Aretha Franklin er intet mindre enn den største soulsangerinna gjennom alle tider. Nå er hun endelig tilbake, men ikke slik vi aller helst har ønska henne.
Ingen er i nærheten av Aretha Franklin – på sitt beste.
Helt siden midten av 60-tallet har den 72 år gamle Aretha Franklin vært The Queen of Soul. Hun har solgt over 75 millioner plater, hun har vunnet 18 Grammy-priser, hun har blitt kåra av magasinet Rolling Stone til The Greatest Singer of All Time og hun har fått USAs høyeste utmerkelse, The Presidential Medal of Freedom. Stort sett med andre ord. Nå har det vært stille fra den store siden 2003 da hun ga oss “So Damn Happy”. Noen millioner rundt om på Tellus har altså venta i stor spenning – noen vil helt sikkert bli fornøyd, men jeg er altså ikke blant dem. Grunnene kan nok være mange, men den aller viktigste er at dette “comebacket” er voldsomt overprodusert og hennes nære samarbeidspartner gjennom mange år, Clive Davis, har tydeligvis hatt et ønske om å bringe Franklin fram til et nytt og yngre publikum. Det lykkes de kanskje med, men mye av særpreget og storheten til Franklin forsvinner på veien.
Aretha Franklin i sine velmaktsdager.
Davis, og visstnok også Franklin, har ønska å hylle en rekke andre kvinnelige vokalister med denne utgivelsen. Det betyr at Franklin tar for seg Etta James´ “At Last”, Adeles “Rolling in the Deep”, Gladys Knights “Midnight Train to Georgia”, Gloria Gaynors “I Will Survive”, “Barbra Streisands “People”, Alicia Keys´ “No One”, Chaka Kahn/Whitney Houstons “I´m Every Woman”, Dinah Washingtons “Teach Me Tonight”, The Supremes´ “You Keep Me Hangin On” og Sinead O´Connors “Nothing Compares 2 U”.
Intet mindre enn ei imponerende liste, men når unge, hippe produsenter som Kenny “Babyface” Edmonds og André “3000” Benjamin får slippe til, så tar de bort mye av det som er Aretha Franklin for mange av oss. Ektheten og inderligheten er ikke der lenger – de skal få henne til å gjøre ting som ikke er henne. Dessuten presser hun den fantastiske stemma si slik at det blir en hel del remjing for å si det rett ut.
Aretha Franklin kan alt – gospel, spul, funk, rhythm and blues, jazz. Dessuten har hun fortsatt den mest uttrykksfulle og omfangsrike stemma av alle. Neste gang må hun få lov å bruke alle disse kvalitetene og ikke det andre som “industrien” gjerne vil at hun skal gjøre. Dronninga må få slippe det og dessuten er det andre som bør hylle henne – ikke den andre veien.
Aretha Franklin
Sings the Great Diva Classics
RCA/Sony Music
