For jazz- og musikkelskere generelt kommer garantert Maijazz i Stavanger høyt på lista over herlige vårtegn. Når så det hele dras i gang med Come Shine med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold som gjester, Lars Danielsson Group og en ukjent, men svært lovende hjemvendt vokalist, så tyder det meste på full blomstring også i år.

Live Maria Roggen og Come Shine sammen med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold sørga for en stor åpningsdag på årets Maijazz i Stavanger.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Maijazz i Stavanger er i gang for 27. gang.

Det hele skulle for en beskjeden moldenser begynne så strålende allerede dagen før åpninga av festivalen. Molde FK skulle bare ta turen til Stavanger og hente tre poeng mot Viking. Derfra og ut skulle det bare bli høydepunkt på høydepunkt. Not! I alle fall når det gjelder første del av planen. Mine utvalgte på Viking stadion gikk på en real smell, men basert på det som skjedde dagen derpå i løpet av åpningsdagens tre konserter, så ser det ikke ut til å legge noen demper på verken stemninga eller musikken under Maijazz. Det ville forsåvidt overraska meg også.

Lars Danelsson sammen med John Parricelli.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Mathias Eick – verdensklasse, ferdig snakka.

Foto: Johnny Prøis/Majazz 2015

La oss like godt ta det hele i kronologisk rekkefølge: Den fem dagers lange festivalen åpna med den svenske bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson Group.

Jeg oppfatta første låta, Joni Mitchells klassiker “Both Sides Now”, som en hyllest til den norskættede opphavskvinnen som nå kjemper for livet på et sjukehus i USA. Bedre og vakrere stemningssetter for en glitrende åpningskonsert er det faktisk ikke mulig å ønske seg – Danielsson helt aleine med sin bass og en av de vakreste låtene jeg vet om. Vidunderlig vakkert og du verden så inderlig.

Deretter inntok et stjernelag med vår egen Mathias Eick på trompet, den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat og Danielssons landsmann, Magnus Öström på trommer, scena.

Stor sett basert på Danielssons “Libretto”-utgivelser ga de et forventingsfullt publikum i det flotte konsertlokalet Stavangeren, et tidligere bedehus må vite, en pangstart på festivalen.

Homo ludens

Danielssons musikk befinner seg i mange spennende grenseland – det være seg jazz, klassisk eller folkemusikk. Med sitt transparente uttrykk kommer han nært på sitt publikum. Sammen med fire totalt forskjellige personligheter, der Parricelli og Privat var nye og svært hyggelige bekjentskaper, har Danielsson skapt et kollektiv man ikke glemmer på ei stund. Spesielt Grégory Privat var en pianoåpenbarelse som vi garantert kommer til å få mye glede av i åra som kommer. For et temperament, for en dynamikk, for en melodiker!

Det var også veldig hyggelig å høre Magnus Öström igjen. Etter at sjokket og sorgen over vennen og kollegaen Esbjörn Svenssons tragiske bortgang har kommet litt på avstand, er han heldigvis tilbake igjen og det groover like heftig av han som i ests storhetstid. Og så Mathias Eick da – han er intet mindre enn en trompeter i verdensklasse og viser med sin ydmyke tilstedeværelse og personlighet at han løfter alle musikalske settinger han er en del av. En monumental festivalstart av lekende musikanter – homo ludens.

Grégory Privat – intet mindre enn en pianoåpenbaring.

Den hjemvendte datter

Åpningsdagens største overraskelse stod vokalisten Hildegunn Gjedrem for. Etter å ha levd jazzdrømmen i USA i 13 år, har hun nå vendt tilbake til hjemlige trakter – det vil si Stavanger-området.

Samme med et fint band bestående av studenter fra jazzlinja i Stavanger, ga hun oss flotte prov på et særegent talent. Gjedrem hadde arrangert og tolka standardlåter som “Body and Soul” og “”What´ll I Do” på et høyst personlig og originalt vis og sammen med hennes egne låter – i et slags pop/jazz-grenseland – blei dette et fint møte med ei ny stemme – ny for meg i alle fall.

I løpet av sine år i New York hadde hun også jobba mye med det urheftige kultbandet Snarky Puppy og faktisk delt hus med sjefen Michael League i mange år i Brooklyn. Siden Snarky Puppy skal spille med Stavanger Symfoniorkester i kveld og allerede var i byen, var de sikkert lette å be. Fem av gutta inntok etterhvert scena, inkludert You Tube-helten Robert “Sput” Searight på trommer, og at det var gode venner vi hadde med å gjøre, skinte tydelig gjennom. Det varme og emaptiske gjensynet blei krona med nok en versjon av Leonard Cohens “Halleluja” – med kun Gjedrem og League på elbass. Denne versjonen var så avgjort innafor i motsetning til svært mange. Hildegunn Gjedrem – en flott overraskelse.

Hildegunn Gjedrem – en meget hyggelig overraskelse.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Knut Reiersrud – et unikum uansett instrument.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Pangavslutning

Starta det hele med et smell sammen med Lars Danielsson & Co, så blei ikke avslutninga noe dårligere – bare annerledes.

Heldigvis fant befolkninga i Come Shine ut, etter flere års pause, at de hadde mer på lager – mye mer. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll har vært, og er, et av de mest originale og lekende bandene hvor vi enn skuer og lytter. Oppskrifta har hele tida – det vil si siden 1998 – vært å spille gamle sanger på nytt. Det vil si å gi et klassisk låtmateriale ny drakt og for å si det slik: Duke Ellingtons “In a Sentimental Mood” har aldri – ALDRI – vært der den var sammen med Come Shine, Knut Reiersrud og Jan Erik Vold.

I det flotte lokalte Stavangeren, med perfekt lyssetting og topp lyd ratta av Svein Graff, blei dette nesten som ei slags forestilling. Reiersrud kom inn etterhvert og løfta, som han alltid gjør med enhver setting han er en del av om det er på gitar, munnspill eller oud, festen til nok et nivå. Når så stemma til Jan Erik Vold kommer ut fra ingensteds og han inntar rommet som bare han kan – om det er skøyter, deportasjon av barn født i Norge eller Sigbjørn Obstfelder, så lytter og forhåpentligvis lærer man aldri så lite.

Solistisk holder Come Shine-innbyggerne skyhøyt nivå – høydepunktene for meg denne kvelden blei Mjåset Johansens “rocka” utblåsning og Skomsvolls hippe “In a Sentimental Mood”-ekskursjon. Når så Roggen er en så utadvendt, personlig og alltid like søkende vokalist, så framstår Come Shine anno 2015, som kanskje mer spennende enn noen gang.

Om det er Johnny Cash´ “The Man Comes Around” eller “tittellåta” “Come Rain Or Come Shine”, så er Come Shine noe helt for seg sjøl.

Stavanger er allerede tilgitt etter Moldetapet på mandag – nå kan det bare gå en vei!

Jan Erik Vold – man lytter når far taler.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015