Tor Hammerø

Bassist i særklasse Per Mathisen har invitert med seg ustoppelige Frode Alnæs og den cubanske mestertrommeslageren Giraldo Piloto. Dert har det blitt fest av!

Per Mathisen inviterer til fest – og fest har det blitt!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Per Mathisen (46), en sentral del av den uhyre musikalske Mathisen-familien fra Sandefjord, er utstyrt med mye forskjellig. Det som renner meg først i hu er en en langt framskreden musikalitet, en teknisk briljans både på akustisk og elektrisk bass og en ustoppelig evne til å skape overraskende musikalske settinger med musikanter fra steder vi ikke ante mye om. "Sounds of 3" er nok en bekreftelse på alt dette – og mye mer.

Mathisen og gitarsjef Frode Alnæs går tilbake helt til jazzlinja i Trondheim et godt stykke inne på det forrige årtusenet. Hvor og når Mathisen har møtt den spektakulære cubanske trommeslageren Giraldo Pinto, som blant styrer det verdenskjente bandet Klimax, vet jeg ikke, men det tar ikke mange runder i spilleren før jeg skjønner at de to – og Alnæs også for all del – har blitt sjelevenner og snakker det samme musikalske språket.

Mathisen har skrevet stort sett all musikken bortsett fra Gabriel Faures udødelige "Pavane". Alt har blitt skapt i musikalske landskap som henter hemningsløst fra rock, blues, funk, latin, freebag og ikke minst jazz. Improvisasjonselementet er sjølsagt svært framtredende og det å skape musikalske samtaler med herlige konklusjoner, faller de tre usedvanlig lett og naturlig det være seg i heftige toneganger eller i vakre ballader.

Musikken er tøff, heftig, varm, groovete og inderlig – det er lett å høre at dette er musikk skapt med hjertet. Per Mathisen har skapt et band og musikk som bør åpne nye dører rundt om på kloden.

All grunn til god stemning!

Foto: Freddy Augdal Wike

Per Mathisen

Sounds of 3

Losen Records/MusikkLosen

Bassist i særklasse Per Mathisen har invitert med seg ustoppelige Frode Alnæs og den cubanske mestertrommeslageren Giraldo Piloto. Dert har det blitt fest av!

Per Mathisen inviterer til fest – og fest har det blitt!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Per Mathisen (46), en sentral del av den uhyre musikalske Mathisen-familien fra Sandefjord, er utstyrt med mye forskjellig. Det som renner meg først i hu er en en langt framskreden musikalitet, en teknisk briljans både på akustisk og elektrisk bass og en ustoppelig evne til å skape overraskende musikalske settinger med musikanter fra steder vi ikke ante mye om. "Sounds of 3" er nok en bekreftelse på alt dette – og mye mer.

Mathisen og gitarsjef Frode Alnæs går tilbake helt til jazzlinja i Trondheim et godt stykke inne på det forrige årtusenet. Hvor og når Mathisen har møtt den spektakulære cubanske trommeslageren Giraldo Pinto, som blant styrer det verdenskjente bandet Klimax, vet jeg ikke, men det tar ikke mange runder i spilleren før jeg skjønner at de to – og Alnæs også for all del – har blitt sjelevenner og snakker det samme musikalske språket.

Mathisen har skrevet stort sett all musikken bortsett fra Gabriel Faures udødelige "Pavane". Alt har blitt skapt i musikalske landskap som henter hemningsløst fra rock, blues, funk, latin, freebag og ikke minst jazz. Improvisasjonselementet er sjølsagt svært framtredende og det å skape musikalske samtaler med herlige konklusjoner, faller de tre usedvanlig lett og naturlig det være seg i heftige toneganger eller i vakre ballader.

Musikken er tøff, heftig, varm, groovete og inderlig – det er lett å høre at dette er musikk skapt med hjertet. Per Mathisen har skapt et band og musikk som bør åpne nye dører rundt om på kloden.

All grunn til god stemning!

Foto: Freddy Augdal Wike

Per Mathisen

Sounds of 3

Losen Records/MusikkLosen

Debuten til vokalisten og pianisten Kandace Springs begynner med "Talk to Me" og i stor grad så snakker hun til meg.

Kandace Springs kommer gjennom på mange vis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

27 år unge Springs kommer fra Nashville, men countrybakgrunnen er ikke påtrengende for det. Her har vi nemlig med en singer/songwriter som henter like mye fra Billie Holiday og Ella Fitzgerald som fra Joni Mitchell og Lauryn Hill og som setter det sammen til et pop-jazz visittkort som tilhengere av både Melody Gardot og Norah Jones ville digge.

Springs, med en far som sjøl er sessionmusikant i Nashville, blei oppdaga av Prince og henta til Minneapolis slik at ikonet sjøl kunne få høre hva og hvem hun virkelig var. Det er lett å skjønne hvorfor Prince blei begeistra for å si det sånn.

Til hennes Blue Note-debut har sjefen Don Was henta inn Larry Klein, med produsenterfaring fra både Mitchell, Herbie Hancock og "alle" andre, og han har gitt Springs med sin luftige altstemme masse frihet til å kunne fortelle oss hvem hun er anno 2016. De har plukka ut et repertoar med alt fra kjente poplåter som Wars "The World Is a Ghetto" og jazzstandardlåta "Soul Eyes" av Mal Waldron, og en rekke egne Springs-låter. Springs får luft, tid og rom til å gi oss den beskjeden hun har på hjertet og når hun så har med seg folk som Klein, gitarist Dean Parks, trommeslager Vinnie Colaiuta og trompeter Terence Blanchard, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at det musikalske følget er i de beste hender.

Kandace Springs sprenger ikke ei eneste grense her, men hun forteller oss at hun har masse vakker musikk på lager og at hun kommer til å være med oss i tiårsvis fremover.

Kandace Springs

Soul Eyes

Blue Note/Universal

Trombonisten, komponisten og bandlederen Øystein Blix fra Tromsø møter oss med musikk og et budskap I mange grenseland.

Øystein Blix er ei original sjel.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Øystein Blix er en musikant som dukker opp med alt for sjeldne mellomrom. På Losen Records har vi møtt han ved to anledninger – blant annet sammen med Nils-Olav Johansen og Audun Kleive på "It"s OK to Play".

"Conditions" er et bestillingsverk til Nordlys-festivalen i hjembyen Tromsø i 2013 som endelig har fått sin studioversjon også – innspilt i Kysten Studio og Kroken Kirke I Trosmø.

Librettoen er en kommentator til kampen italienske kunstnere og kulturinstitusjoner kjemper mot myndighetene – en kamp Blix kjenner på nært hold siden han har jobba en hel del der.

Mimas mannskor under ledelse av Ursa Lah tar seg av det vokale, mens trommeslageren og elektronikeren Aleksander Kostopolous og gitaristen og elektronikeren Kristian Svalestad Olstad er Blix´ medsammensvorne som instrumentalister.

Verket, som varer I 37 minutter, henter inspirasjon fra de aller fleste grenseland: jazz, samtidsmusikk, rock og funk er elementer som faktisk egner seg ypperlig sammen. Jeg skjønner ikke bæret av hva som blir sunget, men jeg aner hva Blix vil likevel og med denne musikalske innpakininga fungerer det bra uansett.

Øystein Blix viser oss nok en gang at han har noe eget på gang. Det er det aller viktigste.

Øystein Blix

Condtions

Losen Records/MusikkLosen

Jeg har aldri vært i tvil, men det er likevel flott å få den endelige bekreftelsen: Live Maria Roggen er en musikalsk historieforteller i verdensklasse.

Live Maria Roggen har veldig mye å melde.

Live Maria Roggen (46) har liksom vært der/her i flere tiår allerede. Spesielt med Come Shine har hun markert seg som en annerledes vokalist som har tatt med seg tradisjonen for så å gå sine egne veier. Likevel har hun aldri fått det store gjennombruddet som hun i mine ører har fortjent. Med dette bestillingsverket til Vossajazz i 2015, "Apokaluptein" – som betyr avdekking, bør så avgjort dører og ører åpne seg for denne unike stemma både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Roggen har skrevet det aller meste av musikk og all tekst og viser seg som en usedvanlig allsidig komponist som henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder: jazz, rock, singer/songwriter-tradisjonen – Joni Mitchell ville ha kjent seg igjen her – og setter det sammen til et musikalsk hele som er usedvanlig spennende og originalt. Tekstene hennes tar for seg de store spørsmåla om klima, folkevandringer, grådighet og kjærlighet. Hun gir seg ikke ut for å ha alle svara – hun løfter spørsmåla frem og får oss til å tenke. Det kalles kunst det og når hun så har en diksjon og inderlighet i stemma som får oss til å Lytte, så når hun langt.

Med seg har hun et håndplukka stjernelag med Lene Grenager på cello, islandske Hilmar Jensson på gitar, Audun Kleive på trommer, Eivind Lønning på trompet og Sondre Meisfjord på bass og vokal og tilsammen har de laga et visittkort som Live Maria Roggen har lov å se på som et mesterstykke og en milepæl i si musikalske karriere så langt. Det er bare å åpne alle grenser – Live Maria Roggen er mer enn klar.

Live Maria Roggen

Apokaluptein

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

I ei samling av 19 plater og med 173 låter kommer du ikke nærmere jazzkilden i New York på 1950- og 60-tallet.

Miles Davis er sjølsagt representert på denne samlinga.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg får ofte spørsmål fra folk som gjerne vil ha ei innføring i jazzens irrganger om hvor de skal begynne. Kan jeg sette opp ei liste for dem? Det har jeg også gjort noen ganger og forhåpentligvis hjulpet noen på vei. Med denne samlinga i hånd og hus, og til en uforskamma overkommelig pris også, så trenger jeg ikke det lenger. De som vil sette seg inn i jazz med røtter i The Big Apple bra bebop- og hardbop-perioden finner nemlig alt de trenger og vel så det her.

De 10 cdene består av, med et unntak, musikk fra to album med forskjellige artister. Her er det plukka på øverste hylle og ikke skjønner jeg helt hvordan rettighetsspørsmålene er løst, men det må man nesten gå ut i fra at de er.

Festen begynner med klarinettisten/saksofonisten Jimmy Hamilton og saksofonisten Stanley Turrentine og blir fulgt med to andre meget dyktige, men underkjente saksofonister, Gene Ammons og Hank Mobley. Bare Ammons´ versjon av "Answer Me My Love" er verdt inngangspengene aleine!

Gene Ammons – en av de nesten glemte gigantene.

Jeg har langt i fra kommet meg gjennom all musikken her, hver cd er på bortimot 80 minutter, men jeg lover å komme tilbake hvis førsteinntrykket får seg skrammer utover høsten og vinteren. Her er det som man vil skjønne musikk som vil vare evig og som ikke trengs å fortæres i løpet av ei servering.

I tillegg til de nevnte får vi innspillinger med Miles Davis, Milt Jackson, Cannonball Adderley, Grant Green, Thelonious Monk, Johnny Griffin, Lee Konitz, trompetere Tony Fruscella – opp med hånda de som husker han, Charles Mingus, Eric Dolphy, Hank Mobley/Al Cohn/John Coltrane og Zoot Sims – sammen!!!!!!, Eddie Lockjaw Davis, Sonny Rollins, Charlie Rouse og Roland Kirk. Skjønner????

Lydkvaliteten er pussa opp og holder meget god standard og kvaliteten på musikk er, nesten unødvendig å nevne, av aller ypperste merke i de fleste tilfeller.

Her er det bare å sette i gang å kose seg – i timesvis. Her det musikk både for nybegynnere og for viderekomne. "New York Jazz" er enkelt og greit ei tidløs samling klassisk jazzmusikk.

Diverse artister

New York Jazz

Documents/Naxos Norway

I ei samling av 19 plater og med 173 låter kommer du ikke nærmere jazzkilden i New York på 1950- og 60-tallet.

Miles Davis er sjølsagt representert på denne samlinga.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg får ofte spørsmål fra folk som gjerne vil ha ei innføring i jazzens irrganger om hvor de skal begynne. Kan jeg sette opp ei liste for dem? Det har jeg også gjort noen ganger og forhåpentligvis hjulpet noen på vei. Med denne samlinga i hånd og hus, og til en uforskamma overkommelig pris også, så trenger jeg ikke det lenger. De som vil sette seg inn i jazz med røtter i The Big Apple bra bebop- og hardbop-perioden finner nemlig alt de trenger og vel så det her.

De 10 cdene består av, med et unntak, musikk fra to album med forskjellige artister. Her er det plukka på øverste hylle og ikke skjønner jeg helt hvordan rettighetsspørsmålene er løst, men det må man nesten gå ut i fra at de er.

Festen begynner med klarinettisten/saksofonisten Jimmy Hamilton og saksofonisten Stanley Turrentine og blir fulgt med to andre meget dyktige, men underkjente saksofonister, Gene Ammons og Hank Mobley. Bare Ammons´ versjon av "Answer Me My Love" er verdt inngangspengene aleine!

Gene Ammons – en av de nesten glemte gigantene.

Jeg har langt i fra kommet meg gjennom all musikken her, hver cd er på bortimot 80 minutter, men jeg lover å komme tilbake hvis førsteinntrykket får seg skrammer utover høsten og vinteren. Her er det som man vil skjønne musikk som vil vare evig og som ikke trengs å fortæres i løpet av ei servering.

I tillegg til de nevnte får vi innspillinger med Miles Davis, Milt Jackson, Cannonball Adderley, Grant Green, Thelonious Monk, Johnny Griffin, Lee Konitz, trompetere Tony Fruscella – opp med hånda de som husker han, Charles Mingus, Eric Dolphy, Hank Mobley/Al Cohn/John Coltrane og Zoot Sims – sammen!!!!!!, Eddie Lockjaw Davis, Sonny Rollins, Charlie Rouse og Roland Kirk. Skjønner????

Lydkvaliteten er pussa opp og holder meget god standard og kvaliteten på musikk er, nesten unødvendig å nevne, av aller ypperste merke i de fleste tilfeller.

Her er det bare å sette i gang å kose seg – i timesvis. Her det musikk både for nybegynnere og for viderekomne. "New York Jazz" er enkelt og greit ei tidløs samling klassisk jazzmusikk.

Diverse artister

New York Jazz

Documents/Naxos Norway

Jømnas aller største sønn, Tom S. Lund, har i flere tiår løfta fram et varmt og empatisk brasiliansk tonespråk for oss forfrosne her oppe ved Nordpolen. Nå gjør han det igjen, med masse strålende hjelp, og med Otto Nielsens tidløse sanger som utgangspunkt. OL-gull i Rio er endelig sikra!

Sammen med Kenneth Ekornes, Kirsti Huke, Sveinung Hovensjø – og mange andre – tar Tom S. Lund oss med på en herlig tur til Rio.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I dag starter OL for fullt for min del – her skal det kommenteres bryting. Bedre måte å starte det hele på enn i selskap med Tom S. Lund og hans brasilianisering av salige Otto Nielsens udødelige skatt, finnes knapt. Mange av oss har blitt kjent med Lund gjennom hans grupper Desafinado og ikke minst Trio de Janeiro og det livsbejaende tonespråket har skapt mye glede og varme opp gjennom åra.

Nå har han altså tatt for seg toneskatten til Otto Nielsen som generasjoner har hatt et nært forhold til. Ved hjelp av Lund & Co er det å håpe at den oppvoksende slekt også får stifte bekjentskap både med de underfundige, morsomme og intelligente tekstene og vakre melodiene.

Med ei kjernegruppe bestående av perkusjonist og trommeslager Kenneth Ekornes, elbassist Sveinung Hovensjø, vokalist Kirsti Huke og strengemester Andreas Aase, samt ei framifrå gjesterekke bestående av Bye & Rønning, Øystein Dolmen, Hans Rotmo, Viggo Sandvik og Henning Sommerro, skaper Lund ei stemning så vakker og inderlig at smilet blir lurt frem nesten uten stans. Nielsens musikalske verden egner seg ypperlig til "oversettelsen" Lund står for.

Høydepunkta står i kø underveis, men Hukes "Hainnhoinn. i båinn" og Sandviks ""Lille Jensen drar til Mandalay" er begge av den uforglemmelige sorten – som mye av det andre. OL er i gang for alvor – med eller uten en grønnmalt benk – i Rio!!!!

Tom S. Lund

En grønnmalt benk – i Rio?

Grappa/Musikkoperatørene

En svenske bosatt i Roma med sologitarskive utgitt på norsk selskap. Jeg så ikke den komme, men uansett er det flott musikk og det er det viktigste!

Mats Hedberg har mange strenger å spille på.

Det er sikkert mange årsaker til at Mats Hedberg (53) og hans musikk har gått meg hus forbi så langt. Den aller viktigste er kanskje at han har vært bosatt i Italia siden 1993. Av merksnodige årsaker har hams fjerde solo-cd kommet ut på det norske selskapet Ghost Town og dermed er veien til norske høytalere betydelig kortere og godt er det.

Hedberg sier, sjøl om inspirasjonen til å gjøre ting aleine kom fra jazzgitarist par excellence Joe Pass´ "Virtuoso", at han ikke ser på seg sjøl som jazzgitarist. Det har han nok helt rett i, men det betyr absolutt ingenting: han gir oss musikk som krysser grenser og holder seg godt innafor kategorien som Duke Ellington kalte god musikk. I følge hertugen var det jo bare to typer musikk – god og dårlig.

Hedberg spiller både akustiske og elektriske gitarer og benytter seg også av loopmaskiner og andre effekter uten på noen måte å overdrive. Han er en teknisk langt framskreden gitarist, men benytter sine tekniske kunnskaper til å skape musikk – ikke til å briljere. Musikken er i all hovedsak skrvet av Hedberg, men han har også søkt assistanse hos en J.S. Bach og John Carpenter. Hedberg trives med odde taktarter og skaper masse musikalsk spenning med det. Her er det henta inspirasjon fra klassisk musikk, folkemusikk, rock, jazz og gudene vet hva. Mats Hedberg har satt det sammen til noe som er hans eget og det er en sann fornøyelse å bli tatt med inn i denne spennende musikalske verdenen.

Mats Hedberg

True Temperament

Ghost Town/Musikkoperatørene

Jack DeJohnette er av mange regna som verdens ledende jazztrommeslager. Her møter han Ravi Coltrane og Matthew Garrison, sønnene til to av de andre største gjennom alle tider.

Ravi Coltrane, Jack DeJohnette og Matthew Garrison – et helt spesielt møte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dette møtet er det veldig mye spesielt ved. Tenor-, sopran og sopraninosaksofonist Ravi Coltrane var bare to år gammel da han mista sin far, den ikoniske saksofonisten John Coltrane. I hans legendariske kvartett på begynnelsen av 60-tallet spilte Jimmy Garrison bass og han døde i 1976 før hans sønn Matthew hadde rukket å bli seks år gammel. Til tross for at de var svært unge da fedrene la ned horna, så har de likevel blitt tilstrekkelig inspirert til å plukke opp de samme instrumentene som sitt opphav, sjøl om Garrison har valgt elbass i motsetning til faren som foretrakk den store akustiske fela.

Jack DeJohnette, som gjennom sine bidrag til Miles Davis, Bill Evans, Keith Jarrett, Jan Garbarek og Terje Rypdal og mange, mange andre, har siden 60-tallet vært en av verdens ledende trommeslagere. Han har kjent de to siden de var guttunger. DeJohnettes er Garrisons gudfar mens trommelegenden kjenner Coltrane som en sønn. Opp gjennom åra har de snakka om å gjøre noe sammen og endelig har de funnet anledninga og musikken til å gjøre det.

De har spilt sammen live i en periode allerede og nå følte de tre, som opplever seg som familie på alle slags vis, at tida var inne for å dokumentere samarbeidet. La det være klart med en gang: det var en korrekt avgjørelse!

DeJohnette spiller i tillegg til trommer også piano og elektronisk perkusjon,mens Garrison også trakterer elektronikk, men akkordinstrument er det altså sparsommelig med. Repertoaret, som begynner med John Coltranes sterke "Alabama" – helt spesielt å høre sønnen spille den og høre slektskapet med faren, blir komplett med Miles Davis/Bill Evans´ udødelige "Blue in Green", høyst overraskende Earth, Wind & Fires "Serpentine Fire" samt fem originallåter.

De tre har en personlig og musikalsk kjemi som er sjelden. Det kommer ikke akkurat som noen stor overraskelse at de er store instrumentalister, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det sitter som kollektiv. Det gjør det så voldsomt i dette tilfellet – dette har blitt et stjernemøte på tvers av generasjoner.

Jack DeJohnette/Ravi Coltrane/Matthew Garrison

In Movement

ECM/Grappa/Musikkoperatørene