Charles Lloyd er en av de siste store gjenlevende jazzpersonlighetene fra 60-talls generasjonen. Her møter vi han med et nytt toppband og med Norah Jones og Willie Nelson som gjester.
Charles Lloyd gir seg heldigvis ikke og han har fortsatt mye å melde.
Legenden Charles Lloyd har rukket å nå den meget anstendige alder av 78. Det hindrer ikke den unike tenorsaksofonisten og fløytisten fortsatt å skape ny og spennende musikk i stadig nye konstellasjoner. Jeg husker jeg skrev om "Mirror" som kom ut på ECM i 2010 at det kanskje var den aller beste utgivelsen til Lloyd og da sammenlikner jeg med skiver fra gjennombruddet i 1966 som "Dream Weaver" og "Forest Flower" der han sammen med Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee oppnådde noe som likna på popstjernestatus.
Etterhvert blei denne statusen og tilnærma heltedyrkelsen for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake fra offentligheten og til sitt indre eksil i Big Sur i Calofornia. Der blei han værende i bortimot total ensomhet i flere år, mediterende og uten noe ønske om å komme tilbake til rampelyset og musikken. Så dukka den franske pianisten Michel Petrucciani opp på dørstokken i Big Sur i 1982 og etter at han hadde hørt den lille, store Petrucciani spille så visste han at han måtte fine fram hornet igjen. Siden har Lloyd reetablert seg som en av verdens ledende saksofonister nok en gang og med "I Long to See You" har han nesten overgått seg sjøl.
Med det nye bandet som han kaller The Marvels har han invitert med seg supergitarist Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steel-gitarist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers og soundet de fem skaper er altså så inderlig, så vakkert og så unikt at det ikke er lett å finne ord.
Når så Lloyd har fått tilsvarende inderlig besøk i studio av Willie Nelson til å tolke "Last Night I Had the Strangest Dream" – som vi her hjemme kjenner som " I natt jag drömde" med og av Cornelis Vreeswijk – og Norah Jones i "You Are So Beautful" som Joe Cocker gjorde en storhit av, så er det ikke så mye mer å ønske seg. Repertoaret ellers består av Bob Dylans "Masters Of War", fire Lloyd-låter, blant andre "Sombrero Sam" fra 1966 pluss fire folkemelodier, blant andre "Shenandoah" og "Abide with Me". Om det ikke blir søtsuppete? Aldri i nærheten en gang og det er nesten en fornærmelse å stille spørsmålet i et slikt selskap.
Charles Lloyd har aldri lefia med ektheten og inderligheten og han ser heller ingen grunn til å begynne med det nå i godt moden alder. "I Long to See You" forteller oss at Charles Lloyd fortsatt er i toppslag og at "alle" står i kø for å jobbe med han. Vi kan bare takke og nyte.
Charles Lloyd & The Marvels
I Long to See You
Blue Note/Universal
