Trompeteren Arve Henriksen er ikke i stand til å være noen andre enn seg sjøl. Det er så hinsides flott at det holder herfra til evigheten.
Arve Henriksen er i besittelse av ei helt egen stemme.
Arve Henriksen (49) fra Stryn, men nå bosatt i Göteborg, har i stadig større grad utvikla sin egen stemme, sitt eget språk. Det har derfor vært både spennende og interessant å følge hans karriere som blant annet omfatter ni soloinnspillinger – åtte på Rune Grammofon og en på ECM. Helt fra det første møtet på 90-tallet og fram til nå har det vært ei tydelig linje i Henriksens tonespråk og gjennom "Towards Language" forteller han oss at der han er nå, sammen med likesinnede sjelsfrender, er et fruktbart og kreativt sted å være.
Jeg vet ikke om noen som skaper slike utrolig vakre, originale og ettertenksomme stemninger som Arve Henriksen gjennom sin musikk og sin vidunderlige trompettone. Det er altså en slik søken, lengsel og varme i uttrykket som det er umulig ikke å bli berørt av. Når Henriksen har invitert med seg sine gamle våpendragere Jan Bang og Erik Honoré på sampling, programmering og synther og Eivind Aarset på gitarer og elektronikk samt Anna Maria Friman fra Trio Mediæval på vokal på avslutningssporet, så er alle ingredienser på plass for at stor musikk – faktisk kunst – kan bli skapt.
All musikken er mer eller mindre spontant unnfanga, men har henta inspirasjon fra både Aarset, Manuel de Falla og tradisjonell kvensk folkemusikk. I laboratoriet til disse herrene har det blitt stemninger og lydlandskap ut av det som er unike, søkende, dvelende og usedvanlig vakre og stemningsfulle.
Arve Henriksen er i mine ører, og i resten av mitt sanseapparat også, en mestermusikant. "Towards Language" er nok en bekreftelse på det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Amerikanske Karen Dionne er et nytt navn for meg, men hennes thriller "Myrkongens datter" har alt i seg til å bli sommerkrimmen for mange fler enn meg.
Karen Dionne har skrevet en spennende og annerledes krim.
"Myrkongens datter", eller "The Marsh King´s Daughter" som er originalens tittel – ikke March som det står i boka, er Karen Dionnes (64) tredje roman. Det er også hennes definitive gjennombrudd både i USA og internasjonalt – boka er solgt til 20 land så langt. Det er ikke til å forundres over; Dionne har nemlig skrevet en lettlest, men original og intelligent thriller som er veldig vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest.
På mange vis er dette en utradisjonell krimroman. Vi vet helt fra starten hvem og hva dette dreier seg som og vi aner også hvordan det vil gå, men veien dit er likevel spennende og uoppgått.
Vi får møte en liten "familie" der far er både kidnapper og voldtektsmann. Dionne tar oss med inn i et helt spesielt liv som hun beskriver med stor innsikt. Som man vil skjønne så må dette livet få sin ende, men veien dit er ikke enkel og det er der Dionnes mesterskap ligger.
Dette er ikke typen krimroman der drapene står i kø og der blodet flyter. Den er mye mer sofistikert enn som så og måten Dionne hopper mellom fortid og nåtid på, er av den usedvanlig elegante sorten.
Karen Dionne har skapt et troverdig persongalleri og unnfanget en historie både til forlystelse – litt merkelig betegnelse å bruke kanskje – og til ettertanke. Hun har enkelt og greit skrevet en thriller som anbefales som sommerlektyre for alle elskere av god krimlitteratur.
Art Ensemble of Chicago-legenden Roscoe Mitchell har skapt et helt spesielt musikalsk univers med hjelp av fire forskjellige trioer i ymse konstellasjoner.
Roscoe Mitchell er intet mindre enn en levende legende.
Multisaksofonisten, og utøver på alle mulige slags andre instrumenter også, Roscoe Mitchell (76) var med i Art Ensemble of Chicago fra starten i 1966 til bandet blei lagt ned i 2006. Nå er restene oppe og går igjen, med Mitchell og Don Moye som de eneste av de originale, og de gjesta Kongsberg for noen dager siden.
Organisasjonen AACM, Association for the Advancement of Creative Musicians, med Art Ensemble of Chicago som spydspiss, var helt sentrale i "bevegelsen" i den musikalske verdenen som oppstod i det hovedsakelig afro-amerikanske miljøet med utgangspunkt i Chicago. Det har også vært viktig som inspirasjonskilde for kreativ musikk med røtter i frijazz rundt om på kloden.
I forbindelse med 50 års markeringa av AACM, fikk Mitchell muligheten til å skape noe helt nytt, men med solide røtter tilbake til alt som har blitt skapt gjennom dette halve hundreåret.
Den første trioen består av to kolleger av Mitchell fra Mills College der han har jobba i mange år: saksofonisten, pluss pluss, James Fei og perkusjonisten William Winant. Den går tilbake til 2011.
Trio nummer to inneholder trompeter Hugh Ragin og trombonist, pianist og trommeslager Tyshawn Sorey – en trio som oppstod etter at en venn av Mitchell hadde introdusert han for Sorey.
Den tredje trioen blei unnfanga i forbindelse med en jobb Mitchell gjorde på Café Oto i London. Han blei kontrakta av trommeslageren Kikanju Baku – kjemien var umiddelbar og Mitchell ville lage et nytt band med pianisten Craig Taborn.
Den fjerde konstellasjonen inneholder musikanter Mitchell har jobba med siden midten av 70-tallet, bassisten Jaribu Shahid og trommeslageren Tani Tabbal.
I september 2015, som en del av 50 års feiringa av AACM, blei Mitchell invitert til Museum of Contemporary Art Chicago med alle disse fire trioene, som også dukka opp i nye varianter underveis, og det er denne konserten vi får være med på her i løpet av denne dobbelt cd-en.
All musikken, eller alle grunnlagene, er skapt av Mitchell, men her får alle full frihet til å ta den dit de vil – med yppersteprest Mitchell i førersetet. Dette er sjølsagt åpen og fri musikk, der musikantene også får spille på Art Ensemble of Chicagos perkusjonsarsenal, totalt original og ulikt det aller meste man har hørt tidligere.
Roscoe Mitchell, som også er kunstmaler – vi får se et fargerikt eksempel på det i omslagsheftet, har vært, er og kommer for alltid til å være en original og en stilskaper.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bernt Brinck-Johnsen er nok ikke verdens beste tenorsaksofonist, men få spiller med så mye sjel som han.
Bernt Brinck-Johnsen for anledninga utstyrt med tenorsaksofon.
Bernt Brinck-Johnsen markerer sin første 70 år med en sjelden plateutgivelse og det på et instrument de fleste av oss ikke kjenner han så godt på. Veteranen fra Oslo/Tønsberg er nemlig barytonsaksofonist for de fleste av oss, men etter som jeg har skjønt så har det i stadig større grad blitt mer og mer tenorsaksofon de seineste åra.
Brinck-Johnsen er intet mindre enn en legende i norsk jazzliv – en legende som dessverre alt for få kjenner til nå. I miljøene rundt Club 7 og Jazz Alive var Brinck-Johnsen en sentral herre både som musiker, klubbdriver og historieforteller. De seinere åra har han oppholdt seg og spilt mye i Spania – spesielt når det har vært på det kaldeste her nord.
Heldigvis tar han seg turer hjem til "kulden" med jevne mellomrom og i februar møtte han gode musikervenner i Stavanger og det resulterte i denne sjeldne utgivelsen fra Roman – som han blir kalt av kjente.
Sammen med Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer, tar Brinck-Johnsen oss med på ei rundreise i souljazzen og standardskattens verden. Dette er herrer som er vel bevandra i dette universet og som trives der og med hverandre.
Her blir vi servert alt fra "Look for the Silver Lining" via "Autumn Leaves" og "Georgia on My Mind" til "Things Ain´t What They Used to Be" – stort sett i ballade- eller medium tempo som seg hør og bør for voksne, reflekterte herrer.
Her kommer det ikke en eneste overraskelse, kun en liten time med god musikk spilt av gode historiefortellere. For alle der ute med sans for slikt holder det lenge det.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Aldri hørt om vulkanen NEger før? Egentlig ikke så merkelig. Den hadde nemlig sitt første utbrudd under Copenhagen Jazz Festival. Saksofonist Marius Neset fra Os ved Bergen og trommeslager Anton Eger, med røtter i Oslo, hadde nemlig en duosekvens midt i JazzKamikaze sin konsert som var så heftig at den trua med å sprenge de fleste grenser – og trommehinner. Mer intens og heftig musikalsk eksplosjon har jeg enkelt og greit ikke vært med på – siden John Zorn for noen tiår siden. Neset og Eger har spilt sammen siden de begynte på studier i København for godt og vel ti år siden – de kan hverandre ut og inn. De gjør også resten av bandet: Kristor Brødsgaard på bass, Daniel Heløy Davidsen, født og delvis oppvokst i Bodø, på gitar og vokal og Morten Schantz på tangenter og vokal. De har spilt sammen i tolv år og benytta anledninga til å gi ut si femte skive i forbindelse med denne konserten.
Marius Neset som rockegitarist! Nytt for de fleste vil jeg tro.
Foto: Tor Hammerø
Marius Neset var svært ivrig før konserten på å fortelle meg at det JazzKamikaze hadde å by på, ikke var jazz. Han hadde forsåvidt rett, men også feil. De byr nemlig på musikk som slår en rett i mellomgulvet fra første sekund. Det er så monumentalt, så tøft, så høyt, så rocka, så jazza – hvis det er noe som heter det – at JazzKamikaze nesten er en egen kategori.
Marius Neset med saksofon – mer kjent rolle.
Foto: Tor Hammerø
Det er sjølsagt mye jazz i folk som Eger og Neset – det er uunngåelig. Dessuten har vi med noen av denne verdensdelsens aller heftigste musikanter – teknisk er de to bortimot fullkomne, hvis det er mulig, på sine instrumenter. De tre andre holder også skyhøy standard og i Daniel Heløy Davidsen har Bodø og Norge en skjult skatt.
JazzKamikaze ga oss ei tøff, høylytt utblåsning i nærheten av smertegrensa volummessig. Vi snakker tøff, beintøffe saker og en ny vulkan – NEger.
Bjølsen Valsemølle, under ideologisk og musikalsk ledelse av Trond Ingebretsen siden 1975, har vært, er og kommer til å bli værende en representant for hovedstaden som Oslo-folk, og alle andre, bør være stolt av og låne øre og hjerte til.
Ingebretsen er verken verdens største vokalist, gitarist eller munnspiller, men han har en egen evne til å sette ord på livet og på menneskene som bor i byen som de aller fleste av oss har et forhold til.
Her har Ingebretsen, sammen med tangentist Endre Christiansen, trommeslager Even Finsrud, gitarist Leif Ottersen og bassist Lars Aas-Hansen inntatt Herr Nilsen midt i Oslo sentrum, og sammen med et entusiastisk publikum som kan "alle" sangene, skaper de øyeblikk som er ekte og viktige for mange.
På sett og vis er det en ønskekonsert vi blir invitert med på: "Over elva", "Vaterlands bru", "Soria Moria" og "Vålerenga kjerke" står sjølsagt på programmet og Ingebretsen bekrefter med all ønskelig tydelighet at han er en hverdagspoet og Oslo-poet for alle tider.
Bjølsen Valsemølle har eksistert i over 40 år – det er bare å håpe på 40 til.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Møtet med Thomas Blachman, Carsten Dahl, Lennart Ginman, Fredrik Lundin og Palle Mikkelborg i vidunderlige DR Koncerthuset blei av typen man aldri – ALDRI – glemmer.
Langt der nede, men likevel veldig nær – et band og en musikk for evigheten.
Med det fantastiske DR Koncerthuset som ramme var forventningene store til konserten med det danske superholdet, som ikke blir ledet av Åge Hareide eller Ståle Solbakken, men av fem giganter som satte hverandre stevne for første gang som kvintett hvis jeg har skjønt det riktig.
Trommeslager Thomas Blachman og den finsk/danske bassisten Lennart Ginman fikk jeg høre live for første gang, mens Carsten Dahl, Fredrik Lundin og ikonet Palle Mikkelborg bød alle på gjensyn og ikke minst gjenhør.
For meg blir det automatisk høytid når den musikalske posøren Palle Mikkelborg (76), alltid med sitt hvite silkeskjerf, inntar et rom og ei scene. Slik blei det så avgjort denne gangen også.
Tankene går alltid til Miles Davis og hans arv når Mikkelborg skaper musikk. Han legger ikke skjul på inspirasjonskilden, men har definitivt sitt eget uttrykk – sin egen stemme. Der Miles var Prince of Darkness så er Mikkelborg fjor meg Prince of Air – det er altså et rom, en luftighet, en sfære rundt tonen til Mikkelborg som er magisk – intet mindre.
Med et repertoar som henta blant annet "Nature Boy", "Angel Eyes", "Someday My Prince Will Come" og "It Ain´t Neccesarily So" fra standarsskatten i tillegg til eget stoff og frie ekskursjoner, gikk tankene mer enn en gang til estetikken Miles Davis skapte med sin andre 60-talls kvintett med Ron Carter, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Tony Williams der Mikkelborg "oppsøker" sine medmusikanter for å føre intime samtaler.
Ballader stod sentralt der musikken fikk rom til å utvikle seg til nye steder som det gjør i slikt inspirert selskap, men temposkiftene og eksplosjonene kom også – dette er allerede et BAND med stor B der det er ingen, men fem stjerner.
Solistisk fikk alle sine rom til å fortelle oss hvem og hva de er – alle på topp internasjonalt nivå – og når empatien og kjemien er så på plass som i dette tilfellet, så blei det kollektive språket av typen episk og usedvanlig minneverdig.
Carsten Dahl sa at de ønska å være på jakt etter "det evige øjeblik" med musikken – det makta de på alle vis.
Før de fem avslutta med en blues i F (!) hviska Palle Mikkelborg inn i mikrofonen på trompeten: "Tak (det heter det på dansk, så da så) for en fantastisk aften". Det blei det og det er vi som var så heldige å få være tilstede som skal takke. Dette var en konsert for minnebøkene.
Mikkelborg og Dahl taler sammen på sitt unike vis.
Foto: Tor Hammerø
Det er vi som skal takke.
Foto: Tor Hammerø
Her har jeg fått en rekke bilder fra den historiske konserten som er MYE bedre enn mine. Tak!
Foto: Oskar Salvatore Væring Lundin
DR Koncerthuset – hvilken sal, hvilken ramme for opplevelser av de sjeldne.
Foto: Tor Hammerø
Svein Rikard Mathisen representerte både Brumunddal og Norge på et ypperlig vis.
Foto: Tor Hammerø
Norske stemmer er heldigvis også representert under Copenhagen Jazz Festival. Gitaristen, komponisten og bandlederen Svein Rikard Mathisen (31) har studert både i Kristiansand og i København – og han snakka både norsk og dansk under konserten – fortalte oss med sin debut-CD på Curling Legs i 2015 at han hadde mye originalt på hjertet.
Derfor var det hyggelig å treffe han på hans andre hjemmebane sammen med hans kvartett bestående av Andreas Fryland på trommer, Søren Gemmer på piano og Paul Hinz på bass. De ga oss en flott time med med nytt stoff som kommer på plate til høsten og vi fikk hilse på fire sultne, søkende og meget oppegående unge musikanter i starten på si musikalske karriere.
Musikken, ofte inspirert av Jo Nesbøs "Snømannen" både musikalsk og når det gjelder titler, er melodisk, tøff, dynamisk og med et empatisk kollektiv til å traktere den, blei det en time som skapte forventninger til det som skal komme til høsten. Svein Rikard Mathisen er en gitarist både for nåtid og ikke minst for framtida.
I 25 år har Nils Landgren (61) holdt sitt Funk Unit i gang. Det har ført til et dusin skiveutgivelser og en enorm popularitet rundt om i store deler av verden. Med sin blanding av funk, soul, rhythm and blues, jazz og andre tilliggende herligheter har Landgren snakka til et publikum langt utenfor jazzmenigheta – kanskje aller mest utenfor faktisk.
Nå består bandet, i tillegg til Landgren på sin røde trombone og vokal, av Petter Bergander på tangenter, Robert Ikiz på trommer, Andy Pfeiler på gitar og vokal, Magnum Coltrane Price på bass, vokal og tangenter og Jonas Wall på saksofoner. I tillegg er gjestelista av den solide sorten: Ray Parker Jr. på gitar og vokal og Randy Brecker og Tim Hagans på trompeter.
Låtvalget består stort sett av originalstoff, men det er også funnet plass til Allen Toussaints "Just a Kiss Away", Herbie Hacock & Cos "Stars in Your Eyes" og Marvin Gayes "Rockin´After Midnight".
Jeg har hatt gleden av Funk Unit i mange, mange år og vil garantert ha det i framtida også. Likevel er det slik at jeg ikke finner så mye nytt å glede meg over her. Same shit, same wrapping hvis du skjønner hva jeg mener.
Det betyr nok at alle som har et nært og godt forhold til Nils Landgren Funk Unit og funk i sin alminnelighet, vil synes veldig om denne utgava bandet og musikken også.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Mange nordmenn har reist til København for hyggens skyld opp gjennom åra. Når man så får seg minst to nye favoritter på turen så er jo veldig mye i boks allerede.
Copenhagen Jazz Festival er et voldsomt arrangement. Hvor man enn snur og vender seg i den utrolig fascinerende og vennlige storbyen, er det jazz i godt og vel ei uke – ute som inne. Mange av arrangementene, også med relativt store navn, er gratis. Vi snakker bortimot 1300 konserter og her lider man valgets kvaler hele tida – det er sjølsagt bare mulig å få med seg en brøkdel av herligheta og når avstandene tildels er veldig store, så går en god del tid med til å forflytte seg også.
For min del begynte søndagsfesten utendørs på vakre Sølyst hele ute ved havet i et område der bare de mest bemidlede har råd til å bosette seg. Sola hadde bestemt seg for å spille på lag og det førte til både østers og champagne – for noen……
Jeg nøyde meg med to jampregede sett med stjernelag innen fusionmusikken – jazz som egna seg utmerket for både settingen og publikummet.
Med Mike Stern tilbake i storform, etter at han skada armene sine stygt i ei ulykke, i spissen for Randy Brecker på trompet, det nye stjerneskuddet på seks strengers elbass, Teymur Phell fra Aserbajdsjan, og Return to Forever-trommeslager Lenny White, blei det akkurat et slikt møte publikum på gressplena hadde ønska seg.
Med sin umiskjennelige gitartone på plass igjen, samt sitt usedvanlig vinnende vesen, tok Stern & Co oss gjennom et hyggelig jazzrock-sett med noe av hans stoff og noe av Breckers før det hele blei avslutta med Jimi Hendrix´"Red House" med Stern på vokal! Folket fikk akkurat det de hadde ønska seg, alt var totalt ufarlig, hyggelig og uten en eneste musikalsk overraskelse. Sola skinte om kapp med musikken.
Slik fortsatte det også i andre sett med altsaksofonlegenden David Sanborn og en av klodens hippeste trommeslagere, Dave Weckl, sammen med det danske brødreparet Niels Lan Doky og Chris Minh Doky på piano og bass. Sanborn har gitt meg masse glede opp gjennom åra med sitt personlige uttrykk og tone i grenseland mellom blues, funk og jazz. Det gjør han forsåvidt fortsatt, men trøkket i spillet hans er ikke det samme som i hans storhetstider. Sanborn har vært plaga med seinskader etter å ha blitt ramma av polio som barn og det kan være noe av grunnen til at han ikke er helt der han var for et par tiår siden, men for all del: det er fortsatt bare én David Sanborn og folket stortrivdes i hans selskap også denne gangen.
Mike Stern, Randy Brecker, Teymur Phell, Lenny White, David Sanborn, Niels Lan Doky og Dave Weckl sørga for hygge i solskinnet på vakre Sølyst i København.
Foto: Tor Hammerø
Trinelise Væring er en historieforteller av rang – uansett sjanger.
Foto: Tor Hammerø
Etter et par taxaturer (ja, det heter taxa) gjennom store deler av Dronningens by, var det klart for mitt første livemøte med den danske vokalisten, låtskriveren og bandlederen Trinelise Væring. Jeg kjenner henne i all hovedsak som jazzsanger, men her møtte hun oss med nytt materiale og nytt band i et poplandskap med enkelte jazzelementer. Som Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Dette var avgjort innafor kategori nummer én.
Med sitt åttemans/kvinners band – hyggelig at halvparten var kvinner – fortalte Væring oss at hun er en engasjert og reflektert observatør og historieforteller. Det skal innrømmes at mine danskkunnskaper – hun sang stort sett på dansk – og oppfattelsesevne ikke strakk til for å få med meg på langt nær alt, men likevel nok til å fatte at her har vi med en artist å gjøre som har noe viktig å melde. Værings saksofonspillende ektemann, Fredrik Lundin, er definitivt en av Danmarks ledende saksofonister og fløytister og fortalte det klart og tydelig med sine strålende solobidrag.
Kvelden blei avslutta på et fullstappa Jazzhouse der den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mark Guiliana og hans kvartett spilte for andre og siste dag. For et band, for en musikk, for en slutt på denne søndagen!
Ryktene, og mer enn det, har gått ei stund rundt Guiliana og hans kvaliteter, men dette var første gang jeg fikk anledning til å oppleve han live. Etter hans solide bidrag på David Bowies siste skive, "Blackstar", har mange fler blitt oppmerksom på Guiliana og hans musikk og det lyttende og oppmerksomme publikummet på Jazzhouse visste virkelig å sette pris på det de hadde å bringe til torgs.
Mesteparten av musikken var henta fra bandets to seineste CD-er pluss en nydelig versjon av Bowies "Where Are We Now?". Det pianokoret den unge cubansk/amerikanske pianisten Fabian Almazan serverte oss der, er av typen som går inn i minneboka – intet mindre. Oversikt, dynamikk, luft, innlevelse, teknikk, følelser – det hadde alt!!
Slik svar det også med det avsluttende trommekoret til Guiliana – som på ingen måte dominerte bandet med soloer ellers. Han har bare en voldsom tilstedeværelse i alt han foretar seg – en musikalitet som jeg nesten ikke har hørt hos trommeslagere siden salige Billy Higgins.
Bassist Chris Morissey og tenorsaksofonist Jason Rigby skal heller ikke glemmes – dette vare et nemlig et BAND, men de aller mest minneverdige øyeblikkene stod altså Almazan og Guiliana for.
Jeg har fått meg to nye favoritter i løpet av søndagskvelden i København – i dag venter mye og mangt nytt, blant annet Palle Mikkelborg. Nye rapporter loves fra den strålende byen og festivalen.
Mark Guiliana Quartet – for et band og for noen musikanter!
Terje Gewelt (57) har liksom vært her hele tida, men likevel fått altfor lite oppmerksomhet. Etter studier på Berklee i Boston på 80-tallet, der han tok timer med ikoner som Dave Holland og Jaco Pastorius, vendte han hjem igjen og har blant annet jobba med storheter som Billy Cobham, Tommy Smith, Misha Alperin og Santana-trommeslageren Michael Shrieve.
Her hjemme har han jobba mye med blant andre Karin Krog og John Surman, Petter Wettre og Dag Arnesen, han har bidratt på et hundretalls skiver inkludert et dusin under eget navn. Likevel har det vært stille fra Gewelt for lenge nå og det er godt å høre at han fortsatt leverer på det samme høye nivået vi har blitt vant til.
Sammen med trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen, som også i for stor grad får passere under for mange radarer, Bjørn Klakegg på akustiske og elektriske gitarer og Erlend Slettevoll på piano og ymse andre tangenter, gir Gewelt oss ti låter som forteller oss om en allsidighet og en oversikt som er sjelden og herlig.
Vi snakker om fire framifrå musikanter som åpenbart stortrives i hverandres selskap og som anretter Gewelts låter, Evensen og Klakegg har bidratt på to av dem, slik vi har blitt bortskjemt med med norske jazzmusikanter: på et meget høyt nivå.
Låtene er i all hovedsak melodisk sterke, rytmisk spennende og tildels funky. Noe er mer åpent, fritt og søkende, men hele tida setter Gewelt & Co sitt umiskjennelige bumerke på det hele. "Wow and Flutter" har blitt et flott nytt visittkort fra Terje Gewelt.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
