Tor Hammerø

Filmen “Høst Autumn Fall” hadde premiere for noen uker siden. Soundtracket er intet mindre enn en jazzikalsk skatt med Nils Petter Molvær i spissen.

Nils Petter Molvær i en overraskende setting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har etter hvert fått en rekke eksempler på at trompeter extraordinaire Nils Petter Molvær, Sulas store sønn i konkurranse med veldig mange velkvalifiserte, er en visjonær musikant i verdensklasse. Helt siden han slo gjennom på egen hånd med “Khmer” på begynnelsen av 90-tallet, har han tatt stadig nye steg og utvikla sin egen stemme kontinuerlig. Fra tid til annen har han også bidradd på andres produksjoner også og på “Høst Autumn Fall” dukker han opp i en ganske så overraskende setting – for meg i alle fall.

Jan Vardøen har nemlig skrevet 10 temaer til sin egen film og på denne innspillinga framstår de som fullverdige låter som står noe så veldig på egne bein uten at filmen/bildene er med. Vardøen har skrevet nydelige små melodier, inkludert en tango, og han har tydeligvis sett dem for seg i en jazzsetting. Bedre trompetsolist i dette søkende, lengtende lydlandskapet enn Nils Petter Molvær kunne han ikke ha ønska seg og Molvær bekrefter at også i en slik setting og med en slik type melodikk egner han seg utmerket.

Mapping Oceans er en strålende trio i ryggen på Molvær.

Foto: Freddy Wike

Mye og velfortjent ære til Molvær altså, men trioen Mapping Oceans med bassist Audun Ellingsen, trommeslager Tore Sandbakken og den allestedsnærværende – av svært gode grunner – pianisten Jørn Øien, er helt avgjørende for det flotte resultatet. Dette er en trio det har gått heftige rykter om ei stund nå og det er det abslott gode grunner til basert på det vi blir servert her. Det er ei stemning og varme i uttrykket til Øien & Co som er av den sjeldne typen og de tre kler Molvær og musikken til Vardøen på et inderlig vis.

Multikunstneren Jan Vardøen har skrevet flotte låter for Molvær og Mapping Oceans.

Jan Vardøen er av typen altmuligmann som får til det meste han setter seg fore. Nå har altså forfatteren, kokken, musikeren, gründeren og regissøren laga sin andre spillefilm med storheter som Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal og Hege Schøyen i sentrale roller.

Filmen har jeg ikke sett, men holder den samme kvalitet som musikken så er den definitivt verdt et besøk.

Lydsporet til “Høst Autmn Fall” er nemlig en av de store musikalske overraskelsene i 2015.

Nils Petter Molvær og Mapping Oceans

Høst Autumn Fall

Grappa/Musikkoperatørene

Med sitt debutalbum forteller unge Magnus Bakken oss at vi har fått ei ny, meget lovende saksofonstemme blant oss.

Magnus Bakken kan skue ut over store, vakre landskap.

Til tross for at Magnus Bakken fra Lillehammer ikke har rukket å bli mer enn 24 år, så har han likevel tatt seg godt rundt i verden, fått med seg solid med ballast – både teoretisk og praktisk – og dermed tilegna seg en musikalsk modenhet som burde tilsi at vi hadde med en mye eldre herre å gjøre.

Etter at han fikk den første inspirasjonen via hjembyens festival Dølajazz, har ferden gått via flere år ved Berklee i Boston, med lærere som Terri Lyne Carrington og George Garzone, til Oslo, Musikkhøgskolen og masterstudier.

Veteranen Garzone er en musikernes musiker og da han var på Europa-turné tidligere i høst, dukket tre av hans studenter opp på Herr Nilsen i Oslo: Tommy Smith fra 80-tallet, Petter Wettre fra 90-tallet og Bakken fra den nære fortid. Alle satt inn med sjefen mot slutten av jobben på noe som skal ha vært en forrykende utblåsning.

Det er med andre litt av en begivenhet når Bakken nå debuterer at selveste sjefen, George Garzone, er med hele veien som et likeverdig medlem. Ellers er de to omgitt av en meget viril trio – musikalsk sett altså – med Jon Audun Baar på trommer, Christian Meaas Svendsen på bass og Jørn Øien på piano.

Bakken har komponert og arrangert all musikken. Den befinner seg i et grenseland som henter mye fra den amerikanske hardbopskolen samtidig som Bakken, som spiller både sopran- og tenorsaksofon, også er inspirert av det nordiske idealet der det ikke vil forundre meg at saksofonister som Tore Brunborg, Knut Riisnæs og Petter Wettre har spilt viktige roller.

“Cycles” er en melodisk utflukt med stort dynamisk spenn der alle fem får godt med rom til å strekke ut. Det er sjølsagt modig gjort av unge Bakken og stille opp i debuten sammen med giganten Garzone, men la det være klart først som sist: han kommer meget godt ut av det og står på ingen måte med lua i hånda. I Magnus Bakken har vi nemlig fått et nytt stort saksofontalent.

Magnus Bakken Quartet Featuring George Garzone

Cycles

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Kvartetten Echoes Of Swing tar seg av en tradisjon som ikke mange gjør.

Echoes Of Swing – viktige tradisjonsbærere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mitt første møte med Echoes Of Swing var for to år siden da bandets første cd på ACT, “Blue Pepper”, så dagens lys. De fire har holdt sammen mye lenger enn som så – faktisk så bandet dagens lys allerede i 1997. Musikken de tar utgangspunkt i er faktisk mye eldre enn som så – de tar med seg røttene fra swingepoken fra slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet og forteller oss at dette uttrykket faktisk har noe å si oss også nå, bortimot hundre år etter fødselen.

Echoes Of Swing består av engelskmannen Colin T. Dawson på trompet og vokal, amerikaneren Chris Hopkins på altsaksofon og tyskerne Bernd Lhotzky på piano og celesta og Oliver Mewes på trommer. Alle er bosatt og har sitt store marked i Tyskland der de nyter en solid popularitet.

Besetninga er altså aldri så lite spesiell – det er ikke hver dag vi opplever et bassløst samfunn, men både Lhotzky og Mewes tar elegant på seg oppgava med å fylle inn for den manglende bassen.

De 16 låtene er ei herlig blanding av originalskrevet materiale, låter skrevet av storheter som James P. Johnson, Cole Porter, Scott Joplin og Rodgers og Hart samt overraskelser som Johann Sebastian Bachs “Gavotte I, English Suite No. 6”.

De fire har swingtradisjonen solid innabords, men flytter musikken, som jo opprinnelig var dansemusikk, elegant inn i vårt eget årtusen og forteller oss på den måten at swing, slik Echoes Of Swing tar seg av den, er tidløs musikk.

Echoes Of Swing

Dancing

ACT/Musikkoperatørene

For meg er hver ny bok av Lars Saabye Christensen en begivenhet. “Magnet” er intet unntak. Den er stor, tung, innholdsrik og viktig. Den handler om livet så det skulle vel bare mangle.

Både Lars Saabye Christensen og Jokum Jokumsen bruker hatt – av og til.

Lars Saabye Christensen (62) har helt siden slutten av 70-tallet vært en av kongerikets aller fremste og meste spennende forfattere. “Beatles”, “Herman”, “Bly” og “Halvbroren” er sentrale verker i hans forfatterskap og dit kommer også “Magnet” til å bli innlemma. Denne mursteinen på knapt 800 sider er nemlig nok et mesterverk fra Saabye Christensen.

Nok en gang benytter Saabye Christensen seg av sitt nære og kjente oppvekstmiljø i Oslo som utgangspunkt for hvor han vil ta oss med. Skillebekk og studentbyen på Sogn på 70-tallet er der hvor Jokum Jokumsen – hvor finner han disse navnene? – og Synne Sager møtes og etter hvert utvikler et forhold.

Det lå ikke akkurat i korta for å si det slik at det skulle bli de to, men måten denne kjærlighetshistoria blir fortalt på er uansett en av de inderligste jeg har opplevd i min litteraturvandring. De to kommer fra forskjellige verdener, men den “hjelpeløse”, men likevel talentfulle fotografen Jokum får all den hjelp han trenger fra det som skal bli hans kone og kurator.

Vi blir med på parets farvel med Norge og grunnen til at de bosetter seg i San Francisco og hvordan Jokum får suksess med Synnes helt avgjørende hjelp. Vi blir tatt med på oppturer og nedturer – et helt liv og Saabye Christensens mange fortellergrep gjør at vi blir tatt med til det aller innerste i de tos liv.

“Magnet” er ingen enkel reise eller fortelling. Det er heller ikke et liv eller to og måten Lars Saabye Christensen nok en gang drar oss inn i en sfære med ekthet og dybde som han er helt unik når det gjelder å skape, gjør at hans posisjon som en av våre aller største forfattere både i nåtid og framtid får nok en bekreftelse.

Lars Saabye Christensen

Magnet

Cappellen Damm

Bassisten Håkon Thelin tar oss med på en solo bassekskursjon av høyst personlig karakter.

Håkon Thelin har noe helt eget å melde.

Håkon Thelin (39) er en usedvanlig musikant. Han har tatt med den store fela til steder den aldri har vært før og med “Folk” tar han nok et stor nytt steg.

“Folk” er ei videreføring av “Light” som han vant Spellemannprisen for i 2012. Det er et ambisiøst prosjekt der han reflekterer rundt et musikalsk språk som han kaller for kontrabassens folkemusikk.

Thelin har skrevet tre nye verk som gir innblikk i flamencomusikken som klang, struktur og teknikk. De andre verkene her er skrevet av Luciano Berio, Lars-Petter Haugen og Stefano Scodanibbio – alle storheter i samtidsmusikkens verden. Dessuten er alle verkene satt sammen med tekster skrevet og lest av Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid, Sarah Ludwig-Simkin og Torgeir Rebolledo Pedersen, som også har skrevet et flott dikt til Thelin i omslagsheftet. Tekstene reflekterer blant annet over musikernes og instrumentets identitet, dens tradisjon og framtid.

Håkon Thelin er åpenbart en virtuos bassist og hans utflukt her i grenseland mellom folkemusikk og samtidsmusikk er ustoppelig spennende og annerledes. For musikkelskere som gjerne vil utvide sin horisont og oppleve noe annet er “Folk” og Håkon Thelins unike verden absolutt noe å avlegge et besøk.

Håkon Thelin

Folk

Atterklang/Musikkoperatørene

Sjelden har en jazzmusiker fått så mye hype som saksofonisten, komponisten og bandlederen Kamasi Washington. Om det er fortjent? Mjaaa, nei….

Kamasi Washington med turnébandet sitt.

Ut i fra bortimot nowhere har 34 år gamle Kamasi Washington inntatt en helt spesiell posisjon i jazzverdenen. Han har nylig debutert på cd-fronten under eget navn med “The Epic” – for sikkerhets skyld en trippel-cd. Mottakelsen har vært intet mindre enn voldsom og konserten i Oslo har vært utsolgt i månedsvis. Et kjapt sveip over det forventningsfulle jazzmenighetshuset i hovedstaden fortalte meg at her var det et publikum som i stor grad kom fra helt andre steder enn menigheta – jazzmenigheta.

Kamasi Washington på Victoria Nasjonal jazzscene.

Foto: Francesco Saggio

Hva er så grunnen til denne voldsomme hypen som svært sjelden rammer jazzfolket? Jeg har en mistanke om at Washingtons tette samarbeid i hjembyen Los Angeles med hip hop-storheter som Flying Lotus, Thundercat og Kendrick Lamar har betydd mye og at han har dradd med seg et publikum derfra. Det er sjølsagt både hyggelig og interessant og Washingtons første Europa-besøk skulle fortelle oss om denne oppmerksomheten og hypen var på sin plass også hørt med jazzører.

Med et band bestående av barndomsvennene Tony Austin og Ronald Bruner Jr. på trommer, Brandon Coleman på tangenter, Miles Mosley på bass, Ryan Porter på trombone og Patrice Quinn på vokal – pluss pappa Rickey Washington på fløyte og sopransaksofon på deler av konserten – ga kraftsaksofonist Washington oss flere prov på at han har mye å fare med.

Han kaller bandet og kanskje også musikken for The Next Step, men der har jeg definitivt mine betenkeligheter: Det var ingenting verken i musikken eller i de solide solistiske prestasjonene som skulle tilsi at dette var det neste, revolusjonerende steget for jazzen som mange har ment det skulle være.

Washington, som bortsett fra et par låter skrevet av Terence Blanchard og Oscar Pettiford, har skrevet all musikken sjøl og har henta mye fra både John Coltrane og fra funkverdenen.

Jovisst er det tøft, heftig og groovy og jeg skjønner at Washingtons jazzuttrykk tiltaler folk utenfor menigheta og det er veldig bra. Likevel er det ikke mye nytt å finne i det han bringer til torgs og skrur vi klokka tilbake til hva Coltrane gjorde da han “oppfant” sine uttrykk, så er ikke Kamasi Washington i nærheten av å ta jazzen til et slikt nytt område.

Uansett skal det bli spennende å følge Washington i åra som kommer. Vil han være i stand til å åpne nye dører eller vil han bli en av mange meget dyktige saksofonister og bandledere? Tida og kun den vil vise det.

Kamasi Washington

Victoria Nasjonal jazzscene, Oslo

24. november 2015

Karen Musæus – det er bare å merke seg navnet med en gang. Vi snakker vakker popmusikk med ingredienser av både soul, viser og jazz.

Karen Musæus kan godt bli ei ny stor popstjerne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor kommer de fra alle sammen? Ikke godt å si, men 29 år unge Karen Musæus er i alle fall fra Oslo. Ett år har hun tilbragt i Liverpool på Paul McCartney-skolen og “The House” er et strålende bevis på at hun allerede har lært seg singer-songwriter-faget.

Det er en varme og inderlighet både i låtene hennes, tekstene og måten Andreas Mjøs, kjent fra Jaga Jazzist, har produsert herligheten på. Det er kvaliteter som vanligvis tar tid å vokse fram, men Musæus og hennes medhjelpere har altså makta det på første forsøk.

Vokalen er heldigvis miksa ganske langt fram i lydbildet og med Musæus´ perfekte engelskuttale og ditto diksjon så får hun fram budskapet på et flott vis. Når hun så har fått med seg utmerka musikalsk assistanse fra blant andre Jørun Bøgeberg, Marte Eberson, Olaf Olsen og Ellen Andrea Wang, og ikke minst Mjøs, så er det mer enn en indikasjon på at Musæus er omringa av spennende vellyd underveis.

Regnet har pøst ned og kuldegradene har stabla seg opp de siste dagene. Da har “The House”, som handler om både savn og spenning, sommervarm asfalt og, akkurat, novemberregn, og Karen Musæus vært perfekt motvekt og sørga for varme uansett.

Det er mange flinke og spennende artister som henter hemningsløst fra mange kilder om dagen. Derfor er det nok vanskelig å nå gjennom lydmuren. Karen Musæus har så absolutt det som skal til for å greie det og “The House” er en utmerket søknad om å nå fram til det ypperste selskap. Hun er hjertelig velkommen med varmen og ektheten sin.

Karen Musæus

The House

Musæus Music/Musikkoperatørene

Kvaliteten på offpisteutøvere på ski fra Danmark vet jeg lite om. Kvaliteten på disse offpistemusikantene og musikken deres er det derimot absolutt ikke noe galt med.

Fredrik Lundin og Trinelise Væring har funnet sammen på alle slags vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Offpiste betyr i skisammenheng at man velger å finne ei løype som går utenfor den som de fleste har valgt – man går sin egen vei med andre ord. Jeg vet ingenting om skiferdighetene til ekteparet Fredrik Lundin, som er en av Skandinavias aller mest uttrykksfulle saksofonister, og Trinelise Væring, som er en vokalist i toppklassen, men som musikanter snakker vi om et par som både hver for seg og sammen tilhører tetsjiktet her i Norden – uansett hvilken sjanger. Og slik er det med bandet Offpiste Gurus også – det befinner seg i et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, rock og indieuttrykk og setter det sammen til noe som er deres eget.

Lundin og Væring har skrevet all musikken og alle tekstene sammen bortsett fra tre låter som Væring har ansvaret for på egen hånd. Sammen med den groovy trommeslageren Jeppe Gram og elbassisten Thomas Vang utgjør Lundin og Væring kjernetroppene og dette er et kollektiv som er herlig å tilbringe kvalitetstid sammen med. Værings unike og varme stemme er heldigvis miksa langt fram i lydbildet og Lundin får godt med plass til å fortelle oss hvilken emninent solist han er. Litt ekstra blås er også elegant med i arrene på noen av låtene.

Som vi har blitt vant til her hjemme de seineste åra så viskes sjangergrensene mer og mer ut. Jazz, rock, indie, pop – samma det vel!!! Slik er det også med det utmerkede bandet Offpiste Gurus og deres andre cd, debuten “Offpiste Gurus” kom i 2010, og “In Case of Fire” forteller oss at vi har med noe av det hippeste av sjangerutslettende musikk å gjøre som har kommet ut på lang tid. Inntil noen sørger for å få Offpiste Gurus på ei norsk scene, så er “In Case of Fire” ei strålende og varmende erstatning i høstkulda.

Offpiste Gurus

In Case of Fire

Yellowbird/enja/MusikkLosen

Lyrikeren Truls Horvei er et nytt bekjentskap for meg. Sammen med et knippe utmerkede musikanter tar bergenseren oss med på en personlig utflukt.

Truls Horvei, til venstre, er en usedvanlig musikalsk lyriker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Truls Horvei er på ingen måte noen nykommer til tross for at jeg ikke har blitt innlemma i hans univers. Han debuterte som lyriker allerede i 1988 og han har gitt ut en rekke diktsamlinger og ungdomsbøker siden den gang. Dessuten har han gitt ut fem cder med poesi og musikk, men “Søvnløs” på Karl Seglems NORCD er altså første gang våre veier krysses.

Det er neppe tilfeldig heller at NORCD har blitt havna for Horvei. Seglem, som sjøl er lyriker, har gitt ut plater med egen lyrikk og ikke minst samarbeida mye med giganten Jon Fosse.

Horvei har i lengre tid jobba tett med komponisten, bassisten og tangentmannen Roy Ole Førland og han har også skrevet all musikken her. Med seg har de et fint lag med trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad, som vi har møtt ofte med Hedvig Mollestad Trio, og gitaristene, og diverse annet, Roald Kaldestad og Jørgen Sandvik – sistnevte med fartstid fra Real Ones.

Den musikalske innpakninga befinner seg hovedsakelig i et slags indierock-landskap, men hele tida er det tekstene til Horvei som står i sentrum. På sett og vis følger han en tradisjon unnfanga av Odd Børretzen og Jan Erik Vold, men Horvei leser på sin helt egen måte.

Tekstene, som finnes i et eget hefte, handler blant annet om å se livet som en sjøreise, om ymse forsøk på å få sove og om høstens melankoli – og gjerne med Bergen og Vestlandet som bakteppe: Vi snakker om nykokt pale her og hvor ellers gjør man det!

På sin uforfalska bergensdialekt tar endelig 58 år unge Horvei seg ut av landet der vest og lar oss andre også få ta turen inn i hans verden. Det var på høy tid.

Truls Horvei

Søvnløs

NORCD/Musikkoperatørene

Håkon Kornstad er intet mindre enn et musikalsk unikum. Her får vi minst to bevis på det.

Operasangeren og jazzsaksofonisten Håkon Kornstad – one of a kind.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Håkon Kornstad (38) har helt siden slutten av det forrige årtusenet vist oss at han er i besittelse av et unikt talent. Først møtte han opp med det elektro-akustiske prosjektet Wibutee, seinere med åpnere Kornstad Trio, duosamarbeid med Sidsel Endresen og Håvard Wiik, herlige bidrag i bandene til Anja Garbarek og Jens Christian Bugge Wesseltoft, han har spilt med Pat Metheny og Joshua Redman og gitt oss spennende og unike visittkort i soloformat både på skive og live. I musikerkretser har Kornstad lenge nytt voldsom anerkjennelse – også i utlandet der omtalene i blant annet The Guardian og New York Times har vært av det panegyriske slaget. Med hans ferske bekreftelse på hvem og hvor han er vil bare lovordene bli flere og flere og mer og mer panegyriske – “Tenor Battle” er nemlig så flott og så oppsiktsvekkende som vel tenkelig.

Under et opphold i New York i 2009 blei Kornstad “lurt med” på ei oppsetning av “Cavalleria Rusticana” på The Metropolitan Opera. Et frø blei umiddelbart sådd: Kornstad blei bitt av operabasillen og ville finne ut om han kunne egne seg som operasanger. Et par uker seinere stod han på døra til en pensjonert sopran på Upper West Side i The Big Apple og hun hørte raskt at det kunne være ei stemme langt der inne. Siden den gang har Kornstad tatt en master ved Operahøgskolen i Oslo og sunget i flere større roller. Samtidig har han sakte, men sikkert utvikla en unik fusjon mellom jazzmusikeren og operasangeren Kornstad der tenorsaksofonisten møter operatenoren og med et empatisk band i ryggen har dette blitt noe helt for seg sjøl.

Med et repertoar skrevet av storheter i faget som Jules Massenet, Richard Strauss, Claudio Monteverdi, Georges Bizet og Nicolai Rimsky Korsakov, synger Kornstad på fransk, italiensk og tysk og for et utrenet øre så låter det helt fantastisk. Det som gjør det enda mer imponerende er den sømløse overgangen mellom operatolkningene og jazztolkningene.

Det er altså så vakkert, så originalt og så personlig at jeg tør påstå at dette har ikke noen her på Tellus i alle fall fått oppleve tidligere. Sammen med et lag som i stor grad har vært med Kornstad siden 2011, så har denne fusjonen fått utvikle seg og leve sitt eget liv fram til denne innspillinga hos maestro Jan Erik Kongshaug. Med en usvikelig ro og varme i tenorsaksofonen som fundament, blir han fulgt, utfordra og omfavna av Sigbjørn Apeland på trøorgel, nykommeren i bandet Lars Henrik Johansen på cembalo og cimbalon, Øyvind Skarbø på perkusjon og Per Zanussi på bass og sag. Original musikk og original instrumentering der musikerne er langt framskredne både innen klassisk musikk, folkemusikk og jazz gjør at “Tenor Battle” blir akkurat så oppegående, inderlig, unik og vakker som konserten vi fikk oppleve i Molde i 2012 mer enn antyda at den framtidige plata ville bli.

Med sin originalitet, sine kvaliteter både som jazzmusiker og som operasanger, så bør Håkon Kornstad ha alle muligheter til å legge store deler av musikkverdenen for sine føtter. Så bra er nemlig både han, musikken hans og bandet hans.

Håkon Kornstad

Tenor Battle

Jazzland Recordings/Universal