Jazzfest i Trondheim går mot slutten og lørdagen blei en vokalhyllest med mange farger. Det blei også nok en bekreftelse på at Rohey Taalah er klar for hva som helst – hvor som helst.
Rohey Taalah er et vokaltalent av de helt sjeldne.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Jeg har truffet på Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo i en rekke sammenhenger i det siste. Med bandet Rohey, sammen med Trondheim Jazzorkester og Skrap og nå på Jazzfest med pianisten Dr Bekken i en intim klubbsetting. Taalah er fortsatt bare 23 år, men med jazzlinjeutdannelsen fra Trondheim i boks, så ser framtida lys ut for henne. Svært lyst faktisk. Vi snakker om å være etablert i superklassen uansett hvilken målbånd vi bruker og den lille timen på svette Antikvariatet blei nok en stadfestelse av det.
Taalah er utstyrt med en stemmeprakt jeg ikke har opplevd her til lands i alle fall tidligere. Det er en dynamikk og et trøkk i uttrykket hennes som er sjelden og når hun da også besitter en diksjon, en perfekt engelskuttale og en scenesjarm som ikke kan læres noe sted, så ligger veien på mange vis åpen for henne.
Med et repertoar bestående av standardmateriale som "At Last", "But Not for Me" – der vi også fikk møte scatteren (sjølsagt så fikser hun det også) Rohey, gospellåta "Just a Closer Walk with Thee" og "Hit the Road Jack" -med allsang, må vite – hadde Rohey og Dr Bekken, en ypperlig og stilsikker pianist i dette landskapet, stålgrep om det begeistra publikummet.
Rohey Taalah er klar for den store verden – intet mindre.
Dr Bekken er en stilsikker og livsbejaende pianist.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Stor stemning og vel så det hos Dr Bekken og Rohey Taalah.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
En flott hyllest av Tre små kineseres musikk.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Jazzfest har heldigvis valgt å følge opp tradisjonen med å hylle og tolke noen av trøndermusikkens største sett gjennom jazzøyer. Tidligere har både Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Knutsen og Ludvigsen blitt den ære til del – i år var det klart for noe av musikkskatten til Tre små kinesere.
Musikerekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve var tildelt det ærefulle vervet med å plukke ut låter, skrive arrangement og sette sammen NTNU Jazzensemble denne gangen og de fire saksofonistene, fire vokalistene, to trommeslagerne, bassist, gitarist, pianist/fløytist, trompeter og munnspiller – alle iført hatt, må vite – løste oppgaven på et framifrå vis.
Her var det skjemt og alvor i et fint samspill og den tidløse tematikken i mange av tekstene blei fint løfta fram i både tango og latinsk, cubansk innpakning – og mye annet. Noen ganger, spesielt til å begynne med, var musikken litt for "arrangert", men det løste seg opp etterhvert og de "vordende" jazzmusikantene viste oss nok en gang at det finnes masse talent rett rundt hjørnet.
For mange er Tre små kinesere lyden av 90-tallet, "Hjertemedisin" var låta som bragte ekteparet Buner Formo og Skjerve sammen faktisk, men slik den framstod i denne tapninga har den så absolutt mye å gi oss i 2017 også.
Ekteparet Daniel Buner Formo og Heidi Skjerve hadde arrangert deler av kinesernes sangskatt.
Fotos: Arne Hauge/Jazzfest
Lill Lindfors har fortsatt og for alltid it-faktoren.
Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest
Jazzfest 2017 blei for vår del avslutta i selskap med Lill Lindfors. Jeg står gjerne frem og forteller om avstandsforelskelse siden jeg var i tenårene omtrent – sånn, så var det gjort. Lindfors hadde dette helt spesielle ekstra når det gjaldt utstråling den gang – og hun har det fortsatt.
Lindfors (77) bærer alderen på aller beste vis. Stemma, formidlingsevnen, musikaliteten og utstrålingen er noe så voldsomt på plass om det var i jazzlåter som "Don´t Get Around Much Anymore" – på svensk om hvordan jazzen tok bolig i henne, og "Teach Me Tonight" – også på svensk, eller udødelige sanger av Cornelis Vreeswijk, Olle Adolphson eller Evert Taube. Hun eide rommet fra hun inntok scena til hun vinka farvel med "Musik ska byggas utav glädje" och "Du är den ende".
Sjølsagt hadde Lindfors med seg et utmerka band også: Hans Backenroth på bass, Claes Crona på piano, Jesper Kviberg på trommer og Mats Norrefalk på vokal og gitar holder hvor som helst og når som helst og passa Lindforskan som hånd i hanske.
Med Lill Lindfors som punktum måtte vi dessverre forlate Trondheim før avslutningsdagen, men det hyggelige er jo et det bare er et år til neste gang. Det gledes allerede!
Lindfors hadde sjølsagt med seg et glitrende band.
Foto: Marina Kovrigina/Jazzfest
