Tor Hammerø

Morten Qvenild er en av de hippeste musikantene i Norge – ferdig snakka.

Morten Qvenild i ei sjelden pause fra pianoet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De av oss som har vært så heldige å få følge Morten Qvenild bortimot fra starten med de første Jazzintrovinnerne Ra og med hans mentor Jon Eberson, er på ingen måte overraska over at han med sjumilssteg – han løper jo maraton – har inntatt en posisjon som en av denne verdensdelens aller mest kreative, allsidige og spennende musikanter – uansett sjanger. I tillegg til sine egne hjertebarn som In The Country, sPaceMonkey og Susanna & The Magical Orchestra, så har han bidratt på godt og vel 50 skiver med artister som National Bank, Solveig Slettahjell, Susanne Sundfør, Thomas Dybdahl, Marit Larsen, Nils Petter Molvær og Shining. Vi snakker om en voldsom palett her!

Qvenild under lanseringskonserten på Kongsberg i sommer.

De seineste åra har Qvenild jobba mye med soloprosjektet HyPer(sonal) Piano som blei sjøsatt under årets Kongsbergfestival. Vi som var tilstede der mer enn ante hva som ville komme på “Personal Piano” – og du verden så flott at antagelsene gikk i oppfyllelse.

Programmøren, tangentmaestroen og vokalisten Morten Qvenild har skapt et helt lite lydunivers der alt fra popinspirasjon – den eneste låta han ikke har skrevet sjøl er Rihannas “We Found Love”!!!!!! – eksperimentering og improvisasjon går elegant i hop i The Mad Professor´s musikalske forskerhjerne. På mange vis er det nemlig slik at at Qvenild har oppholdt seg i laboratoriet sitt og benytta seg av alt som finnes av elektronikk, duppeditter, piano og sin unike kreativitet og kommet ut med dette usedvanlig personlige mesterverket.

Hver gang jeg møter Morten Qvenild så overrasker han meg. Han er stadig på vei til nye steder og hvor han er på vei nå aner jeg ikke. Det jeg vet er at jeg er veldig glad for at han er der han er nå – personlige Morten Qvenild.

Morten Qvenild

Personal Piano

HUBRO/Musikkoperatørene

Harpreet Bansal, Michael Bloch og Espen Eriksen leder hver sin trio – det låter uansett flott og helt forskjellig.

Bansal Trio med inderlige røtter i India.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trio er en av jazzens klassiske bestninger. Her skal vi møte tre norske med ferske visittkort, men med et høyst personlig uttrykk.

Vi begynner like godt lengst unna. Harpreet Bansal er en indisk fiolinist født av indiske foreldre i Oslo. Hun er oppdratt med nordindisk klassisk musikk, raga, av sin far og i 2011 tok hun mastergrad i indisk musikk ved Norges Musikkhøgskole.

Sammen med perkusjonisten, tablaspilleren og stemmekunstneren Andreas Bratlie og den tsjekkiske pianisten Vojtech Prochazka, også han med ei usedvanlig allsidig bakgrunn blant annet med studier av indisk musikk i Paris før han kom til Norge, har Bansal med “Chandra” gitt oss noe helt eget, eksotisk og spennende. Repertoaret har hun enten skrevet sjøl eller er henta fra folkemusikk-skatten – uansett setter den originale trioen sitt unike bumerke på musikken.

Michael Bloch Trio med ei herlig debutskive.

Michael Bloch (41) er en musikant vi har hørt om lenge i jazz-Norge. Allerede som tenåring viste han frem et formidabelt talent – både som pianist og saksofonist. Til tross for det blei det stille rundt Bloch og han utdanna seg til sjukepleier. Heldigvis blei suget etter å uttrykke seg musikalsk så sterk at han sa opp jobben sin og gikk for den musikalske drømmen nok en gang. Med debutskiva i spilleren er det hyggelig å kunne fastslå at det var et meget godt valg.

Sammen med bassist Frode Berg og trommeslager Anders Thorén, er det pianisten Bloch som får vist seg fram her. Inderligheten til John Coltrane og den lyriske spillestilen til Bill Evans blir trukket fram som inspirasjonskilder for Bloch og i mine ører er det Evans´ påvirkning som er mest åpenbar ved denne anledninga. Bortsett fra Johnny Mandels nydelige “Emily”, så har Bloch skrevet all musikken og det er ingen tvil om at det er en musikalsk lyriker av klasse vi har med å gjøre. Berg og Thorén kler Bloch og musikken perfekt og det skal bli spennende å følge Blochs utvikling videre.

Espen Eriksen Trio – stilige herrer med ditto musikk.

Espen Eriksen Trio gir oss med “Never Ending January” sin tredje cd. Bandet har fått mye og velfortjent oppmerksomhet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser og turnerer over store deler av kloden. Grunnen er sjølsagt at musikken er dritbra og at de har noe eget å melde. De som mener de hører spor av Tord Gustavsen, Esbjörn Svensson og Jan Johansson her, har forsåvidt helt rett, men aller mest hører vi uansett Espen Eriksens unike tone- og klangverden. Nok en gang er det Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass som utgjør det meget empatiske tonefølget.

Korte låter, de åtte melodiene varer i kun 35 minutter, skjærer kanskje for ofte inntil beinet – for min del kunne både Eriksen og de to andre strekke enda mer ut ved flere anledninger. Det er uansett en liten innvending til ei flott og vakker skive som garantert vil åpne ennå flere dører for Espen Eriksen Trio på verdensbasis.

Harpreet Bansal, Michael Bloch og Espen Eriksen har på tre forskjellige vis fortalt oss at triouttrykket lever i beste velgående.

Bansal Trio

Chandra

Jazzland Recordings/Universal

Michael Bloch Trio

First Light

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Espen Eriksen Trio

Never Ending January

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Med “Savnet” har danske Michael Katz Krefeld i løpet av kort tid skaffa meg en ny favoritt blant krimforfattere på verdensbasis.

Michael Katz Krefeld – krimforfatter i toppklassen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Michael Katz Krefeld, som nærmer seg 50 med stormskritt, er født og oppvokst i København. Han har skrevet manus til en rekke kjente danske tv-serier som “Nikolaj og Julie” og “Hotellet” og han debuterte som romanforfatter i 2007. Siden har det kommet seks publkumsvinnere som har solgt over 150.000 eksemplarer på hjemmebane og han er nå utgitt i 19 land.

Med “Savnet” møter vi den “pensjonerte” politietterforskeren Thomas “Ravn” Ravnsholdt for andre gang. For meg er det det første møtet og det går helt fint uten å ha lest forgjengeren “Avsporet”.

Katz Krefeld er en meget pålest forfatter. Han er svært nøye med detaljer og alt stemmer underveis. Utgangspunktet her dreier seg om en ensom ulv, regnskapssjef Mogens Slotsholm, som blir frista til å gjøre noe mer med livet sitt enn å føre kjedelige bøker for en sjef og en bedrift han misliker sterkt. Det fører til at han gjør underslag, får kontakt med en kvinne i Berlin som frister han med et nytt liv via EDB-maskina og en nøye planlagt flukt og forsvinning ser ut til å være vellykka.

Regnskapsførerens søster greier ikke å slå seg til ro med brorens sporløse forsvinning og får kontakt med Ravn – en politihelt som helt klart har et slektskap med Harry Hole.

De to begynner å nøste i saken som fører dem til Berlin med et bakteppe til DDR-tida og Stasis grusomheter. Hvordan Stasi “lever” i dag løfter Katz Krefeld fram på et heftig vis uten at “Savnet” blir noen unødvendig blodig roman av den grunn.

Om vi befinner oss i København eller Berlin så har Katz Krefeld stålgrep om geografien. Han har en meget elegant penn og det er et veldig driv i fortellinga som jeg opplever ikke har dødpunkter (sic….).

Michael Katz Krefeld blei kåra til årets krimforfatter i Danmark i 2012. Nå er ikke mitt sammenlikningsgrunnlag voldsomt, men jeg skjønner hvorfor han blir satt stor pris på. Oppfølgeren “Sekten” er klar om noen måneder. Den er allerede sikra én leser i Norge.

Michael Katz Krefeld

Savnet

Vigmostad & Bjørke

Trekkspilleren Klaus Paier og cellisten Asja Valcic tar oss med på ei sjelden reise.

Asja Valcic og Klaus Paier skaper flotte og varme stemninger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det begynner å bli noen år siden jeg oppdaga den spennende strykekvartetten radio.string.quartet.vienna med sete i Wien. Med klassisk skolering som base gikk de videre og viska ut stadig nye musikalske grenser. Det oppdaga også akkordeonisten og bandeonisten Klaus Paier – også han fra Østerrike – og et fruktbart samarbeid var unnfanga.

Ikke minst var møtet mellom Paier og kvartettens cellist, kroatiske Asja Valcic, av det unike slaget og for vel to år siden ga de oss den usedvanlig vakre duoskiva “Silk Road”. Her er det klart for oppfølgeren og “Timeless Suite” er akkurat det tittelen antyder – tidløs.

Bortsett fra to melodier der henholdsvis Igor Stravinsky og Johann Sebastian Bach har lagt fundamentet for nye komposisjoner av de to, så har de skrevet nesten all musikken sjøl, men hver for seg. Unntaket er en liveversjon av Astor Piazzollas “Oblivion” som avslutter ballet.

Det de to virtuosene gir oss er musikk i grenseland mellom klassisk musikk, folkemusikk med røtter i Balkan og jazz. Med ei slik instrumentering så låter det sjølsagt ganske så unikt og de to har utvikla et språk og en kjemi som ikke kan sammenliknes med noe eller noens. Det er bare å la seg forføre av denne tidløse musikken.

Klaus Paier – Asja Valcic

Timeless Suite

ACT/Musikkoperatørene

Jo Nesbø skriver nå som andre smør brødskiver. Årets andre er i tillegg mye bedre enn den første.

Jo Nesbø leverer så det holder nok en gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For noen uker siden omtalte jeg de nye platene til søstrene Brunvoll fra Kringstadbukta på Moldes vestkant. På mange vis er jeg overbevist om at det er verdensklasse hos begge. Jeg tror neppe det er for å opprettholde balansen at Jo Nesbø fra Nøisomhedsveien på byens aller beste østkant nok en gang bekrefter at han også hører hjemme i det samme sjiktet. Likevel er det slik at når hans Harry Hole-univers er oversatt til rundt 50 språk og er solgt i mangemillionersklassen – vi snakker om antall eksemplarer, så er det ikke så mye mer å bevise for Nesbø akkurat på det området.

Hva som skjer med Harry Hole er som kjent ukjent. Nesbø liker å holde oss på pinebenken, men enn så lenge har han heldigvis dukka opp igjen i mer eller mindre forpjuska tilstand. Mens Harry eventuelt våkner opp igjen fra en eller annen rus, så må sjølsagt Nesbø ha noe å fylle tida med han også og det som først var meninga var at han skulle gi oss en serie under pseudonymet Tom Johansen.

Det ser ut til at Nesbø har gått bort fra den tanken for under det mer gjenkjennbare navnet Jo Nesbø har han nå for andre gang bare i år gitt oss to romaner, “Blod på snø” i mars og nå et halvt år seinere, “Mere blod”. Hvordan man enn ser på disse to bøkene der leiemorderen Olav Johansen og nå Ulf, eller hva han nå heter, blir den “nye” Harry, så er og blir dette et slags sideprosjekt for Nesbø. Som med Harry så er hovedpersonene av typen vi får sympati med til tross for at det ikke er det mest respektable “yrket” han utøver.

Denne gangen tar Nesbø oss med til Finnmarksvidda – nok en gang et område av landet han kjenner godt til etter å ha bodd der i en periode. Det viser han oss både gjennom måten han beskriver geografien og folket. Det som er den store forskjellen på Harry-universet og disse to bøkene er at historiene, som er skrevet på pluss/minus 200 sider, er i stor grad omfanget og volumet. Dette er enklere historier, mye mindre intrikate og med mange færre detaljer. Der Nesbø med Harry tar oss med ut i sfærer med masse ledetråder som forvirrer og gjør oss hugærne på vei mot løsninga av floka, så er ikke spenningsnivået det samme i “Mere blod”.

Nesbø er fortsatt en overstrålende historieforteller med en ypperlig penn som holder på oss fra start til mål – og det går unna på noen timer eller et par kvelder – og han skaper nok en gang et høyst troverdig persongalleri. Dessuten er “Mere blod”, til tross for tittelen, mye mindre blodig og grotesk enn Harrys univers, men fantasien til Nesbø kjenner fortsatt ingen grenser – jeg sier ikke mer enn at et gjemmested som dukker opp her har jeg aldri hørt om før – ikke vil jeg dit heller!

Hvor veien går for Ulf, eller hva han nå heter, er ikke godt å si, men noe forteller meg at både han og Harry dukker opp igjen. Dessuten er det fint at balansen mellom øst og vest i Molde fortsatt er på plass.

Jo Nesbø

Mere blod

Aschehoug

Vokalisten, trekkspilleren, låtskriveren, komponisten og bandlederen Guro von Germeten holder på med noe hun er helt aleine om. Og det er drittøft!

Guro von Germeten er en opplevelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvis du har vært så uheldig at du har unngått 35 år gamle Guro von Germeten, en av Hammerfests aller største døtre, så byr det seg nok en mulighet her for å rette opp i den lille skandalen. Med sitt tredje album møter vi henne for første gang på norsk og hun viser oss kanskje tydeligere enn noen gang at hun er en historieforteller av rang – både verbalt og musikalsk.

Utgangspunktet for “Jeg fant en bit av deg” er at von Germeten blei tildelt Prøysens Kunststipend i løpet av det store Prøysenåret i fjor. Der fant hun både inspirasjon og mot til å fortelle sine historier på norsk og jeg kan love at hun ikke pakker noe inn i bomull. Hun er ærlig om både det personlige og det intime uten at det blir kleint på noe vis. Dessuten er hun så rett frem i sin måte å formidle det hun ønsker å dele med oss at jeg tror på henne hele veien.

Når hun så omfavner fortellingene sine med dramatisk og inderlig musikk som henter inspirasjon fra cabaret, Balkan, jazz, vise, og sikkert mye annet også, så blir dette et høyst sjeldent og spennende visittkort fra ei særdeles personlig stemme.

Omgitt av et kjerneband med utmerkede musikanter som henter fra de samme kilder som von Germeten, Line Grenheim på fele, Sebastian Haugen-Markussen på bass, Even Helte Hermansen på gitar, Erlend Barratt-Due Solum på klarinett og Christian Svensson på trommer og perkusjon pluss fine ekstrabidrag fra Åge Reite på trompet og flygelhorn og Kristian Wentzel på tangenter, så blir “Jeg fant en bit av deg” til noe helt eget. Det anbefales på alle slags vis å unne seg en bit av Guro von Germeten.

Guro von Germeten

Jeg fant en bit av deg

Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

Trommeslager Erland Dahlen står øverst på ringelista til mange av landets aller beste uansett sjanger. Her møter vi han helt aleine.

Erland Dahlen med et unikt visittkort.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du skal ha gjort en imponerende innsats hvis du har greid å unngå Erland Dahlens trommebidrag de seieneste åra. 44-åringen fra musikkmetropolen Ulefoss i Telemark har spilt på over 160 skiver med storheter som Madrugada, Exploding Plastix, John Paul Jones fra Led Zeppelin, Eivind Aarset, Anja Garbarek, Serena Maneesh, Arve Henriksen, Ane Brun og Ellen Andrea Wang. I det siste har han også vært en del av bandene til Nils Petter Molvær og Stian Westerhus. Vi snakker på øverste hylle hele veien med andre ord.

Nå er det slik at de færreste trommelsagere lager soloskiver. Bortimot ingen lager to av det slaget, men “Blossom Bells” er faktisk Dahlens andre – “Rolling Bomber” så dagens lys i 2012. Grunnen er helt sikkert at både han sjøl og mannen bak Hubro, Andreas Risanger Meland, mer enn ante at Dahlen hadde mye på hjertet og du verden så rett de har hatt.

Hvis du ser, eller hører, for deg at “Blossom Bells” er en en godt og vel 37 minutter lang trommesolo, så tar du veldig feil. Dahlen er en multiinstrumentalist som spiller på det meste som kommer hans vei, det være seg av tradisjonelle instrumenter som gitar og xylofon, og spesiallagede saker og leker og i tillegg bruker han elektronikk på et smakfullt og effektfullt vis.

Med dette og mye mer til sin disposisjon lager han seks lydlandskap, eller låter, som henter hemningsløst fra kilder som krautrock, drone- og ambient musikk, samtidsmusikk og impro og mikser det med rockens og jazzens heftige energi.

Dahlens fantasiverden virker å være utømmelig og det er usedvanlig spennende å bli invitert med inn i den og bli tatt med på ekskursjon til ukjente steder.

Musikken er tøff, vakker, sær, personlig, energisk og aldri i nærheten av å være likegyldig. Erland Dahlen forteller oss nok en gang at han har noe helt eget å melde.

Erland Dahlen

Blossom Bells

Hubro/Musikkoperatørene

Lizz Wright og José James er to av de beste stemmene på den andre sida av dammen. Her kommer det to nye bevis på det.

Lizz Wright har det som trengs og vel så det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lizz Wright (35) har de seineste 10 åra vokst seg opp til å bli en av de flotteste, varmeste og viktigste stemmene i amerikansk musikk. I alle fall den delen som har med inderlighet og ekthet å gjøre. På “Freedom & Surrender” har hun fått med seg en av de virkelig store produsentene, Larry Klein, med fortid både som produsent og ektemann for Joni Mitchell og kun produsent for Thomas Dybdahl. Vi snakker om en musiker og produsent som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre – han har godt grep om de fleste – men kun om kvalitet.

I de samme grenselandene, det vil blant annet si soul, gospel, jazz, pop, rhythm and blues og funk, finner vi også Lizz Wright. Hun er utstyrt med ei flott og varm stemme og når hun så får tonefølge av sjefer som Jesse Harris og Dean Parks på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og Kenny Banks og Billy Childs på tangenter og gjesteopptredener av trompeteren Till Brönner og nok ei vokalstjerne, Gregory Porter, på den nydelige balladen “Right Where You Are”, så tar Wright nok et steg mot den ypperste toppen. Låtmaterialet står hun i stor grad for sjøl, men overraskelser som Nick Drakes “River Man” og Bee Gees-hiten “To Love Somebody” er ekstra krydder.

José James – strålende vokalist i mange grenseland.

Det maskuline svaret på Lizz Wright er på mange vis José James (37). Han har også bevegd seg på tvers av sjangergrenser og vist at han behersker det meste. Likevel var det vel kanskje litt overraskende at han kom med denne hyllesten til Billie Holiday som ville ha runda 100 tidligere i år hvis hun hadde fått leve.

Nå viser det seg at James begynte å plukke fram moras Holiday-plater allerede som 4-åring. Han gjenoppdaga henne som voksen og mener at hun har vært hans lærer siden og at hun satte han på den veien han fortsatt vandrer.

Sammen med en stjernetrio med Eric Harland på trommer, Jason Moran på akustisk og elektrisk piano og John Patitucci på bass, tar James oss gjennom ni låter som for alltid vil være nært knytta til Lady Day, bl.a. “Good Morning Heartache”, “What a Little Moonlight Can Do”, “God Bless the Child” og “Strange Fruit”. Det gjør James og hans venner på et ekte, nedpå og svært så respektfullt vis samtidig som de gir musikken 2015-farge.

Lizz Wright og José James er to svært viktige og vakre stemmer som tar med seg tradisjonen samtidig som de er i stand til åpne dører for nye generasjoner også langt utenfor jazzmenigheta.

Lizz Wright

Freedom & Surrender

Concord Records/Universal

José James

Yesterday I Had The Blues – The Music of Billie Holiday

Blue Note/Universal

George Cables og Cyrus Chestnut er to av den amerikanske jazzens meget langt framskredne pianister – usedvanlig dyktige, men alt for underkjente.

George Cables er en av de store pianistene som har fått for liten oppmerksomhet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

George Cables (70) er langt i fra noen hvem som helst i amerikansk og internasjonal jazz. Helt siden slutten av 60-tallet har han vært der og når trommeslagere som Max Roach, Art Blakey og Roy Haynes, saksofonister som Sonny Rollins, Dexter Gordon og Joe Henderson og trompetere som Freddie Hubbard og Woody Shaw alle har hatt Cables på lønningslista, så er vel det bekreftelse mer enn god nok på hva slags kvaliteter denne elfenbensplukkeren har å by på. Min forrige soloutgivelse med Cables stammer fra 1979 – det sier vel en del om at han ikke har plaga oss for mye med sine utsøkte kvaliteter som bandleder i alle fall.

Her møter vi han i utmerka selskap, som tittelen antyder, på minst to vis. Bassist Essiet Okon Essiet og trommeslager Victor Lewis, som begge har spilt med “alle” – Lewis også sammen med Cables i Dexter Gordons band, er det utmerkede reisefølget Cables har tatt med seg og mer empatisk selskap er det vanskelig å finne.

Den andre hentydninga til det gode selskap er låtskriverne Cables har valgt å hylle: Duke Ellington, Billy Strayhorn, John Hicks og Kenny Barron. I tillegg gir han oss også to egne komposisjoner.

Det vi blir servert her er uforfalska, vakker og ærlig triojazz med røtter tilbake til bebop og George Cables er minst like bra som han var i 1979.

Cyrus Chestnut – du verden som det swinger av han.

Cyrus Chestnut (52) kommer fra en yngre generasjon enn Cables, men har mer eller mindre den samme tradisjonen i ryggmargen. Med fartstid fra storheter som Wynton Marsalis, Terence Blanchard, Betty og James Carter, har Chestnut allerede fortalt oss hvilken eminent pianist han er. Han har også gitt oss en rekke visittkort under eget navn – ofte med musikk i et grenseland mellom hardbop og gospel.

Her har han ønska å jobbe med det samme formatet som Cables, men med musikanter fra en eldre generasjon enn seg sjøl. Det har ført til at samme trommeslager som Cables ringte, den usedvanlig smakfulle Victor Lewis, er med samt bassisten David Williams – begge med solid trioerfaring fra giganter som salige John Hicks og Cedar Walton.

Chestnut har ønska å utnytte erfaringa til disse to herrene og med et repertoar med låter assosiert med Hicks, “Polka Dots and Moonbeams”, “I´ve Never Been in Love Before” og “I Didn´t Know What Time It Was”, samt Strayhorns “Day Dream”, som også Cables spiller solo, Scott La Faros “Gloria´s Step” pluss en høyst overraskende og herlig versjon av popstandarden “Hello” av Lionel Richie, så sørger Cyrus Chestnut & Co for at dette blir det andre triomøtet på svært så kort tid på høyt nivå fra det amerikanske selskapet HighNote Records.

Ute etter ekte Jazz til høststormene, peiskosen og rødvinsglasset? Da trenger du ikke å leite lenger.

George Cables

In Good Company

HighNote Records/MusikkLosen

Cyrus Chestnut

A Million Colors in Your Mind

HighNote Records/MusikkLosen

Vegard Hammer fant ut at han ville samle gode venner som kunne skape god musikk sammen. Det var en idé som hadde mye for seg.

Hammer Orchestra har hatt det hyggelig sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Rundt omkring i kongeriket finnes det en rekke kompetente jazzmusikanter som i tillegg til straight jobb i alt annet enn musikkrelaterte yrker, elsker å spille – så mye og så ofte som mulig. Pianisten Vegard Hammer er en av disse og i tillegg til “jobben” som pianist i Ski Storband, fikk han tidligere i år ideen om å samle en engere krets – det vil si sju gode venner – til å hygge seg med et knippe standardlåter.

Nå hadde det seg slik at den ene ideen tok den andre og noe forteller meg at Hammer er av typen som ikke lar seg stoppe så lett hvis han først tenner på noe. Han la lista en del høyere med en gang og satte i gang å komponere det som har blitt ni originallåter. Derfra til å gi ut en cd med er det likevel et godt stykke vei og en del kroner. Hammer begynte, lenge før studio var booka, å selge plata via internett-tjenesten kickstarter og i løpet av en måned var det solgt nok av både notemateriale og plater til å booke studio. I slutten av mai var det som nå har fått navnet Hammer Orchestra i studio og i løpet av to dager var det hele i boks – gjort live i studio.

Sammen med trommeslageren Rune Bryn, gitaristen Endre Engebretsen, trompeteren og flygelhornisten Geir Hauger, perkusjonisten Christian Lund, saksofonisten Audun Os og bassisten Roger Williamsen, har Hammer gått til verket med masse entusiasme.

Nå har det seg slik at jeg er usedvanlig bortskjemt. Jeg blir nemlig overøst med det aller beste som finnes av jazzmusikk fra alle verdenshjørner. Det betyr igjen at kvaliteten på veldig mye av det jeg hører på er skyhøy. Det vil derfor være urettferdig å sammenlikne Hammer Orchestra med musikanter og musikk som jeg anmelder ofte.

Det de sju gir oss er variert musikk med røtter i 70-talls fusion, spor av bebop og melodiøse ballader. Kvaliteten både på ensemblespillet og det solistiske varierer en del og i mine ører er det Geir Hauger som skiller seg ut som den mest spennende med sin varme og inderlige trompettone.

Vegard Hammer og Hammer Orchestra skal ha all mulig slags ære for initiativet og musikken. Mange vil ha glede av “Triple Filtered” – langt i fra bare de som kjøpte musikken uhørt.

Hammer Orchestra

Triple Filtered

Pilar/Musikkoperatørene