Tor Hammerø

De som kjenner meg vet at det er et stykke fram til man kan kalle meg religiøs. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med Espen Eriksen, Gunnar Halle og “Psalm” har jeg i uansett nådd et nivå som kan kalles andektig.

Musikk blir faktisk ikke så mye inderligere.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Egentlig er det ikke så veldig stor grunn til å bli overraska over verken retninga eller kvaliteten vi blir servert her. Pianisten Espen Eriksen med sin utmerkede trio har gitt oss to flotte visittkort derfra tidligere og trompeter Gunnar Halle, som har gjort sin hoser grønne i store deler av verden med Danmark som base i mange år, viste oss med “Meditations on Christmas” i 2010 – en uhyre personlig ekskursjon i julesangenes verden – at de hadde funnet både hverandre og ei retning med de hadde på hjertet som skulle bli spennende å følge videre.

Espen Eriksen og Gunnar Halle har funnet hverandre og musikken har funnet dem.

Begge de to er cirka 40 år unge, men har allerede spilt på seg mye erfaring – og livsvisdom tydeligvis. Eriksen, opprinnelig fra Haugesund, har jobba som organistvikar og fikk på den måten et godt forhold til salmeskatten. Om det er slik Halle, med røtter i Bærum, har “sett lyset” vet jeg ikke, men han har åpenbart funnet mye i den enorme skatten han også.

Gunnar Halle og Espen Eriksen har funnet fram til steder som bare er deres.

Det de gir oss her, nydelig innspilt i Rainbow Studio hos lydmagiker Jan Erik Kongshaug, er tolkninger av åtte salmer – noen kjente som “Kirken den er et gammelt hus” og “O bli hos meg!” – andre totalt ukjente, i alle fall for en humanetiker, er så inderlig fortalt at saligheta nesten senker seg uansett.

De to har gått til kjernen i de flotte melodiene og gitt musikken noe usedvanlig vakkert og personlig. Man trenger på ingen måte å være religiøs for å få noe ut av “Psalm”. Det holder veldig lenge å møte opp med et åpent sinn og et sanseapparat innstilt på å nyte noe vakkert.

Espen Eriksen – Gunnar Halle

Psalm

Grappa/Musikkoperatørene

Saksofonisten, fløytisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd er intet mindre enn en levende legende. Derfor er det bare rett og rimelig at filmen som er laga om han, hans liv og musikk er et mesterverk.

Charles Lloyd har vært og er en banebryter.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Charles Lloyd har rukket mer enn de fleste i løpet av sine 76 første år. Allerede på 60-tallet slo han gjennom med sin egen kvartett bestående Jack DeJohnette på trommer, Keith Jarrett på piano og Cecil McBee på bass. Dette bandet, som spilte på store rockefestivaler og turnerte verden rundt, blant annet i Sovjet, solgte over 1 million eksemplarer avalbumet “Forest Flower” – uhørt når det gjaldt jazzmusikk. På sett og vis blei Charles Lloyd jazzens popstjerne.

Lloyd og hans nåværende band med Eric Harland, Jason Moran og Reuben Rogers.

Kona Dorothy Darr har sammen med Jeffery Morse tegna et flott portrett.

Denne enorme suksessen og det den første med seg, passa på ingen måte den filosofisk anlagte Lloyd overhodet. Han trakk seg enkelt og greit ut av artistlivet og søkte roen i vakre og landlige Big Sur i California. Det skulle ta mange år før han blei lokka ut av sitt indre eksil der han tilbrakte livet sitt sammen med sin mange år yngre kunstner-livsledsager Dorothy Darr.

Det var den lille franske pianogiganten Michel Petrucciani som til slutt fikk Lloyd overbevist om at resten av verden fortsatt var klar for han og alt det som skjedde både før og etter dette veiskillet, har nå Darr og Jeffery Morse laga et praktverk om.

Ornette Coleman er en av mange Lloyd har nære relasjoner med.

Filmmakerne har brukt mange år til å samle unikt lyd- og filmmateriale og har intervjua giganter som Herbie Hancock, Ornette Coleman, Robbie Robertson, Jack DeJohnette, Don Was, Jim Keltner og Manfred Eicher – viktige mennesker fra forskjellige epoker og fra ymse deler av Lloyds liv og karriere. Filmen, som varer i nesten to timer, gir oss også masse unik musikk som aldri har vært utgutt på plate tidligere. Arkivopptakene omhandler store deler av Lloyds liv – fra 1964 til 2010.

Lloyd skuer ut over sitt kongerike Big Sur i California.

“Arrows Into Infinity” er tilgjengelig på DVD og på Blu-ray og både lyd og bilde er av ypperste kvalitet. Livet og karriera til Charles Lloyd er en av de mest spennende og interessante i jazzverdenen og her blir den altså mesterlig fortalt.

Charles Lloyd

Arrows Into Infinity

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Live Foyn Friis er ei “ny” stemme som med sin debut under eget navn forteller oss at her har vi med en artist uten synderlige begrensninger å gjøre. Dette kan bli stort!

Live Foyn Friis er klar for hva og hvor det måtte være.

Foto. Jakob Mark

29 år unge Live Foyn Friis fra Asker, men med Århus i Danmark som nåværende base, har sakte, men sikkert vokst fram som en komponist, tekstforfatter, bandleder og vokalist som både vi her hjemme og resten av Tellus også vil få enormt mye glede av i tiåra som kommer. Vi mer enn ante det da hun ga oss “Joy Visible” med Foyn Trio! for tre år siden. Med “Running Heart” kommer bekreftelsen.

Bredden i uttrykket fra Foyn Trio! til soloprosjektet forteller oss om en unik artist.

Etter studier i Tromsø og i Danmark, så har Foyn Friis greid å passere under den store radaren her hjemme. Utaskjærs har hun allerede fått mye skryt etter turnering i både Sveits, Østerrike, Tyskland, Brasil, store deler av Norden og New York og etter nyttår står både Afrika, Sør-Amerika og Kina for tur. I sommer gjorde hun og bandet hennes dobbeltturné med John Scofield i Tsjekkia. Basert på hav vi blir tatt med på i løpet av “Running Heart”, så er det lett å skjønne hvorfor Live Foyn Friis vekker slik oppmerksomhet.

Live Foyn Friis kan se framtida smilende i møte.

Musikken hun gir oss her befinner seg i en rekke grenseland. Hun henter kompromissløst fra pop, rock, electronica, jazz og jeg vet ikke hva, og setter det sammen til et helt unikt brygg. Hun vil egne seg like godt på Øyafestivalen som på Moldejazz og at “alle” vil være ute etter henne til festivalsesongen er jeg ganske så sikker på.

Live Foyn Friis med et glitrende og empatisk band.

Sammen med usedvanlige dyktige og empatiske danske musikanter, Alex Jønsson på gitar, effekter og kor, Jens Mikkel Madsen på bass og kor – begge også med i Foyn Trio! og Andreas Skamby på trommer, så skaper Live Foyn Friis med sin vakre og inderlige stemme og ditto foredrag stemninger som blir med en i lang tid framover.

Live Foyn Friis har med “Running Heart” umiddelbart etablert seg i tetsjiktet blant våre vokalformidlere og teten her hjemme vil si det det samme som det aller ypperste som finnes her i Europa i alle fall. Velkommen hjem – også!

PS Det svært personlige visittkortet blir avslutta på et overrakende vis der Jønsson er vokalisten. Sterkt det også.

Live Foyn Friis

Running Heart

Curling Legs/Musikkoperatørene

Supersilent er en av de aller hippste musikalske organismene på kloden. Slik er det med den saken!

Supersilent anno Supersilent 12.

I 1997 tok gitarist, elektroniker, lydskulptør og tidligere Motorpsycho-medlem Helge Sten initiativ til det som skulle bli de neste åras mest spennende originale og spennende musikalske kollektiv – Supersilent. Slik er det faktisk fortsatt sjøl om kvartetten nå har blitt trio og her får vi være med på slutten av ei epoke og begynnelsen på ei ny.

“11” er spilt inn i 2007 og hører på sett og vis sammen med “8” som kom ut til 10 års jubileet. Det var snakk om å gi ut en ny trippel cd allerede den gangen, men det blei det ikke noe av. Her kommer heldigvis mer av de fem timene med musikk som Sten (aka Deathprod) tok ut av de fem dagene med innspilling. Etter som jeg har skjønt har det tidligere kun vært ute på vinyl, men nå finnes det også på cd. Arve Henriksen på trompet, stemme og elektronikk, Ståle Storløkken på synther og tangenter og Jarle Vespestad på trommer, som opprinnelig var trioen Veslefrekk, gjorde som de alltid har gjort og fortsatt gjør sammen med Sten: uten øve som band, uten å avtale noe som helst på forhånd, uten å snakke om musikken overhodet, lager de stemninger, groover og “låter” som befinner seg et eller annet sted mellom rock, electronica, jazz og samtidsmusikk. Det er så tøft, annerledes og unikt at det bare er å senke seg ned i universet å flyte med – ingen andre, på denne kloden i alle fall, er i nærheten av det Supersilent skaper.

Supersilent anno Supersilent 11.

“11” skulle vise seg å bli Vespestads siste studioinnspilling og de seks siste åra har Supersilent jobba som trio, men av og til med gjestevisitt fra Led Zeppelin-stjerna John Paul Jones.

I 2011 gikk de i studio igjen som trio og nok en gang har Deathprod henta ut essensen av det som kom av mange timer sammen ved tre forskjellige anledninger. Resultatet har blitt mye mer avantgarde enn tdiligere. Lydbildet er mørkere enn for eksempel på “11” og landskapene får utvikle seg seigt og kontemplativt. Sjøl om det låter helt forskjellig fra “11” – Supersilent låter alltid helt forskjellig – så er det likevel ei linje i det dette unike kollektivet gir oss som er fantastisk spennende å følge.

Supersilent har ikke stått stille et sekund siden unnfangelsen i 1997. Noe forteller meg at det heller aldri kommer til å skje. Beintøft – enkelt og greit!

Supersilent

Supersilent 11

Supersilent 12

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Det er mye grums som kommer ut av Sverige om dagen. Derfor er det hyggelig at Rigmor Gustafsson veier opp for noe av skiten.

Rigmor Gustafsson gir oss varme og smil fra et Sverige som trenger det.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

I tillegg til å bli 48 år har Rigmor Gustafsson, som er født og oppvokst på gård i Värmland, rukket å gi ut ni skiver under get navn. Flere av dem har solgt til gull og måten Gustafsson foredrar en tekst på, skriver låter på og “pakker” dem inn på, gjør at hun snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Derfor blei hun sikkert også valgt til å synge i bryllupet til kronprinsesse Victoria og prins Daniel. Når vi kan legge til at hun var Sveriges utvalgte i jazzdivagjengen som ellers bestod av Silje Nergaard og Cæcilie Norby i ei innspilling med Danmarks Radio Big Band, så er det lett å skjønne at Rigmor Gustafsson befinner seg helt der oppe.

En flott representant for det Sverige vi kan like – Rigmor Gustafsson.

I over 10 år har Gustafsson nå vært tilknytta det tyske storselskapet ACT. Likevel har det store gjennombruddet her hjemme latt vente på seg. Det er ikke godt å si hvorfor det ikke har kommet – Gustafsson har nemlig det meste både av inderlighet og personlighet i uttrykket sitt.

Det hun serverer oss her er stort sett egne låter med tekster av Tomas Bäcklund og Ollie Olson. Alt er usedvanlig melodiøst og vakkert i alt fra ballader, via swingprega saker til bossa og soul til uptempo og når kaka blir pynta med den udødelige balladen “Nobody Does It Better” og en duolåt av typen som går rett inn og setter seg fast med Eagle-Eye Cherry, så er det egentlig bare å hygge seg i lang tid framover.

Gustafsson har med seg en meget sympatisk trio med trommeslager Jonas Holgersson, bassist Martin Höper og pianist Jonas Östholm og får ellers assistanse fra andre svenske storheter som trombonisten Karin Hammar, trebklåseren Magnus Lindgren, som også “hjelper” Silje Nergaard fra tid til annen og gitaristen Max Schultz pluss strykere og blåsere og det som verre er fra Dalasinfoniettan.

Ingenting å sette fingeren på da? Vel, alle låtene er ikke like minneverdige, men det er uansett mer enn nok å hygge seg med her utover mørke høst- og vinterkvelder samt når våren og sommeren kommer igjen. Det gjør den garantert når Rigmor Gustafsson får anledning til å smile med musikken sin slik som her.

Rigmor Gustafsson

When You Make Me Smile

ACT/Musikkoperatørene

Den unike musikanten Terje Isungset har lenge gitt to svenske kolleger strålende assistanse som har ført til grenseløs musikk.

Groupa med fra venstre Terje Isungset, Mats Edén og Jonas Simonson er et kollektiv med noe helt eget på hjertet.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg skal raskt ile til å slå fast at Groupa har eksistert lenge før Terje Isungset blei med i bandet. I 1980 etablerte nemlig fiolinisten Mats Edén det som nå framstår som en trio med fløytisten Jonas Simonson og Geilos store sønn, Terje Isungset, på allehånde perkusjon og munnharpe. Gruppa har hatt en rekke besetninger opp gjennom, vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og multiinstrumentalisten Ale Möller samt en annen strålende norsk perkusjonist, Helge Andreas Norbakken, har alle satt sine tydelige spor. Uansett tidligere bumerker, låter nå Groupa som noen helt for seg sjøl i et grenseland der både folkemusikk og impro flyter elegant sammen.

Terje Isungset lager musikk av det meste – også bjørkeskog.

Groupa har helt siden unnfangelsen i 1980 vært et svært populært liveband. Med Edén som reiseleder helt fra starten har ideen vært å inkorporere folkemusikk, i alle hovedsak svensk, men også norsk siden Edén faktisk studerte her, med improvisasjon på et unikt vis. Med “Silent Folk” som prov så er det bare å slå fast at Groupa anno 2014 på alle mulige slags vis er i stand til det.

Både Edén, som også har gitt oss ei solo-skive på ECM, “Milvus” med Simonson og den norske Cikada-kvartetten, og Simonson er helt unike stemmer på sine instrumenter. Når så de knyttes sammen med en av verdens mest originale perkusjonister, Isungsets bruk av naturmateriale som bjørkeskog, stein og is, gjør han totalt uforliknelig, så blir Groupas uttrykk noe de er helt aleine om.

Musikken har alle vært med på å skrive, stort sett hver for seg, mens noe er tradisjonell folkemusikk gjort på Groupas vis.

“Silent Folk” byr på stemninger og fortellinger bortenfor sted og tid. Her er det bare å la seg forføre.

Groupa

Silent Folk

Footprint Records/Naxos Norway

Karin Krog har vært og er ledestjerna blant europeiske jazzvokalister.

Karin Krog – en vokalist og musiker som hele tida har vært på vei.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Evigunge Karin Krog har siden starten på sin karriere på slutten av 50-tallet, vært en søkende og finnende sjel. Hun har aldri brydd seg nevneverdig om sjangre og har elegant tatt for seg og utvidet grensene i alt fra swingjazz og ragtime, folkemusikk, bebop, standardskatten, via elektronikk til frijazz. Den dag i dag er det heldigvis umulig å vite rundt hvilken sving vi møter henne og det er blant annet det som har gjort henne til en stor inspirasjonskilde for stadig nye generasjoner.

Karin Krog blir satt pris av mange – også Slottet.

Med “Different Days, Different Ways” blir vi møtt av en sjeldenhet fra 70-tallet som bekrefter alt dette. Plata har tidligere kun vært gitt ut i Japan, først som LP i 1976 og siden som cd i 2004. Nå blir den utgitt digitalt her hjemme og i resten av verden for den saks skyld for første gang og her ligger det mange “hemmelige skatter”.

Musikken er i all hovedsak spilt inn i 1970 og 1972. Tre av de 10 spora er gjort live under Montreux-festivalen i Sveits den 21. juni og vi blir først møtt med “God Bless the Child”, “´Round Midnight” og “Lonely Woman” i duotapning med Krog og bassmaestro Arild Andersen. Dette er intet mindre enn en åpenbaring og forteller oss om to norske storheter som allerede den gang var lengst fremme når det gjaldt å gi kjent stoff nye klær.

De tre siste spora er henta fra en konsert i Stockholm i 1970 med ei “supergruppe” med blant andre svenskene Palle Danielsson (bass) og Eje Thelin (trombone), den tyske pianisten og altsaksofonisten Joachim Kühn og den italienske trommeslageren Aldo Romano. Her snakker vi frijazz som har vært med å åpne døra for etterkommere som Sidel Endresen og Eldbjørg Raknes.

Resten er soloekskursjoner for Krog og hennes banebrytende bruk av elektronikk samt et spor med assistanse fra harpisten Elisabeth Sønstevold.

“Different Days, Different Ways” er et spennende tidsbilde fra en av de store banebryterne i norsk og internasjonal jazz. Er du blant dem som MÅ ha et fysisk eksemplar for å føle at du “har” musikken, så er den mulig å skaffe seg på auksjon rundt om i verden – både som LP og cd. Ellers er den altså bare et tastetrykk unna. Den er verdt bryet uansett framgangsmåte.

Different Days, Different Ways

Phonofile

Miles Davis – ingen over, ingen ved siden. Slik er det med den saken og her kommer utmerkede bevis fra 1952 til 1954 i praktutgave.

Miles Davis – blir ikke spesielt mye hippere enn dette.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg er ikke akkurat aleine om å meine at Miles Davis (1926-91) er den største jazzmusikeren gjennom alle tider. Det å påstå noe sånt er sjølsagt en totalt umulig greie å måle – det er og blir en subjektiv sak, men for meg er det slik at Miles – som katten her i huset også heter – kommer til å stå øverst på lista til evig tid.

Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sa til en nedlatende hvit kvinne under en mottakelse i Det hvite hus på spørsmål om hvorfor han var der at han hadde forandra retninga på jazz fem ganger og endte opp med å spørre kvinnen: og hva gjør du her?

Det vi får være med på her er en slags mellomperiode etter bebop og cool på vei mot hardbop.

Et ikon på alle vis – Miles.

Mesteparten av Miles´ sine innpsillinger blei gjort på selskapene Prestige, Columbia og Warner. I perioden 1952-54, da han sleit med solid heroinavhengihet, var han innom nok et legendarisk selskap – Blue Note – og det er alt fra tre sessions disse årene vi får her i nyoppussa versjoner.

Med seg her har Miles – som det er ubegripelig sliter med heroinproblemer her – toppfolk som hører hjemme i Hall of Fame nesten alle av dem. På trombone er det J.J. Johnson som styrer, på saksofon enten Jimmy Heath eller Jackie McLean, på bass enten Oscar Pettiford eller Percy Heath, på trommer Art Blakey eller Kenny Clarke og på piano Horace Silver eller Gil Coggins – sistnevnte den eineste som ikke oppnådde stjernestatus fordi han trakk seg ut av jazzlivet og satsa på eiendomsmekling.

På disse relativt korte 26 sporene får vi ei blanding av standardlåter og originalkomposisjoner både av Miles, Johnson, Pettiford og McLean. Både solistisk og kollektivt holder dette skyhøyt nivå og tonen til Miles her er så klar og personlig som vel mulig. Dessuten var han på vei mot et enda tøffere uttrykk som vi fikk møte mot midten og slutten av dette tiåret.

All musikken her har vært ute tidligere, men ikke veldig lett tilgjengelig – i alle fall ikke alt. Når det så henger slik sammen at dette er tidløs, klassisk jazzmusikk av aller beste merke samla i ei flott innpakning, med unike bilder og en forbilledlig line notes-tekst av Kirk Silsbee som forteller oss alt om hvor Miles var på denne tida, så er det bare å sikre seg en tidlig julepresang – som garantert vil vare evig.

Miles Davis

Take Off – The Complete Blue Note Albums

Blue Note/Universal

Erik Honoré er en lydskulptør og stemningskaper av de sjeldne. Her har han invitert med seg noen av sine beste musikalske venner og sammen har de skapt vakker og original musikk.

Erik Honoré er en søkende og finnende sjel.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Til tross for at Erik Honoré har bidratt som musiker og produsent på over 50 skiver og rukket å bli 48 år, så har han av bortimot uforståelige årsaker venta helt til nå med å gi ut sin første skive under eget navn. Men den som venter på noe godt og så videre….

Siden 2005 har Honoré stått i spissen for den etterhvert så anerkjente og unike Punkt-festivalen i Kristiansand sammen med sin sjelsfrende Jan Bang som han går helt tilbake til tenårene sammen med.

Tre sjelsfrender: Fra venstre Brian Eno, Jan Bang og Erik Honoré.

I forbindelse med Punkt-festivalen har Bang og Honoré trukket til seg og etablert samarbeid med superstjerner og grensesprengere som David Sylvian, Brian Eno og Laurie Anderson og flere av våre egne giganter også, som Arve Henriksen og Eivind Aarset – og ikke minst Sidsel Endresen. Sammen med disse og andre har Bang og Honoré på sett og vis etablert konseptet live-remix.

Her har Honoré spilt inn mesteparten av musikken i sitt hjemmestudio. Mye av kildematerialet er samples som er henta fra konserter og remixer. Innspillinga begynte for et år siden og Honoré skjønte etterhvert at her fantes kimen til hans første soloalbum. Han har henta elementer fra sin enorme base og sine mange innfallsvinkler og skapt et univers som er totalt hans eget – totalt unikt.

Honoré er en stemningsskaper av de sjeldne og styrer samples, synther, synthbass, rytmeprogrammering og field recordings på et vis som gjør “Heliographs” til en liten åpenbaring. Det skader heller ikke at Sidsel Endresen, perkusjonisten Ingar Zach, Jan Bang med samples og rytmeprogrammering, Eivind Aarset på gitar, den nederlandske filolinisten Jeffrey Bruinsma og trompetikonet Arve Henriksen bidrar på noen av spora.

Musikken er søkende, vakker, inderlig, melodisk og nesten kammermusikalsk fra tid til annen – den er Erik Honoré. Den kan ikke sammenliknes med noe annet.

Erik Honoré

Heliographs

Hubro/Musikkoperatørene

Alle innbyggerne i den engelske byen Imber fikk i 1943 beskjed om å flytte fordi byen skulle brukes som treningsområde for de allierte styrkene. Siden har den blitt stående tom. Her får vi musikken “om” byen der ingen bor.

kÖök er en duo går sine egne veier.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Duoen kÖök lager like unik musikk som bandnavnet mer enn antyder. Duoen, der både Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen spiller gitar og trakterer allehånde elektronikk, har eksistert siden 2010 og har allerede cdene “kÖök” og “Live in Leipzig” på samvittigheten. De har begge passert under radaren for min del, men med “Imber, Wiltshire” som referanse så er det neppe A4-musikk å finne der heller.

Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen følger ikke læreboka akkurat.

Byen Imber i grevskapet Wiltshire er altså en by som er fullstendig fraflytta, men som absolutt har ei historie. Det totalt fritt improviserte lydlandskapet kÖök har skapt for å fortelle sin opplevelse av denne spesielle byen er på ingen måte melodisk, men likevel harmonisk.

De to er meget flinke til å lage stemninger som flyter stille videre og som er egna til å fortelle oss denne spesielle historia. Tradisjonell støy og frijazz er dette uttrykket ganske langt unna og med assistanse fra trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og bassisten Guro Skumsnes Moe (MoE) på noen av spora, så inviterer de oss med inn i en helt unik verden.

kÖök

Imber, Wiltshire

Va Fongool/Musikkoperatørene