Tor Hammerø

Elisabeth Melander er en godt voksen svensk vokalist som har passert under min radar. Det har det nå heldigvis blitt en slutt på.

Det er smil og varme i sangen til Elisabeth Melander.

Elisabeth Melander nærmer seg de fantastiske 60-åra om ikke så lenge. Det betyr at hun har vært med ei god stund – hun var faktisk den aller første vokalisten som fikk jazzutdannelse i Sverige. Hun har jobba og undervist i flere tiår, men altså ikke fått noen spesiell oppmerksomhet her hjemme. Leit – for oss i alle fall.

Melander framstår som en vokalist med solid forståelse for og innsikt i den amerikanske sangskatt-tradisjonen. Hun har utvikla ei varm, lys, dynamisk og swingende stemme, både på engelsk og svensk og som scatter, som kler denne tradisjonen veldig bra. Hun behersker både ballader og mer opptempo saker like bra også. Det får vi gode eksempler med "Blue in Green", som hun har skrevet egent tekst til, "Like Someone in Love" og "Someone to Watch over Me". I tillegg får vi ganske ukjente låter samt flere originallåter ført i pennen av Melander.

Når hun så får utmerket assistanse av trompeteren Anders Bergcrantz, bassist Lars Danielsson, gitarist Göran Klinghagen, saksofonist Inge Petersson, den norsk-svenske trommeslageren Terje Sundby, en strykekvartett og ikke minst pianisten Håkan Rydin – nydelige duomøter blant annet – så får vi møte flere sider av Elisabeth Melander.

Det tok si tid før jeg skulle få møte Elisabeth Melander altså. Det kan ikke fortsette på denne måten – det har hun sørga for.

Elisabeth Melander

Reflections of a Voice

Prophone Records/Naxos Norway

Torun Eriksen avslutta lanseringsturneen sin på aller beste vis på flotte Stallen i Horten. Du verden for en formidler!

Torun Eriksen med sin høyre hånd, den eminente bassisten Kjetil Dalland.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Tor Hammerø

Da Torun Eriksen ga oss sitt ferske visittkort "Grand White Silk" konkluderte jeg med at hun hadde skapt et nydelig univers. http://torhammero.blogg.no/1472149400_nydelig_univers.html. Etter å ha turnert land og strand etter plateslippet, landa hun på Stallen i Horten i går og du verden så herlig det var å bli tatt med inn i dette universet. Jeg har helt siden Jens Christian Bugge Wesseltoft oppdaga Eriksen og ga ut debuten "Glittercard" i 2003, ment at Eriksen både som tekstforfatter, komponist, bandleder og vokalist – som formidler med andre ord – har hørt hjemme langt der oppe i de øverste internasjonale sjikt. Måten hun fremstår på nå gir oss all den bekreftelse som er nødvendig til en slik påstand – nå i større grad enn noensinne.

Tangentmagiker Jørn Øien i laboratoriet sitt.

Foto: Tor Hammerø

Med å starte ballet – konserten bestod av to sett – med "Compromise" – noe hun på ingen måte gjør eller gjorde, så etablerer hun umiddelbart en tilstedeværelse, unik personlighet og ekthet med sin perfekte diksjon og ditto engelskuttale. Torun Eriksen er noe så voldsomt i nuet og måten hun tar med seg sitt publikum inn i sangene sine med korte, poengterte introer, er av typen lærebok. Hun vil sitt publikum godt og responsen blir deretter.

Repertoaret var i stor grad henta fra "Grand White Silk" og etter godt og vel et titalls konserter etter plateslippet, har låtene fått utvikle seg og tatt stadig nye retninger og fått enda mer personlighet. Litt "historisk" stoff blei det heldigvis også plass til – spesielt fra "Prayers & Observations" fra 2006 og sjølsagt "Glittercard" som ekstranummer – og det forteller alt om hvilken spennende og personlig utvikling Eriksen har vært gjennom.

Hortens store sønn, Andreas Bye, på hjemmebane på Stallen.

Foto: Tor Hammerø

Når så Eriksen omgir seg med et perfekt band med Andreas Bye på trommer, Kjetil Dalland på basser – en som låter som gitar også og Jørn Øien på på tangenter, så er faktisk det meste på plass. I denne settingen får sjølsagt de tre anledning til å strekke ut på et helt annet vis enn på skiva og du verden for noen solister vi har med å gjøre. Dalland er en inderlig og varm instrumentalist som kler Eriksens univers perfekt og "møtene" mellom Bye og Øien var ofte av typen magiske – intet mindre.

Konserten på det nydelige lokalet Stallen i Horten, med et flott og lyttende publikum, var altså slutten på turneen. Torun Eriksen, som fortsatt heldigvis befinner seg i alle sine musikalske grenseland det være seg jazz, gospel, soul, rock og andre herligheter, er i mine ører bedre enn noensinne. Nå venter Tyskland – resten av verden bør også kjenne sin besøkelsestid. Torun Eriksen er egentlig bare ved reisens start.

Torun Eriksen

Horten Jazzclub, Stallen – 1. oktober

Sandra Borøy er bare 23 år ung. Til tross for det har hun mange historier og mye musikk i seg.

Sandra Borøy på scena under Moldejazz.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De fleste med aldri så lite jazzinteresse har hørt om jazzutdanninga i Oslo og Trondheim. I tillegg finnes det også meget oppegående "jazzlinjer" også i Tromsø, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Det er ved den sistnevnte kyststribe vokalisten, tekstforfatteren, komponisten og bandlederen Sandra Borøy, opprinnelig fra Gjøvik, har befunnet seg de seineste åra og utvikla sitt åpenbare talent. Det har hun gjort sammen med trommeslageren Jonatan Schanke Eikum, fra Oslo, bassisten Guttorm Strand Syrrist, fra Hønefoss, og gitaristen Jonas Dyrstad Valberg fra Svelgen i Sogn og Fjordane. Et aldri så lite Norge Rundt der altså.

Sandra Borøy med sine empatiske medmusikanter.

Borøy har skrevet all musikk og alle tekster – på norsk – på debutskiva. Hun er en flink observatør og mer enn lovende hverdagspoet. Låtene blir litt for like for meg – ikke alle er like minneverdige, men det er absolutt potensial der også. Dessuten krydrer Borøy de "skrevne" låtene med flere ordløse ekskursjoner også.

Borøy har ei lys, varm stemme og er en flink formidler, men det slår meg nok en gang at norsk ikke nødvendigvis er det språket som egner seg best i jazzliknende landskap. Jeg ønsker meg mer temperatur og temperament og mer dynamikk i uttrykket og låtene til Borøy – alt dette har en tendens til å komme med alder, trygghet og livserfaring.

I Schanke Eikum, Strande Syrrist og Dyrstad Valberg har Borøy fått med seg svært dyktige og ikke minst empatiske medmusikanter som kler Borøys musikk og musikalske visjoner på et ypperlig vis. Ingen får spesielle rom til å utfolde seg som solister, men som fargeleggere gjør de så absolutt en flott jobb.

Musikken og Borøy henter mye fra jazz og fra visepop/jazz-landskap. Sandra Borøy er så absolutt på vei mot noe spennende og originalt. Hun er bare såvidt ute av startblokkene i karriera si og jeg gleder meg til å møte henne på nye og enda modnere stoppesteder i åra som kommer.

Sandra Borøy

Sus

Losen Records/MusikkLosen

Mattis Kleppen fusjonerer blues, jazz og folkemusikk på et helt eget vis.

Mattis Kleppen & Resjemheia – noe for seg sjøl.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Elbassisten Mattis Kleppen kommer fra Bø i Telemark, men har gjort Trondheim til sin base etter at han gikk på jazzlinja i Stiftsstaden. Han har likevel ikke på noen måte glemt sine opprinnelige røtter og her gir han oss et musikalsk prov på det med musikk som har utgangspunkt i et bestillingsverk til Telemarksfestivalen i fjor. Det byr på en herlig blanding av slåttemusikk fra Telemark, blues fra Vest-Afrika og USA og gode doser med improvisasjon. Slik musikk har enkelt og greit ikke vederfaret mitt sanseapparat tidligere og det er det som gjør det så morsomt og spennende å åpne musikalske godteposer som denne.

Kleppen, som har en stor og varm tone i bassen sin som kler dette uttrykket perfekt, har med seg et kremlag bestående av mesterspelemannn Ottar Kåsa på hardingfele, med fire førsteplasser fra landskappleiken på peishylla, Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) – heftigere trommeslager finnes knapt på bygdene nå til dags blant annet med dobbel basstromme og Kristoffer Lo fra Highasakite på gitar, tuba, flugabone og effekter. Ved første øye- og ørekast skulle man tro at dette kanskje var en solid mismatch, men Kleppen har tydeligvis visst hva han har gjort og de fire herrene klinger utmerket sammen.

Her serveres inderlige ballader til urtøffe og usedvanlig groovete låter som hele tida henter sin inspirasjon i ymse grenseland som norsk folkemusikk, vestafrikansk ørkenblues og mer tradisjonell amerikansk blues. Etter å ha vært bearbeida og marinert av Kleppen og bandet Resjemheia – heia mellom Bø og Notodden, mellom folkemusikk og blues – har musikken blitt av typen som heldigvis ikke passer inn i noen sjanger. Den er av typen som bør snakke til alle som liker musikk – god musikk.

Mattis Kleppen & Resjemheia

El Bokko

Crispin Glover Records/Musikkoperatørene

Amerikansk/engelske Stacey Kent er en av de viktigste tradisjonsbærerne innen vokaljazzen. Det forteller hun oss på "Tenderly" og det kommer hun til å vise på Cosmpolite i Oslo om noen dager også.

Stacey Kent tar oss med til varme musikalske steder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stacey Kent (48) har hatt ei ganske utradisjonell karriere. Født og oppvokst i USA, tok hun etter high school turen over dammen for studier her i Europa – i motsetning til de fleste som tar den motsatte ruta. Det tok ikke lang tid før ei sangkarriere var unnfanga heller – Kent hadde nemlig ingen musikk-karriere bak seg fra hjemlandet. I løpet av studietida møtte hun også saksofonisten Jim Tomlinson som hun nå har vært gift med i 25 år.

I 1997 platedebuterte Kent med "Close Your Eyes" og først Storbritannia så seinere resten av Europa, skjønte raskt at en usedvanlig musikalsk vokalist med røtter i jazzens standardskatt hadde ankommet. Med "Tenderly" får vi Kents ellevte visittkort under eget navn. I tillegg har hun også bidratt på to skiver sammen med Tomlinson, som så avgjort har betalt tilbake og gjort en strålende innsats på Kents skiver også både som saksofonist, fløytist og arrangør.

Med si mjuke, varme og sensuelle stemme har språkmektige Kent, som også behersker både fransk og portugisisk perfekt, utvida spekteret kraftig underveis og både franske chansons og ikke minst brasilianske bossa nova-klassikere har fått en sentral plass i hennes repertoar og på flere av hennes av hennes skiver.

For å gjøre ei lang historie litt kortere, så førte det blant annet til at Kent blei invitert til 80-års feiringa av Kristus-statuen i Rio i 2011. Der møtte hun den brasilianske gitar- og komponistlegenden Roberto Menescal, som blant annet samarbeida mye med Antonio Carlos Jobim. Det viste seg at de hadde en gjensidig beundring for hverandre og etter jevnlig kontakt kom Menescal med sin gitar til England i fjor sommer for å gi sin brasilianske touch til en rekke standardlåter som "The Very Thought of You", "If I Had You" og "Tangerine" samt Menescals "Agarradinhos". Sammen med bassisten Jeremy Brown og Tomlinson, skaper Kent og Menescals sitt mjuke gitarspill ei herlig, varm og nedstemt stemning som nok en gang bekrefter at Stacey Kent hører hjemme helt oppe i verdenstoppen. "Only Trust Your Heart" står også på repertoaret og jeg istemmer og håper hun synger den minst like vakkert på Cosmopolite neste fredag der også Brown og Tomlinson er med samt Graham Harvey på piano og Josh Morrison på trommer.

Stacey Kent

Tenderly

OKeh Records/Sony Music

Adrian Løseth Waade og Håkon Aase er våre to nye, store improviserende fiolinister. Her møter vi de to sammen – uten assistanse – og de har mye originalt å melde. Veldig mye.

Adrian Løseth Waade og Håkon Aase tar fiolinen til ukjente destinasjoner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Kristoffer Eikrem

Ola Kvernberg har lagt lista – høyt – når det gjelder hva og hvordan improviserende norske fiolinister bør "oppføre" seg i åra som kommer. Både Adrian Løseth Waade og Håkon Aase har tatt hintet og har allerede tatt instrumentet til nye steder – faktisk ofte et godt stykke forbi der hvor Kvernberg befinner seg med musikken sin og dermed i Kvernbergs ånd. Vi har allerede møtt både Løseth Waade (24), fra Verdal, og Aase (24 ), fra Seljord, i en rekke spennende konstellasjoner. Løseth Waade spilte blant annet i Skraps store bestillingsverk under årets Moldejazz og han fikk talentprisen i Molde også for noen år siden med påfølgende debutkonsert. Aase spiller fast i Mathias Eicks band med store deler av verden som leikegrind og hen spilte også i Molde i sommer med det nye stjerneskuddet Mette Henriette. Vi snakker altså om to unge herrer som har kommet svært langt på kort tid.

Her møter vi dem i duoen Jinchūriki med debutskiva "Kyūbi". Begge navnene er henta fra den populære japanske manga- og animeserien Naruto og uten at jeg kjenner noe til den så kan jeg uansett slå fast at musikken er superoriginal og uten stans spennende.

De 20 korte spora er fri utforskning av lyd innenfor, og for så vidt også utenfor, deres instruments grenser. På mange vis er musikken en slags lydlandskap som ber om bilder, men som absolutt greier seg fint uten også. De to er utmerkede lyttere, utfordrere, dramatikere og instrumentalister som kler hverandre ypperlig.

Dette er musikk langt bortenfor den tradisjonelle låtbaserte og melodiske verdenen vi er mest vant til. Den tar oss derimot med til steder som er nye, ukjente og ustoppelig spennende. Det har vi veldig godt av og Adrian Løseth Waade og Håkon Aase er to musikanter som kommer til å prege norsk musikkliv i åresvis framover.

Jinchūriki

Kyūbi

Nakama Records/digerdistro.no

Den sjangerutslettende Oslo-kvartetten Moon Relay tar oss med til hittil ganske ukjente steder.

Moon Relay med blikket opp og frem!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rockebandet Moon Relay er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at de har eksistert noen år allerede. Bak bandnavnet skjuler følgende herrer seg: gitarist, bassist, trommelslager, vokalist, kassettist, elektroniker og tenorsaksofonist Daniel Meyer Grønvold, bassist Ola Høyer, trommeslager og perkusjonist Martin Smådal Larsen og gitarist, bassist, vokalist, tapeloopist, synthesist og og perkusjonist Håvard Volden. Det betyr blant annet musikanter med solid fartstid blant annet sammen med den urtøffe jazzkvartetten Cortex og med den originale vokalisten Jenny Hval.

Når så inspirasjonskilder som Sonic Youth, Ornette Coleman og Derek Bailey kan nevnes, så skjønner man vel raskt at Moon Relay ikke er noe A4-rockeband akkurat. Det bekrefter også at plateselskapet HUBRO er blant de mest sjansetakende som finnes her til lands – noe de skal ha all mulig slags ære for.

Moon Relay framstår her som et instrumentalt band med røtter både i det/de nevnte samt 60-talls psychedelia, krautrock, techno, no wave, surf rock, frijazz samt ymse elektroakustisk musikk. Skjønner? Det er faktisk ikke så lett fordi det Moon Relay kommer opp av låter faktisk ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

De sju låtene, som finnes på vinyl og digitalt, har kryptiske titler nesten a la Anthony Braxton, type "…,, “y", men sjøl om musikken er utfordrende på alle mulige vis, så er den samtidig tilgjengelig.

Er det rock? Er det jazz? Er det impro? Ja – og nei på alle spørsmåla faktisk. Det er det som gjør Moon Relay så spennende og annerledes.

Moon Relay

Full Stop Etc.

HUBRO/Musikkoperatørene

Den danske gitaristen Jakob Bro imponerte voldsomt sammen med Jon Christensen på sin ECM-debut. Det fortsetter han med, men nå sammen med Joey Baron på trommer.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron – urvakker og søkende kammerjazz.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til tross for at Jakob Bro ikke er mer enn 38 år, så har han rukket usedvanlig mye. Han spilte fast i den salige legenden Paul Motians Electric Bebop Band, han har gjort innspillinger med andre storheter som Lee Konitz, Bill Frisell og Kenny Wheeler og han har vunnet utmerkelse to ganger allerede for årets jazzplate i hjemlandet. Likevel var det nok ikke før med fjorårets ECM-debut "Gefion" at han virkelig etablerte seg helt der oppe som bandleder. Det skal både musikken, bandet og ikke minst drahjelpa fra et av jazzens aller viktigste selskap, ECM og sjefen Manfred Eicher, ha æra for.

Trioformatet passer tydeligvis Bro bortimot til perfeksjon. Sammen med vår egen unike stemme, Jon Christensen, på trommer og amerikanske Thomas Morgan på bass, sørga Bro for musikk de satte sitt eget unike bemerke på med "Gefion". Christensen har siden den gang vært plaga en del med sjukdom, noe som førte til at han blei erstatta av en av Obamas aller mest allsidige og uttrykksfulle trommeslagere, Joey Baron. I november i fjor gikk så den "nye" trioen i studio i Frankrike og resultatet har blitt like bra, men sjølsagt annerledes enn ved fjorårets korsvei.

Årsakene er nok mange; musikken er ny, Baron og Christensen er begge strålende, men ganske så forskjellige fargeleggere og Bro har fortsatt å utvikle både sitt gitarspill og ikke minst sine kompositoriske evner. Bro både skriver urvakre sanger og spiller akkurat like vakkert på sitt nedstrippa og ettertenksomme vis. Når han så har med seg to empatikere og lyttere i ultraklassen i Baron og Morgan, så har "Streams" blitt akkurat en så viktig og vakker kammermusikalsk oppfølger som vel tenkelig.

Det er ingen stor overraskelse lenger at Jakob Bro leverer musikk og gitarspill i ypperste verdensklasse. Både Bro og Broen forsetter dermed å sette Danmark på kartet som topp kulturformidlere.

Jakob Bro

Streams

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

En av Arild Andersens nærmeste medspillere, den store saksofonisten Tommy Smith, overrasker noe voldsomt med sin ferskeste soloutgivelse.

Tommy Smith er i mine ører en av verdens ledende saksofonister.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tommy Smith (49) var det man ofte kaller ei barnestjerne. Allerede som tenåring skjønte "alle" hjemme i Skotland at her var det at talent langt utenom det vanlige. Smith blei satt på flyet til Boston og den store utdanningsinstitusjonen Berklee der han blant annet fikk vibrafonguru Gary Burton som lærer – og veldig kjapt bandleder. Burton er en som kjenner talent på lang vei og som raskt inviterer dem med i bandet sitt – det var hos han Pat Metheny først fikk vise seg fram, også han som tenåring. Smith viste amerikanerne raskt at han var i besittelse av et eget uttrykk, begeistringa var stor, men Smith ville likevel hjem til sitt kjære Skotland der han nøt og fortsatt nyter en voldsom anseelse.

Tommy Smith – midt i partituret og midt i symfoniorkesteret.

Her hjemme har vi vært så heldig de seineste åra at vi har fått høre han ved en rekke anledninger i Arild Andersens trio der også Paolo Vinaccia spiller ei sentral rolle. Hver eneste gang Smiths enorme personlighet, trøkk, unike tone og utstråling slår mot meg, så vet jeg at jeg er i selskap med en av de aller største. Det er altså en slik kraft i det han formidler at det er umulig ikke å bli berørt av det.

Sjøl om jeg har hatt dette privilegiet i en årrekke, så har det gått meg hus forbi at Smith også har en voldsom kompetanse også innen klassisk musikk og komposisjon. På 90-tallet bodde faktisk Smith to år i Paris for å studere klassisk musikk og helt siden 1989 har han skrevet musikk for store orkestre og ofte med saksofonen og seg sjøl som solist. I januar i fjor fikk han nok et tilbud om å skrive musikk for The BBC Scottish Symphony Orchestra og allerede i slutten av mai var storverket "Jacobite", på nesten 30 minutter, klar for innspilling. Det er et voldsomt, dramatisk, lyrisk og spennende verk, basert på den ditto skotske historia, vi får være med på og Smith forteller oss at han er en komponist, arrangør – samt solist sjølsagt – av høyeste internasjonale standard.

Når så det hele åpner med en herlig versjon av Rachmaninoffs nydelige "Vocalise" og avsluttes med ei samling av Chick Coreas "Children´s Songs"- alt arrangert av Smith – så har "Modern Jacobite" blitt et overraskende mesterverk skapt av en av de aller største saksofonistene i moderne tid: Tommy Smith.

Tommy Smith – The BBC Scottish Symphony Orchestra

Modern Jacobite

Spartacus Records/tommy-smith.co.uk

Jeg har vært fan av Monkey Plot helt siden debuten som akustisk trio på CD for tre år siden. Nå har de plugga inn og jeg er enda mer fan nå!

Monkey Plot ser alltid lyst på livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Jenny Berger Myhre

Monkey Plot, som helt fra starten har bestått og fortsatt består av Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Skår Winther på gitar, starta som et kollektiv med pluggen i veggen. Da et større publikum først blei kjent med dem i 2013 – tre år etter at bandet hadde sett dagens lys – var pluggen røska ut og Monkey Plot framsto som en akustisk og svært original trio med debutskiva "Løv og lette vimpler". Året etter blei de kåra til årets unge jazzmusikere i kongeriket og i fjor kom oppfølgeren "Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne" – fortsatt i akustisk tapning og som et strålende bevis på hvorfor de stakk av med den gjeve prisen året før.

Nå er derimot Monkey Plot tilbake til sine egne røtter. De har altså funnet fram pluggene igjen og både Skavhaug Nergaard og Skår Winther spiller henholdsvis strømbass og strømgitar.

Musikken har vokst fram gjennom mye turnering de seineste åra både i Europa og Sør-Amerika. Som akustisk band så har også elektriske Monkey Plot ei helt spesiell røst – det er åpenbart at det er en helt unik kjemi tilstede blant de tre: de vet hvor de vil og det vet hvordan de skal komme seg dit.

Musikken er sjølsagt veldig improvisert fortsatt – også kollektivt – og det er ikke lett å begripe ofte når man opplever det skrevne og når det går over i det improviserte. Det er blant annet det som stadig gjør Monkey Plot så unike og spennende. Med pluggene på plass så blir musikken også mye mer rocka enn den har vært tidligere. Dessuten er den svenske poeten Pär Tjörns resiterte bidrag, "Kalla Handen", et ekstra pluss.

"Here I Sit, Knowing All of This" – gutta skal ha for alle kreative titler på skivene sine – har enkelt og greit blitt en gedigen og svært positiv overraskelse for meg.

PS Går du til anskaffelse av LP-en, så får du også med en CD-versjon på kjøpet.

Monkey Plot

Here I Sit, Knowing All of This

HUBRO/Musikkoperatørene