Noen flotte dager i København har ubønnhørlig kommet til sin ende. Bedre måte å avslutte besøket og festivalen på enn sammen med Carsten Dahl og hans toppa lag i hans hyllest til Keith Jarrett er knapt mulig.
Med «When I Fall in Love» åpna pianisten, arrangøren og idémakeren Carsten Dahl døra inn til deler av Keith Jarretts rike på et vis få, om noen, har gjort tidligere. Dahl, som vi kjenner godt hjemme for samarbeidet med Arild Andersen, Paolo Vinaccia – som jeg følte blei hylla med en inderlig versjon av «Over the Rainbow» – og folkesangeren Torhild Ostad, hadde gjort unna ei lang reise før han kunne sjøsette dette store prosjektet og du verden for en jomfrutur vi fikk være med på.
Såvidt jeg vet er det første gang noen tar for seg Keith Jarretts musikk på den måten Dahl gjorde det nå. Utgangspunktet var deler av solorepertoaret til mesteren som blant annet «October» fra Paris-konserten, «Prism», «Radiance», «Allentown Blues», «Adonis», «Over the Rainbow» pluss noe som var helt fritt – i Jarretts ånd må vite, et egenkomponert «Theme for Keith» av Dahl for så å avslutte med en vidunderlig versjon av «My Song» der ikke bare Jarrett svevde over oss – det gjorde så avgjort Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek også.
Sammen med Nils Bo Davidsen på basser, Fredrik Lundin på tenorsaksofon, mesteren – han kalles bare det i Danmark og det med rette – Palle Mikkelborg på trompet og flygelhorn og Alex Riel sin gudsønn Stefan Pasborg på trommer samt den langt framskredne strykekvartetten Ensemble Midtvest, åpna Dahl opp for rom i Jarretts univers som vi knapt visste eksisterte.
Som Dahl uttrykte det: vi har forsøkt å komme under huden på Jarretts musikk, men ikke inn til skjelettet. De hadde prøvd å skape sin egen verden ut av den og det greide de på alle mulige slags vis. Bare bruken av strykekvartetten som en tøff, heftig og integrert del av det hele – ikke som søtningsmiddel – var en inderlig opplevelse.
Det var også bidragene til Lundin og Mikkelborg der sistnevnte hele tiden henvender seg til sine medmusikanter på et nært og varmt vis med sin personlige Miles-forlengelse – for en musikant, for en formidler!
Og så Carsten Dahl da. Vi har visst det, hørt det og kjent det lenge: han er så ekspressiv, viril og så livsbejaende i sitt spill og i sitt uttrykk når han er der han aller helst vil være og denne kvelden var han så definitivt det. Han var synlig lykkelig, de andre på scena likeså og den overbegeistra og fullsatte salen i Den sorte diamant det samme. Bedre avslutning på Copenhagen JazzFestival for min del var det faktisk ikke mulig å få.