Tor Hammerø

Siden jobben som kongen av Danmark for tida er ubesatt, vet jeg ikke om noen som egner seg bedre enn legenden Anders Koppel akkurat nå.

De av oss som har levd ei stund fikk allerede på 70-tallet et sterkt forhold til Anders Koppel gjennom det fantastiske bandet Savage Rose. Også i Norge oppnådde de stjernestatus, sjøl om det ikke sjølsagt ikke kan sammenliknes med oppmerksomheten på hjemmebane. Nå kom saksofonsønn Benjamin Koppel på den gode, jeg vil si nesten si strålende, idé om å hylle sin far i forbindelse med hans 70-års dag – som er den 17. juli. Og for en fest det blei! Fire timer og vel så det der det både blei skua bakover, gjort opp status for hvor "gudfar" Koppel er i dag før det blei sett inn i framtida også. Som Ivar Hoff sa: den beste presang man kan gi en god venn er ei god pasning. Slik er det på fotballbanen, her var det på samme måten: den beste presang Benjamin Koppel kunne gi sin far var en flott konsert og du verden for en nydelig konsert det blei!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når mannen som har skrevet musikken til åtte balletter, mer enn 150 filmer, 50 teateroppsetninger og tre musikaler, i tillegg til alt han har gjort på scena sjøl, så er det sjølsagt ei nesten umulig oppgave å finne ut hva man skal lande på når "livet" skal vises fram. Med en rekke stjernelag der både venner, kolleger og ikke minst familie – hvilken enormt musikalsk familie vi snakker om! – blei det hele delt i tre avdelinger der organist Anders og saksofonist Benjamin spilte viktige roller hele veien.

Savage Rose

Det hele starta med et ferskt og nytt blikk på musikken til bandet som starta det hele for 50 år siden, Savage Rose. To av de opprinnelige medlemmene, trommeikonet Alex Riel og gitaristen Nils Tuxen, var fortsatt hjertelig tilstede og sammen med en rekke gjestevokalister der hele familien Koppel var svært godt representert – pluss dansere også de fra familien i stor grad – blei dette walking down memory lane, men satt inn i 2017-modus. Det svært så begeistra fullsatte Betty Nansen Teatret – mange hadde garantert vært med i alle 50 åra – fikk en start på kvelden som var bortimot perfekt.

Bazaar

I rundt 40 år har Koppel jobba med Bazaar – altså mer eller mindre parallelt med Savage Rose. Det var et band med et helt annet uttrykk der impulser fra spesielt Midtøsten var sentrale. De etablerte verdensmusikk lenge før begrepet var "oppfunnet" og med de opprinnelige medlemmene Mehmet Ozan på gitar og Flemming Quist Møller på perkusjon samt en rekke fantastiske gjester på både trommer, tablas, oud og saz, blei det både et gjenhør og en stadfestelse på at dette er musikk som er viktigere enn noen gang – slik verden ser ut anno 2017.

Fremtiden

Hvor mange representanter for den usedvanlig musikalske familien Koppel som var på scena i løpet av kvelden, har jeg ikke tall på. Uansett må det være en av denne klodens i alle fall mest musikalske familier og avslutninga fortalte oss at her blir det så definitivt sett fremover også. Med DJ Noize, den hippe rapperen Per Vers som fristylet som en jazzmusiker og Anders Koppels barnebarn på vokal, blei det en livsbejaende avslutning på en strålende hyllest som varte i over fire timer – uten at det blei kjedelig et eneste sekund.

Som det heter i Danmark: til lykke Anders Koppel – også med de neste halvfjers!!!!!

En liten bildestemning tatt med mobil på relativt lang avstand.

Foto: Tor Hammerø

Copenhagen Jazz Festival

7. – 16. juli

Det er vel 20 år siden Torhild Ostad slapp sitt første og hittil eneste album, "Blomar i moll". Nå er hun blant oss igjen – med et inderlig samarbeid med den danske mesterpianisten Carsten Dahl. Han har også fler spennende jern i ilden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Carsten Dahl og Torhild Ostad under plateinnspillinga i Rainbow Studio.

Helt fra det lokale publikummet hørte henne for aller første gang, for manges del var det med Storyville Storband i Molde på tidlig 90-tall, var det åpenbart at det var noe helt spesielt med stemma til Torhild Ostad (48). På et jazzkurs på samme tid, sa hennes vokalinstruktør Sidsel Endresen at det var mye folkemusikk i uttrykket hennes. Derfra var veien kort til folkemusikkstudier i Rauland i Telemark med blant andre Sondre Bratland som lærer. "Blomar i moll", ei vakker samling folketoner, kom ut på Kirkelig Kulturverksted i 1996 og bekrefta hennes store og personlige talent til strålende mottakelse hos både publikum og musikkpolitiet.

Stille lenge

Av mange årsaker har det vært stille fra Ostad alt for lenge. Hun har ikke prioritert egen karriere og livet har, som for så mange, også gått i bølgedaler. Nå er hun endelig klar igjen og det er med stor glede jeg kan melde om en klar og tydelig Torhild Ostad som er bedre enn noen gang.

Krevd mot

Sammen med Carsten Dahl (49), som vi kjenner i Norge etter flere festivalopptredener og samarbeid med blant andre Arild Andersen, gikk Ostad i studio ved tre anledninger i fjor. Vi snakker ikke om hvilket som helst studio heller, men verdensberømte Rainbow Studios i Oslo med lydmagiker Jan Erik Kongshaug ved spakene. Noe forteller meg også at det har krevd ikke så reint lite mot fra "uerfarne" Ostad å ta kontakt med en så etablert og stor musikant som Dahl.

Flotte møter

Med ei bunke nye sanger og ferske tekster, mye basert på et levd liv der det ikke blir lagt skjul på nedturene, tradisjonsmateriale, religiøse folketoner og kveldssalmer, pluss enkelte frie improvisasjoner fra Dahl som knytter det hele sammen, blir vi tatt med inn i en verden så personlig, ærlig og gjennomsiktig som vel tenkelig.

Ostad og Dahl har møtt hverandre på alle slags vis og de har skjønt hverandre – vi snakker sjelsfrender, intet mindre. Du verden så godt det skal bli å møte dem i Molde domkirke under jazzfestivalen. Inntil da – og etterpå – er "Jeg roper til deg" et utmerket reisefølge.

For seg sjøl

Den 26. mai i fjor inntok Dahl The Village Studio i sin hjemby København for å spille inn en solo piano skive. Slik skulle det ikke bli. I studioet stod det nemlig et cembalo og det endte med at Dahl i løpet av tre timer hadde skapt musikk som har blitt til 13 spontant komponerte låter og improvisasjoner på et sjeldent brukt instrument.

Dahl, som både er en pianist, komponist og bandleder i europeisk toppklasse, er også en fremragende kunstmaler med en rekke separatutstillinger bak seg. Slik har det nesten blitt her også. De 13 "låtene" er nesten som landskapsmalerier som befinner seg i landskap som henter minst like mye fra klassisk, romantisk barokkmusikk som fra jazz. Det kler både Dahl og instrumentet på et ypperlig vis.

Carsten Dahl forteller med disse to utgivelsene hvilken allsidig og oppfinnsom musikant han er. Hvor han dukker opp neste gang vet vel ingen – heller ikke han sjøl kanskje?

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Torhild Ostad – Carsten Dahl

Jeg roper til deg

NORCD/Musikkoperatørene

Carsten Dahl

The Jester

Exlibris Musik/MusikkLosen

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records sørger for stadig tilflyt av nye og spennende konstellasjoner. Mat Maneri, Evan Parker og Lucian Ban er intet unntak.

Lucian Ban, Evan Parker og Mat Maneri låter annerledes enn alt annet på denne kloden i alle fall.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den amerikanske bratsjisten Mat Maneri, som vi møtte sammen med Ola Kvernberg, Ingebrigt Håker Flaten og Paul Nilssen-Love på Moldejazz i fjor, stiller det evige spørsmålet om hvor musikken begynner i sin korte covertekst til denne originale plata. Hans svar er at musikken starter før musikken. Som improvisator, skriver han, så settes hele verden i bevegelse når den første tonen spilles. Hvor kommer den musikalske intimiteten fra spør han retorisk videre. Er det fra improvisasjon? Er det kammermusikk? Er det jazz? Maneris svar er at musikken på "Sounding Tears", erfaringa, empatien og den felles historia de tre bringer til torgs, er deres svar.

Sammen med Maneri møter vi den engelske saksofonisten Evan Parker og den rumenske, men USA-bosatte, pianisten Lucian Ban. Bratsj, saksofon og piano…..Jeg har vært borti en del instrumentkombinasjoner i løpet av min levetid, men jeg er ganske sikker på at det er første gang en slik "organisme" har kommet min vei.

Innspillinga er gjort i USA i 2014 og har på alle slags vis tålt de knappe tre åra den har ligget til marinering. Noe av musikken er unnfanga der og da – mesteparten vil jeg tro – mens noe er basert på gitte komposisjoner. Uansett så er det samtaler mellom tre likeverdige partnere som tydeligvis har mye å snakke om.

Musikken er nesten hele tida nedpå og reflekterende – nesten skjør. Spesielt med min erfaring med Parker er dette litt overraskende – dette er en mye mer neddempa Parker enn jeg kan huske å ha møtt tidligere.

"Sounding Tears" byr på musikk i grenseland mellom kammermusikk og impro og egner seg til refleksjon. Det er en helt ny verden vi blir invitert inn i – en verden det er spennende å oppholde seg i.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mat Maneri Evan Parker Lucian Ban

Sounding Tears

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat har tatt turen til Maridalen kirke og forteller med sitt helt spesielle talent at musikk er grensesprengende.

Marjan Vahdat er en vokalist med noe unikt på hjertet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Marjan Vahdat kan ikke opptre i sitt hjemland. Siden prestestyret tok over i 1979 har det vært forbudt for kvinnelige vokalister å synge for menn i Iran. Det har ført til at både Marjan og søstera Mahsa Vahdat, som har produsert denne plata sammen med Erik Hillestad, har søkt utenlands for å uttrykke seg og både i Europa, USA, Australia, Nord-Afrika og i flere land i Midtøsten har søstrene fått stor og velfortjent oppmerksomhet.

Erik Hillestad, ideologisk fører i Kirkelig Kulturverksted, har opp gjennom årene vist en fantastisk evne til å finne fram til talenter rundt om på kloden som har noe spesielt å melde. Marjan Vahdat, med sin sterke og ikke minst uttrykksfulle stemme, hører definitivt hjemme i den kategorien.

Jeg var dessverre ikke blant dem som fikk med meg hennes debut på KK i 2013, "Blue Fields". Det er lett å skjønne at jeg virkelig har gått glipp av noe utenfor allfarvei. Her har hun, sammen med Ahmad Al Khatib fra Palestina på oud, Ertan Tekin fra Tyrkia på duduk, iranske Ali Rahimi på perkusjon og vår egen Gjermund Silset på bass, tatt utgangspunkt i dikt fra persisk folketradisjon og fra iranske samtidspoeter. Musikken er delvis henta fra folketoner og dels skrevet av Vahdat og andre for hennes samtid.

Kjærlighet og håp – håp som ofte eksisterer mot alle odds – er gjennomgangstemaer i tekstene som blir sunget på persisk, men som er oversatt til engelsk i omslagsheftet.

Marjan Vahdat forteller oss, med sin helt spesielle stemme, at musikk med musikanter fra en rekke land – som også ComboNations – er både grenseløs og dermed grensesprengende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marjan Vahdat

Serene Hope

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Uansett hva han driver med klarinettisten og presten Carl Petter Opsahl så er det ekte. Her kommer nok et bevis på det.

Carl Petter Opsahl har noe ekte å melde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Carl Petter Opsahl (53) har fulgt hjertet med hva han enn har foretatt seg gjennom livet. For 30 år siden hoppa han av teologistudier, som han seinere har fullført, og flytta til New Orleans. Han hadde en musikalsk drøm som bare måtte realiseres. Da hadde han allerede spilt flere år i Caledonia Jazzband i Oslo – et band som var tungt inspirert av den tradisjonelle musikken fra jazzens fødeby.

Seinere har det blitt flere plater med Caledonia og tre soloalbum fra Opsahl. Nå er det klart for det fjerde og Opsahl, sammen med sin gode venn fra Caledonias barndom, pianisten Håkon Gjesvik, fortsetter utforskninga av den opprinnelige jazzskatten.

Opsahl KAN New Orleans-musikken og kulturen og bedre reisefølge enn Gjesvik kan han knapt få. Her tar han oss gjennom låter som har vært med han gjennom godt og vel 30 år som "On the Sunny Side of the Street", "A Fool Such as I", "Some of These Days" og "Just a Closer Walk with Thee" og med sitt inderlige klarinettspill – også litt bassklarinett – makter han å finne nye innfallsvinkler til dette "utspilte" materialet. To originallåter og salmen "Velt alle dine veie" passer også flott inn i sammenhengen.

På fire av sangene har Opsahl også fått strålende hjelp fra den norsk-danske vokalisten Birgitte Soojin, bassisten Ida Hvid og trombonisten og tubaisten Jacob Munck Mortensen. Det gir "Listener´s Blues" enda flere farger på paletten.

Musikken er spilt inn i Tøyenkirka i Oslo der Opsahl har hatt sitt virke i mange år. Akustikken der er av det framifrå slaget og er med på å sørge for at dette blir en hyllest til New Orleans som er av det inderlige og ekte slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carl Petter Opsahl

Listener´s Blues

Caledonia Jazz Records/Musikkoperatørene

Plateselskapet påstår at dette er den optimale utgaven av "Purple Rain" for Prince-samlere – og andre. Det kan de ha helt rett i.

Prince and the Revolution fra midten av 80-tallet.

21. april i fjor gikk store deler av den musikkinteresserte verden inn i en slags sjokktilstand. Prince Rogers Nelson hadde gått bort bare 57 år gammel. Det hevdes jo ofte at det er de beste som går først og Prince var så avgjort i det sjiktet – han var i mine ører og øyne et musikalsk geni. Jeg hadde gleden av å oppleve han live én gang – det er en opplevelse som blir sittende spikra for alltid.

De lærde vil sikkert strides lenge og ofte om hva som var Prince sin beste periode og hans beste musikk. Jeg skal ikke påberope meg noe i nærheten av Christer Falcks enorme kunnskaper i sakens anledning, men må innrømme at det var antydning til høytidsstund i heimen da postmannen dukka opp med denne praktutgava av "Purple Rain".

Vi går tilbake til første halvdel av 80-tallet og Prince, med sin utømmelige kreativitet og ditto energi, var utvilsomt inne i en av sine alle største epoker. Han hadde akkurat gått fra å være stor stjerne til å bli superstjerne og han fylte stadioner rundt om med rundt 75000 tilskuere. De kunne "alle" låtene hans og de sang med og reagerte på hans minste vink.

Det får vi et fantastisk eksempel på her for med i denne samlinga er en konsert fra Syracuse, NY, den 30. mars 1985. Det er en tikamera-produksjon og teamet rundt Prince lå like langt fremme som sjefen på scena. Vi får enkelt og greit være med på en konsertproduksjon som holder mål også i 2017. Konserten varer i over to timer og blir avslutta med en 20 minutters versjon av ikoniske "Purple Rain" med en gitarsolo for historiebøkene. Prince viser oss hvilken enorm musiker, sanger, komponist, entertainer og scenepersonlighet han var. Fantastisk!

Ellers består samlinga av tre CD-er: en remastra versjon av originalinnpsillinga som Prince sjøl har hatt overoppsyn med, en CD med sjeldenheter eller aldri utgitte sanger og en CD med singler og b-sider. Når så lydsjef Susan Rogers, som er ansvarlig for det meste som skjedde på Paisley Park disse åra, forteller sin historie om hvordan det var å jobbe med unikumet, pluss at medlemmene i Revolution går gjennom hver enkelt låt og hvordan de blei til, så har dette blitt akkurat det plateselskapet prøver å fortelle oss: den ultimate "Purple Rain"-opplevelsen.

PS Skal spilles høyt:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Prince and the Revolution

Purple Rain

Warner Bros./NPG/Warner Music

Ideen om å samle musikere fra store deler av verden – alle bosatt i Oslo – til ett band, har vært av det ypperlige slaget.

ComboNations – her snakker vi musikk over alle grenser.

Den iranske multiinstrumentalisten Javid Afsari Rad, som her spiller santur, tok initiativet til å samle et a-lag av musikanter til det som har blitt ComboNations. Med seg fikk han Harpreet Bansal på fiolin, Solo Cissokho på kora, Diom de Kossa på perkusjon, Jai Shankar på tablas og Aissa Tobi på sintir og rabab. Til sammen har de bakgrunn fra India, Elfenbenskysten, Senegal og Marokko. Kortest reisevei har likevel bassist Adrian Fiskum Myhr hatt, men fellesnevneren er altså at alle er bosatt i Oslo.

Ideen, og resultatet, forteller oss at hovedstaden vår har blitt en fantastisk smeltedigel der mennesker fra hele verden har kommet og bidratt til at Oslo har blitt en multikulturell by der vi har muligheten til å lære mye av hverandre og der vi som er født og oppvokst her kan få impulser som kan gjøre oss til klokere og mer vidsynte individer.

Det de sju musikantene, som sjølsagt kommer fra helt forskjellige kulturer, gir oss, er nesten bokstavelig talt grenseløs musikk. Utgangspunktene til dette livsbejaende varme koldtbordet er folkemusikk fra en rekke verdenshjørner og de som hører spor av jazz, ørkenblues, norsk folkemusikk og ragas, har helt rett. Til sammen har det blitt noe helt unikt – ComboNations har blitt en viktig tilvekst til norsk og internasjonalt musikkliv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ComboNations

Dunya

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Astrosaur er en trio som definitivt ikke sparer på noe som helst. Vi snakker beintøffe saker i en rekke grenseland.

Astrosaur, fra venstre Steinar Glas, Eirik Kråkenes og Jonatan Eikum, har funnet fram til noe eget.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Foto: Sara Angelica Spilling

Kvaliteten og mangfoldet i moderne norsk musikk er enorm. Jeg slutter enkelt og greit ikke å la meg imponere og hyggelig er jo det. Til tross for at jeg mener at jeg jeg holder meg rimelig godt oppdatert, så skjer det både støtt og stadig at det dukker opp nye band, nye musikanter og ny musikk jeg ikke hadde den minste anelse om og denne utgivelsen kommer inn under den kategorien. Bortsett fra trommeslager Jonatan Eikum, som jeg har hørt med vokalisten Sandra Borøy for et års tid siden, så begynner jeg med blanke ark hele veien her.

Trioen har nå tilhold i Oslo, men alle har sin formelle bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand. Der går det rykter om at det er høyt under taket og Astrosaur er en bekreftelse på det. I bånn for det hele føler jeg at det ligger en improvisatorisk kjerne – alle tre har garantert et godt og nært forhold til jazzmusikk.

I løpet av de fem låtene forteller de tre oss at de har et nært forhold også til progrock og stonerrock – har jeg lest meg til uten at det sier meg så mye – og fusjonert med solide doser jazzrock, blir det tøffe, heftige og personlige saker som Astrosaur er ganske så aleine om.

Trommeslager Jonatan Eikum fra Oslo, elbassist Steinar Glas fra Kristiansund og gitarist Eirik Kråkenes fra Bærum, alle i midten av 20-åra, har tydeligvis funnet sammen i et univers der det ikke spares på noe som helst. Her er det masse energi, mye vilje og like mye evne til å skape tøff musikk. Det har de så avgjort greid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Astrosaur

Fade In//Space Out

Bad Vibes/[email protected]

Den unge britiske bassisten og komponisten Misha Mullov-Abbado kommer med nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og livsbejaende borte på balløya.

Misha Mullov-Abbado er bare 26 år, men har allerede mye å melde.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har opplevd Misha Mullov-Abbado (26) i sidemannrolle, men hans første skive under eget navn, som kom for to år siden, gikk meg hus forbi. Debuten, "New Ansonia" med blant andre vidunderbarnet Jacob Collier, fikk strålende mottakelse rundt om og forventningene til oppfølgeren har vært deretter.

Det tar ikke mange runder med Mullov-Abbado – navnet har han etter den berømte, men nå avdøde italienske dirigenten Claudio Abbado og den russiske fiolinisten Viktoria Mullova – for å skjønne at bandlederen og ikke minst komponisten Mullov-Abbado har noe eget på hjertet.

Sjefen er spesielt opptatt av tog og reiser og det gjenspeiler seg i musikken og noen av låttitlene også. Her er vi innom inspirasjon fra både Midt-Østen, Brasil og Øst-Europa i tillegg til nesten straight swing med kollektiv inspirasjon a la New Orleans samt en dose funk.

Med et usedvanlig empatisk og samspilt band, bestående av Scott Chapman på trommer, James Davison på trompet og flügelhorn, Liam Dunachie på både akustiske og elektriske tangenter, Matthew Herd på altsaksofon, Elad Neeman på perkusjon og Sam Rapley på tenorsaksofon og klarinett, som har jobba med denne musikken i to år før de gikk i studio, skaper Mullov-Abbado en leken og allsidig gumbo det både er mulig å bli imponert av – og glad i og av.

Misha Mullov-Abbado er både en bassist, bandleder og komponist meget vel verdt å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Misha Mullov-Abbado

Cross-Platform Interchange

Edition Records/Border Music Norway

Det er mange av oss som har hatt et langvarig og inderlig forhold til Jon Eberson Group. Det står seg fortsatt sjøl om det er i et helt annerledes tapning enn da de var det hippeste av det hippe.

Hilde Marie Munroe Kjersem, Sigurd Hole og Jon Eberson – det holder ei god stund det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det begynner å bli noen tiår siden Jon Eberson Group lå på toppen av VG-lista i månedsvis og "alle" sang med på "Jive Talkin´". For de fleste, inkludert Eberson og Sidsel Endresen, var det en enorm overraskelse at den fusjonsmusikken de unnfanga skulle bli en slik enorm suksess. De blei popstjerner egentlig mot alle odds!

Relativt mye forteller meg at orkesterleder Eberson ikke hadde det minste mot å "frasi" seg akkurat den statusen. Han følte seg ikke akkurat hjemme i den verdenen – han ville være den han alltid hadde vært og skape det han hadde lyst til uten å måtte forholde seg til all verdens tant og fjas. Det har han gjort siden og fortsatt å lage både utfordrende, flott og ikke minst vakker musikk.

Den utgava vi møter nå, og har møtt de seineste åra – dette er trioens tredje utgivelse, av Jon Eberson Group, er ganske langt unna – veldig langt for å være eksakt – 80-tallet utgave av bandet. Med seg nå har Eberson bassisten Sigurd Hole og vokalisten Hilde Marie Munroe Kjersem. De er begge tidligere studenter av Eberson på Musikkhøgskolen, men framstår nå som så avgjort likeverdige partnere med sjefen.

Eberson har som alltid skrevet musikken mens Munroe Kjersem har tatt seg av tekstene – nå på norsk og det på sjølveste sunnmørsdialekta som klinger nydelig i hennes framføring. Med ei slik kammeraktig besetning låter dette usedvanlig nedpå, vakkert og inderlig og Ebersons flotte låter kler historieforteller Munroe Kjersems betraktninger og observasjoner om et levd, men ungt liv akkurat slik vi har blitt vant til at hans låter gjør med alle tekstforfatteres bidrag helt siden Sidsel Endresens dager.

"Bak jorda ein plass" er et vakkert og sterkt nytt kapittel i Jon Eberson Group-historia. Helt forskjellig og annerledes enn det "alle" blei kjent med, men minst like inderlig og personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Eberson Group

Bak jorda ein plass

JEG Records/Musikkoperatørene