Blant mine mange store hull i kunnskapsbanken, spiller tsjekkisk jazz om ikke ei hovedrolle, så i alle fall ei lita birolle. Kvartetten Point of Few forteller meg at jeg bør gjøre noe med det.

Aldri hørt om gitaristen Radim Přidal? Ikke trommeslageren Marek Antoňů, bassgitaristen Vlastimil Škoda eller tenorsaksofonisten Petr Smékal heller? I tilfelle svaret er ja på begge spørsmåla så sitter vi akkurat samme båt. Det jeg har skjønt av både å ha lest meg opp og hørt på musikken som det tsjekkiske og norske postvesenet har samarbeida om å få frem til heimen min, så er det at dette er relativt unge, ambisiøse musikanter med solide kvaliteter både hver for seg og ikke minst som band.

I tillegg til seg sjøl, så har de også inviterte med seg en av den hippe New York-jazzens fineste og mest spennende stemmer, tangentøren Jason Lindner, som vi kjenner fra samarbeid med blant andre Donny McCaslin, Mark Giuliana, David Bowie på hans siste skive og Jens Christian Bugge Wesseltoft, på synther og lyddesign på tre av de ni spora.

Musikken. som enten hele bandet eller Přidal har skrevet, henter mye inspirasjon fra NY-scena som Lindner er en del av med blant andre Robert Glasper og James Francies som andre ledestjerner, pluss andre helter som Bill Frisell og Pat Metheny, samt spor fra rockescena med Bowie, Radiohead, Red Hot Chili Peppers og Anderson .Paak, er også gode referanser til hvordan Point of Few låter.

Det er hipt, det er tøft, men kanskje ikke all verdens originalt det Point of Few serverer oss. Likevel forteller de oss at det skjer musikk også andre steder enn de vi oppsøker til daglig som absolutt fortjener mye oppmerksomhet.