Lage Lund heter en av Norges aller beste jazzmusikere. Her hjemme er det alt for få som kjenner til han.
Lage Lund er en gitarist i verdensklasse.
Etter at han han var ferdig med videregående hjemme i Skien satte Lage Lund (36) seg på flyet til USA og studier på Berklee i Boston. Siden den gang har han aldri sett seg tilbake og han har vært bosatt og jobba med Boston og New York som base ever since. Prisene og stipendene har stått i kø – først Fullbright og deretter The Thelonious Monk Competition – kanskje den mest ettertrakta jazzprisen over there – i 2005. Det å kalle Lage Lund en av de mest ettertrakta gitaristene i New York er absolutt ikke å ta for hardt i. I alt for liten grad stikker han innom gamlelandet, men gjør heldigvis et unntak under Oslo Jazzfestival om noen uker. I mellomtida og i månedene og åra som kommer så er det mulig å hygge seg med hans første trioskive – “Idlewild”.
Sammen med en av jazzens aller tøffeste trommeslagere, Bill Stewart, og den glitrende bassisten Ben Street, tilbragte Lund den 6. november i fjor i Systems Two Recording Studios i Brooklyn, New York – der Lund også er bosatt. Det er på det viset innspillingene til det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz foregår – en dag i studio får holde. Og med “Idlewild” som “bevis” er det vanskelig å argumentere mot – dette er nemlig triojazz på øverste hylle.
Stewart og Street har jobba med Lund i åresvis og har også medvirka på blant annet hans kvartettskiver “Unlikely Stories” og “Foolhardy” der pianistene Edward Simon og Aaron Parks også spilt sentrale roller.
Nå hadde altså ønsket om å fronte en trio vokst fram og når Lund har Jim Hall som et av sine store forbilder er ikke det så overraskende. Repertoaret er en blanding av standardlåter som “Come Rain or Come Shine”, “So in Love” og “Just One of Those Things”, Bobby Hutchersons “Isn´t This My Sound Around Me?” og Joe Chambers´ “Mirrors” samt Lund-komposisjoner som både åpner og avslutter ballet.
Med sin varme og runde tone i gitaren gir Lund og hans medsammensvorne disse låtene, som enten er første- eller andre take, en ekthet og inderlighet som bare musikanter med store ferdigheter og ditto empati kan frembringe. Det tar ikke mange takter før man skjønner at disse tre har spilt mye sammen – her er det snakk om telepatiske evner. Stewart er en uendelig kilde av oppfinnsomhet uten å brøyte seg fram og Street er et fundament som alle gjerne ville hatt med seg i krigen. Lage Lund har vært, er og kommer til å bli værende en av de store innen et moderne tilnærma straight uttrykk med røtter i bebop og 60-tallet. “Idlewild” er nok et strålende eksempel på det.
PS Selskapet Criss Cross Jazz har for tiden ingen distribusjon i Norge. Det betyr at man må anstrenge seg litt ekstra for å få tak i denne og andre utgivelser derfra. Det er verdt det!
Lage Lund
Idlewild
Criss Cross Jazz