Tor Hammerø

Siril Malmedal Hauge – det er bare å merke seg navnet med en gang. Hun kommer nemlig til å bli værende ei viktig stemme i norsk jazz i mange tiår fremover.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young – en herlig duo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Tore Sætre

De dukker opp med ujevne mellomrom. Stemmene som du bare veit vil være med deg og oss og sette preg på musikken vi skal glede oss over og med for så langt frem vi bare kan skue. Siril Malmedal Hauge (25) fra Langevåg på Sunnmøre er ei slik stemme. Her møter vi henne i to duosammenhenger: med gitaristen Jacob Young og med pianisten Alf Hulbækmo.

Malmedal Hauge kommer altså fra øya der "alle" blir musikanter på høyt nivå: Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Kåre Nymark jr, Lena Nymark og Ytre Suløens Jass-ensemble er noen av de ypperlige eksemplene på hva og hvem denne unike øya har frembrakt.

Etter å ha fullført utdannelsen på Jazzlinja i Trondheim, har Malmedal Hauge satt kursen for hovedstaden og stadig nye samarbeidsprosjekter. Vi har møtt henne både i Martin Myhre Olsens MMO-ensemble og i det jazza Prøysen-prosjektet "Lillebror", men jeg har en følelse av at via disse to duoene så får vi høre i stadig større grad hvem hun er anno 2018.

Gitarist Jacob Young, med duoerfaring med sjølvaste Karin Krog fra før på "Where Flamingos Fly", hørte Malmedal Hauge og foreslo raskt at de skulle utforske dette intime formatet. Som sagt så gjort og med originallåter av Young og Bendik Hofseth, Beatles-låta "I Will", Jimi Hendrix-klassikeren "Little Wing" og standardlåter som "Skylark", "So in Love" og "Ballad of the Sad Young Men" – ikke så mange som våga seg på den etter Radka Toneffs endelige versjon – så møter vi en moden, sterk og følsom vokalist og formidler med ei personlig stemme som hilser oss med en overbevisning og trygghet i det hun vil fortelle oss som antyder at hun har mye mer livserfaring enn hun virkelig har.

Gitarspillet til Young kler henne perfekt og han lar henne skinne akkurat som hun skal. Dessuten bidrar Young også med sine stemmebånd – han kan faktisk synge også!

På "Last Things" synger Malmedal Hauge utelukkende på engelsk. For to år siden kom også ei annen duoskive på markedet – "Jeg går og drømmer" – sammen med en annen Jazzlinje-musikant, pianisten Alf Hulbækmo. Den har passert under alle mine radarer til nå, men heldigvis er dette misforholdet nå retta opp i.

Her synger Malmedal Hauge på norsk – på sulisk faktisk – og det er dikt av Nils Yttri, pluss ett hver av de to hovedrolleinnhaverne og "Jeg gikk en tur på stien", som er basisen for låtene Hulbækmo har skrevet.

De to kler hverandre på et nydelig og nedstemt vis i denne melodiske, vakre, skjøre og luftige utflukten og gir oss nok en bekreftelse på at fremtida er her og i de beste hender/stemmer.

Siril Malmedal Hauge – ikke kom å si at du ikke blei advart!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Hulbækmo og Siril Malmedal Hauge – gode venner fra Jazzlinja i Trondheim.

Siril Malmedal Hauge – Jacob Young

Last Things

Oslo Session Recordings/Musikkoperatørene

Siril & Alf

Jeg går og drømmer

Athletic Records/lydmuren.no

Pianisten Aruán Ortiz viser oss nå at han er i ferd med å unnfange noe helt eget.

Aruán Ortiz med Brad Jones og Chad Taylor – en unik trio.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Michelle Ettlin

Aruán Ortiz (44) fra Cuba, men bosatt i New York, har ved flere anledninger, blant annet sammen med den norske vokalisten Grete Skarpeid, fortalt oss at han er på vei mot det ypperste tetsjiktet i jazzverdenen. Denne liveskiva er kanskje den beste bekreftelsen så langt.

Ortiz har jobba med «alle» – Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney og Esperanza Spalding er bare en håndfull av dem som har benytta seg av pianovirtuosens tjenester. Likevel trives han kanskje aller best med egen musikk, egne band ellers helt aleine. Både på trio og solo har han stått frem de seineste åra og det er hevet over tvil at det er ei helt spesiell pianostemme vi har med å gjøre.

Trio ser kanskje ut til å være hans foretrukne format og på denne konserten i Zürich i Sveits den 26. november 2016, får vi hilse på en helt ny trio som avslutta en to ukers turné med en strålende hilsen til publikum i salen – og til oss.

Sammen med bassist Brad Jones og trommeslager og mbira-spiller Chad Taylor, som blant har jobba mye med både Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik, tar Ortiz oss med på ei rundreise som inneholder en 34 minutters «gjennomgang» av to komposisjoner han skrev for lenge siden og som de finner stadig nye innfallsvinkler til, en bassimprovisasjon, en Chopin-etyde, en Ornette Coleman-låt samt standardlåta «Alone Together» som etterrett.

Ortiz hadde et nært personlig og musikalsk forhold til legenden Muhal Richard Abrams (1930-2017). Hans tankegods og musikalske innfallsvinkler er helt tydelig en del av Ortiz´ måte å tenke på også, men han inkorporerer også sjølsagt sine cubanske røtter. Det har ført til et ganske så unikt og dermed personlig triospråk der Ortiz sitt virtuose, rytmisk komplekse, men hele tida melodiøse uttrykk er en sann fryd å dukke ned i. Det er mulig å skjønne den varme applausen fra det sveitsiske publikummet godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aruán Ortiz Trio

Live in Zürich

Intakt Records/Naxos Norway

Mer funky «oppvarmer» til Van Morrison enn Stanley Clarke Band er det vanskelig å forestille seg. Superbassisten er nemlig på plass i Molde om noen dager.

Stanley Clarke sammen med Quincy Jones og tangentgutta i Montreux for noen dager siden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stanley Clarke (67) er ikke blant dem som renner ned dørene på Moldejazz. Det er nemlig 46 år siden forrige gang Clarke inntok 6400 – da som 21-årig supertalent i Chick Coreas legendariske band Return to Forever. Siden den gang har han lagt musikkverdenen for sine føtter både som straight akustisk jazzbassist og som superfunky elbassist.

Både som sjef, som svært ettertrakta sidemann og som produsent har Clarke vært på toppen av lista helt siden han besøkte Molde i 1972. I perioder har han forsvunnet fra scena som utøvende musikant og tilbragt tida i studio som film- og tv-komponist og produsent. Heldigvis har det utadvendte genet til Clarke alltid vært så sterkt at han har hatt lyst å komme ut til sitt store publikum igjen med ujevne mellomrom og nå står endelig Molde på reiseruta igjen!

Det Clarke har lyst å formidle til oss nå er nok en livsbejaende utgave av seg sjøl. Den straighte jazzbassisten får nok i stor grad hvile – her er det funksjefen med elbassen som får styre i alle fall basert på «The Message». Sammen med de to unge og genierklærte tangentvirtuosene Beka Gochiashvili, opprinnelig fra Georgia, og Cameron Graves, en av grunnleggerne av West Coast Get Down-«bevegelsen» rundt Kendrick Lamar og Kamasi Washington, og trommeslageren Mike Mitchell, som blir erstatta av Shariq Tucker på turneen, tar Clarke oss nemlig med på en funkutflukt som garantert vil få fart publikum på Museet.

På skiva har Clarke invitert med seg en rekke gjester, både blåsere, vokalister og rappere. Det sier en hel del om at han at han er av typen tidløs musikant som mer enn gjerne snakker til stadig nye generasjoner musikkelskere. Det er så absolutt mest funk og tildels pop på årets visittkort fra giganten, bokstavelig talt, Stanley Clarke. Likevel gir han oss også en straight triojazzlåt og Bachs «Cello Suite 1» – preludiumet – på solobass slik bare han kan trylle det fram.

De mange som har sikra seg billett til dobbeltkonserten med Clarke og Van Morrison, har garantert mye å glede seg til. «The Message» forteller oss i alle fall om en Stanley Clarke i storform.

The Stanley Clarke Band

The Message

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Ut av det store intet – for min del – dukker Augur Ensemble opp. Kvintetten har beboere fra Norge, Sveits og Sverige og har noe unikt å melde.

Augur Ensemble gir oss grenseløs kammerjazz.

Foto: Ramòn Giger

Med Eirik Dørsdal fra Norge på trompet, Anni Elif Egecioglu på cello og vokal og Jon Fält fra Sverige på trommer og Kaspar von Grünigen på bass og Fabian M. Mueller fra Sveits på piano, så gir Augur Ensemble oss original kammerjazz med mye personlighet i seg.

Til tross for at Augur Ensemble, som sveitserne von Grünigen og Mueller tok initiativet til, har eksistert siden 2011, så er dette mitt første møte med kvintetten. De har gitt ut ei skive tidligere, "The Daily Unknown" i 2013, der også den norske trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde var en del av truppen.

Bedre seint enn aldri er jo et godt, gammelt uttrykk og nå har endelig våre veier krysset hverandre. Med ei ganske så spesiell instrumentering, der Egecioglu sin cello og stemme setter en ekstra spiss på uttrykket, møter Augur Ensemble oss med et kammermusikalsk uttrykk der komposisjonene til alle, bortsett fra den framifrå trommeslageren Jon Fält, tar oss med til et univers der komposisjoner, arrangement og improvisasjon spiller like viktige roller.

De fem kler hverandre og musikken på et herlig vis og for oss her hjemme er det spesielt hyggelig å høre at vi har nok ei flott trompetstemme blant oss i 34 år unge Eirik Dørsdal fra Risør.

Ekskursjonen som "Gästezimmer" tar oss med på, er av den relativt stille, ettertenksomme, melodiske, søkende og luftige typen der alle får tid og rom til å komme med det de har på hjertet. Det er vakker og original musikk som man skal og bør ta seg tid til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Augur Ensemble

Gästezimmer

NORCD/Musikkoperatørene

Det tyske plateselskapet ACT har satt sammen ei samling med groovy låter for seine kvelder og heite dansegulv – med god norsk hjelp.

Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud er noen av de norske grooooverne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

ACT har en svært så sammensatt katalog med jazz i bånn, men med masse soul, blues og funk på plass også. For to år siden ga de ut ei samling med låter godt egna for avslapping – nå er det heitere omgivelser som blir prioritert. Her grooooves det – kanskje spesielt mynta på eleverte dansegulv, men det går så absolutt an å nyte musikken med en kald en skuende utover sommerhimmelen også.

Jeg er faktisk så heldig at jeg kan skue over fjorden i Oslo nesten helt hjem til Solveig Slettahjell og hun er en av dem som bidrar her sammen med Knut Reiersrud og In the Country med «Holy Joe». Et av høydepunktene faktisk.

Beste Reiersrud er også representert med ei låt til: salige Mighty Sam McClain med si flotte, store og sterke stemme sammen med et norsk kremlag bestående av Bjørn Holm, David Wallumrød og Nikolai Hængsle Eilertsen gjør «I Wish I Had a Girl Like You» som bare han og de kunne det.

Ellers dukker groovemester Bernard Purdie opp sammen med WDR Big Band på souljazzklassikeren «Moanin´", Torsten Goods og Ida Sand i duett på U2-låta «When Love Comes to Town», mer svensk med Viktoria Tolstoy, Nils Landgren og Magnus Lindgren, den sør-koreanske vokalstjerna Youn Sun Nah gjør Paul Simons «She Moves On» med Marc Ribot og Muriel Zoe gir oss Steely Dans «Rikki Don´t Lose that Number», mens partyet blir avslutta med Randy Breckers versjon av Lee Morgans klassiker «The Sidewinder» og Pete Yorks «Groovin´ for Basie».

Egentlig er dette bare ei bra spilleliste som ACT har satt sammen for de av oss som ikke orker å lage slike lister sjøl. Her finnes det absolutt ikke noe nytt, men hyggefaktoren er likevel stor. Ut i det blå havner vi uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Fahrt ins Blaue II

ACT/Musikkoperatørene

Karin Okkenhaug har vært en tro koretjener for en rekke store norske artister i en årrekke. Nå får hun stå lengst fremme. Det var på høy tid.

Karin Okkenhaug har mye flott på hjertet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skulle altså ta rundt 40 år før Karin Okkenhaug fikk sjansen til virkelig å fortelle oss hvem hun var både som låtskriver og vokalist. Veldig mange i bransjen, blant andre Jarle Bernhoft, Dance with a Stranger, Lisa Nilsson, Maria Mena og Knut Anders Sørum har visst det lenge – de og mange flere har nemlig benytta Okkenhaugs utsøkte stemmekvaliteter i koresammenheng en rekke ganger.

Det finnes sikkert mange historier om bakmennesker i musikkbransjen som hadde håpet å få sjansen sjøl. Noen ganger har de lykkes også, men som oftest har de blitt værende der bak. Heldigvis skjønte Christer Falck & Co at i tilfellet Karin Okkenhaug at her måtte noe gjøres.

Okkenhaug satt på en herlig haug med låter og tekster hun hadde skrevet sjøl og når ingen ringere enn Anders Engen tok på seg produsentansvaret, så lå mye til rette for at dette skulle bli noe litt utenom det vanlige.

Okkenhaug har ei varm og tiltalende stemme og hun er en flink historieforteller med sine norske tekster. Dette er personlig og ekte popmusikk i en type singer/songwriter-tradisjon der både soul, funk og jazz er ingredienser som blir putta opp i stuinga.

Når Engen og Falck har henta inn størrelser som Audun Erlien, Bendik Hofseth, Mathias Eick og Knut Anders Sørum, som synger duett på ei låt, så sier det seg nesten sjøl at tonefølget er av den utmerka sorten.

Denne skiva, som er nydelig innramma av vakre bilder tatt av Ellen Lande Gossner, kom ut i vinter, men har blitt liggende til marinering hos meg ei stund. Jeg kan forsikre alle at den er like vakker og passer like utmerket nå når sommeren virkelig er her. Egentlig er jeg ganske sikker på at den egner seg året rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Okkenhaug

Se det du ser

C+C Records/Musikkoperatørene

Engelskmannen Andy Sheppard er en av klodens ledende saksofonsiter. Det beviser han dobbelt opp – med mange nordmenn involvert.

Andy Sheppard sammen med Michel Benita, Eivind Aarset og Sebastian Rochford – for et band!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Andy Sheppard (61) har gjennom samarbeid med blant andre Gil Evans, Carla Bley og George Russell fortalt oss at han hører hjemme helt der oppe sammen med de aller mest uttrykksfulle nålevende tenor- og sopransaksofonistene – uansett hvor på kloden. Både med sin egen kvartett og og som gjest med Espen Eriksen Trio bekrefter han det – på aller vakreste vis.

Under eget navn har Sheppard vært ECM-artist i en tiårs tid. Samarbeidet med den franske bassisten Michel Benita går derimot helt tilbake til 80-tallet, mens den skotske trommeslageren Sebastian Rochford, som har gått fra verdens heftigste hårmanke til nada, oppdaga jazzens hemmeligheter hjemme i Aberdeen mange år seinere og det på en konsert med akkurat Sheppard. Vår egen lydmaler par excellence Eivind Aarset på gitar og ymse EDB-maskiner – absolutt ingen likner på hans uttrykk uansett hvor man leter på denne kloden i alle fall – har jobba med Sheppard til og fra i ti år, men har vært fast medlem av kvartetten siden den forrige utgivelsen, «Surrounded by Sea», kom ut i 2014.

Her tar denne særdeles samspilte kvartetten oss med på ei så vakker og søkende reise som nesten vel tenkelig. Det er så mye luft, skjønnhet og tanke i dette uttrykket, der all musikk er skrevet av sjefen bortsett fra tittellåta som brasilianske Renato Teixeira har unnfanga, at det mottakerapparatet som blir værende igjen uberørt etter noen runder med «Romaria», anbefales profesjonell hjelp. Her føres det empatiske samtaler mellom fire likeverdige partnere som det er enn sann fryd å få være deltaker til.

Sheppard har heldigvis tid til andre samarbeidsprosjekter også. Carla Bley, som dessverre måtte avlyse Europa-turneen sin i sommer, er han en fast del av trioen til. I 2016 møtte han også vår egen Espen Eriksen Trio i London og kjemien var på plass umiddelbart. Sheppard sier at han visste fra første gang han hørte pianist Eriksen, trommeslager Andreas Bye og bassist Lars Tormod Jenset at han ville passe perfekt inn i trioens musikalske landskap.

Den følelsen var garantert gjensidig og nå har Eriksen skrevet åtte vakre, luftige og usedvanlig melodiske låter som også har et tydelig slektskap til musikken Sheppard skriver for sitt eget band.

Trioen, som har eksistert siden 2007, er like samspilt som Sheppards band og du verden som den engelske gjesten både passer inn og løfter dette møtet.

Eriksen er en lyriker i ultraklassen og det er fullt forståelig at publikum i 16 land på fire kontinenter gjerne vil ha nye besøk av dem. Om det er med Andy Sheppard som gjest vil de også en ekstra dimensjon til denne flotte musikken – det er det i alle fall mulig å få gjennom denne skiva. Anbefales veldig – begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andy Sheppard som gjest med Espen Eriksen, Andreas Bye og Lars Tormod Jenset – for et møte!

Andy Sheppard Quartet

Romaria

ECM Records/Naxos Norway

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard

Perfectly Unhappy

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg er ingen diktleser. Likevel har jeg nikost meg med dikstsamlingene til Ambjørnsen, Stalsberg og Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen hører hjemme helt der oppe uansett hva han driver med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Innrømmelse nummer to følger: jeg har blitt frista til å lese disse samlingene mye mer på grunn av hvem som har skrevet dem enn fordi det er diktsamlinger. Uansett motivasjon så har dette tildels vært en stor opplevelse.

Lars Saabye Christensen har vært blant av mine absolutte favorittforfattere i mange tiår – helt siden "Beatles" så dagens lys i 1984. Jeg har lest det meste han har gitt oss siden den gang – inkludert diktsamlingen "Mann for sin katt" og alt kommer inn i sjiktet veldig bra og oppover.

Her har han tatt for seg en av de han ofte løfter frem: de glemte heltene. Egentlig var vel ikke Jimmy Nicol noen helt – han var "bare" vikartrommeslager i Beatles i 13 dager fordi Ringo Starr måtte operere bort mandlene. Ingen hadde hørt om han før disse 13 dagene og ingen har hørt om han siden. Pete Best, den første Beatles-trommeslageren, er jo rene verdensberømtheten i forhold.

Den bortimot ikoniske Dagbladet-fotografen Johan Brun, han som blitza Hjallis i 1952, tok bilder av det som skjedde på og rundt en av konsertene – den i København den 4. juni 1964. De har seinere blitt liggende i en skuff, men av en eller annen merksnodig årsak dukka de opp igjen. Møtet mellom disse bildene og Saabye Christensens små, inderlige, ektefølte og stramme dikt, der Jimmy Nicol får et liv, er intet mindre enn ei fantastisk reise.

Lars Saabye Christensen har en unik evne til å se mennesker og til å løfte dem opp og frem og "En blues for Jimmy Nicol" har blitt nok et smykke av en hilsen fra en av de aller største til en av de glemte – som egentlig aldri blei huska.

Saabye Christensen og Tom Stalsberg, også han med en helt spesiell og morsom penn som mange har blitt kjent med gjennom Dagbladet, har samarbeida mye med Buicken-prosjektet. Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Stalsberg er å finne sammen med de store – i tillegg til å være en usedvanlig trivelig fyr, så er han en historieforteller av rang.

Stalsberg og Ambjørnsen, som jeg kjenner gjennom Elling-universet og i liten grad fra poesiens verden – jeg er som sagt ingen diktleser, har reist landet rundt med sin poesi. Her gir de oss ei flott samling der diktene blir "framført" av Elling og Alfons Jørgensen.

De skuer tilbake på liv som har vært, på liv som ikke blei – drømmer om ei eventuell framtid driter de stort sett i. Det gjør de med helt personlige stemmer og med masse humor. Min intellektuelle kapasitet strekker ikke til hele veien, det er altså ikke alt jeg skjønner, men det er vel kanskje like greit? Jeg koser meg uansett masse med denne samlinga også og anbefaler begge som utmerket sommerlektyre på et svaberg eller innendørs hvis det er alternativet.

Ingvar Asbjørnsen og Tom Stalsberg har begge helt spesielle stemmer.

Johan Brun er enkelt og greit en legendarisk fotograf.

Lars Saabye Christensen – Johan Brun

En blues for Jimmy Nicol

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg

Leilighetsdikt for hjemløse

Cappelen Damm

Paolo Vinaccia har gjort mangt og mye for å løfte musikken til andre artister. Endelig var det klart for hans egen musikk og beskjed også.

Paolo Vinaccia på hjemmebane.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Paolo – han er en av de vi har lov å være på fornavn med – er som de fleste av oss noe helt for seg sjøl. Paolo er det i større grad enn de fleste.

Det er ingen hemmelighet at Paolo Vinaccia (64) har slitt med helseproblemer i mange år nå. På Ullevål sjukehus kalles han bare for mirakelmannen og han har åpenbart en egen evne til å lure kreftsjukdommen. Akkurat som han har en egen evne til å skape noe unikt for andre musikanter, for oss og for seg sjøl.

Den 12. august 2015 fikk Paolo muligheten av Oslo Jazzfestival til å framføre sitt eget storverk, "Dommedag ifølge Paulus", et verk han hadde jobba med lenge sammen med Audun Aschim Steffensen. Ideen, scriptet og konseptet var Paolos, men fantastisk gode krefter som Eivind Aarset på gitar, Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen, som også spiller orgel, Erlend Mikael Sæverud på multimedia og video, Tord Knudsen på lys og David Solheim på live lyd, førte til at opplevelsen for oss som hadde gleden av å være tilstede i Oslo Domkirke, var intet mindre enn voldsom.

Paolo hadde tatt utgangspunkt i sitt eget liv og møter han hadde blitt en del av gjennom sin sjukdomshistorie. På video får vi møte sterke vitnesbyrd fra en rekke mennesker som er/var ramma av kreft og hvilke tanker de hadde gjort seg. Dette hadde Paolo ramma inn med musikk, lys og videoeffekter på et vis man aldri vil glemme. Et lite minus var at et videoklipp med kvinners situasjon under IS også var en del av det hele. For meg blei det malplassert – Paolo skulle ha reindyrka ideen sin 100%.

Det å sette opp dette enorme verket er sjølsagt et enormt løft på mange vis. Derfor er det fantastisk flott at ustoppelige Christer Falck nå har gitt ut konserten både på cd og dvd. Opplevelsen nå nesten tre år seinere er minst like sterk – og det er sterkt å tenke på at vi fortsatt har Paolo med oss. Sterkere enn noen gang! Forza Paolo!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia

Dommedag ifølge Paulus

C+C Records/Musikkoperatørene

Når Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love er involvert, så kommer det ikke som noen bombe at rammene er vide, brede og høye. Her får vi to nye bevis på det.

Steve Swell, Paal Nilssen-Love, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad – saker!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trommeslager Paal Nilssen-Love er på sett og vis eleven til altsaksofonisten Frode Gjerstad. Den norske frijazzguruen fra Stavanger tok raskt unge Nilssen-Love under sine vinger – etterhvert har de fulgt og utfylt hverandre i en rekke konstellasjoner.

Gjerstad runda 70 tidligere i med brask og barm. På Victoria i Oslo blei et lite tverrsnitt av hva og hvem Gjerstad er vist fram. Det fortalte oss om en totalt kompromissløs musikant konstant på leiting etter seg sjøl og det unike. Slik har det alltid vært, slik er det og slik kommer det alltid til å være.

Her møter vi Gjerstad sammen med Nilssen-Love og bassist Jon Rune Strøm og den amerikanske trombonisten Steve Swell som gjest. At den godeste Swell har deler av sin bakgrunn i storbandene til Buddy Rich og Lionel Hampton er ikke lett å oppdage, men at han har hatt salige Roswell Rudd som ledestjerne er en del lettere å dra kjensel på.

Vi får hilse på de fire på klubben The Bop Stop i Cleveland, Ohio der borte i Sambandsstatene den 17. september i fjor. De fire "låtene", aller med titler henta fra navnet på klubben i ymse varianter, er sjølsagt spontant unnfanga og forteller oss om et heftig, tøft og inspirerende møte på mange vis.

Av og til oppleves det ustrukturert, av og til setter love, som salige Bjørnar Andresen kalte han, en groove som tar det hele i nye retninger. Spennende og unikt fra start til mål.

Året før, eller 19. mai 2016, for å være eksakt, møttes ustoppelige – på alle vis – Nilssen-Love og den japanske gitaristen Otomo Yoshihide til mannjevning live i Moskva. Vår mann elsker utfordringer og elsker å bli utfordret og Yoshihide, med bakgrunn fra både rock og støy, er så avgjort en musikant å "bryne" seg på for Stavanger-mannen som forsatt sier i når det blir alvor.

Jeg stopper aldri å bli overraska og imponert over Paal Nilssen-Love, Norges kanskje travleste musikant. Her foreligger to ypperlige prov på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paal Nilssen-Love og Otomo Yoshihide – uten sikkerhetsnett.

Frode Gjerstad Trio + Steve Swell

Bop Stop

Clean Feed Records/MusikkLosen

Otomo Yoshihide – Paal Nilssen-Love

19th of May 2016

PNL Records/Musikkoperatørene