Tor Hammerø

Marcus Miller er en av klodens mest groovy musikanter. Her viser han det med å ta oss med på ei musikalsk reise kloden rundt.

Marcus Miller – det grooves!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Marcus Miller (56) har spilt på rundt 500 skiver innenfor de fleste sjangre. Grunnen er ganske åpenbar: vi har med en av klodens aller beste og mest allsidige bassister, arrangører, komponister og produsenter å gjøre. Han har spilt med alt og alle fra Aretha Franklin via Luther Vandross til Miles Davis og i løpet av vel 40 år i bransjen har han gjennom sin enorme kompetanse på alle områder skapt seg en posisjon som er bortimot enestående.

De seineste 25 åra har Miller i stadig større grad stått bak egne prosjekter og egne band. Mot slutten av 90-tallet møtte vi han blant annet i Molde med superbandet Legends med Eric Clapton, Steve Gadd, Joe Sample og David Sanborn – mer supergruppe blir det vel neppe – og nå er det UNESCO-talsmannen Miller vi møter på ei helt spesiell rundreise.

Miller er talsmann for et prosjekt som kalles “Slave Route Project”. Det oppdraget har ført den meget oppegående og taleføre Miller bortimot kloden rundt og slik har også dette musikalske prosjektet blitt unnfanga. Slavene som kom til USA har vært viktige for det som etterhvert har vokst fram som spirituals, blues, jazz og r’n’b og det er i alle disse grenselandene Miller befinner seg.

Her samarbeider han med musikanter fra Vest-Afrika, Sør-Amerika, Karibia, de amerikanske sørstatene og de store byene lenger nord i Sambandsstatene. Slik har han ønska å hylle sine afrikanske røtter som etterhvert blei afroamerikanere. Melodiene og rytmene de tok med seg fra Afrika har eksplodert og utvikla seg til en rekke sjangre og uttrykk og Miller greier å bringe mye av dette til oss gjennom “Afrodeezia”.

Med sitt eget band som fundament har Miller inkorporert musikanter og musikk fra en rekke verdenshjørner til en musikalsk fusjon ingen andre kunne ha skapt. Og i bånn: det mest groovy elbass-spillet verden har opplevd siden Jaco Pastorius regjerte.

Marcus Miller

Afrodeezia

Blue Note/Universal

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang imponerer voldsomt uansett hvilken setting hun dukker opp i. Kvartetten Pixel har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke til å undres over.

Pixel har tatt mange nye steg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg skjønte at vi hadde med ei framtidig stjerne å gjøre da jeg jeg hørte den da 21 årige Ellen Andrea Wang på ett spor på cden “Blå hymne” med sin fars band, Pastor Wang Quintet. Nå er det sikkert slik at den “hemmelige” skiva snart blir et samleobjekt – Ellen Andrea Wang er nemlig på full fart mot de internasjonale stjernene. Kvartetten Pixels tredje utgivelse er nok en bekreftelse på det.

Jeg skal ikke påberope meg at jeg har full oversikt over bassister som skriver både tekst og musikk og leder egne band. Esperanza Spalding er sjølsagt en foregangsperson i denne øvelsen og i mine ører befinner Ellen Andrea Wang seg minst i samme klasse.

I fjor kom Wang med soloskiva si, “Diving”. Med en trio i ultraklassen bestående av Erland Dahlen og Andreas Ulvo viste hun fram nok ei spennende side av seg sjøl både som komponist, tekstforfatter, bandleder, bassist og vokalist. Som om ikke timeplanen er full nok, så har Wang også blitt “oppdaga” av en av verdens beste trommeslagere, Manu Katché, og blitt med i bandet hans.

Pixel, utgitt på det meget oppegående og spennende amerikanske selskapet Cuneiform Records, har nå tatt en litt ny sving. Tidligere har Wang skrevet det meste av stoffet, men nå er alle fire tungt involvert også på det området. Det betyr at trommeslager Jon Audun Baar, saksofonist og bongoist Harald Lassen og trompeter Jonas Kilmork Vemøy – alle fire synger også – er med på å sette et enda sterkere personlig preg på hva og hvem Pixel er.

Kollektivet Pixel har hatt et ønske om – og har makta på alle slags vis – å skape musikk de fire er “enige” om. Det betyr igjen at de har tatt med seg impulser fra de fleste sjangre og stilretninger og skapt usedvanlig vakker, melodiøs og personlig musikk ut av det. Sjøl om kanskje improvisasjon er mer framtredende enn noen gang, så er musikken minst like tilgjengelig som den har vært tidligere.

“Golden Years” er på mange vis jazzmusikk for både jazzmenigheta, men også for et publikum som ikke ante at de hadde et forhold til jazzmusikk. Vi snakker absolutt gylne tider her og sjøl om Ellen Andrea Wang er et naturlig midtpunkt, så er de tre andre minst like viktige brikker både kollektivt og ikke minst solistisk. Pixel er klar for den store verden og de store scenene – slik er det med den saken.

Pixel

Golden Years

Cuneiform Records/Musikkoperatørene

Ut fra Trondheim kommer det mye godt og kvartetten Wako har minst like stort potensial som de der borte på Lerkendal.

Wako med en meget offensiv firer på midtbanen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rosenborg har har vært suverene her hjemme i år. Ute i Europa derimot har det gått langt tråere. Ikke langt unna Lerkendals porter befinner det seg et annet lag som kan gjøre det stort både hjemme og ute – Wako. Alle fire, med fartstid fra jazzlinja i Trondheim, har både individuelt og kollektivt – sjøl om de vel ikke har runda 30 noen av dem – potensiale til å nå langt.

Med Simon Olderskog Albertsen på trommer, Kjetil André Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Bárður Reinert Poulsen – fra Færøyene – på bass, så utgjør Wako et samspilt, men søkende lag av musikanter jeg, med unntak av Mulelid, kjenner fra flere andre konstellasjoner. På to av spora er også Kari Eskild Havenstrøm med på ordløs vokal.

Her har de staka ut en kurs basert på en egen klangverden. De 11 låtene er skrevet av Mulelid og Myhre Olsen, hver for seg, men med en djup felles forståelse for hvor de vil hen. De sier sjøl at de presenterer 60-tallets jazz i en ny nordisk drakt og det er mye rett i den beskrivelsen. De melodiske utfluktene blir behandla med struktur, men samtidig med stor frihet og dynamikk og ikke minst en høyst tilstedeværende interaksjon – de fire stortrives i dette meget oppegående laboratoriet.

Det blir fortalt mange svært gode historier underveis her. Det blir ofte det når det er gode historiefortellere samla og noe forteller meg at Wako kommer til å etablere seg i Europatoppen lenge før Rosenborg.

Wako

The Good Story

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Boney James er en av de flinkeste saksofonistene i det som ofte kalles smooth jazz. Likevel er det ei pregløs og kjedelig reise vi blir invitert med på.

Boney James spiller så hatten passer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Boney James er en 54 år gammel saksofonist som har blitt Grammy-nominert fire ganger, men aldri i kategorien jazz. Mr. James, som egentlig heter James Oppenheim, har derimot oppnådd den anerkjennelsen tre ganger i kategorien instrumental pop og en gang i tradisjonell rhythm and blues. Og slik låter det fortsatt.

Mitt første møte med James var med skiva “Contact” i 2011 og møtet blei ikke spesielt varmt. Jeg syntes både musikken, innpakninga og saksofonspillet var så søtladen og motstandsløs at den raskt fikk plass i hylla og der har den blitt stående gitt.

Fire år seinere forsøker James og jeg oss igjen, men resultatet blir beklageligvis like dårlig. Denne musikken, skapt og spilt inn i solfylte California – og slik låter den også, er altså så pregløs og glatt at den glir motstandsløst inn den ene øregangen og like fort ut den andre.

Ingen av låtene, som James har en komponistfinger med i alle sammen, er minneverdige og saksofontonen og uttrykket til James gir meg altså ingenting. Det eneste gløttet underveis her er den meget lovende trompeteren Marquis Hill som gjester på et spor.

Noe forteller meg at Boney James og undertegnede aldri blir noen god match. De som digger såkalt smooth jazz og Boney James får nok uansett akkurat det de ønsker seg så får jeg leite andre steder.

Boney James

Futuresoul

Concord Music Group/Naxos Norway

Band of Gold er bassist Nikolai Hængsle Eilertsen og vokalist Nina Elisabeth Mortvedt. Sammen med gode venner har de laga et popalbum som vil bli huska – lenge.

Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen på full fart til spennende steder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Elbassist extraordinaire, og veldig mye annet, Nikolai Hængsle Eilertsen, ser ikke ut til å ha noen grenser overhodet når det gjelder musikk. Den eneste er vel at det han skal bruke tida si på må være kvalitet. Derfor var det nok ikke vanskelig for han å bli trigga da han hørte demotapene til vokalisten Nina Elisabeth Mortvedt. Her lå det gull og venta og den foredlingsprosessen musikken har vært med på har ført til at Band of Gold framstår som et stykke tidløs popmusikk av aller høyeste kvalitet.

De to har brukt mye studiotid og Hængsle Eilertsen har inkorporert elementer fra hele sitt fundament fra jazz via country til rock. Mortvedts lyse og transparente stemme og evne til å formidle tekster som handler om alt fra hvordan man kommer seg videre etter en tragedie, om forandring når alt er på vei utfor kanten og om å ta seg sammen og se framover, løfter dette til noe langt forbi en a4-pop-produksjon.

Når så Hængsle Eilertsen har henta inn venner som Kenneth Kapstad (Motorpsycho) og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer, Dungen-gitarist Reine Fiske og tangentheltene Morten Qvenild og David Wallumrød, så mer enn antyder det hvilket nivå musikken til Band of Gold befinner seg på.

Nina Elisabeth Mortvedt er et helt nytt navn for meg. Hun har overbevist meg om at her har vi med ei stemme, bokstavelig talt, som har alt i seg til å skape seg og musikken sin ei glitrende framtid. Fullt så overraskende er det ikke Nikolai Hængsle Eilertsen, med fartstid fra Bigbang, National Bank og Elephant9, omgir seg med godlyd og kvalitetsmusikk uansett sjanger.

Band of Gold, både bandet og musikken, er sofistikert popmusikk også for musikkelskere langt utenfor popmenigheta.

Band of Gold

Band of Gold

Jansen plateproduksjon/Musikkoperatørene

Trommeslager Thomas Strønen har vært der i mange år. Med “Time Is a Blind Guide” kan han endelig få sitt store gjennomrudd også som komponist og bandleder. Og ikke nok med det – også med bandet Food er Strønen både trommeslager og komponist.

Thomas Strønen er blant våre aller mest interessante og spennende instrumentalister.

Thomas Strønen har bidratt på rundt 65 innspillinger med artister som Tore Brunborg, Sidsel Endresen, Maria Kannegård, Nils Petter Molvær, Bobo Stenson og John Taylor. Han har lenge vært en svært ettertrakta sidemann, men han har også i stadig større grad vist oss at han har hatt mye å fare med som leder. Med “Time Is a Blind Guide” framstår han som nok en visjonær med helt egne ideer og vyer.

Det “annerledes” laget bak “Time Is a Blind Guide”.

I forbindelse med konsertserien Conexion, der nye samarbeid mellom engelske og norske musikere fikk fødselshjelp, fikk Strønen mulighet til å komponere en hel konsert til et “ufødt” ensemble. Premieren fant sted i 2013 i Oslo, året etter stod festivalen i Cheltenham på programmet og det blei en konsert som BBC-lytterne mente var årets konsert!

Strønen benytta anledninga til å skape et musikalsk kinderegg. Ensemblet består nemlig av tre deler: en strykeseksjon, en slagverkstrio og en pianotrio. Strykeseksjonen består av cellisten Lucy Railton, bassisten Ole Morten Vågan og fiolinisten Håkon Aase, slagsverkstrioen av Siv Øyunn Kjenstad, datter av Tore Brunborg forøvrig, Steinar Mossige og Strønen og pianotrioen av pianisten Kit Downes, Strønen og Vågan.

Strønen har skrevet usedvanlig vakker og melodisk musikk for alle ensemblene, som vi treffer hver for seg og sammen, og han benytter seg fritt fra sjangre som jazz, samtids- og folkemusikk og setter det sammen til noe som er hans eget. Visjonen Thomas Strønen har hatt for “Time Is a Blind Guide”, og måten det har blitt realisert på, er nesten magisk. Japan, India og England står på turnéplanen for dette ensemblet denne høsten og neste vår – verden har veldig mye å glede seg til. Vi er heldige som kan nyte av musikken allerede nå.

Food med Christian Fennesz – noe for seg sjøl.

Strønen (42) er, i tillegg til å være en glitrende og ræregen perkusjonist, komponist og bandleder, også svært produktiv. Bandet Food, som har eksistert i ymse utgaver helt siden 1998, er også klar med sin tredje ECM-utgivelse og denne gangen står Strønen for alle komposisjonene. Mats Eilertsen og Arve Henriksen forlot bandet i 2004 og siden den gang har Food bestaått av den engelske saksofonisten og elektronikeren Iain Ballamy og Strønen som har invitert med seg gjester til forskjellige prosjekter, blant andre Nils Petter Molvær og den østerrikske gitaristen og elektronikeren Christian Fennesz. Sistnevnte er også mer enn hjertelig tilstede denne gangen.

Food framstår denne gangen på et ganske så nytt vis. I Ulf Holands studio i Oslo utforska de i løpet av tre dager fram nye arbeidsmetoder, skisser og ideer og spilte inn flere timer med materiale.

Deretter tok Strønen med seg stoffet og jobba videre med det i fire måneder. Groovene blei beholdt ellers blei de melodiske fragmentene kutta opp, loopet og flytta på. Det har igjen ført til at det som var skisser har blitt til ferdige melodier.

Musikken til Food anno 2015 er fortsatt atmosfærisk, men den er mye mer melodisk og retningsbestemt enn tidligere. Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Ballamy og Strønen snakker godt sammen, og det overrasker heller ikke at Fennesz´ høyst personlige stemme passer utmerket sammen med duoen.

Høsten 2015 kan vise seg å bli det store gjennombruddet for Thomas Strønen. Gjennom begge disse utgivelsene framstår han som unik perkusjonist, bandleder og komponist – en visjonær rett og slett. Det er ikke mange som kan plusse på den siste betegnelsen på cv-en sin. Thomas Strønen kan det nå.

Thomas Strønen

Time Is a Blind Guide

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Food

This Is Not a Miracle

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Stephen Sondheim er en av de største og viktigste komponistene i moderne amerikansk musikk. Nå blir han hylla av 36 av sine samtidige fra ulike sjangre og ikke minst pianisten Anthony de Mare.

Stephen Sondheim – en av de aller største.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stephen Sondheim har rukket mer i løpet av sine 85 år enn noen med musikalske visjoner kan drømme om. Helt siden 1954 har mannen som har stått for musikken til musicaler som “Sweeny Todd””, “Sunday in the Park” og “Anyone Can Whistle” og med låter som “Send in the Clowns” og dusinvis av andre hits, mer eller mindre lagt lista for alt som finnes av musikk for teater og film. Nå har konsertpianisten Anthony de Mare virkelig satt seg fore å hylle Sondheim og de Mare er tydeligvis av den grundige typen.

Anthony De Mare har tatt initiativet til denne unike hyllesten.

de Mare har invitert 36 av sine “beste” venner til å arrangere en Sondheim-melodi hver seg for solo-piano eller for de Mare rettere sagt. Disse “vennene” kommer fra jazz, klassisk musikk og filmmusikk og vi snakker om så forskjellige komponister-arrangører-musikanter som Steve Reich, Wynton Marsalis, Mark-Anthony Turnage, Fred Hersch, Ethan Iverson, Frederic Rzewski og Thomas Newman. Sju land er representert og Sondheim uttalte etter at han fikk høre musikken at “To hear composers take my work and take it seriously…..it´s a thrill!”

Denne omtalen er basert på en promokopi der 12 av tolkningene er med – hele pakka består av en trippel cd med 36 låter. de Mare skal ha all mulig slags ære for både ideen og for evnen til å gå inn i musikken på de forskjelligste måter: som jazzmusiker, samtidstolker og som en lettere underholdnings-filmpianist. Det er faktisk lett å bli lurt her og dermed tro at det både er Fred Hersch og Ethan Iverson som spiller faktisk.

Musikken til Stephen Sondheim inneholder så mye og består av så mange lag. De 36 arrangørene og Anthony de Mare har makta på et fabelaktig vis – i alle fall 12 av dem som jeg har fått tilgang til – og vise oss alle at det er tilfelle – nok en gang!

Diverse artiser

Liaisons: Re-Imagining Sondheim from the Piano

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

Rune Klakegg og Jan Olav Renvåg tar på seg store sko – svært store. Og de fyller dem.

Rune Klakegg og Jan Olav Renvåg tar vare på tradisjonen på sitt eget vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pianist Rune Klakegg og bassist Jan Olav Renvåg fikk en forespørsel fra Ælvespeilet kulturhus i Porsgrunn om de kunne tenke seg å spille “Jazz på svenska” for dem. De takka høflig ja, men underveis kom tanken snikende om at de burde gjøre en vri og det endte med “Jazz på svorsk” med ei blanding av norske og svenske melodier som utgangspunkt. Det ene tok det andre og lysten til å lage ei innspilling med bare det norske materialet vokste fram. Som sagt og tenkt så gjort og her er “Jazz på norsk” – en modig tittel på ei spennende musikalsk utfordring som de to har kommet utmerket ut av.

De 11 melodiene er henta fra forskjellige kilder. Noen er kjente for de fleste av oss som “Eg ser deg utfor gluggjen” og “Springdans fra Bergen”, noen kjenner vi også uten at tittelen hjelper oss på vei og noe er helt nytt for meg i alle fall.

Alt er behandla med den største pietet, men samtidig tar de to seg herlige friheter og skaper sitt eget lille univers av den tidløse skatten. Sjølsagt så glir tankene uvilkårlig til Jan Johansson og Georg Riedel og deres “Jazz på svenska”, men Klakegg og Renvåg står fjellstøtt på egne bein. Som Klakegg også sier så har det skjedd litt på de cirka 50 åra som har gått siden “Jazz på svenska” så dagens lys både når det gjelder måte å tenke frasering, harmonikk og rytme på.

Flere har vært på besøk hos deler av denne melodiskatten, blant andre Dag Arnesen i trioformat, men som duo tror jeg Klakegg og Renvåg er aleine. Vi har med to meget dyktige instrumentalister å gjøre som tydeligvis stortrives sammen og som har satt sitt flotte bumerke på denne evige musikken.

Rune Klakegg & Jan Olav Renvåg

Jazz på norsk

Curling Legs/Musikkoperatørene

Det er ikke hver dag vi møter et norsk jazzband med norske tekster i fokus. Den unge kvartetten Papirfly gjør det – med bravur!

Papirfly gjør det på sitt eget vis og gjør det bra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke alt man får med seg i en travel musikkhverdag. Papirflys debutalbum med samme navn for to år siden hører med i den kategorien. Godorda som blei både bandet, plata og musikken til del gikk meg likevel ikke hus forbi, og derfor har forventingene til denne oppfølgeren vært rimelig store. Et godt utgangspunkt? Både og vil jeg mene.

Kvartetten, som består av Philip Birkenes på piano, Jakop Janssøn på trommer, Hanne Kalleberg på vokal og Knut Olav Buverud Sandvik på bass hører, såvidt jeg har skjønt, hjemme i den meget velskolerte generasjonen som befinner seg i slutten av 20-åra. Og er de ikke skolerte så hører det definitivt slik ut – og det er ment som en kompliment.

Kalleberg skriver alle tekstene og alle låtene bortsett fra en som Janssøn har ansvaret for. De fører oss alle inn i en morsom, spennende, unik og ofte litt naiv verden der tekstene til Kalleberg nesten er som små noveller å regne. Kalleberg, med sin sjarmerende Flekkefjord-dialekt, framstår som en annerledes og svært personlig historieforteller og de tre følgesvennene er akkurat det: følgesvenner som med brede palletter er med på å fargelegge bildene på et inderlig vis.

Hanne Kalleberg har en måte å formidle tekst å som gjør at du blir sittende ytterst på stolkanten for å få med deg alle nyansene. Slik er det med hele pakka Papirfly forresten – nyanserikt, vakkert og inderlig.

Papirfly

Ta meg med deg når du drar

NORCD/Musikkoperatørene

Saksofonisten James Brandon Lewis er et helt nytt navn for meg. Noe forteller meg at det bare er å merke seg navnet med en gang.

James Brandon Lewis i farta.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer mye jazz ut fra Sambandsstatene. Mye av den er sjølsagt bra – tildels veldig bra. Noe annet skule forsåvidt tatt seg ut. Likevel er det slik at mye av den amerikanske jazzen er både medioker, forutsigbar, uspennende og ofte kjedelig.

Den 32 år unge saksofonisten, komponisten, arrangøren og produsenten James Brandon Lewis har ikke tenkt å falle i den sistnevnte gryta.

“Days of FreeMan” er Lewis´ andre cd under eget navn, men den første som har nådd våre strender med bra distribusjon. Her tar sjefen oss med tilbake sin røtter på alle slags vis i Freeman Street i Buffalo, New York. Det betyr impulser fra gospel, jazz, soul og ikke minst hip hop – barnebarnet til be bop som han kaller det.

Lewis deler det hele inn i fire kapitler med forskjellige påvirkningskilder som fundament. I tillegg er Pearl Lewis, bestemora til sjefen, et verbalt bindeledd mellom kapitlene og forteller om hvordan Freeman Street og Buffalo var. Innovativt og annerledes for å si det forsiktig.

Med seg har Lewis en av de beste, mest allsidige og mest etterspurte trommeslagerne over there om dagen, Rudy Royston, og den urhippe elbassisten som blant andre Ornette Coleman brukte i “funkbandet” sitt, Jamaaladeen Tacuma. I tillegg er lyddesigneren HPrizm og rapperen Supernatural med på noen av spora.

Det har ført til at “Days of FreeMan” har blitt et annerledes både tilbakeskuende og framtidsretta visittkort fra ei nye spennede stemme med en tøff, rå og personlig saksofonstemme også – James Brandon Lewis.

James Brandon Lewis

Days of FreeMan

OKeh Records/Sony Music