapparat at ei ny vokalstjerne var på vei da han hun debuterte med “Hi-Lo”. Standardlåter med røtter både i swing – og bop-tradisjonen stod på repertoaret og med en stilsikkerhet og stemmekontroll som er sjelden, mer enn meldte hun seg på i den skandinaviske vokaltoppen med en gang.

Med de to nye utgivelsene, på eget selskap, tar hun ytterligere steg og viser oss at hun har mye stående i banken. Grunnen til at hun ikke har gitt ut disse skivene som dobbelt-cd er ganske åpenbar: de viser oss nemlig to ganske så forskjellige sider av hennes talent.

På “Swing Low” møter vi henne i et gospel/folkemusikk-utgangspunkt der hun sammen med basslegenden Hugo Rasmussen tolker låter som “Swing Low, Sweet Chariot”, “Wade in the Water” og “Sometimes I Feel a Motherless Child” samt “Solveigs sang” og “Jag vet en dejlig rosa”. Soojin viser oss at hun har et solid og inderlig grep på dette stoffet – også. Kanskje ikke så overraskende når vi vet om hennes bakgrunn fra teologistudier og for oss her hjemme er det jo morsomt at hun blant annet har invitert med seg bassklarinettist og gateprest Carl Petter Opsahl som en av gjestene.

Den store overraskelsen her kommer med den andre utgivelsen, “Put the Blame on Me”. Hennes usedvanlig distinkte, litt mørke stemme tolker her et knippe låter alle forbundet med Elvis – vi snakker Elvis Presley! Alt fra tittellåta via “Treat Me Nice”, “Kiss Me Quick” og “Are You Lonesome Tonight”. Sammen med trombonisten Steen Nikolaj Hansen, bassisten Ida Hvis og trommeslageren Frands Rifbjerg, gir Soojin oss usedvanlig personlige, sterke og nedstrippa versjoner av dette klassiske materialet og forteller oss, som Lisa Dillan også har gjort tidligere, at det egner seg for jazztolkninger.

Birgitte Soojin er en vokalist og teksttolker med et voldsomt potensial – et potensial som allerede i stor grad har slått i full blomst. Vi unner så absolutt danskene en bit av henne, men vi vil ikke at hun glemmer oss. Hun er altfor norsk og altfor bra til det.

Birgitte Soojin

Swing Low

Highlow Records/[email protected]

Birgitte Soojin

Put the Blame on Me

Highlow Records/[email protected]

Alle de som liker Silje Nergaard får en ny gottepose med “Chain of Days”.

Silje Nergaard gir sitt publikum akkurat det de vil ha.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Jeg har vært så heldig å få være med på store deler av reisa til Silje Nergaard. Ingen som var til stede da tenåringen fra Hamar inntok nattjamen under Moldejazz sammen med deler av bandet til salige Jaco Pastorius, var i tvil om at vi hadde med unikt talent å gjøre.

Gjennom ei etterhvert svært så innholdsrik og flott karriere, har Nergaard bekrefta antakelsen og mer enn det. Silje Nergaard er i besittelse av en unik estetikk og med “Chain of Days” viser hun oss igjen at hun har noe helt eget å fare med.

Mitt problem med Silje Nergaards uttrykk er at det blir for forutsigbart. Det er så pent og vakkert at det nesten blir for pent og vakkert hvis du skjønner. Kan det brukes mot henne da? Egentlig ikke og hennes store publikum nesten kloden rundt vil sikkert juble uhemma. Misforstå meg ikke – jeg er også tildels begeistra, men jeg er samtidig av typen som gjerne vil bli overraska og det blir jeg ikke denne gangen. Nergaard kjører stort i den samme gata som hun har gjort ei stund nå og hennes sofistikerte poputtrykk vil garantert gå hjem hos dem som har digga henne lenge allerede.

Nergaard skriver fortsatt musikken mens Mike McGurk skriver tekstene og de to har så avgjort truffet hverandre. Dessuten gir hun oss også sin tolkning av a-ha-klassikeren “Hunting High and Low” samt “Morgenstemning” skrevet av Kristin A. Sandberg. Når hun så har med seg de flinkeste gutta i klassen i gitaristene Håvard Bendiksen og Hallgrim Bratberg, trommeslager og ikke minst produsent Anders Engen og bassist Audun Erlien pluss kremgjester som Arve Henriksen (trompet og vokal) og Bendik Hofseth (saksofon), tangentherrene Helge Lien og David Wallumrød og en flott duett med den amerikanske jazzvokalstjerna Kurt Elling, så sier det seg sjøl at det finnes mye å hygge seg med i denne gotteposen.

Jeg er fortsatt veldig glad i Silje Nergaard og hennes musikalske uttrykk. Samtidig kjenner jeg på at jeg vil at hun skal ta større sjanser med musikken sin. Jeg er bombesikker på at det finnes så mye mer å hente bare Silje Nergaard vil utfordre både seg sjøl og oss i enda større grad.

Silje Nergaard

Chain of Days

OKeh Records/Sony Music

Trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner ligger svært godt an i løypa når den cooleste tyskeren skål kåres.

Man kan nesten se at det swinger av Wolfgang Haffner.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Den snart 50 år unge Haffner er en av de aller største stjernene i tysk jazz. Han har bidratt på over 400 plateinnspillinger og han har jobba med “alle” inkludert Michael Brecker, Pat Metheny og Chaka Khan. Det sier en hel del om allsidigheten til Haffner.

I tillegg til å være en meget ettertrakta sidemann, har Haffner også ved en rekke anledninger vist at han kan være “sjef” også med solid autoritet både i sitt eget spill og i måten å lede band på.

På “Kind of Cool” tar han oss med tilbake til den amerikanske sangskatten og ikke minst med solid inspirasjon fra cool-skolen. Låter som “So What”, “Autumn Leaves”, “Summertime”, “My Funny Valentine”, “I Fall in Love too Easily” og “Django”, sammen med tre Haffner-komposisjoner, er flotte utgangspunkt for ikke revolusjonerende, så i alle fall personlige og gode versjoner.

For at tolkninger av slikt materiale, som er spilt og gjort noen tusen ganger tidligere, skal bli spennende, er man fullstendig avhengig av at mannskapet har noe spesielt å komme til bords med.

Haffner har invitert med seg svenskene Dan Berglund (Esbjörn Svensson Trio, Bugge Wesseltoft) på bass og Jan Lundgren på piano, sin egen landsmann Christopher Dell på vibrafon, den jugoslaviske trompetveteranen Dusko Goykovich på trompet og finske Jukka Perko på altsaksofon. Dette er både ei original og spennende lagoppstilling og på toppen av dette bidrar også blant andre Nils Landgren på trombone og ei helt ny og veldig bra stemme for meg, tyske Max Mutzke, på vokal.

Wolfgang Haffner dominerer på ingen måte denne innspillinga med “plagsomme” trommesoloer. Med sin naturlige autoritet og evne til å swinge, leder han likevel på best mulig måte.

Dette er mer enn coolt nok for meg.

Wolfgang Haffner

Kind of Cool

ACT/Musikkoperatørene

Det er bare å flagge folkens – kulturkanalen NRK skal sende en jazzkonsert. Ikke hvilken som helst heller – vi snakker nemlig om Arild Andersens Mingus-hyllest under Oslo Jazzfestival i fjor.

Et superlag hyller mesteren Charles Mingus.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

I fjor var det 50 år siden den legandariske Aula-konserten med Charles Mingus gikk av stabelen. Der var blant andre den 18 år gamle Arild Andersen til stede med vannkjemmet hår og tynt slips må vite – regner jeg i alle fall med.

Noen geniale sjeler fant ut at det ville være en god idé å hylle Mingus med en markering under fjorårets festival og fo en konsert det blei!

Andersen hadde satt sammen et superlag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon og konserten blei av typen uforglemmelig.

I morra klokka 21.10 på NRK 2 er det mulig å opplve konserten igjen. Råd: Gå ikke glipp av denne historiske hendelsen.

Trioen Huntsville fortsetter å lage musikk de er helt aleine om.

Herrene Grydeland, Zach og Kluften fortsetter å gå helt egne veier.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Huntsville er sikkert både det ene og det andre – blant annet minst to byer i USA. For oss musikkinteresserte derimot har det siden 2006 vært kun én ting – nemlig en uroriginal trio som har laga ditto musikk. Ivar Grydeland på gitarer og tilliggende herligheter, Tonny Kluften på bass og Ingar Zach på allehånde perkusjonsinstrumenter, har fra starten utgjort denne helt spesielle organismen. Uansett hvilket stoppested du hopper på når det gjelder Huntsville, så har du blitt konfrontert med musikk du aldri har hatt gleden av å ha blitt utfordra av før. Slik er det definitivt med “Pond” også.

Helt siden starten har det musikalske uttrykket hatt sitt utgangspunkt i kollektiv improvisasjon. Likevel har det vært langt unna det både Peter Brötzmann, Frode Gjerstad og Evan Parker har møtt oss med. Rock, elektronisk musikk, americana inkludert bluegrass er bare noen av ingrediensene Huntsville har bakt inn i sitt unike bakverk og nå låter det tøffere og mer Huntsville enn noen gang.

Musikken har blitt til i løpet av ei uke i studio sammen med tekniker Johnny Skalleberg og vi blir servert fire sakteflytende, lange låter som får tid, rom og luft til å utvikle seg – saaaakte.

Huntsville er altså i større grad enn noensinne en musikalsk smeltedigel der ting skjer hele tida, men noe så voldsomt på de tre herrenes – og ingen andres (med unntak av Skalleberg da) – sine premisser. I denne dammen er det veldig hyggelig og spennende å oppholde seg.

Huntsville

Pond

Hubro/Musikkoperatørene

Dette er nok min første bokomtale. Også for tida som kommer blir det i stor grad kun anmeldelser av bøker forfatta av folk fra mitt eget borettslag. Eller kanskje ikke? Kanskje jeg bløffer? Som han fra A-oppgangen – Jo Nesbø.

Jo Nesbø tidlig i karriera. Nøisomhedsveiens største sønn med heftigst utringing.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Brødrene Per, Knut og Jo vokste altså opp i A-oppgangen. Jeg 50 meter lenger bort i C-oppgangen. Det tok ikke lang tid før vi som var aldri så lite eldre la merke til Knut og Jo – Per og jeg var like gamle – men det var ikke på grunn av litterære kvaliteter. Det var på grunn av det som har med bildet å gjøre – fotball. Der viste nemlig de jevngamle Nesbø-gutta at de hadde solide kvaliteter. Ikke minst Jo. Han hadde et finterepertoar på svært høyt nivå og dessuten var han en målscorer av rang. Det førte til at han som junior vant både Norway Cup og NM med Molde og blei toppscorer i begge turneringene. Bløff? Ikke godt å si…

Seinere har det blitt mye bløffing og juging på Jo – han har faktisk blitt både norgesmester og bortimot verdensmester i faget. Og vi elsker det!

Med “Blod på snø” kommer det nye finter og jeg har som vanlig forbanna meg på at jeg skal avsløre greia før vi er i mål. Nok en gang må jeg bite i det sure eplet – A-oppgangen vant igjen.

Med den nye hovedpersonen Olav Johansen forteller Nesbø oss at dyslektikere kan bli hva som helst. Det er forsåvidt ikke Nesbo, som han kalles over store deler av Tellus, som har fortalt oss at du kan bli statsminister i Norge sjøl om du er dsyletikre, men her introduserer han en leiemorder som sliter med ordblindhet – også det går helt strålende.

Harry Hole har fått en fanskare verden rundt som er bortimot utrolig. Om en leiemorder kan få det samme, gjenstår å se, men måten Nesbø framstiller han på, sørger for at han får min sympati i alle fall.

“Blod på snø” er ganske så forskjellig fra HH-verdenen. Den er ganske tynn, 168 sider, og man leser den på noen få timer. Den er mye mer “underholdende” enn Harrys ofte mørke verden, men ikke noe mindre spennende av den grunn. Som alltid med Nesbøs juging så er det umulig å legge også denne fra seg. Og om Olav Johansen kommer tilbake? Si det – som med Harry så er alle muligheter åpne.

Jo Nesbø var fintesterk fra han fikk på seg den stolte blå drakta for første gang. Det repertoaret har han bare utvida og utvida. Dessuten er han språklig sterk og fargerik og nok en gang har han gjort hjemmeleksa med solid research sjøl om det ikke trengs så mye her som i den schwære og detaljerte Harry-verdenen.

Nok en gang bekrefter Nesbø at han nekter å stivne. Han fornyer seg stadig og jeg slår fast at han er blokkas – det vil altså si Nøisomhedsveien 9 – beste forfatter. Det er avgjort ikke bløff.

Jo Nesbø

Blod på snø

Aschehoug

Først ga danskene oss krimserien “Broen”. Nå gir de oss Bro også – gitaristen Jakob Bro med vår egen verdenstrommeslager Jon Christensen svært så hjertelig til stede.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Jon Christensen – pur klasse!

Jakob Bro er en relativt ung herre, han blir 37 i april, men til tross for det har han oppnådd mer enn de fleste makter i løpet av et helt livsløp. Han var en viktig del av legenden Paul Motians Electric Bebop Band og han har også spilt ei viktig rolle i det polske ikonet Tomasz Stankos band. Bro har også gitt ut 11 skiver under eget navn med medspillere som Lee Konitz, Bill Frisell, Paul Bley og Mark Turner. Han har vunnet priser i hjemlandet i hopetall og han er allerede medlem av dansk jazz´ “Hall of Fame”.

Som man vil skjønne så er det ikke akkurat noen hvem som helst vi har med å gjøre og når han da har invitert med seg selveste Jon Christensen, jazzens kanskje største perkusjonsfargelegger, og den nye amerikanske bassgiganten Thomas Morgan, så er forutsetningene til stede for en vakker og unik reise.

Jakob Bro – en gitarist med visjoner.

Bro har skrevet all musikken. Den er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo hos lydmaestro Jan Erik Kongshaug høsten 2013. Den er vakker, åpen, løs, søkende, melodisk, transparent og hele tida ytterst personlig. Bro er utstyrt med en usedvanlig flott og sterk tone i gitaren sin og han er en musikant som evner å skape rom og luft i uttrykket sitt. Og du verden så korrekte og empatiske medspillere han har med seg i Christensen og Morgan – her har vi med lyttere og fargeleggere av en annen verden å gjøre.

Nå har Danmark altså gitt oss både Broen og Bro – hva blir det neste? Det blir uansett vanskelig å toppe disse to.

Jakob Bro

Gefion

ECM/Grappa/Musikkoperatørene