Det er ikke lenge siden vi fikk stifte vinylbekjentskap med Karin Krogs "Gershwin with Karin Krog/Songs by George & Ira Gershwin" og "You Must Believe in Spring" – begge innspilt i 1973/74. Det må altså ha vært en usedvanlig produktiv periode – også til Krog å være – for "We Could Be Flying" blei også spilt inn det samme året i legendariske Rosenborg Studios i Oslo.
Denne utgivelsen bekrefter på alle mulige måter Krogs enorme allsidighet. Hun hadde truffet den amerikanske pianisten Steve Kuhn, som var samboer med en annen vokalstorhet, Monica Zetterlund, i Sverige på slutten av 60-tallet. Krog og Kuhn fant bokstavelig talt tonen med en gang og Krog inviterte han til Norge for at det norske publikummet også skulle få høre hva han hadde å bringe til torgs. Med sitt avslappa, men samtidig utfordrende pianospill – både akustisk og elektrisk – var det noe ganske så nytt her til lands. Når så kvartetten blei komplettert med trommeslager i særklasse, Jon Christensen, og elbassist par excellence, Steve Swallow, så lå det meste til rette for at dette måtte bli et hyggelig møte. Det blei det da også!
Med et repertoar bestående av standardlåter som "Sometime Ago", "Sing Me Softly of the Blues" – skrevet av Swallows nåværende samboer Carla Bley – og "Lament", kjente poplåter som Michel Colombiers "We Could Be Flying" og Joni Mitchells "All I Want" samt fire originalitet av Kuhn, tar Krog oss med inn i en moderne verden anno 1974 som holder mål noe så voldsomt også den dag i dag.
Jeg slutter aldri å bli imponert over Karin Krogs unike stemme og formidlingsevne. Det er fantastisk å høre henne i 2016 og det er like stort å få gjenhør med henne fra 1974. Det er luft under vingene hennes uansett.
Endelig er denne lenge etterlengta filmen om Miles Davis her – "Miles Ahead". Før – og etter – at den kommer til en kino nær deg, anbefales filmmusikken på det sterkeste.
Det har i løpet av jazzens eksistens blitt en del ikoner. I mine ører er det uansett ingen som kommer opp mot Miles Davis (1926-91). Jeg var heldigvis en av de som fikk gleden av å oppleve han live, blant annet på den utrolige "midnattsmessa" i Molde i 1984. Den konserten – og den året etterpå også – sitter som spikra. Jeg tror jeg kan si at 84-konserten er min største musikkopplevelse noensinne.
Filmen, der Don Cheadle gestalter Miles – vi har "lov" å kalle han det, har fått ymse mottakelse. Bakgrunnen er sikkert at folka bak filmen har valgt en utradisjonell innfallsvinkel: har jeg skjønt det riktig så er det ingen biografisk gjennomgang av sjefens liv, men de har derimot valgt å gå inn i et par dager av hans liv og gjort et forsøk på å vise oss hvem Miles var gjennom det. Jeg gleder meg sjølsagt til å se filmen uansett.
Skuespilleren Don Cheadle spiller Miles.
Musikken holder uansett herfra til evigheten. Det meste er med Miles´ "stemme" fra klassiske innspillinger som "Miles Ahead", "So What", "Nefertiti" og "Black Satin" – der vi får oppleve Miles fra forskjellige epoker -, og noe er spilt inn i studio i forbindelse med filmen av folk som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Esperanza Spalding, Robert Glasper og trompeteren Keyon Harrold, som også spiller Miles´ trompetstemme i filmen når Don Cheadle setter leppene til hornet. Dessuten er det en rekke mellomstikk der Cheadle "er" Miles med sin hese stemme. Om det funker? Faktisk ganske bra. Cheadle har også skrevet coverteksten som handler om både hvordan filmen blei til og hvordan musikken blei unnfanga. Interessant lesning.
Jeg gleder meg sjølsagt storveis til å få sett filmen. Det å få hilst på filmmusikken har bare vært med på å skjerpe appetitten.
Den Bergensbaserte kvintetten Louisiana Washboard Five har tatt på seg jobben med å ta vare på jazzen fra 20- og 30-tallet. Det gjør de med mye kunnskap og store doser empati.
Louisiana Washboard Five har holdt den tradisjonelle jazzfana høyt helt siden slutten av forrige årtusen. Debutskiva, "Doctor Jazz", kom allerede i 1998 og siden har vi fått "Ace of Rhythm" (2000) og "Futuristic Rhythm" i 2004. Når bandets fjerde CD kommer tolv år etter den forrige, så vil det være en sterk overdrivelse å påstå at herrene driver og løper ned dørstokkene i platestudio akkurat. Desto hyggeligere er det at de har gjort det nå og fortsetter jobben med å ta vare på denne viktige tradisjonen og kulturen.
Utrolig nok har besetninga vært nesten den samme helt fra starten. Det vil si Arnulf Røkke på tuba og bass, Rolf K. Seldal på vaskebrett og trommer samt vokal på et spor, Ketil Sæthre på trompet og bandets ideologiske fører Steinar Sætre på klarinett og saksofon pluss vokal på et spor han også. Den eneste nye er den nederlandske banjoisten Johan Lammers. På denne utgivelsen er den franske klarinettisten Aurélie Tropez en hjertelig gjest i tillegg til at "modernisten" John Pål Inderberg tilfeldigvis kom forbi studio en av innspillingsdagene og bidrar med sin barytonsaksofon på et av spora.
LWF tar nok en gang for seg tradisjonen fra slutten av 20- og begynnelsen av 30-tallet. De har funnet fram til kjente låter som "Out of Nowhere", "Basin Street Blues" og "My Melancholy Baby" og miksa det med "ukjente" låter fra både New Orleans, Chicago, Kansas City og Detroit – hele jazzens oppvekst med andre ord.
Både individuelt og kollektivt har alle de involverte masse å fare med – de har nok en gang fortalt oss at denne musikken har bolig langt innenfor skjortakragen; den betyr mye for dem og de ønsker å dele den med oss og det gjør de på et inderlig og empatisk vis.
Knut Reiersrud og Tuva Livsdatter Syvertsen har slått sine putler sammen med noen av de beste som finnes av rootsmusikanter og markerte 8. mars med en fest i Berlin som vi får anledning til å være med på nå.
Knut Reiersrud, Tuva Livsdatter Syvertsen og resten av a-laget.
Den tyske produsenten og plateselskapsdirektøren Siggi Loch er en mann som både har mange og gode ideer. Blant annet var han mannen bak "fusjonen" mellom Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country – ingen dum tanke kan man vel trygt si. Dessuten har han i samme slengen vært fødselseshjelperen bak Jazz at Berlin Philharmonic som med "Celtic Roots" nå har kommet opp i sin sjette utgave.
Med denne konserten og påfølgende liveutgivelse har Loch og ACT tatt en aldri så liten u-sving. Han hadde blitt kjent med Reiersrud gjennom "Trail of Souls"-prosjektet med de nevnte norske "gruppene" og etter at ideen var født om å skape en "celtisk møte" tok det ene det andre.
Jeg tror Reiersrud var den første som blei involvert. Så ringte han til en av sine favoritter som igjen ringte til sin favoritt som igjen…..skjønner? Det førte til at følgende musikanter, og som Knut sier: vi snakker om noen av de beste i sin prisklasse, stilte på startstreken og blei møtt av en fullsatt og begeistra Berlin Philharmonie-sal for et halvt år siden: den shetlandske fiolinisten Aly Bain, den amerikansk/svensk/finske vokalisten og gitaristen Eric Bibb, den skotske multiblåseren Fraser Fifield, den svenske perkusjonisten og bassisten Olle Linder og hans landsmann Ale Möller på på en sju, åtte instrumenter og vår egne Knut Reiersrud på gitarer og munnspill og Tuva Livsdatter Syvertsen på vokal, hardingfele og harmonium.
De sju har tatt for seg 12 låter som enten er originalskrevet eller henta fra den enorme celtiske toneskatten fra diverse land. Dette er jo et unikt møte mellom sju fantastiske musikanter fra sju ståsteder, men det de har skapt sammen på kortest mulig tid er nesten utrolig. De vel 70 minuttene vi får være med på er en sann fest på alle måter og de som makter å sette disse sju sammen på ei scene igjen har garantert skutt gullfuglen. Inntil videre er "Celtic Roots" en strålende måte å tilbringe den ventetida på og med.
Knut Reiersrud – Ale Möller – Eric Bibb – Aly Bain – Frase Fifield – Tuva Syvertsen – Olle Linder
Bassist Barry Guy, pianist Marilyn Crispell og trommeslager Paul Lytton har laga musikk sammen siden forrige årtusen. Trolig har de aldri vært bedre enn nå.
Marilyn Crispell, Barry Guy og Paul Lytton – langt framskreden triojazz.
De to britene Barry Guy og Paul Lytton og amerikanske Marilyn Crispell er blant den moderne jazzens viktigste stemmer – sjøl om de aldri har fått den enorme verdensstjerne-statusen. Det gjelder både individuelt og kollektivt – de fire trioutgivelsene de har gitt oss siden 1999, "Odyssey", "Ithaca" og "Phases of the Night" pluss "Deep Memory", er strålende eksempler på det.
Nå er det ni år siden trioen sist fortalte oss hvor de var. I mellomtida har de gjesta oss i en rekke andre konstellasjoner, men "Deep Memory" som Guy blei inspirert av den irske maleren Hughie O´Donoghues malerier til å skrive musikk til eller for, er for meg i alle fall trioens sterkeste vitnesbyrd til nå.
Alle disse tre musikantene er viden kjent i frijazzkretser som noen av de mest uttrykksfulle individualistene som finnes. Det får vi også høre denne gangen, men det som kanskje overrasker enda mer er de melodiske, direkte vakre og ettertenksomme låtene og partiene som i stor grad preger "Deep Memory". Alle maleriene som Guy har latt seg inspirere av finnes i omslagsheftet og det er absolutt mulig å begripe hvilke stemninger han har latt seg begeistra av.
Det er stor bredde, dybde og dynamikk i musikken som Guy Crispell Lytton serverer oss. Den er både vakaker, sterk og usedvanlig personlig. Det er vel ikke noen grunn til å kreve så mye mer enn det.
Det er mye med Marius Neset. Det aller viktigste er at det er verdensklasse over det han foretar seg både som saksofonist og komponist. Her følger nok et bevis på det.
Marius Neset, nummer tre fra venstre i bandet sitt, sammen med London Sinfonietta.
Jeg begynner like godt med konklusjonen: "Snowmelt" er det mest ambisiøse og samtidig mest vellykka verket unnfanga av en norsk jazzmusiker. Såpass? Ja, såpass faktisk – det befinner seg nemlig helt der oppe med Jan Garbareks "I Took Up the Runes" og Arild Andersens "Arv" og "Sagn".
Egentlig har det ligget i korta ei stund at musikk på dette nivået skulle komme fra den 31 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen fra Os ved Bergen som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående. Han ville gå sin egen vei og lot jazzutdanning i Norge være – han ville søke ande steder. Og du verden som han har funnet – både som instrumentalist, bandleder og komponist.
For det store publikum i Norge bevegde han seg under den store radaren helt til han presenterte sitt bestillingsverk "Lion" sammen med Trondheim Jazzorkester under Moldejazz i 2012. Det var intet mindre enn storveis, utfordrende og djupt personlig. Siden har det gått slag i slag og rundt om i Europa er nå Neset ei stor stjerne på jazzhimmelen.
Med "Snowmelt" tar han kanskje det endelige steget helt til topps. Med et partitur på 240 sider har han skrevet et mesterverk – det likner ikke på et mesterverk, det er det – for verdensberømte London Sinfonietta og sin egen glitrende kvartett med det norsk/svenske unikumet Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelske Ivo Neame på piano. Her viser Neset at han er i besittelse av en oversikt når det gjelder klassisk musikk, jazz og folkemusikk som er særegen for å si det forsiktig. Måten han fusjonerer de to "gruppene" er helt makalaus og totalt original. Når han så nok en gang viser oss at han, med impulser fra både Michael Brecker og Jan Garbarek, er en saksofonist som tøyer instrumentets grenser til det ytterste – jeg tror faktisk ikke det er så mye mer å hente reint teknisk på de to horna – så har "Snowmelt" blitt verket "alle" andre må strekke seg etter i tiåra som kommer.
Som nevnt er det mye med Marius Neset. Han er blant annet også Brann-supporter på sin hals. Det forteller at heller ikke Marius Neset er fullkommen.
Dan Peter Sundland er en 30 år ung elbassist, komponist og bandleder fra Børsa ved Trondheim som har gjort Berlin til sin hjemby de siste åra. Der har han tydeligvis fått utvikla sin egen personlige stemme.
Dan Peter Sundland, til venstre, sammen med sitt band Home Stretch.
Sundand, som blei tildelt Sparebank 1s Talentpris under Moldejazz i 2013, har med sitt særegne elbass-spill, ofte med bue, vist oss ved flere anledninger at han er på vei til et eget sted. Bedre sted å leite etter det enn smeltedigelen Berlin finnes vel knapt. Der har han også satt sammen et band bestående av musikanter med samme mål som han sjøl vil jeg tro: den greske pianisten Antonis Anissegos, den tyske saksofonisten Philipp Gropper og den australske trommeslageren og elektronikeren Steve Heather, har alle Berlin som base og i disse tre har Sudland så avgjort funnet sjelsfrender som ønsker å gå i samme retning som han.
Musikken, som enten Sundland har komponert eller som er kollektivt unnfanga, beveger seg i et kammermusikalsk samtidslandskap med store doser improvisasjon involvert. Lydlandskapene de frambringer har stor egenverdi og låter helt ulikt det meste annet som har vederfaret sinnet. Det er ofte mørkt, kontemplativt og med en zenliknende søken i seg.
Bandet, som debuterte under Moldejazz i 2014 som takk for prisen Sundland fikk året før, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Utfordringene kommer på løpende bånd, men ofte er det jo det som gjør musikk så spennende. Nicht?
Bassisten, og multiinstrumentalisten, Derrick Hodge har spilt med alle fra Kanye West og Mos Def til Clark Terry og Terence Blanchard. Her møter vi han nesten aleine på hans andre Blue Note-utgivelse. Det høres ut som fullt band – jeg lover.
Derrick Hodge på elbass her, men han spiller alt mulig annet også.
37 år unge Derrick Hodge har rukket mer enn de fleste sine relativt få år på Tellus tatt i betraktning. Han har spilt med alt og alle og han kan alt uansett sjanger virker det som. Her benytter han anledninga til å vise oss en hel del av sine kvaliteter og det er lett å skjønne hvorfor "alle" er så begeistra for både komponisten og musikanten Derrick Hodge.
I stor grad møter vi funkmesteren Hodge på "The Second". Han er en meget groovy musikant som henter like mye fra funk, soul, hip hop og rhythm and blues som fra jazz og han spiller like godt elbass/bass som gitar, tangenter og trommer. Den eneste medmusikanten som bidrar på flere av spora er trommeslageren Mark Colenburg og på det eneste jazzsporet, "For Generations", møter vi trompeteren Keyon Harrold, trombonisten Corey King og tenorsaksofonisten Marcus Strickland. På avslutningssporet, kjærlighetslåta "From Me to You", synger også Hodge.
Musikken er tøff, funky og groovy og Hodge, som også har produsert, har visst å benytte seg av mulighetene et studio anno 2016 har å by på. Hvor Derrick Hodge dukker opp neste gang er ikke godt å si – uansett kommer det til å groove av han!
Jeg har aldri lagt skjul på at Lars Saabye Christensen har vært en av mine favorittforfattere. Det er likevel ikke slik at det er han jeg har gått til når sinnet trenger lys – men nå skjer det om jeg vil eller ikke!
Stian Hole og Lars Saabye Christensen har gitt oss ei bunke med gledesperler.
Lars Saabye Christensen har i store deler av mitt voksne liv vært ei slags litterær ledestjerne – jeg har sett fram til hver eneste ny bok og aldri blitt skuffa. Likevel er det ikke slik at jeg har løpt rundt i gatene og ropt halleluja etter at leseopplevelsen har kommet til veis ende – Saabye Christensen har for meg i alle fall alltid hatt en mørk og tidvis melankolsk grunntone i sitt forfatterskap.
Det har også blitt påpekt av hans nærmeste – noen har til og med tatt seg bryet med å regne ut hvor stor differanse det har vært i det siste når det gjelder bruker av orda sorg og glede. Svaret – med minst to streker under – er 47 ganger sorg og sju ganger glede. Dette avsindige misforholdet på 40 har heldigvis Saabye Christensen vært villig til å gjøre noe med og, sammen med den fremragende illustratøren/tegneren Stian Hole, har han begått ei "diktsamling" egna til sinnets fremme og gode helse.
Den framifrå observatøren Saabye Christensen har "funnet fram" til 38 gledelige situasjoner eller erkjennelser som gir han, og meg og helt sikkert mange med meg, både glede og påfyll til ettertanke. Det er ikke nødvendigvis de store hendelsene, heller tvert i mot, som gir mest glede og det er de Saabye Christensen har funnet fram til og serverer oss gjennom korte setninger eller observasjoner og som Hole på et mesterlig vis har forsterka.
Det tar ikke langt tid å komme seg gjennom "Sanne gleder" – i motsetning til Saabye Christensens vanlige forfatterskap. Derimot er det en lykkepille av ei diktsamling som egner seg til å plukke fram igjen – gang etter gang – både når livet smiler og kanskje aller best når det ikke gjør det. Saabye Christensen har regna ut at sorgen fortsatt leder 48-45 over gleden, men at vi fortsatt har tid på oss til å gjøre noe med det. Det skal vi være veldig glade for – alle sammen.
Bak det fristende bandnavnet Duo Magico skjuler gitaristene Per Olav Kobberstad og Alf Wilhelm Lundberg seg. De spiller for sikkerhets skyld på 16 strenger og det gjør de usedvanlig vakkert også.
Alf Wilhelm Lundberg og Per Olav Kobberstad tar oss med på en liten lykkepille av ei musikkreise.
Jeg har hatt gleden av å "møte" både Kobberstad og Lundberg tidligere, men dette er første gangen jeg møter dem sammen. Det er ikke så veldig lenge siden de møttes heller, i 2014 på gitarfestivalen Akustiske Landskap, men siden den gang har de spilt mye sammen på konserter rundt om i kongeriket. Dessuten har de øvd mye både hver for seg og sammen og gjennomført to økter med opptak både i fjor og i år. Det høres godt at de har tilbragt mye tid sammen for å si det sånn.
Kobberstad spiller på en håndbygget 8-strengers gitar med to ekstra basstrenger, mens Lundberg benytter sin særegne 8-strengers såkalte Brahmsgitar med en ekstra basstreng og en ekstra lys streng. Til sammen skaper de to et lydlandskap som det er vanskelig, ja nesten umulig, å sammenlikne med noe annet.
De to har skrevet tre låter hver, mens de tre resterende er henta fra gigantene Egberto Gismonti og Astor Piazzolla samt en tradisjonell norsk folkemelodi. Kobberstad og Lundberg snakker usedvanlig vakkert og empatisk sammen, ofte med en latinsk aksent i uttrykket sitt. Teknisk sett er de to svært så langt framskredne, men teknikken kommer likevel aldri i veien for det å skape musikk med substans. Musikken er utstyrt med masse forskjellige farger og magien er absolutt til stede ved flere anledninger. Duo Magico og "Colonial Colors", som kun er utgitt digitalt på ymse plattformer, har alt i seg til å kunne gjøre både høsten og vinteren kortere og varmere.
