Med Al Di Meola og Espen Eriksen Trio med Andy Sheppard som gjest, blei årets MaiJazz dratt i gang på best mulig vis. Sola stakk også innom.

Al Di Meola (64) har hatt høy status i en rekke kretser i mange tiår. Etter at han slo gjennom med et brak i fusionverdenen med Return to Forever og deretter i den heftige akustiske supertrioen med Paco de Lucia og John McLaughlin, så har Di Meola vært der oppe, men likevel i ytterkanten. Grunnene er sikkert mange og sammensatte, men gjenforeninga av Return to Forever, som blei av det kortvarige slaget for Di Meola, mer enn antyder vel at han kanskje ikke er den aller enkleste å samarbeide med.

Trioen han hadde med seg til MaiJazz så derimot ut som den passa som hånd i hanske med Di Meolas personlighet og musikalske visjoner. Den italienske trekkspilleren – Di Meola har også italienske røtter – Fausto Beccalossi og den cubanske pianisten Kemuel Roig er, som sjefen, intet mindre enn virtuoser. Teknisk virker det som det ikke er noen begrensninger hos noen av dem – vi blei vitne til noen unislinjer som Utrykningspolitiet ville slått ned på med myndig hånd. Heftig!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Iført hvit skjorte og svart skinnvest, som ville ha ført til at han ville ha blitt gitt fritt leide på enhver fest i Trøndelag, og kun en akustisk gitar, tok Di Meola oss med på ei reise som førte oss gjennom originalt materiale fra hans ferskeste skive «Opus», via Beatles-låter, som han også har gjort skive av, til flere visitter innom Astor Piazzollas unike tangoverden, ga gitarmaestroen oss akkurat det de fleste hadde kommet for.

Kall det gjerne forutsigbart – nesten alle låter bygges opp til et kraftig crescendo der alle skal slutte på likt – men det er dette som er Al Di Meolas univers. Jeg lar meg forføre ei stund, men etter at koden er knekket, så blir jeg ikke utfordra lenger – bare imponert over mesterskapet.

Folket fikk akkurat det de var kommet for å høre – de som ville at Di Meola skulle ta en u-sving eller to, fikk ikke det.

Åpningskvelden blei avslutta med en flott og varm klubbkonsert med nesten lokale Espen Eriksen og hans empatiske trio bestående av Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass. Når så Englands store tenorsaksofonist Andy Sheppard nok en gang var gjest med trioen, var forutsetningene de aller beste for at dette skulle bli en mandagskveld litt utenom det vanlige i Stavanger.

Trioen har spilt sammen i en årrekke i inn- og utland, spilt inn fire plater og det høres. Med Eriksens, opprinnelig fra nesten nabokommunen Grinde, låtunivers som fundament, blei vi tatt med på ei inderlig reise der det vakre, ofte lett melankolske er de viktigste ingrediensene. Eriksen er en melodiker av klasse og både norske og engelske medspillere er med han på alle vis.

Sheppard er på ingen måte stjerna som skal skinne foran denne trioen – han er enkelt og greit en integrert del av bandet og de fungerer utmerket.

Låtene til Eriksen oppleves av og til som skjøre skjelett som man blir redd for skal bryte sammen, noe de aldri gjør. Man blir sittende ytterst på stolkanten for å få med seg de små detaljene – de er det nemlig mange av.  Alle skal ha sin solide dose skryt, men totaliteten er på mange vis det viktigste i dette uttrykket. Likevel vil jeg løfte frem trommeslager Andreas Bye denne gangen. Han er uansett setting, ofte sammen med Knut Reiersrud, alltid diskret på plass og gårsdagens trommesolo – som lå an til å bli i alle fall årets stilleste, men som tok kraftig av etter hvert – fortalte oss hvilken eminent musikant han er også når han får anledning til å få rampelyset på seg.

Jeg trodde nesten jeg hørte introen til ikoniske «Witchi-Tai-To» mot slutten av konserten. Det var det ikke, men langt unna var det ikke. Det sier også noe om hvor Espen Eriksens musikalske idealer befinner. Der egner han og bandet hans seg utmerket og vi trivdes i like stor grad før vi forlot den musikalske varmen for den kalde mainatta i Stavanger.

MaiJazz 2019 – festival nummer 31 i rekka – er godt i gang. Veldig godt i gang. Jysla jillt er det!