Noe forteller meg at de fleste forbinder Sveits mye mer med klokker enn jazz. Christoph Irniger kan kanskje gjøre noe med det.
Christoph Irniger Trio i full aksjon.
Som nevnt tidligere gir postmannnen meg mye flott musikk jeg ikke ante fantes. Christoph Irniger Trio, med sjefen på tenorsaksofon, Raffaele Bossard på bass og Ziv Ravitz på trommer tilhører den kategorien.
Ikke nok med det, men denne skiva har blitt liggende til marinering i platehylla ganske lenge før den kom til overflata. Det var på høy tid at det skjedde.
Irniger (38) representerer det nye og interessante som skjer i sveitsisk jazz. For oss her oppe ved Nordpolen er det langt fra hver dag vi får anledning til å sjekke ut det som kommer derfra – egentlig uvisst av hvilken grunn. Kvaliteten står det i alle fall ikke på, noe det sveitsiske selskapet Intakt Records har dokumentert ved en rekke anledninger.
Irniger tilbringer deler av året i New York og i tillegg til å jobbe en hel del der, så har han også studert med storheter som Dave Liebman og Mark Turner. Det antyder hvor i det musikalske landskapet Irniger er å finne også.
Sammen med sin landsmann Bossard og den israelske trommeslageren Ravitz, som er bosatt i New York, har Irniger, som har skrevet alle låtene bortsett fra to Bossard-komposisjoner, skapt et moderne, luftig og melodisk landskap med låter som har den fine egenskapen at de setter seg fast umiddelbart.
Det at dette er akkordfritt samfunn fører til at det betydelig mer rom til alle de involverte. Disse mulighetene griper alle tre begjærlig og gir oss noe personlig, vakkert, men samtidig utfordrende.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.
Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder – Dexter Gordon.
Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.
Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.
Solveigs sang
Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.
De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»
De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det – sjekk ut skiva hvis du kan!
Solveig Slettahjell og Pål Hausken – duoen sin det.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.
Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken – Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.
Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.
Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet – Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde – så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene – også internasjonalt.
Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.
I midten av juli er han på plass i Molde for sin eneste konsert her til lands i år: Van Morrison. Ventetida har han brukt til å lage ny musikk med jazzovertoner sammen med organisten og trompeteren Joey DeFrancesco.
George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison har rukket å bli 72 år. I rundt 50 av dem har han vært superstjerne – uten at han har hatt det minste lyst til det. Da han skulle opptre på Vossajazz for noen tiår siden, gikk han for sikkerhets skyld av toget på stasjonen før Voss – han tok ikke sjansen på at han skulle bli mottatt av en hylende folkemengde! Nå tror jeg de sindige vossingene hadde latt den bortimot folkesky nordiren få spasere uforstyrra fra stasjonen til hotellet, men det forteller likevel en del om hva slags karakter Van the Man er.
Rockeren og rhythm and blues-sangeren, med sterke impulser fra både folkemusikk og jazz, har likevel blitt nærmest folkeeie rundt om på kloden med ei liste med hitlåter så langt som et godt år. Stadig nye generasjoner har strømma til hans udødelige repertoar og på Romsdalsmuseet den 18. juli kommer nok dette materialet til å stå i sentrum nok en gang.
Med den ferske plata «You´re Driving Me Crazy» tar derimot Morrison en liten avstikker – dette er nemlig ei tilnærma jazzplate med blues- og rhythm and blues-overtoner. Sammen med den tidligere Miles Davis-organisten, og trompeteren, Joey DeFrancesco og hans utmerkede band, legger altså Morrison ut på ei musikalsk kjærlighetsreise – jazz er nemlig noe som står the Man sitt hjerte svært nært.
Blant de 15 låtene får vi standardlåter som «Miss Otis Regrets», «Travellin´ Light» og tittellåta pluss «Everyday I Have the Blues». Hoveddelen av materialet er likevel henta fra sjefens egen solide låtkonto og det er åpenbart mye jazz også i det. «Close Enough for Jazz», hans sjølbiografiske «Goldfish Bowl» og «Have I Told You Lately» er blant mange høydepunkter og det var tydeligvis topp stemning i studio – aldri har jeg hørt Van Morrison le så åpenhjertig og så mye som denne gangen og alt er åpenbart gjort live i studio.
Sjøl om det nok er med et helt annet band og et ganske annet repertoar vi får møte han om et par måneder, så er det i alle fall mye som tyder på at det er en Van Morrison i godt humør som er på vei. Her swinger det så det holder!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Arild Andersen er blant de priviligerte musikanter som har fått anledning til å gjøre mye av det han har drømt om. I Vår Frue kirke i Trondheim skjedde det igjen.
Store jazzmusikanter kloden rundt har stått i kø for å få spille med Andersen. Slik har det vært i flere tiår og slik er det den dag i dag.
For noen år siden uttalte Andersen i et intervju at en av hans store drømmer var å få spille med TrondheimSolistene. Kanskje et overraskende ønske for mange, men uansett blei ideen plukka opp av Jazzfest og Ernst Wiggo Sandbakk og nå var det klart for drømmenes teater i den vakre kirka i Trondheim.
Arild Andersen med drømmebandet sitt, TrondheimSolistene.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Trompeter, komponist og arrangør Tore Johansen hadde fått i oppgave å arrangere deler av Andersens enorme skatt for det strålende ensemblet – ei oppgave han hadde løst på best mulig måte.
Vi blei blant annet servert «Hyperborean», «Laurdag» og «Gardsjenta» fra «Sagn», «Baké» – det første ordet sønnen i huset og mannen som har gitt backbeatet et ansikt, Jacob Schøyen Andersen, uttalte -, «Mira» og «A Song I Used to Play», og at det var en Andersen som var kommet til sitt musikalske drømmeland, var åpenbart på så mange vis.
«Innpakninga» Johansen hadde lagt til rette for at de tolv strykerne i TrondheimSolistene kunne gi Andersen, var den aller beste. Johansen hadde på ingen måte skrevet om musikken slik Skomsvoll gjør med Coreas skatt, han hadde «kun» skrevet den ut for ensemblet han hadde fått «tildelt». Det var mer enn nok det.
Solist Andersen var omgitt av varme og virtuositet av ensemblet der blant andre bratsjist Bergmund Skaslien spilte ei sentral rolle. Denne settingen ga Andersens musikk ei helt ny ramme – ei ramme som løfta fram Andersens varme, store og vakre tone på et nytt vis. En herlig og hellig stund i Vår Frue kirke.
Den nye store
Cécile McLorin Salvant (28) fortalte oss klart og tydelig under MaiJazz for et par dager siden at hun har alt i seg til å bli den nye store vokaljazzdronninga. Hun har hele jazzhistoria inne, hun har en stemmeprakt av de sjeldne, hun har en formidlingsevne langt utenom det vanlige og hun har en modenhet som langt overgår hennes alder.
Cécile McLorin Salvant er den nye vokaljazzdronninga.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Det inntrykket blei noe så voldsomt bekrefta i Trondheim. McLorin Salvant overraska veldig positivt med å fornye bortimot halvparten av repertoaret fra Stavanger – det sier noe om både oversikten og allsidigheten hennes.
Her er det ikke snakk om noe utspjåka scenehow – McLorin Salvant bare inntar scena og eier rommet fra første tone med sin naturlige autoritet og utstråling. Hun trenger ikke gjøre noe annet heller.
McLorin Salvant med sin empatiske trio.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Hennes framifrå og empatiske trio med Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, som inkorporerte Griegs «I Dovregubbens Hall» uten å vite at han var norsk i ei av låtene, er det perfekte reisefølget for McLorin Salvant som avslutta ballet med en a cappella versjon av en amerikansk folkemelodi fra 1800-tallet pluss «Let´s Face the Music and Dance». Det viste både bredden, allsidigheten, virtuositeten og potensialet til den nye dronninga av vokaljazz Cécile McLorin Salvant.
The Real Thing kjører stil på alle vis.
Foto: Egil Trøa/Jazzfest
Før og etter Andersen og McLorin Salvant fikk jeg jeg også noen smakebiter av to av de lengstlevende bandene i norsk jazz – The Real Thing og Atomic. På hvert sitt vis snakker vi om to av de hippeste bandene inne hver sin sjanger både innenfor og utenfor Harald og Sonjas grenser. Vi snakker saker!
Atomic i samme klasse som alltid – helt der oppe.
Foto: Egil Trøa/Jazzfest
Ute skinner sola og Trondheim viser seg fra sin vakreste side og lørdagens Jazzfest er rett rundt hjørnet.
Det er herlig å kjenne på at jeg stadig oppdager at jeg liker uttrykk som jeg sjelden har brukt mye tid sammen med. Denne knappe timen sammen med Tina Margareta Nilssen er nok en bekreftelse på det.
Nilssen, som er (40) oppvokst i Trondheim, men bosatt i Oslo, er et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha lest meg litt opp skjønner jeg at hun har tre innspillinger bak seg tidligere, men at dette er hennes første for solopiano. Når den så er gjort i Sofienberg kirke i Oslo med Morten Lindbergs ekspertise når det gjelder lydopptak og på hans kvalitetsselskap 2L, så er mange forutsetninger på plass for at dette bør holde mål på alle slags. Nåløyet for å slippe gjennom på 2L er ikke stort, for å si det sånn.
Nilssen har valgt et repertoar med Griegs sonate nummer 1 og Beethovens sonate nummer 23 i tillegg til den totalt ukjente norske komponisten Signe Lunds «Cinq Morceaux, Op. 34». Lund, som forlot tida i 1950, havna på feil side under krigen og har sikkert mye av den grunn blitt både gjemt og glemt.
Nilssen viser en styrke og et musikalsk temperament i sine tolkninger som får frem de store følelsene musikken roper etter. Hun er også veldig flink til å benytte dynamiske virkemidler slik at nyansene, som det er mange av, får anledning til å komme til overflata.
«Appassionata» er sterk, vakker og flott musikk tolka av en pianist som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det skulle mye til å overgå Chick Corea og Trondheim Jazz Orkesters MaiJazz-konsert fra onsdag. De gjorde det likevel. For en turnéslutt på et magisk samarbeid!
Erlend Skomsvoll og Chick Corea skapte nok en gang magi sammen med Trondheim Jazzorkester.
Nok et kapittel på eventyret som begynte i 2000, i følge arrangør og orkesterleder Erlend Skomsvoll, blei avslutta der det mer eller hadde sin spede begynnelse – i Trondheim. MoldeJazz fikk den geniale ideen å spørre Skomsvoll om å arrangere deler av skatten til jazzikonet Corea for TJO til festivalen i 2000. Resten er, som det ofte sies og her med rette, historie.
For en pianist, for et band, for en opplevelse.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Jeg må innrømme at jeg hadde visse bange anelser etter Stavanger-konserten. Hva nytt kan skje? Hva nytt kan skrives? Men som Jan Garbarek sa før jubileumskonserten sin i Molde i 1990: det kommer til låte som før, bare helt annerledes. Og slik blei det her også!
Repertoaret var med noen små, og et viktig, unntak relativt likt det som møtte publikum i Stavanger. Fra en bananspisende Skomsvoll, for anledninga iført sko som forsvant kjapt så det meste av konserten blei leda barbeint, inntok mektige Olavshallen i spissen for TJO, var liksom stemninga satt – dette kunne faktisk bare gå en vei. Og det gjorde det – noe så vederstyggelig.
Fra en svært så fordekt versjon av klassikeren «Spain» – Skomsvoll arrangerer ikke mine låter sier Corea, han skriver dem om – til festen blei avslutta to timer seinere med en annen klassiker, «Armando´s Rhumba» – absolutt ikke fordekt, blei dette en manifestasjon av hvilken gigant Chick Corea (76) er og hvilket skyhøyt nivå TJO befinner seg på.
«What Game Shall We Play Today» – nok en klassiker – kan stå som et glitrende eksempel på hva dette samarbeid dreier seg om: det handler om lek og musisering mellom likeverdige partnere sjøl om Corea åpenbart er den store stjerna. Han opptrer eller oppfører seg ikke slik; han bare er det gjennom sin naturlige autoritet og sjenerøsitet.
Høydepunkter? De stod nok en gang i kø: Hanna Paulsbergs nydelige kor på «What Game Shall We Play Today», Martin Myhre Olsens kanonoppbygging i «Matrix» og Kjetil Møsters videreføring til de stoooore høyder etterpå og nok en gang Eivind Lønning og Sissel Vera Pettersen kommunikasjon med Corea. Magiske øyeblikk videreformidla på samme nivå av lydmaestro David Solheim!
Regner med at John Pål Inderberg var fornøyd med pianokompet.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Når så John Pål Indeberg, som var med i førsteutgava i 2000, rusla inn på scena med sin barytonsaksofon og sin hinsides morsomme stuntpoesi – her snakker vi verbaljazz av Corea-klasse – og spilte et herlig kor på Coreas «Bud Powell» etter først en hysterisk morsom og fullstendig spontan piano/dikt-seanse med Corea, så var det meste fullbragt.
Denne konserten blei en heidundrendes markering av Jazzfests 30 års jubileum og en ditto bekreftelse på hvor flott møtet har vært, er og kommer til å bli værende mellom et av de mest lekende menneske jeg vet om, Chick Corea, og Trondheim Jazzorkester.
PS Nå er trombonist Øyvind Brække og altsaksofonist Martin Myhre Olsen invitert av Corea til å være solister med han i Praha i sommer. Det sier mye om hvilken anseelse de og TJO nyter i de høyere luftlag nå!
Svale Siri
Siri Beate Gellein i aksjon med sitt «gamle band».
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
I forbindelse med jubileet inviterte festivalen også et av bandene som stod på scena under den første festivalen tilbake. Siris Svaleband med Siri Beate Gellein på vokal med Bjørn Alterhaug og Celio Barros, brasilianer bosatt i Haltdalen ved Røros, på basser, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Carl Haakon Waadeland på trommer, fortalte oss den korte stunda vi rakk å få med oss at både de og vi synes det var herlig med et gjenhør.
Med låter som «Don´t Explain», «Love for Sale» og «Too Young to Go Steady», alt i originale arrangement, viste disse veteranene at de fortsatt har masse å melde og når det så er gjort med humor og livsbejaenhet, så var lista lagt – høyt – for min del for Jazzfest 2018
Steve Vai (57) debuterte med Frank Zappa allerede som 18-åring og har egentlig vært gitarhelt helt siden den gang. Her feirer han 25 års jubileum for «Passion and Warfare»-skiva si, som er remastra og som har fått med seg fire bonusspor, og gjør det med å gi oss ei ekstra skive med tidligere uutgitte låter.
Nå har det seg slik at denne markeringa av "Passion & Warfare" har blitt liggende til marinering ei stund hos meg, men siden veldig mye av den musikken som utgjør "Modern Primitive" stammer fra tidlig 80-tall, så får det stå sin prøve.
Mitt forhold til Vai er verken det sterkeste eller mest langvarige. Likevel har vi "møttes" med ujevne mellomrom opp gjennom åra og jeg skjønner godt hvorfor han har blitt innlemma i gitarhelt-klubben.
Vai har vært, er og kommer garantert til å bli værende en hardrocker som blant er kjent for sin shredding-teknikk. Samtidig har Vai vist oss, blant annet i gitarkollektivet G3, at han har kvaliteter som gjør at han passer inn i et heftig jazzfusion- og funkterreng også.
I forbindelse med denne markeringa har Vai gått tilbake til arkivene og kanskje kasettene sine fra 80-tallet og funnet fram til låter som bare delvis var ferdige. Mange av kompene er beholdt og så har Vai lagt på seg sjøl på toppen av det.
Uansett forteller det oss at han har sittet på materiale som holder den dag i dag og som bekrefter at Vai i mange tiår hra holdt skyhøy standard. Steve Vai er enkelt og greit en gitarist i toppklasse – en gitarhelt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Steve Vai
Modern Primitive/Passion & Warfare 25th Anniversary Edition
Rymden – det er bare å lære seg navnet med en gang. Det er nemlig navnet på den nye trioen til Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström.
Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på noe stort – igjen.
MaiJazz 2018 i Stavanger er historie og bedre måte å sette punktum på enn med denne trioen er egentlig vanskelig å tenke seg. Etter en håndfull jobber og en tur i platestudio – skiva kommer på nyåret – så er de i gang så smått. Fra nyttår av kan denne trioen virkelig ta fyr – verdensherredømme er langt i fra en utenkelig tanke.
Det er sjølsagt spesielt for Berglund og Öström å sette i gang med en ny trio etter den tragiske bortgangen til kameraten Esbjörn Svensson. est, som trioen ofte blei kalt, hadde faktisk sørga for et uttrykk med noe helt unikt som førte til noe som likna kraftig på verdensherredømme.
Nå virker det som om den nødvendige avstanden er etablert og sammen med Bugge er de i full gang med å skape et nytt og særdeles spennende univers. De tre har kjent hverandre siden Jesu fødsel, som Bugge formulerte det, og de har et utgangspunkt med felles referanserammer som gjør at potensialet er intet mindre enn enormt.
Alle har skrevet musikk til bandet og det er et melodisk, vakkert, suggererende og stort sett akustisk uttrykk med nennsom bruk av effekter fra alle tre som er fundamentet for denne musikalske ekskursjonen.
Det er åpenbart at det er tre langt framskredne sjelsfrender som har funnet sammen her. Deres solistiske kvaliteter har det aldri vært noen tvil om, men måten de møtes på, uttrykker seg kollektivt og kommer gjennom til publikum på, er noe som de aller færreste er i besittelse av.
Rymden er her for å bli – publikum rundt om på kloden har svært mye å glede seg til.
Rymden – det er bare å merke seg navnet.
Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz
Athana langt fra pausemusikk
Jeg fikk også lagt inn en god halvtime med Athana – bandet og musikken til Stavangers egen gitarist i de øverste divisjoner, Alf Terje Hana. Han hadde med seg to strålende gjester fra fotballøya, tangentisten og trommeslageren Gary Husband og perkusjonisten Jody Linscott pluss elektronikeren Torgeir Nes, bassisten Øyvind Grong og gjestene Astrid Kloster på vokal og Tor Yttredal på blås.
Hvis jeg så for meg ei pustepause sammen med Athana, så tok jeg grundig feil. Her var det nemlig fullt trøkk med tøff og original musikk i et grenseland mellom rock og jazz – bortsett fra den inderlige hyllesten til Allan Holdsworth som avslutta det heile. Alf Terje Hana har definitivt fått alt for lite oppmerksomhet på nasjonalt nivå – det fortjener han nemlig.
Athana bør komme seg langt utenfor Stavangers grenser.
Fot: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz
Jazz med stor J
Grunnen til at det blei en avkorta seanse med Athana var at det var umulig å rive seg løs fra konserten med Cécile McLorin Salvant – jazzzens kanskje vordende jazzvokaldronning. Til tross for at hun fortsatt bare er 28 år ung, så føles det nesten som vi har hørt om henne leeeenge allerede. Hun slo gjennom som 20-åring og har etablert seg på aller øverste hylle og både Grammy-pris og DownBeat-avstemninger med førsteplasser som resultatet, har blitt henne til del.
McLorin Salvant ga oss en konsert med Jazz med stor J. Hun har noe så solid kontroll på hele jazzhistoria fra Jelly Roll Morton og fram til i dag pluss Beatles, opera a la Weill og filmmusikk fra «Funny Girl».
Hun er en historieforteller av rang og med en scenetrygghet som er sjelden uten å sette nesen i sky på noen måte. Når hun så har en trio av aller beste merke på plass leda av Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, så blei dette en strålende manifestasjon på at Cécile McLorin Savant godt kan være vokaljazzens fanebærer i mange tiår fremover.
MaiJazz 2018 er historie – vi kommer gjerne tilbake til vakre Stavanger i mai 2019 også.
Cécile McLorin Salvant kan gjerne bli den neste vokaljazzdronninga.
Kvaliteten på unge musikanter som kommer ut av de mange utdanninsgstedene her til lands slutter aldri å imponere meg. Kvintetten URO, som møttes i Kristiansand, holder også meget høy klasse både kollektivt og individuelt.
Blant det som imponerer meg aller mest er bredden i uttrykkene som møter oss. Alt fra tradjazz til frijazz, via pop og rock, klassisk/samtidsmusikk til ymse etniske uttrykk – ofte fusjonert.
URO, med musikk som heldigvis er umulig å båssette, hører hjemme her. Med gitaristene Anders Brønstad og Marius Igland, både akustiske og elektriske, sammen med Kristofer Spangen på dobro og gitar og med Kristoffer Tokle på trommer og perkusjon og Torbjørn Tveit på bass, blir vi invitert inn i et landskap som henter hemningsløst fra americana og norske kilder.
Det er vakkert, det er melodisk, det er varmt og det er musikk med lengsel og kjærlighet i seg. Det er åpenbart mye musikalsk og personlig empati ute og går i URO og om dette er rock, pop, folk, jazz, americana eller hva det nå er, spiller absolutt ingen rolle. Det er musikk – god musikk og den sprer varme. Holder lenge det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som
Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg – veldig mye godt!
En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.
Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde – forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt – det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.
Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige – med positivt fortegn – og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.
Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.
Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll – Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».
Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen – sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.
Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.
Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen – praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen – på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg……
Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender – barbeint.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Fra Bowie til MaiJazz
Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft – som var til stede i salen – sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.
McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.
Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!
