Miles Davis – ingen over, ingen ved siden. Slik er det med den saken og her kommer utmerkede bevis fra 1952 til 1954 i praktutgave.
Miles Davis – blir ikke spesielt mye hippere enn dette.
Jeg er ikke akkurat aleine om å meine at Miles Davis (1926-91) er den største jazzmusikeren gjennom alle tider. Det å påstå noe sånt er sjølsagt en totalt umulig greie å måle – det er og blir en subjektiv sak, men for meg er det slik at Miles – som katten her i huset også heter – kommer til å stå øverst på lista til evig tid.
Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sa til en nedlatende hvit kvinne under en mottakelse i Det hvite hus på spørsmål om hvorfor han var der at han hadde forandra retninga på jazz fem ganger og endte opp med å spørre kvinnen: og hva gjør du her?
Det vi får være med på her er en slags mellomperiode etter bebop og cool på vei mot hardbop.
Et ikon på alle vis – Miles.
Mesteparten av Miles´ sine innpsillinger blei gjort på selskapene Prestige, Columbia og Warner. I perioden 1952-54, da han sleit med solid heroinavhengihet, var han innom nok et legendarisk selskap – Blue Note – og det er alt fra tre sessions disse årene vi får her i nyoppussa versjoner.
Med seg her har Miles – som det er ubegripelig sliter med heroinproblemer her – toppfolk som hører hjemme i Hall of Fame nesten alle av dem. På trombone er det J.J. Johnson som styrer, på saksofon enten Jimmy Heath eller Jackie McLean, på bass enten Oscar Pettiford eller Percy Heath, på trommer Art Blakey eller Kenny Clarke og på piano Horace Silver eller Gil Coggins – sistnevnte den eineste som ikke oppnådde stjernestatus fordi han trakk seg ut av jazzlivet og satsa på eiendomsmekling.
På disse relativt korte 26 sporene får vi ei blanding av standardlåter og originalkomposisjoner både av Miles, Johnson, Pettiford og McLean. Både solistisk og kollektivt holder dette skyhøyt nivå og tonen til Miles her er så klar og personlig som vel mulig. Dessuten var han på vei mot et enda tøffere uttrykk som vi fikk møte mot midten og slutten av dette tiåret.
All musikken her har vært ute tidligere, men ikke veldig lett tilgjengelig – i alle fall ikke alt. Når det så henger slik sammen at dette er tidløs, klassisk jazzmusikk av aller beste merke samla i ei flott innpakning, med unike bilder og en forbilledlig line notes-tekst av Kirk Silsbee som forteller oss alt om hvor Miles var på denne tida, så er det bare å sikre seg en tidlig julepresang – som garantert vil vare evig.
Miles Davis
Take Off – The Complete Blue Note Albums
Blue Note/Universal