Trioen og kollektivet Ibrahim Electric er noe som likner kraftig på en dansk institusjon. Med snart 20 års fartstid låter de nå kanskje hippere enn noensinne.
Da trommeslager, og for sikkerhets skyld med trommelegenden Alex Riel som gudfar, Stefan Pasborg skulle spille sin eksamenskonsert ved Rytmisk Konservatorium i København i 2002, inviterte han med seg gitaristen Niclas Knudsen og organisten Jeppe Tuxen.
Ikke bare fikk han bestått eksamen – med laud vil jeg tro – men det slo virkelig gnister blant de tre også og Ibrahim Electric blei sporenstreks født. Siden den gang har trioen vært noe av det mest livsbejaende og populære som finnes i dansk jazz og tilliggende herligheter og med «Time Machine», bandets første studioskive på seks år, har de tatt et nytt steg.
Vanligvis har bandet øvd kraftig på repertoaret før de har gått i studio, men denne gangen ønska de mye friere rammer. En rekke ideer og groover lå på lur og derfra ville de tre jamme frem sluttresultatet. Med den solide kunnskapen de har om og til hverandre var vel ikke dette som å kaste seg ut på 70000 favners djup og om noen lurer: de kom seg svært velberga til land og ingen trengte redningsvest heller.
Det groover noe vederstyggelig av Ibrahim Electric. Med røtter i 60-tallets funk/soul-jazz mestere som Jimmy McGriff, Brother Jack McDuff, Jimmy Smith og trommeslageren Idris Muhammad og mer moderne impulser fra rockere som Doors og Jimi Hendrix og sjangere som surf, punk, cubansk og indisk musikk – og sikkert mye mer også – fører de tre så eleverte og heftige samtaler som vel tenkelig. De leser hverandre som åpne bøker, utfordrer hverandre og hygger seg åpenbart noe kraftig.
Her hjemme har vi Elephant9 og danene har altså Ibrahim Electric. Vi snakker same shit but totally different wrapping. Begge deler er uansett urhipt!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Time Machine
Stunt Records/MusikkLosen
