Tor Hammerø

Aldri hørt om Lumen Drones? Da er vi i alle fall to. Godt råd: Benytt anledninga så fort som mulig.

Lumen Drones er et spennende kollektiv med Ørjan Haaland, Per Steinar Lie og Nils Økland.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Etter å ha fulgt ECM mer eller mindre siden starten, så må jeg nesten innrømme at denne utgivelsen med det norske bandet Lumen Drones kanskje er noe av det mest overraskende jeg har opplevd. Trommeslageren Ørjan Haaland og gitaristen Per Steinar Lie kjenner de mest ihuga fra post-rock gruppa The Low Frequency In Stereo med base i Haugesund. Det ville nok gitt relativt høye odds om noen hadde ymta frampå om at de skulle havne i samme stall som Jan Garbarek og Keith Jarrett. Fiolinisten Nils Økland, også han bosatt i Haugesund, derimot har vært med i det gode ECM-selskap i mange år allerede og var sjølsagt en viktig fødselshjelper for Lumen Drones inn mot ECM.

Røttene til trioen strekker seg tilbake til 2008 da Økland blei invitert med som gjest på The Low Frequency In Stereos cd “Futuro”. De tre fant hverandre og har møtt hverandre seinere også og i 2010 foreslo Lie at de skulle lage band av det hele og i 2014 blir de altså lansert over hele verden på et av de mest prestisjetunge selskapene som finnes.

Fra innspillinga av debutalbumet til Lumen Drones.

Økland er jo kjent som en fiolinist som har røtter i tradisjonsmusikken, men som samtidig har et åpent sinn og uttrykker seg sterkt på tvers av sjangergrenser. Med sine forskjellige bakgrunner har de tre skapt musikk ulikt alt annet de har gjort tidligere. Her har de miksa post-rock, impro, elementer fra psychedelia og satt det sammen med soundet av Hardangerfela s- slikt blir det unik musikk av. Mye av musikken er dronebasert og groover på et originalt vis – her gir de tre seg den tida de trenger og lar musikken få flyte saaaakte fremover. Musikken er ofte nøye planlagt, men lar likevel improvisasjonene få ta styringa.

Lumen Drones er helt annerledes enn alt annet du har fått fra ECM – og fra andre selskap også for den saks skyld. Det er inderlig, sterk, mørk/lys og søkende musikk – Lumen Drones har enkelt og greit gitt oss en stor og spennende overraskelse.

Lumen Drones

Lumen Drones

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Jøkleba vært et unikt kraftsenter. Etter noen års pause er de på vei mot nye og andre høyder.

Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke – en unik organisme.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Helt fra starten i 1990 var det en begivenhet hver gang Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet og stemme og Audun Kleive på trommer og perkusjon, stod på scena. Publikum ante lite eller ingenting om hva som skulle skje – og slik var det med de tre på scena også. Vi hadde med tre fantastiske individualister å gjøre som gjennom dette laboratoriet hver eneste gang tok oss med på en kollektiv utflukt der alt var mulig og alt var lov. Nesten hver eneste gang førte det til unik musikk i de merkeligste grenseland – veldig ofte et sted mellom det komponerte og det fritt improviserte og spontant unnfanga. Etter hundrevis av konserter og fire skiver, var brønnen tom rundt 2003 og bandet, eller kanskje riktigere “prosessen” Jøkleba, tok ei pause som kunne bli alt fra uendelig til midlertidig.

Jøkleba i levende live – det er tøft det.

Heldigvis blei det ikke ei evig pause og i 2011 fant de tre ut at det faktisk var mer på tanken. En konsert som kom veldig kjapt på under Vossajazz blei starten på ei ny epoke med Jøkleba og med “Outland” debuterer organismen på ECM.

Tankemessig oppleves Jøkleba anno 2014 på et vis som Supersilent – et annet norsk kollkektiv som ingen vet hvor havner – aller minst de sjøl. Det låter sjølsagt helt forskjellig, men innfallsvinkelen til det å lage musikk er ganske lik.

Jøkleba har jeg ikke mistenkt for å øve nevneverdig. Jeg tror heller ikke det foreligger så mange avtaler de tre mellom før de går på scena eller i studio. De tre har en grunnbase å hente fra som er enorm og de kjenner hverandre så godt at de vet hvor de andre er på vei eller vil. De er alle utstyrt med så store ører at den minste detalj blir registrert, “behandla” og videreformidla. Med “Outland” gir de oss en mer eller mindre totalimprovisert tilstandsrapport som det er usedvanlig spennende å bli invitert med på og som forteller oss at brønnen på ingen måte er tom.

Jøkleba

Outland

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Aretha Franklin er intet mindre enn den største soulsangerinna gjennom alle tider. Nå er hun endelig tilbake, men ikke slik vi aller helst har ønska henne.

Ingen er i nærheten av Aretha Franklin – på sitt beste.

Helt siden midten av 60-tallet har den 72 år gamle Aretha Franklin vært The Queen of Soul. Hun har solgt over 75 millioner plater, hun har vunnet 18 Grammy-priser, hun har blitt kåra av magasinet Rolling Stone til The Greatest Singer of All Time og hun har fått USAs høyeste utmerkelse, The Presidential Medal of Freedom. Stort sett med andre ord. Nå har det vært stille fra den store siden 2003 da hun ga oss “So Damn Happy”. Noen millioner rundt om på Tellus har altså venta i stor spenning – noen vil helt sikkert bli fornøyd, men jeg er altså ikke blant dem. Grunnene kan nok være mange, men den aller viktigste er at dette “comebacket” er voldsomt overprodusert og hennes nære samarbeidspartner gjennom mange år, Clive Davis, har tydeligvis hatt et ønske om å bringe Franklin fram til et nytt og yngre publikum. Det lykkes de kanskje med, men mye av særpreget og storheten til Franklin forsvinner på veien.

Aretha Franklin i sine velmaktsdager.

Davis, og visstnok også Franklin, har ønska å hylle en rekke andre kvinnelige vokalister med denne utgivelsen. Det betyr at Franklin tar for seg Etta James´ “At Last”, Adeles “Rolling in the Deep”, Gladys Knights “Midnight Train to Georgia”, Gloria Gaynors “I Will Survive”, “Barbra Streisands “People”, Alicia Keys´ “No One”, Chaka Kahn/Whitney Houstons “I´m Every Woman”, Dinah Washingtons “Teach Me Tonight”, The Supremes´ “You Keep Me Hangin On” og Sinead O´Connors “Nothing Compares 2 U”.

Intet mindre enn ei imponerende liste, men når unge, hippe produsenter som Kenny “Babyface” Edmonds og André “3000” Benjamin får slippe til, så tar de bort mye av det som er Aretha Franklin for mange av oss. Ektheten og inderligheten er ikke der lenger – de skal få henne til å gjøre ting som ikke er henne. Dessuten presser hun den fantastiske stemma si slik at det blir en hel del remjing for å si det rett ut.

Aretha Franklin kan alt – gospel, spul, funk, rhythm and blues, jazz. Dessuten har hun fortsatt den mest uttrykksfulle og omfangsrike stemma av alle. Neste gang må hun få lov å bruke alle disse kvalitetene og ikke det andre som “industrien” gjerne vil at hun skal gjøre. Dronninga må få slippe det og dessuten er det andre som bør hylle henne – ikke den andre veien.

Aretha Franklin

Sings the Great Diva Classics

RCA/Sony Music

John Donne var en gigant. Ketil Bjørnstad er det. Når det legges sammen blir det et mesterverk ut av det.

Ketil Bjørnstad har tydeligvis en uendelighet å hente fra.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Ketil Bjørnstads omfattende karriere er så mye omtalt at vi lar være å repetere det her bortsatt fra å slå fast at han både som musikant og forfatter har noe helt spesielt å fare med. Når han i tillegg til å være usedvanlig produktiv også gjennom mange tiår har levert kvalitet på aller øverste hylle, så sier det alt om at han kanskje er vår viktigste samtidskunstner. Nå kommer det nok et verk med Bjørnstads bumerke på seg og igjen snakker vi om et storverk som vil stående lenge.

Håkon Kornstad er et multitalent av de sjeldne.

Bjørnstads nære forhold til den engelske poeten John Donne (1572-1631) har tidligere ført til musikken på platene “Shadow”, “Grace” og “The Light”. I over 20 år har Bjørnstad jobba med de tidløse tekstene til Donne og han finner stadig noe nytt i språket, i rytmen og i stillheten mellom setningene.

Det har denne gangen ført til “A passion for John Donne” skrevet for Oslo Internasjonale Kirkefestival i 2011/12. Heldigvis var lydmaestro Jan Erik Kongshaug på plass i Sofienberg kirke under urframføringa og nå får resten av verden være med på den vidunderlige reisa også.

Bjørnstad har skrevet så vakker musikk som bare han kan til disse tidløse tekstene som er å finne i coverheftet. Egentlig skriver Bjørnstad den samme melodien hver gang, men sjølsagt så gjør han ikke det – han er bare en mester til å “finne” den rette melodien – hver gang. Her har det blitt en herlig blanding av kormusikk, improvisert musikk og gudene vet hva.

Oslo Chamber Choir passer utmerket til dette mesterverket.

Når han så har invitert med seg den intet mindre enn unike tenorsaksofonisten, fløytisten og operasangeren – den miksen finnes neppe hos noen andre – Håkon Kornstad, perkusjonisten Birger Mistereggen og Oslo Chamber Choir under ledelse av Håkon Daniel Nystedt, så skal det ikke stor fantasi til for å skjønne at dette har blitt ei høytidsstund av de sjeldne. Bjørnstad spiller sjøl Bjørnstad-piano som bare han kan det – i de fleste grenseland.

Det har kommet mye monumentalt fra Ketil Bjørnstad opp gjennom åra. Det spørs likevel om ikke “A passion for John Donne” er hans aller største mesterverk – hittil.

PS Tidligere har brødrene Audun og Iver Kleive bidratt på flere ECM-utgivelser. Med storebror Torfinn og hans datter Julie som medlemmer av Oslo Chamber Choir har nå fire blad Kleive ECM-plater på samvittigheten. Jeg tviler på om noen familier er bedre representert på det tyske storselskapet.

Ketil Bjørnstad

A passion for John Donne

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Eldbjørg Raknes synger vakre sanger og Oscar Grönberg spiller like flott piano. Bedre lys i høstmørket får du knapt.

En ny superduo er unnfanga – Eldbjørg Raknes og Oscar Grönberg.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Foto: Endre Forbord

Eldbjørg Raknes (44) har i et par tiår allerede vist å være en av de mest spennende, uredde og kreative stemmekunstnerne her til lands – og langt utenfor våre grenser også. Raknes har tatt alle mulige slags sjanser og skryten og prisene, som Buddy-pris, Radka Toneffs minnepris, Rolf Gamleng-prisen og NOPAs Kardemommepris, har stått i kø.

Har det vært nye dører å åpne, så har Raknes gått dit og de seinere åra har hun i stadig større grad bevegd seg i retning fri improvisasjon, der hun har utfordra både seg sjøl og oss, ofte med live sampling og med et “språk” som ikke har vært mulig å forstå på et tradisjonelt vis. Med “You Make Me Feel” tar hun en ny og overraskende u-sving.

Eldbjørg Raknes skuer bakover – og fremover.

Foto: Per Finne

Sammen med den svenske, men Trondheim-bosatte pianisten Oscar Grönberg (27), har Raknes satt seg fore å skue tilbake – og framover.

Her gir de oss 14 stort sett veldig kjente låter som Raknes lærte seg for 20-25 år siden – låter som alle har tidløshetens stempel på seg, men som de to likevel gir noe helt nytt og dermed forteller oss at både låtene og de to har noe unikt ved seg.

Det er låter fra både jazzens standardskatt som “I Will Wait for You”, “Blame It on My Youth” og “Tea for Two” pluss “pop”-låter som Joni Mitchells “River”, “Takes Two to Tango” og “Black Coffee” som står på repertoaret og alt evner Raknes og Grönberg å gi noe helt eget.

Det som i utgangspunktet var en øvelse i Stamsund kirke i Lofoten blei heldigvis tatt opp og om det var de fantastiske omgivelsene der nord som var utslagsgivende vet jeg ikke, men den drøye timen vi får være med på er uansett veldig flott, spennende og annerledes.

Duoinnspillinger med piano og vokal har en flott og sterk tradisjon her hjemme med blant andre Radka Toneff og Steve Dorbrogosz, Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft og Karin Krog og Morten Gunnar Larsen. Det Raknes og Grönberg føyer seg flott inn i denne tradisjonen.

Her får låtene og tekstene masse rom og luft og Raknes tør å stå nakent fram med budskapet sitt. Hennes engelsk er ikke skoleperfekt, men i mine ører gjør det formidlinga enda mer personlig. Av og til synger hun også på kanten av surt – det gjør det også enda mer inderlig og ekte. Når så samarbeidet med Grönberg er av det ekte og nære slaget – vi snakker her om en uhyre moden ung mann – så har “You Make Me Feel” blitt en tilvekst til både duokatalogen og til Raknes´ diskografi som vil bli stående i mange, mange år.

Eldbjørg Raknes – Oscar Grönberg

You Make Me Feel

MYrecordings/Musikkoperatørene

Bedre måte å starte Oslo World Music Festival på enn å slippe fri Hugh Masekela, finnes knapt.

Hugh Masekela omringa av Ole Edvard Antonsen og Mathias Eick.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Den 21. utgava av Oslo World Music Festival ser ut til å ha et svært spennende og ikke minst omfattende program. Når ledelsen valgte å sjøsette årets utgave med den sør-afrikanske flügelhornisten, vokalisten, komponisten og ikke minst ikonet Hugh Masekela, med norske supergjester, så har de lagt lista høyt for det som skal komme resten av festivalen.

Masekela (75) har vært og er en viktig personlighet for den sør-afrikanske frigjøringskampen. Han har brukt og bruker sin musikk, sine sanger og sin utstråling til både å opplyse og bevisstgjøre sin landsmenn og alle oss andre. Det makter han fortsatt på en overbevisende måte.

Sammen med et empatisk og helt ok band ga Masekela oss rundt to timer med ei blanding av gamle hits, som den afrikanske delen av publikum mer enn gjerne sang med på, og mer ukjente saker. Hans utstråling og showmanship gjør at han fortsatt går hjem fra første stund med sin jazzmusikk med klare afrikanske overtoner.

Vår egne trompethelter, Ole Edvard Antonsen, som også spilte flügelhorn, og Mathias Eick, blei i stor grad programhelter. Bortsett fra at Antonsen spilte åpningsfanfaren “Svalbard”, så blei ikke de to “invitert” inn før helt på slutten. De to greip imidlertid sjansen begjærlig og sammen med Masekela ga de oss en trompetfest, med afrikansk krydder, som egna seg perfekt til å gå ut i høstkvelden og møte resten av Oslo World Music Festival med.

Antonio Sanchez er i mine ører den hippeste trommeslageren på kloden nå. Her får vi tre forskjellige bevis på det.

Antonio Sanchez – en mester i alle situasjoner.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

De fleste i den jazzintresserte delen av verden har fått med seg de helt spesielle og enorme kvalitetene til den meksikanske trommeslageren Antonio Sanchez (42). Sien 2002 har han nemlig bekledd kanskje den mest attraktive trommestolen i jazzverdenen, nemlig i Pat Metheny Group og hele verden har vært hans scene. En rekke andre giganter har også etterspurt Sanchez sine kvaliteter og han har også jobba med egne band og sin egen musikk. Han er av typen som kan alt uansett sjanger og her treffer vi han sammen med tre forskjellige trioer og stort sett med hans egen musikk.

Sammen med John Scofield og Christian McBride overbeviser Sanchez nok en gang.

På denne dobbelt cden viser han seg først frem sammen med Matt Brewer på bass og Brad Mehldau på piano. To av de tre låtene er skrevet av Sanchez, som også spiller piano, men ikke her, og den tredje er en liten omskriving av Miles Davis-klassikeren “Nardis”. Sjølsagt passer Sanchez også utmerka inn i en “tradisjonell” pianotrio og bedre og mer særegen pianist enn Mehldau finnes knapt.

Neste trio ut er Christian McBride på bass og John Scofield på gitar. To Sanchez-låter her også pluss Wayne Shorters “Fall”. Tre giganter sammen kan gjerne gå feil med for store ego, men det er overhodet ikke noe problem her.

Siste trio ut er Joe Lovano på tenorsaksofon og John Patitucci på bass. Samme oppskrift her: to Sanchez-låter spesialskrevet for akkurat denne trioen pluss Thelonious Monks klassiker “I Mean You”. Her lukter det svidd fra første start og man skulle ikke tro verken denne trioen, eller de to andre, hadde gjort noe annet enn å spille sammen – noe de altså ikke har gjort.

Dette er moderne jazz skapt av noen av de aller største og Antonio Sanchez bare bekrefter at han er den eneren og unike trommeslageren vi har visst han har vært lenge. Her beviser han det med tre nye band og tre nye uttrykk – like hipt alt sammen.

Antonio Sanchez

Three Times Three

CamJazz/MusikkLosen

Pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord evner å ta oss med inn i en unik verden.

Lars Jakob Rudjord Ensemble skaper unike landskap.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

“Clockwork”, debutskiva til Lars Jakob Rudjord, har vært blant noen av oss ei stund allerede. For den store hop, inkludert undertegnede, har den dessverre passert kraftig under radaren helt til nå. Det er forsåvidt både synd og skam, men nå har den dukka opp og tidløs musikk som dette går heldigvis ikke ut på dato. Med en spennende trio bestående av bassisten Adrian Fiskum Myhr og cellisten Katrine Schiøtt – piano, bass og cello er ikke akkurat dagligdags, kan man vel trygt si – tar Rudjord oss med på ei musikalsk reise som få, om noen har opplevd tidligere.

Lars Jakob Rudjord åpne nye dører.

Rudjord er så avgjort en improvisernede musikant med jazzen i ryggmargen, men musikken han har komponert og har skapt sammen med de to andre har definitivt spor av både samtidsmusikk, folkemusikk og kammermusikk.

Her får vi servert 10 usedvanlige melodiske småstykker og låter som de tre ikler nydelige innpakninger. Dette er musikk det er lett å forsvinne inn i og som har lett for å få tankene til å fly. Etter noen runder sammen med “Clockwork” er den eneste viktige innsigelsen at musikken kan bli litt for enstonig. Det aller flotteste med musikken er at den er egna til å skape tanker og ideer som er nye og unike. Samtidig gir den oss påfyll av noe vakkert – noe vi trenger spesielt nå når høsten, mørket og vinteren omgir oss.

Lars Jakob Rudjord Ensemble

Clockwork

Fyrlyd Records/Indigoboom/Phonofile

Bak navnet Mongrel – som betyr noe sånt som bastard eller blandingsrase – skjuler fire av landets mest lovende jazzmusikere seg.

Mongrel – fra venstre Stian Andersen, Tore Flatjord, Johan Lindvall og Thomas Litleskare – har noe helt eget på gang.

Foto: Magnus S. Nergaard

Bassisten Stian Andersen, trommeslageren Tore Flatjord, pianisten Johan Lindvall og trompeteren Thomas Litleskare møttes og har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole i Oslo. I løpet av sin relativt korte karriere har de allerede markert seg kraftig i band som KAROKH, Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, Kamala og Baker Hansen. De som har lånt øre til flere av disse gruppene vil raskt skjønne at vi har med fire herrer å gjøre som er usedvanlig allsidige i sin musikkanskuelse og Mongrel blir nok et bevis på det.

De 10 låtene er alle skrevet av enten Andersen (2), Lindvall (2) eller Litleskare (6). Både gjennom komposisjonene og gjennom den kollektive og individuelle tilnærminga til musikken så forteller de oss at de til tross for relativt få år på Tellus, så har de et solid grep om hele den moderne jazzhistoria – alt fra det grooveorienterte og sterkt melodiøse til det mer fri. Mongrel framstår med sin debut både som et sterkt kollektiv og samtidig med meget sterke solister.

Som sine forgjengere i det norske jazzlivet, så setter også Mongrel og dens innbyggere sin stolthet inn på at de skal ha noe eget å fare med. Det har de makta allerede med sin debut og det skal bli uhyre interessant å følge dem både som Mongrel og som individuelle utøvere. Dette er en type “Taskenspill” det er svært lett å like.

Mongrel

Taskenspill

Losen Records/MusikkLosen

Richard Elliot kan spille saksofon. Det er bare så synd at han gjør det så dørgende kjedelig.

Richard Elliot spiller instrumentalpop der sola skinner hele tida.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Richard Elliot er en 54 år gammel skotte som gjorde Los Angeles til sin nye hjemby for flere tiår siden. Det er ikke til å undres over – det er nemlig på den amerikanske vestkysten smoothjazzen eller instrumentalpopen Elliot sverger til egentlig stammer fra og trives best. I fem år på 80-tallet var Elliot med i blåserekka i rhythm and blues/soul/funk-gruppa Tower of Power, men siden den gang har han stått på egne bein og med sin radiovennlige musikk som passer utmerka til høye drinker og åpne biler med vind i håret, så har det gått mer enn greit.

Richard Elliot blir nok tiljubla nok en gang av sine mange fans.

På “Lip Service”, som er hans solo-cd cirka nummer 23 i rekka, får vi mer av det samme og er du ikke devota fan av smoothjazz eller instrumentalpop, så er det musikk egna til å kjede seg – intet mindre. Når det kan nevnes at Elliot slo gjennom med sin versjon av Percy Sledge-klassikeren “When a Man Loves a Woman”, så skjønner man vel lett hvilken vei vi er inne på.

Her er det 10 nye låter som går inn i akkurat det samme sporet og arrangementene og medspillerne er alle søte og flinke, men de byr ikke på det minste motstand eller utfordring. Når flere av låtene er av typen som må fades, så er det ganske beskrivende for hvor vi befinner oss.

Dette er altså ikke musikk som snakker særlig til meg. Richard Elliot kan som sagt spille, men han gir meg altså ikke noe som helst. Se ikke bort fra at dette er musikk som dukker opp i ei heis nær deg når som helst.

Richard Elliot

Lip Service

Heads Up/Naxos Norway