Med Joss Stone, Esperanza Spalding, Ane Brun og Mette Henriette på programmet var torsdagen redda – og vel så det. Wadada Leo Smith og Ola Kvernberg skuffa heller ikke. Når så Molde lå bada i sol hele dagen var det ikke veldig mye å klage på. Lite faktisk!

Joss Stone – en perfekt artist for Romsdalsmuseet.

Foto: Tor Hammerø

Med sjel, trøkk og utstråling

Om utescena på Museet kanskje ikke var den optimale arenaen for Esperanza Spalding, så var det så avgjort det for Joss Stone. Rett dame på rett sted til rett tid!

Det er uhyre sjelden jeg har opplevd gjennom alle åra med konserter på Museet – fortsatt utrolig nok bada i sol – at en artist bare har eid "salen" fra første takt. Joss Stone (29) gjorde det og mista aldri grepet.

Fra hun var 14, og deltok og gjorde furore på "Star for a Night" på BBC, så har soulkursen vært staka ut. Aretha Frannklin og Dusty Springfield har vært og er store inspirasjonskilder, men Stone har så definitivt staka ut sin egen retning basert på dette fundamentet.

Tight band

Med et supertight band bestående av keyboards, gitar, bass, trommer og to koredamer i ryggen, viste Stone oss bredden i sitt uttrykk og ikke minst hvilken strålende vokalist hun er og hvilken publikumstekke hun har. Hun elsker det hun gjør og det virka så avgjort som det var gjensidig.

Blant publikum

Jovisst er soul basisen i det Stone ønsker å formidle, men hun har mye reggae, rock og jazz i ryggmargen også. Der Spalding kan virke en anelse pretensiøs, så er Stone en kvinne av og med folket. Allsang er jo et vanlig triks, men turen hun tok ut blant publikum på gressbakken var både ekte og sørga for ytterligere kontakt – om det skulle trenges. Hun er også i stand til å improvisere repertoaret sitt – det var helt tydelig at hun følte seg frem på publikum når hun valgte neste låt. Det førte til at det blei låter med alt fra et urheftig trøkk ned til duo med bare vokal og akustisk gitar.

Takk til hundene hennes

Pappa Richard var også med til Molde, hadde bursdag og fikk sjølsagt en av de heftigste og inderligste bursdgassangene til nå. Når Stone mot slutten sang "I´ve Got a Right to Be Wrong", så er det ikke mulig å være uenig i det. Denne kvelden gjorde hun uansett ikke mye galt – dette var bortimot en perfekt opptreden som passet Museet ypperlig.

Det skal visstnok stå i Stones kontrakt at hvis noe skjer med hundene hennes hjemme i England, så kan hun avlyse konserten og dra hjem sporenstreks. Vi kan bare takke hundene for at de holdt seg friske denne nydelige torsdagskvelden.

Joss Stone avslutta med å kaste en masse solsikker til publikum. Hun mente hver en solsikke og publikum kjente det og merka det.

Esperanza Spalding har lagt jazzen på ventehylla. Nå møtte vi en noe uferdig soul/funk-artist.

Foto: Tor Hammerø

Esperanza og Emilys dannelsesreise

De som trodde de hadde kommet til Romsdalsmuseet for å høre jazzmusikeren Esperanza Spalding, hadde nok gått feil. Den nye utgava av president Obamas favorittartist er mye mer funky enn det vi har vært vant til tidligere.

Etter å ha vunnet Grammy i konkurranse med Justin Bieber og alle de andre popyndlingene som beste nye artist for noen år siden, blei det nok for stjerneskuddet fra Portland, Oregon. Hun forlot New York og reiste hjem for å finne fram til hvor hun ville gå videre. Det brukte hun et par år på og den Esperanza Spalding vi møtte på skiva "Emily´s D+Evolution" nå i mars, var også den Esperanza – unnskyld Emily – vi fikk møte på Romsdalsmuseet.

Historieforteller

Spalding, som altså nå vil at vi skal møte henne via hennes mellomnavn Emily, framstår nå som en historieforteller og hele konserten var en slags performance med tre sangere/"medskuespillere" og gitaristen Matthew Stevens og trommeslageren Karriem Riggins som vi tidligere har møtt med så forskjellige artister som Ray Brown og Diana Krall – og som hip hop-produsent.

Funky

Emily/Esperanza stod fram som en posør som via et funky uttrykk med masse soul i bånn henta inspirasjon fra artister som Prince, Janelle Monáe og faktisk også Joni Mitchell. Hun er tydelig på vei til et nytt sted i sitt uttrykk, men foreløpig framstår det som litt uferdig – litt på vei. Det er ingen av låtene, som inngikk i en helhet, som har noe i nærheten av hitpotensial og det opplevde nok det noe passive publikummet også som ellers storkoste seg i solsteiken.

Jazz?

Spalding var iført krone fra start til mål og hun er utvilsomt ei prinsesse i den moderne amerikanske musikkfloraen. Om vi har sett det siste av jazzmusikeren Esperanza Spalding er kanskje svaret ja basert på hva vi fikk høre på Museet, men noe forteller meg likevel at dette bare er en avstikker og at vi får høre og se henne med den akustiske bassen igjen både med egne band og sammen med giganter som Joe Lovano også i åra som kommer.

Samtidig er den avstikkeren hun har lagt ut på, og den historia Spalding fortalte oss i kveld, både spennende og framtidsretta med potensiale til å bli noe stort. Enn så lenge er hun bare et stykke på vei på den stien.

Mette Henriette – et inderlig og skjørt møte.

Foto: Tor Hammerø

Mette Henriette, som også heter Martedatter Rølvåg, slo gjennom med et stille brak med sin debut-cd "Mette Henriette" på ECM på høsten i fjor. Den 25 år unge trønderen hadde tilfeldigvis møtt ECM-sjef Manfred Eicher på en konsert på Cosmopolite for noen år siden, snøballen begynte på rulle og en dobbelt-cd blei det første resultatet. Den har fått strålende mottakelse, Mette Henriette har spilt en rekke konserter på begge sider av Atlanterhavet og i går stod hun, som var frivillig og artistansvarlig for Cecil Taylor i Molde i 2009, på scena med sin trio pluss fiolinisten Håkon Aase.

Trioen består av svenske Johan Lindvall på piano og Katrine Schiøtt på cello og Mette Henriette på tenorsaksofon. Hun inntok scena aleine foran sceneteppet med en enslig sidespot som følge og satte stemninga umiddelbart. Hun skaper musikk så stille intenst, så sart, så skjørt, så full av lengsel, så modent, så sårt, så personlig – nesten privat, at det bare er å synke ned i den og la inderligheten ta bolig. Lindvall, Schiøtt og Aase kom sakte, men sikkert inn i Mette Henriettes verden og på hvert sitt empatiske vis var de med på å skape dette unike, stille universet.

Dette var mitt første møte live med Mette Henriette. Hun var allerede noe helt eget å melde med sin nydelige klangverden og jeg gleder med til å høre hvor hun lander i åra som kommer.

Wadada Leo Smith – endelig på besøk til Molde og Norge.

Foto: Tor Hammerø

Trompeteren, komponisten og bandlederen Wadada Leo Smith (74) er både en visjonær og en kompromissløs artist. Med sin Golden Quartet, bestående av Pheeroan ak-Laff på trommer, Anthony Davis på piano og John Lindberg på bass, besøkte han Molde og Norge for første gang. Det blei en solid manifestasjon av hva og hvem Smith er.

Musikken hans er på samme tid fri, strengt komponert og utfordrende – både for publikum og musikerne. Smith styrer nemlig troppene sine med bestemt hånd og forteller med tegn og kroppsspråk når og hvor de skal og hvor sterkt eller svakt han ønsker at de skal bidra. Alle fire er spennende solister og ak-Laff, som besøkte Molde forrige gang for 35 år siden, var en strålende våpendrager for Smith med sitt utadvendte og ekspressive spill. Videosamspillet, som Jessy Gilbert hadde ansvaret for, med illustrasjoner blant annet av Malcolm X sammen med det som skjedde på scena, fortalte oss om det sterke politiske engasjementet i Smiths musikk.

Moldejazz skal ha all mulig slags ære for at de har henta over Wadada Leo Smith, med sin Miles-liknende, men samtidig unike tone i trompeten, ens ærend for denne konserten. Det er enkelt og greit noe av eksistensberettigelsen til en festival som Moldejazz og som gjør den til det den er. Det var også veldig hyggelig og sterkt faktisk å høre på Smiths beskrivelse av hans første innflyging til Molde med de majestetiske snøkledde fjella som komp. Han kommer aldri til å glemme det – og vi kommer ikke til å glemme han og hans musikk heller.

Ola Kvernberg, Mat Maneri, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten – vi snakker fri flyt!

Foto: Tor Hammerø

Dagen blei avslutta i selskap med evighetsmaskina Ola Kvernberg som hadde invitert over fra Junaiten bratsjisten Mat Maneri og satt sammen en kvartett for anledninga med våre to store frijazzere Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer.

Det skulle føre med seg en times tid med totalt kompromissløs frijazz der fire par ører lytta intenst til hverandre, utfordra hverandre -og oss – og satte seg og musikken i retninger de knapt ante fantes.

De fire hadde aldri møtt hverandre før, men kjemien og empatien var tydeligvis på plass. Det de serverte var tøft, annerledes, skittent og sikkert vanskelig tilgjengelig for mange. Det understreka uansett hvilken enorm bredde det er i Ola Kvernbergs tilnærming til musikk – han kan frijazz også!

I dag står det bluegrass på programmet for Kvernberg sammen med Stian Carstensen og Ole Morten Vågan. Det viser oss nok ei side ved dette unikumet av en musikant og før det hele er slutt blir det folkemusikk og "popmusikk" også. Bring it on!

Før det skal vi minnes 22. juli for fem år siden her i Molde. En dag og en hendelse vi aldri har lov å glemme.