Tor Hammerø

Om noen dager er det 100 års jubileum for Frank Sinatras fødsel. Anthony Strong er helt sikkert en sanger som vil markere det.

Anthony Strong har arva mye fra The Voice, Ol´ Blue Eyes eller Frank Sinatra som også mange kjenner han som.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den engelske vokalisten, pianisten og storbandarrangøren Anthony Strong (31) har garantert brukt mye tid “sammen med” Frank Sinatra i sin oppvekst. Han har nemlig mye av crooner- og den vokale jazzhistoria innabords. Samtidig har han makta å ta med seg denne tradisjonen inn i 2015 og brukt den på materiale som hører hjemme mye nærmere vår tid enn Sinatra. Strong har nemlig plukka fritt fra både pop-, rock- og soulverdenen og på et elegant vis forteller han oss at storbanduttrykket, hans stemmebånd og pianospill egner seg utmerket til slike låter også.

Av standardlåter gir Strong, som også slekter godt på sin landsmann Jamie Cullum, oss “On a Clear Day”, “As Time Goes By”, “Unforgettable”, “The More I See You” og “What Is This Thing Called Love?” – ikke overraskende i en slik setting, men gjort i hippe og moderne arrangement.

Mer overraskende er det at Strong har plukket låter som Fran Landesmann og Bob Doroughs “Nothing Like You”, Stevie Wonders “Higher Ground”, Elvis Costellos “Baby Plays Around”, Michael Jacksons “Don´t Stop Till You Get Enough” og Bill Withers “Use Me”, men alle passer godt i Strongs verden også. Dessuten har Strong skrevet flere låter sjøl og forteller oss at også på det området har han mye å fare med.

Det er nesten umulig, men samtidig litt urettferdig å sammenlikne Anthony Strong med Frank Sinatra. Ingen kan i mine ører og øyne måle seg med The Chairman of the Board, men Anthony Strong er et mer enn lovende talent som allerede er i god gang med å føre tradisjonen videre og faktisk fornye den litt også.

Anthony Strong

On a Clear Day

Naïve Records/Naxos Norway

Gitaristen og komponisten Ivar Grydeland er intet mindre enn en visjonær. Dette soloalbumet bekrefter det.

Ivar Grydeland tar oss med inn i en helt egen verden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har kjent til Ivar Grydeland (39) i nærmere halvparten av tida han har vært her på Tellus – som musikant vel å merke. Jeg har møtt gitaristen, og alt annet med strenger på pluss elektronikk og en hel del annet, i alt fra soloutgave til stadig større konstellasjoner som Huntsville, Ballrogg og Dans les Arbres. Fellestrekk for alt Grydeland har holdt på med er at han aldri har kompromissa en millimeter og det gjør han definitivt ikke her heller.

Ivar Grydeland er en av mange musikanter fra Kongsberg som har sugd til seg mangt og mye fra byens flotte festival. Festivalen ved Lågen har alltid lagt vekt på moderne avantgardistiske uttrykk og det er også der Grydeland både har befunnet seg og fortsatt befinner seg.

“Stop Freeze Wait Eat” er et resultat av et PhD-prosjekt ved Musikkhøgskolen i Oslo. Hans ambisjon har vært å skape ensemblemusikk som soloutøver og det skal gudene vite at han har lykkes med. Det gjør han ved å improvisere over det han spilte for 10-12 sekunder siden – skue bakover for så å skape noe nytt. Han gir ikke seg sjøl mye tid på den måten, men med den erfaringa og den unike måten å tenke musikk på som Grydeland er i besittelse av, så lykkes han veldig.

Han sier sjøl at han henter insprirasjon fra sjangre som hi-fi, lo-fi, droner, abstrakt elektronika, improv og americana. Det er det absolutt ingen grunn til å betvile og ved hjelp av akustiske og elektriske gitarer, banjo, elektronikk og drum scope, pocket piano og Rhythm 77 – som jeg ikke aner hva er – tar han oss med inn i en lydverden han er helt aleine om.

Det er absolutt ikke noen enkel vei inn i Ivar Grydeland verden. Hvorfor skal alt være enkelt? Men åpner man opp for noe unikt og annerledes, så finner man masse spennende og utfordrende og til tider også fengende musikk fra visjonæren Ivar Grydeland.

Ivar Grydeland

Stop Freeze Wait Eat

Hubro/Musikkoperatørene

Det norske kollektivet Alpaca Ensemble med gjester har latt seg inspirere av David Bowie til å lage unik og spennende musikk.

Alpaca Ensemble – fargerikt og totalt annerledes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto: Birgit Rostad – synlig.no

Alpaca Ensemble er, nesten som Trondheim Jazzorkester, et ensemble som tilpasser seg vær- og føreforhold. Kollektivet, med Alpaca Trio som kjerne, har eksistert siden 1996 og har med ujevne mellomrom kasta seg ut på 70000 favners djup og skapt unik musikk. Nå har jeg ikke fått fulgt Alpaca Ensemble hele veien, men det spørs om de har gjort noe mer spennende og originalt enn denne hyllesten til David Bowie og hans ikoniske album “The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars” fra 1972.

Alpaca Trio består av Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Denne gangen har de invitert med seg Andreas Kjerkol og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje på vokal og Alex Robson på fiolin og et lite kor også på noen av låtene.

Musikere og kunstnere fra en rekke sjangre og uttrykk har latt seg inspirere av David Bowie opp gjennom tidene og det skal bli usedvanlig spennende å høre hva som kommer fra ikonet snart – for første gang på mange, mange år kommer det ny musikk fra Bowie. Uansett kommer “Ziggy Stardust” til å bli stående som en milepæl i musikkhistoria.

Her har Alpacaene invitert Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, Jon Øyvind Bylund Ness, Ole Henrik Moe og skotske Alwynne Pritchard til å komponere ny musikk eller arrangere musikk basert på Bowies originallåter. Alle gjestene har solid bakgrunn fra samtidsmusikk-uttrykket og har benytta det på hver sin særegne måte til å skape en ny verden rundt Bowies fantastiske og udødelige utgangspunkt.

Vokalisten Andreas Kjerkol Elvenes er et nytt navn for meg, men med sin flotte stemme som han har benytta både i klassisk musikk og pop, kler han de forskjellige lerettene som blir spent opp for han og ensemblet på et usedvanlig vis.

Alpaca Ensemble har ved hjelp av de fire utmerkede og originale komponistene/arrangørene, og ikke minst David Bowies fantastiske gave, gitt oss musikk vi ikke ante fantes. Spennende, utfordrende og annerledes – ikke reint lite det!

Alpaca Ensemble

Oh No Love, You´re Not Alone

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Amerikanske Gillian Flynn skriver krim som ingen andre – og hun gjør det kjapt!

Gillian Flynn – min nye favoritt på en times tid!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha tilbrakt noen uker sammen med mursteinene til Ketil Bjørnstad http://torhammero.blogg.no/1445271042_det_finnes_bare_en.html og Lars Saabye Christensen http://torhammero.blogg.no/1448525574_det_handler_om_livet_.html, så dukka det opp et behov for ei lita pause fra de bortimot 1000 siders romanene. Det har seg nemlig slik at jeg er en sakteleser, noe jeg for så vidt trives med, men derfor trengs også ei avveksling med noe lettere fra tid til annen.

Der dukker Gillian Flynn (44) behendig opp. Jeg iler til med å tilstå at jeg har gått glipp av hennes tre første romaner, “Mørke rom”, “Åpne sår” og “Flink pike”, som har fått overstrømmende mottakelse både på hjemmebane og her i Norge og vunnet Edgar-priser og ført henne til toppen av lista når det gjelder krim- og spenningslitteratur. Det betyr med andre ord at jeg stilte med åpent sinn, men med visse forventninger foran min Flynn-debut – en krimnovelle på rundt 75 korte sider.

“En hjelpende hånd” flyr unna på en times tid – for en vanlig leser, jeg bruker sjølsagt litt lenger tid – og jeg bryter sammen og tilstår at jeg skjønner begeistringa for Gillian Flynn. Med et presist språk, et troverdig persongalleri, et plot du glir inn i og blir en del av med en gang, forteller Flynn ei historie med en hovedperson med en broket fortid og nåtid, men som vi likevel får sympati for som møter en spesiell familie.

Alle har en historie heter det og det har så avgjort denne familien – både voksne og barn. Vår “heltinne” får ad merkelige veier som jobb å nøste opp i flokene i familien, noe som sjølsagt skal vise seg å være vanskeligere enn anntatt.

Flynn greier på få sider og med en økonomisk bruk av ord å bygge opp en spenning som jeg mener er sjelden, svært sjelden. Jeg har aldri leste en krimnovelle tidligere, men Flynn makter altså å skape en spenning tilsvarende det andre bruker mange hundre sider på å bygge opp.

Og hvordan går det til slutt? Ja, si det. Mange spørsmål melder seg og en del svar dukker opp. Et av svara er at jeg har en jobb å gjøre for å komme meg gjennom Gillian Flynns forfatterskap så raskt som mulig, samtidig som det er bombesikkert at jeg ville følge henne i åra som kommer. Jeg har nemlig fått meg en ny krimfavoritt. I løpet av en times tid.

Gillian Flynn

En hjelpende hånd

Font Forlag

John Abercrombie er i mine ører en av verdens meste spennende gitarister. Her får vi et herlig gjenhør fra slutten av 70-tallet. Han var langt der fremme allerede da.

George Mraz, John Abercrombie, Richie Beirach og Peter Donald – hvilken kvartett!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om det var på Jan Garbareks “Eventyr”, med stjernetrioen Gateway – Jack DeJohnette og Dave Holland – eller med en rekke egne konstellasjoner, blant annet med trioen med Peter Erskine og Marc Johnson, så har John Abercrombie (70) alltid stått for meg som en av de mest særprega og spennende gitaristene på Tellus.

I sin strålende tilbakeblikkserie har ECM nå endelig gitt ut, for første gang på cd, Abercrombies tre kvartettskiver fra rundt 1980.

John Kelman har skrevet en omfattende og flott covertekst med ferske intervjuer med alle involverte. Etter å ha hygga meg med “Arcade”, “Abercrombie Quartet” og “M”, innspilt henholdsvis i 1978, 1979 og 1980 – de to første i Abercrombies favorittstudio hos Jan Erik Kongshaug i Oslo -, for første gang på mange tiår, så slår det meg at dette er så tidløs musikk gjort av fantastiske musikere på et vis som gjør at dette like godt kunne vært unnfanga i dag.

Kvartetten er den samme hele veien. Det betyr den sterkt undervurderte pianisten Richie Beirach, trommeslageren Peter Donald, som dessverre har lagt musikken på hylla, og den tsjekkisk-amerikanske bassisten George (Jiri) Mraz.

All musikken er skrevet av Abercrombie og Beirach, bortsett fra en Mraz-låt, og alt befinner seg innenfor en moderne, søkende, luftig og melodisk ECM-sfære. Abercrombie, som spiller både akustisk, 12-strenger og sin lett gjenkjennbare mandolin-gitar i tillegg til sin seks-strenger, har en umiskjennelig og høyst personlig tone i alle horna sine. Beirach, som vi alt for sjelden får høre nå til dags, bekrefter hvilken enorm kapasitet han var/er og han og Abercrombie kler hverandre perfekt.

John Abercrombie er still going strong. Han har aldri stått på noen gitarhelt-trone, han har aldri vært typen til det, og kommer heller aldri til å gjøre det. Men denne dokumentasjonen fra hans kanskje aller beste periode forteller oss uansett at han var/er en av de aller beste jazzgitaristene verden har hørt.

John Abercrombie

The First Quartet

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Lars Myrvoll har med sitt The Island Band laga spennende musikk i de fleste grenseland.

Lars Myrvoll – en kar med visjoner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra tid til annen dukker det opp musikk i postkassa jeg ikke har noen som helst anelse om hva er. The Island Band med “Like Swimming” hører hjemme i den kategorien. Når jeg ser at skiva kommer ut på kanskje det mest spennende selskapet i Norge, Hubro, spennes likevel forventningsbua ganske høyt og nok en gang skulle det vise seg å være på sin plass.

Bak dette “bandet” – det er nok skapt for anledninga vil jeg tro – står Lars Myrvoll. Født og oppvokst i Bodø, men nå bosatt i Oslo hvis jeg har skjønt det riktig, har Myrvoll bevegd seg i spennende kunstneriske kretser i mange år og du verden som musikken hans bærer preg av det også.

Samarbeidet med Hubro-sjef Andreas Meland går i alle fall tilbake til 2009 da Myrvolls debut-LP “The Island” så dagens lys på Safe as Milk-labelen som Meland også stod bak. Den gikk meg, og noen andre også, hus forbi.

Nå har Myrvoll tatt et steg videre og samla noe som likner på et drømmeband med musikanter fra band som Ultralyd, Splashgirl, MoHa, Kråkesølv, Sheriffs of Nothingness, Møster! og Datarock. Det betyr igjen at han har henta toppfolk med bakgrunn i alt fra pop, rock, samtidsmusikk, impro, jazz og jeg vet ikke hva.

Slik er også musikken Lard Myrvoll har hørt for seg og som har blitt unnfanga her. Veldig mye er instrumentalt, men på den herlige poplåta “Swimming” synger Myrvoll personlig med nok et nytt navn for meg, Maria Due. Hvilken nydelig og inderlig duett!

Saksofonistene Jørgen Mathisen og Kjetil Møster sparer seg ikke når de får muligheten og er viktige når det gjelder å skape grenseløse landskap. Slik er det også med de andre inviterte her: alle er bedt inn fordi de er akkurat de de er og alle setter sine personlige bumerker på rammerverket Lars Myrvoll har gitt dem.

Musikken har en slags filmatisk, bilderik og atmosfærisk stemning rundt seg. Instrumenteringa med synther, fioliner, theorbo, tuba, zither, stemmer og gudene vet hva, skaper et lydbilde ulikt alt annet som har vederfaret mitt mottaksapparat i alle fall. “Like Swimming” er et vakkert, drømmende og unikt visittkort fra Lars Myrvoll og The Island Band. Så hyggelig at vi endelig fikk møtes!

The Island Band

Like Swimming

Hubro/Musikkoperatørene

Petter Vågan må være en av de mest allsidige musikantene her hjemme. Den ene dagen møter vi han som frontfigur i det mer enn lovende popbandet The Fjords, den neste i powertrioen Marvel Machine.

Marvel Machine – tøffe saker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at Marvel Machines debut fra 2011, “Volt/Revolt”, dessverre gikk meg hus forbi. Jeg har heller ikke fått med meg trioen live, så jeg ante lite om hva jeg skulle møte da “Silver Sun, Ember Sky” inntok stereoanlegget.

Det jeg visste var at trioen bestod av Henning Carlsen på elektroniske trommer, Rune Nergaard, med fartstid fra blant annet Bushman´s Revenge og Montée på bass og Petter Vågan, som vi i tillegg til The Fjords også har truffet på i Trondheim Jazzorkester og i Scent of Soil, med Tore Brunborg og Kirsti Huke, på gitar. Bare det i seg sjøl skulle borge for kvalitet, men hva slags retning musikken ville ta lå ikke i korta.

Grunnen er jo den enorme bredden og allsidigheten de har vist i mange av konstellasjonene de har dukka opp i. Her møter vi de tre åpne sinnene i et kollektiv som henter hemningsløst fra sjangre som elektronika, rock, støy, impro og ambient. Dette setter de sammen til en slags høyst melodisk og rytmisk frijazz-ekskursjon med et sound de er fullstendig aleine om.

Kvaliteten og kvantiteten i norsk jazz befinner seg nå på et nivå den aldri har vært i nærheten av tidligere. Derfor er det ekstra imponerende at Marvel Machine makter å finne sitt eget høyst personlige jazz/elektronika uttrykk oppi denne herlige jungelen.

Marvel Machine

Silver Sun, Ember Sky

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Sly and the Family Stone var et av de mest funky banda verden hadde sett og hørt. Her får vi et herlig gjenhør fra to konserter i legendariske Fillmore East.

Sly and the Family Stone – fargerikt og heftig på de fleste vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det hevdes at det finnes to sorter svart musikk: den før Sly Stone og den etter Sly Stone. I mine ører er det en ganske så solid overdrivelse, men at sangeren, låtskriveren og produsenten Sly Stone, samt bandet hans The Family Stone som eksisterte fra 1967 til 1987 spilte ei viktig rolle, hersker det absolutt ingen tvil om.

Det San Francisco-baserte kollektivet med musikanter som både var fargerede og hvite og bestod av både herrer og damer, laga en fusjon av funk, soul og rock med ingredienser av jazz i seg som snakka til “alle” uansett rase, kjønn og klasse.

Bandet hadde en rekke hits som “Everyday People”, “Dance to the Music” og “Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)”, men denne konserten, som består av fire sett spilt inn den 4. og 5. oktober 1968, kom midt oppe i denne hitperioden og blei derfor ikke utgitt i sin helhet før nå.

Det skulle altså ta 47 år før resten av verden fikk bli med på denne festen på legendariske Fillmore East på Manhattan i New York. The Doors, Jimi Hendrix, Frank Zappa og Miles Davis er bare noen av de andre legendene som stod på denne scena. 3664 sitteplasser fantes det innefor den beskjedne fasaden, men jeg tviler på om mange blei sittende i løpet av disse fire settene med Sly and the Family Stone. Her swinger og groover det noe vederstyggelig med med heftig blås, mye vokal og svette drivende gjennom musikken fra første takt.

Dette var på ingen måte et band som var strømlinjeforma. Det er ofte upresist og rufsete og det kan låte surt fra tid til annen også, men det gjør liksom ikke noe. Det låter nemlig Sly and the Family Stone og det er både morsomt og funky å få være med på heftige konserter med et av de viktigste funk-soul-rock banda i musikkhistoria – også 47 år etter at de gikk av scena.

Sly and the Family Stone

Live at The Fillmore East

Epic/Legacy/Sony Music

Carlos Santana og John McLaughlin sammen høres ut som en våt drøm for gitarfantaster. Her møter vi dem til fullt øs på Montreux-festivalen i 2011.

Carlos Santana og John McLaughlin i Montreux 2011. Noe sier meg at Santana er i førersetet akkurat her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er jo ikke nødvendigvis slik at hvis man setter sammen et band med to giganter i front, så blir det hele dobbelt så bra. Veldig ofte går stjerner, i alle fall de med egoer et godt stykke større enn de burde være, i veien for hverandre i frykt for ikke å få nok av rampelyset.

Slik er det heldigvis ikke med Carlos Santana og John McLaughlin – her snakker vi om to personligheter som ikke har behov for å overskygge den andre. De var derimot på plass i Montreux i Sveits den 1. juli 2011 for å kaste lys over musikken de elsker, festivalen de elsker, gitarkollegaen de elsker og festivalsjefen som fikk de hele i stand, den nå avdøde Claude Nobs.

“Love Devotion Surrender” var gitarheltenes første møte.

De to gitarheltene hadde satt inn på ei låt eller to fra tid til annen opp gjennom årene, men et skikkelig samarbeid hadde ikke sett dagens lys siden legendariske “Love Devotion Surrender” blei lansert i 1972 med påfølgende turné året etter. Det betyr at det tok bortimot 40 år før de virkelig satte hverandre stevne igjen og hvilken fest det blei denne sommerdagen i vakre Montreux.

Vi får være med på en langt over to timer lang konsert der “alle” kildene til både Santana og McLaughlin blir hylla. Det betyr sjølsagt både John Coltrane, Miles Davis og Tony Williams, men også Bob Dylan, Led Zeppelin, Sonny Sharrock, Pharaoh Sanders og Lightnin´ Hopkins.

Med stort sett Santanas backingband med fru Cindy Blackman Santana på trommer, pluss ingen ringere enn Dennis Chambers som ekstra trommeslager, og McLaughlins bassist Etienne M´Bappé som bunnsolid fundament gjennom hele festen, blei dette en festaften av de virkelig sjeldne. Nobs blei faktisk invitert med på munnspill også på ekstranummeret.

Santana og McLaughlin viser oss en kjærlighet for både hverandre og for musikken her som man sjelden får oppleve. Jovisst er det gitarmesterskap av aller ypperste merke hele veien, men det er likevel ikke slik at de føler behov for å imponere for å imponere. De gjør det bare helt naturlig og de løfter hverandre til høyder bare de aller største er i stand til.

Ingenting kan sjølsagt erstatte det å ha vært tilstede i Auditorium Stravinski den 1. juli 2011. Jeg kan likevel love at det å ha Carlos Santana og John McLaughlin på besøk mørke høstkvelder er en ganske så fin erstatning. Heftigere gitarmøte blir nemlig neppe arrangert på ei god stund.

Santana & McLaughlin

Invitation to Illumination – Live at Montreux 2011

Eagle Records/Playground

Bjørn Eidsvåg er en modig mann. Etter fjorårets store Spektrum-konsert, tok han rennafart og satsa på en “reprisetime”. Det blei det heldigvis ikke – det blei derimot nok en minneverdig hyrdestund, men helt annerledes.

Langt der framme og mye mer fokusert enn jeg greide å fange opp: Bjørn Eidsvåg og Lisa Nilsson.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Tor Hammerø

Det er vel knapt noen artist som nyter den statusen og respekten her hjemme som Bjørn Eidsvåg gjør. Årsaken er åpenbar: gjennom mange tiår har han levert kvalitet, tanker, musikk og konserter så hinsides bra og uten å miste kontakten med seg sjøl og sitt publikum. Et publikum som består av Folket – stadig nye generasjoner, fra de hippeste hippe til det motsatte: Bjørn Eidsvåg er en av de virkelig få som er i stand til å snakke til alle og som treffer en kjerne der inne. Nok en gang var Folket på plass i et fullsatt Oslo Spektrum og de fikk alt de kunne ønske seg og litt til.

Hvilken finale: Kurt Nilsen, Elvira Nikolaisen, Lisa Nilsson, Gabrielle og sjefen sjøl i “Alt du vil ha”.

Foto: Tor Hammerø

Nok en gang slo Eidsvåg på den største tromma. I tillegg til sitt eget superband med Anders Engen (trommer), Bjørn Holm (bass), Kjetil Steensnæs (gitar) og David Wallumrød (tangenter), så hadde Eidsvåg også denne gangen invitert med seg Kringkastingsorkesteret under ledelse av Torodd Wigum – intet mindre enn makalaust.

I løpet av knappe to timer blei vi tatt med på ei rundreise i Eidsvågs verden fra “Barnemenneske” til vi blei vakkert og inderlig sunget inn i natta med “I en natt” som det er umulig ikke å la seg bli imponert av.

Med sjølironi, humor og en evne til å gjøre schwære Spektrum til ei lita intimscene, skapte Eidsvåg i storform ei stemning og en varme rundt seg og oss som kun han er i stand til. Han mente at han – og vi – skulle fråtsa i kvalitet denne kvelden og det skulle vi gjøre med hjelp av gjester som kunne synge bedre enn han sjøl. På sett og vis hadde han rett i det – Elvira Nikolaisen, Lisa Nilsson, Gabrielle og Kurt Nilsen løfta i alle fall de låtene og møtene de var med på.

“På leit”, “Parkert” – en av mine nye favoritter fra Eidsvågs flotte penn, “Skyfri himmel”, “Floden” med Elvira Nikolaisen sjølsagt, “Mysteriet deg” minst like sjølsagt med Lisa Nilsson, som heldigvis også fikk synge sin vakre “Himlen runt hörnet” og “Eg vil ikkje dø” – hvilken fantastisk livsbetraktning og samtidg strålende allsang, var blant de første høydepunktene.

Så serverte den fryktløse voksne mannen, med mor og resten av familien på første rad, sin nye sang om sin fortid som onanist – fantatisk morsomt og ikke minst modig!!!!

Gabrielle soloversjon av “Kyrie” var en så sterk og inderlig overlevering at sjøl troende ateister kunne bli tvilende. Fantastisk vakkert!

Eidsvåg ga oss også en ny sang om å finne den rette – han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent format. “Eg ser” med Lisa Nilsson – det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor “alle” vil jobbe med Eidsvåg – og en av min tids aller største sanger blei løfta til nok et nytt sted. “Til alle tider” med Gabrielle – kanskje kveldens største overraskelse -, “På rett kjøl” med Kurt Nilsen og så alle sammen til slutt med “Alt du vil ha” – det var ikke så mye mer å be om da.

Det var en stor opplevelse i fjor og det var en stor opplevelse i år. Om det vare bedre? Det vet jeg ikke, men det var annerledes og Bjørn Eidsvåg viste oss nok en gang hvilken en enorm artist og hvilket stort menneske han er.

Jeg gleder meg allerede til slutten av november 2016 – sammen med Folket.